Dere som vokste opp i et hjem uten fysisk kontakt mellom foreldre.

[AnonymBruker]

Jeg lever i et forhold uten sex og med sjeldent noen form for fysisk kontakt, noe som er ufrivillig fra min side. Jeg ønsker ikke å lage et langt innlegg om hvorfor det er slik, men kort fortalt er hans kjærlighetsspråk handlinger og tjenester mens mitt er det motsatte. Jeg har forsøkt i tretten år nå å prate med han, fortalt han hvor viktig det er for meg for å få hvertfall et minimum av fysisk kontakt men det ligger rett og slett ikke i han og jeg resignerte fullstendig for to år siden. Vi har to barn der sønn er veldig lik sin far og datter er som mor. De siste årene begynte også kommentarene fra barna å komme rundt dette at vi aldri tar rundt hverandre, sjeldent kysser eller «ikke er kjærester» og det bekymrer meg oppriktig. Jeg er redd for at sønnen min skal bli som sin far og i voksen alder befinne seg i et forhold der han ikke er i stand til å gi fysisk nærheten til sin kjæreste/kone og jeg er like bekymret for at jeg setter et eksempel for min datter som er glad i kos og kjærtegn om at dette ikke er viktig i et forhold. For dem som ikke har behov for fysisk nærhet i et forhold så er det jo ikke det, men for oss som har det er det virkelig seigpining når man sjeldent får det og jeg ønsker virkelig ikke at min egen datter eller kommende svigerdatter skal kjenne på det samme savnet som jeg selv har gått å kjent på nå i 13 år. Så spørsmålet mitt er til dere som vokste opp i tilsvarende hjem (noe min samboer har gjort), er dette noe som har preget dere i voksen alder? På hvilken måte, positiv eller negativ eller ligger dette så sterkt i genetikken at man blir som man blir uansett? 
 

Og vær så snill å ikke spør eller kom med kommentarer i retning «hvorfor blir du», «dump» og lignende. Det er en helt annen tråd og jeg ønsker virkelig ikke å gå dit mentalt akkurat nå 🙏

Anonymkode: 4144f...147

[AnonymBruker]

Vi snakket faktisk om dette i dag 😅 

Vi er ca 40, barn fra før, og skikkelig nyforelska kjærester i vårt første år. Barna våre ser oss kysse, holde på hverandre, gi klem, ligge i armkroken, han glemmer seg og slår meg litt på rompa, vi ler mye sammen og deler blikk rett som det er. Et skikkelig fint forhold. Vi sitter ikke oppå hverandre eller råkliner foran barna, men det ble nevnt i dag at det er bare sunt for de å se at vi er glad i hverandre og hvordan kan man vise det. Vi har delvis likt kjærlighetsspråk, og det er deilig. Det er også noe jeg er bevisst på siden det er viktig å matche på den fronten. 

Vi kom uansett i prat om våre egne foreldre som er født mellom 57 og 63, og at våre foreldre fortsatt er gift, men ingen av oss kan huske å ha sett våre foreldre kysse, og egentlig ikke klemme eller være nær i hverdagen på den måten.

Jeg og kjæresten har blitt slik uansett 😉😇

Anonymkode: b39ab...969

[AnonymBruker]

det sies at våre kjærlighetsspråk er det vi ikke fikk av våre forelde  da vi var barn.  Det kan kanskje forklare noe?

Anonymkode: c7424...d4c

[Juniper]

Den der traff meg! Ikke fordi jeg har det sånn selv, men fordi hun som giftet seg med min kompis fra ungdomstiden kunne skrevet det der! Passer med ungene også!

I det tilfellet jeg kjenner, som jeg håper ikke er deg, er den reelle grunnen at mannen trolig er homofil men ønsket seg familie. Jeg fant selv ikke ut helt hvor landet lå før jeg og en felles venn la sammen det vi visste. Og da var det litt seint. Vi var nemlig i bryllupet deres.

I forhold til deg, TS, så vil jeg anbefale at du bruker tid med din sønn og knytter sterkere bånd. Vis ungene følelser. Ha andre forbilder i livene deres som viser følelser i relasjoner. Snakk om det når det er naturlig. Ikke si noe nedsettende om ungenes far, han er som han er. Men gjør det du kan for å kompansere og lære ungene å omgås på en naturlig måte med følelsene sine. Sønnen som ligner sin far (er han eldst?) er det viktig å få til å tenke og reflektere. Man kan få til mye med unger om de lærer seg selvstendig tankegang og refleksjon.

Masse lykke til! 

