Testet nettopp positivt – redd og sjokka

[AnonymBruker]

Testen sier at jeg er 1–2 uker på vei. Jeg er 30 år og har samboer, så en baby passer forsåvidt fint inn i livssituasjonen vår. Samtidig fikk jeg et lite sjokk! Jeg synes det er skummelt. Både fordi kroppen skal gjennom så mye, og fordi jeg er usikker på om vi er klare for dette. Jeg har på en måte lyst til å oppleve flere ting med samboer uten barn. Og jeg har lyst til å leve enda mer som "ung voksen i jobb" uten barn. Tipper det henger litt sammen med at nesten ingen av vennene våre har barn enda (folk får jo barn bare senere og senere).

Dette ble mange tanker og surr! Beklager rotete innlegg. Tror det reflekterer alle tankene mine for øyeblikket.  

Anonymkode: 0737f...c92

[AnonymBruker]

Livet blir ikke alltid som planlagt 😊 

En graviditet varer lenge, så dere blir nok vant til det. 

Anonymkode: 7392b...66e

[AnonymBruker]

Gratulerer! 30 år, nei da er det på tide! Jeg var 34 og 36 da jeg fikk mine, men vi måtte jobbe for dem en stund, så planen var egentlig å få de tidligere. Nå er jeg 41, barna små atombomber av energi på 5 og 7, og jeg skulle jo gjerne vært yngre for å være ærlig. Det er kjekt å ha litt energi de neste 10 årene skal jeg si deg   

Skjønner godt det er rart å tenke på at livet skal forandre seg, men ikke vær redd, de andre i vennekretsen følger veldig fort etter bare en starter baby-greia. Og da blir livet veldig sosialt og hyggelig bare MED barn  Tro meg. Livet er IKKE over selv om man får barn altså. Prioritetene blir litt annerledes, og noen år krever jo mer enn andre sånn i starten, men det rare er at det da føles veldig riktig. Det ordner seg av seg selv egentlig.  Nå får du en haug misunnelige venninner som begynner å mase på sine samboere om at det er på tide å slutte på pillen  Garantert! 

Ingen er klare for det som venter, da hadde det aldri blitt født barn. Men det går 100% bra som oftest allikevel. Du har nesten 10 mnd på å ta det inn over deg også. Og da er man plutselig mer enn klar der på slutten, da må det bære eller briste rett og slett. Kan skjønne det er krise om man virkelig ikke kan fordra tanken på barn i livet, men høres jo ikke slik ut for din del. Og da er det bare en fordel at du bare er 30 år vil jeg si.

Kjempespennende, og det blir SÅ BRA! 

Anonymkode: 6b0fb...5b7

[AnonymBruker]

Man har ingen garanti for og bli gravid om 5 år heller, så er det ikke alltid livet blir som planlagt. Om dere er 30 nå og først ute er det ikke så usansynelig om det ikke er så lenge til flere av vennen vil få barn heller. Her hvor vi bor har dem fleste fått barn innen 30. så har du meg da som fikk barn både rett før 20, 30 og 40 😅 

Anonymkode: 5f99b...d9d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Gratulerer! 30 år, nei da er det på tide! Jeg var 34 og 36 da jeg fikk mine, men vi måtte jobbe for dem en stund, så planen var egentlig å få de tidligere. Nå er jeg 41, barna små atombomber av energi på 5 og 7, og jeg skulle jo gjerne vært yngre for å være ærlig. Det er kjekt å ha litt energi de neste 10 årene skal jeg si deg   

Skjønner godt det er rart å tenke på at livet skal forandre seg, men ikke vær redd, de andre i vennekretsen følger veldig fort etter bare en starter baby-greia. Og da blir livet veldig sosialt og hyggelig bare MED barn  Tro meg. Livet er IKKE over selv om man får barn altså. Prioritetene blir litt annerledes, og noen år krever jo mer enn andre sånn i starten, men det rare er at det da føles veldig riktig. Det ordner seg av seg selv egentlig.  Nå får du en haug misunnelige venninner som begynner å mase på sine samboere om at det er på tide å slutte på pillen  Garantert! 

Ingen er klare for det som venter, da hadde det aldri blitt født barn. Men det går 100% bra som oftest allikevel. Du har nesten 10 mnd på å ta det inn over deg også. Og da er man plutselig mer enn klar der på slutten, da må det bære eller briste rett og slett. Kan skjønne det er krise om man virkelig ikke kan fordra tanken på barn i livet, men høres jo ikke slik ut for din del. Og da er det bare en fordel at du bare er 30 år vil jeg si.

Kjempespennende, og det blir SÅ BRA! 

Anonymkode: 6b0fb...5b7

Takk for veldig fin og støttende melding! ❤️

Anonymkode: 0737f...c92

[AnonymBruker]

Gratulerer så masse!! 😍 De andre kommer etter! I vår vennekrets fikk vi alle barn en etter en. Det «løsnet» liksom da det ene paret åpnet ballet 😉

 

Anonymkode: 2695e...9ab

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at du vet jo faktisk ikke om det går bra ennå, spontanabort er så vanlig at kanskje 1/3 av de jeg kjenner som prøver har mistet minst en gang før det satt .

Du har dermed noen uker til å kjenne på det (først selv hvis du trenger det, og så sammen med samboer). Da kan man jo også kjenne på om man er redd det går galt eller håper det. Men selv hvis man håper det går galt, så kan man likevel begynne å tenke på et liv med barn som noe fint også, hvis alt går fint

Tenker at en sånn periode med usikkerhet kan gjøre det litt lettere å faktisk stå i valget om å beholde (siden det høres ut som det er det naturlige for deg). Man kjenner mer på tilknytning tidlig når man er redd for å miste, enn når man tenker at "der er det gjort, nå er livet over" tror jeg. 

Og så får dere jo ultralyd  i uke 11-13 (og du er vel i uke 3-4 nå). Og dere kan også ta tidligere, og nå det hvis dere vil ta NIPT test privat i uke 10-11 for å screene for kromosomfeil. Og da får man også litt mer forhold til at det er en baby på vei, selv om det ikke nødvendigvis utløser øyeblikkelig lykke:p

Anonymkode: bcfd8...6f7