[AnonymBruker]

Min mann. Er vokst opp uten foreldre som har vist nærhet , og han har store problemer med å vise nærhet til meg foran barna eller offfentlig. Han syns det er fryktelig ubehagelig , og himler med øynene om jeg gir et klapp på skulderen eller stryker han på overarmen om  vi er på butikken eller i selskap. 

Men på hjemmebane krever han sex, intimitet og nærhet 24/7, fordi han får nok egentlig.. 

Anonymkode: c5ce5...27b

[AnonymBruker]

Eg som skrev over her som anonym.. 

den ble postet litt for fort , skulle stå fordi han aldri får nok av intimitet… 

Anonymkode: c5ce5...27b

[Fighter83]

Er selv vokst opp med lite nærhet men har heldigvis vært sånn at jeg har sett besteforeldre være nær, klemme, kysse og tulle sammen+ vise hverandre kjærlighet + at jeg leste jo en del husmorsporno i oppveksten. Ser også etter flere forhold at mine behov er annerledes enn mine dagdrømmer og forestillingsevne ang hva mine forbilder for et forhold er. Tror det er viktig å reflektere over hva man trenger, ønsker og kan gi av seg selv. Vær tro og ærlig mot deg selv og den man møter så slipper man mye problemer. 

Endret 1. oktober 2023 av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

det sies at våre kjærlighetsspråk er det vi ikke fikk av våre forelde  da vi var barn.  Det kan kanskje forklare noe?

Anonymkode: c7424...d4c

Det er i hvert falk en regel med unntak.

Mine foreldre har alltid vært fysiske. Vist mye fysisk kontakt og kjærtegn. Samtidig overøst barna med mye kos etc.

Jeg er stikk motsatt i forhold. Fysisk kjærtegn, kos osv ligger over hode ikke naturlig for meg. Tenker aldri på det og trenger det i hvert fall ikke 😊

Anonymkode: f7005...091

[AnonymBruker]

Mine foreldre var ikke fysiske. Heller ikke mot meg. Det har ikke hatt noe å si for meg. Jeg og min samboer er åpne og kosete. Vi har ikke barn.

Anonymkode: 830a8...56d

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mor som var enke, pappa døde da jeg var 8. Så jeg husker ikke om de pleide å gi kjærtegn eller fysisk kontakt foran oss barna. Men de hadde et godt forhold, og var hverandres store kjærlighet. Mamma pleide sjelden å gi klemmer og holde rundt oss barna, men tror det var fordi hun var deprimert etter at pappa døde. Hun var det alle sine dager egentlig, mer eller mindre. Hadde noen få kjæresteforhold, men de endte opp med å lure henne og behandle henne dårlig alle sammen. Hun døde som 69-åring, tre år siden.

Det jeg har lært fra oppveksten, er vel hvor mye ekte kjærlighet kan bety for livskvalitet og lykke egentlig. Pappa døde tidlig pga. en ulykke, og så vidt jeg vet var de veldig lykkelige før det skjedde. I mitt forhold har vi masse fysisk kontakt, og jeg setter stor pris på at jeg har funnet den rette. I bakhodet er jeg redd for at det skal skje han noe, sånn som med pappa, og tenker også iblant på hvor vondt det må ha vært for mamma i alle de årene som enke.

For min del har jeg altså lært meg å sette pris på kjærligheten fordi jeg vokste opp i et hjem med en mor som var enke og som savnet kjærlighet.

 

Anonymkode: 7f4fd...a0a

[Firtina]

mine foreldre er sånn som  ikke hadde fysisk kontakt og jeg er sånn. 

min manns foreldre er veldig søte .. han er som dem. 

Jeg skulle ønske jeg var som han , men syntes det er slitsomt og unødvendig med så mye styr 😅

 

 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, jeg føler meg faktisk litt lettere til sinns nå som jeg ser at mangelen på fysiske kjærtegn mellom oss ikke nødvendigvis betyr at våre barn vil skape tilsvarende forhold for seg selv i voksen alder slik min samboer har gjort. Det vil si, litt skiller oss fra mine svigerforeldre for sett bort fra denne ene (dog viktige for meg) tingen så har vi et veldig fint forhold. Masse humor, latter, et godt samarbeide om barna og rett og slett et ganske harmonisk hverdagsliv. Mine svigerforeldres forhold har vært og er fullstendig platonisk av typen "vi holder sammen for guttens skyld", men de fikk barn seint i livet og når gutten var blitt voksen og flyttet ut tror jeg de holdt sammen bare for selskapets skyld siden familien på den siden er veldig liten og det bare var de to igjen.

Når det er sagt så får barna våre masse kos og kjærtegn, selv fra far. Av en eller annen grunn så kommer dette med ikke-seksuelt ladet fysisk berøring mye lettere for han enn det gjør mot meg. Jeg har spurt han ved to anledninger om han er homofil og han har svart nei begge gangene. Jeg har heller ingen indikasjon på at han skulle være det. Han var i sine yngre dager en notorisk jentefut og tidlig i forholdet fant jeg noen gamle pornofilmer som utelukkende var jenter som onanerte foran kamera. Ikke er det noen homofobi å spore hverken hos meg, han eller familiene på hver side heller så det å eventuelt skulle komme ut burde ikke være noe stort problem. 

Mine foreldre derimot er fysiske mot hverandre og har alltid vært det. Det har de også vært foran våre barn så de er vant til å se de gi hverandre en klem eller holde rundt hverandre. Jeg har vært ærlig på hvorfor jeg og deres far ikke er det og har sagt til de at pappa ikke er noe glad i det. Så får jeg heller snakke med barna mine når de blir litt eldre om hvor viktig det er å finne en partner som er kompatibel med dem på det området slik at de slipper å gå i den samme fella som jeg gjorde. Og ikke minst hvor viktig det er å være ærlig i begynnelsen av forholdet på hvor man står når det gjelder dette temaet, for det var ikke faren deres. 

Takk igjen for svar, jeg vil gjerne høre noen flere erfaringer hvis noen sitter på det 🤗

Anonymkode: 4144f...147

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vi snakket faktisk om dette i dag 😅 

Vi er ca 40, barn fra før, og skikkelig nyforelska kjærester i vårt første år. Barna våre ser oss kysse, holde på hverandre, gi klem, ligge i armkroken, han glemmer seg og slår meg litt på rompa, vi ler mye sammen og deler blikk rett som det er. Et skikkelig fint forhold. Vi sitter ikke oppå hverandre eller råkliner foran barna, men det ble nevnt i dag at det er bare sunt for de å se at vi er glad i hverandre og hvordan kan man vise det. Vi har delvis likt kjærlighetsspråk, og det er deilig. Det er også noe jeg er bevisst på siden det er viktig å matche på den fronten. 

Vi kom uansett i prat om våre egne foreldre som er født mellom 57 og 63, og at våre foreldre fortsatt er gift, men ingen av oss kan huske å ha sett våre foreldre kysse, og egentlig ikke klemme eller være nær i hverdagen på den måten.

Jeg og kjæresten har blitt slik uansett 😉😇

Anonymkode: b39ab...969

Ingen av foreldrene våre viste noe annet enn sinne og krangling. Ikke nærhet, omsorg til oss. Men vi kysser, koser, flørter,holder hånd,kliner, tuller osv. Kunne ikke brydd meg mindre lm hva andre tenker. 20år sammen!

Anonymkode: 81344...b79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er i hvert falk en regel med unntak.

Mine foreldre har alltid vært fysiske. Vist mye fysisk kontakt og kjærtegn. Samtidig overøst barna med mye kos etc.

Jeg er stikk motsatt i forhold. Fysisk kjærtegn, kos osv ligger over hode ikke naturlig for meg. Tenker aldri på det og trenger det i hvert fall ikke 😊

Anonymkode: f7005...091

Da høres det jo ut som reglen gjelder for deg også! At man søker etter nettopp det man ikke fikk.

Du fikk masse kos og nærhet, men savnet kanskje et eller annet annet. Om det var emosjonell nærhet, følelsen av at noen gjorde noe for deg eller noe annet. Og da er det dette du søker etter i forhold, bevisst eller ubevisst.

Anonymkode: 448da...a54

[AnonymBruker]

Mine foreldre har aldri tatt på hverandre, klem eller kyss når jeg vokste opp. De hadde det fint uansett.

jeg er stikk motsatt og veldig kosete og ønsker nærhet og kos når jeg er i ett forhold. Jeg kunna aldri levd som mine foreldre. 

Anonymkode: 91065...075

[AnonymBruker]

Mine foreldre viste aldri kjærlighet i form av fysiske handlinger, heller ikke ovenfor meg som barn. Veldig lite verbalt også, de sa aldri at de var glad i meg og lignende.

For min del under oppveksten brydde jeg ikke meg så mye om hva som skjedde mellom foreldrene mine, men det var et savn at de gidde meg som barn mer nærhet. 

Dette er noe jeg er bevisst på som voksen, jeg sier hver dag til barna mine at jeg er glad i de og gir de klemmer. Jeg og mannen klemmer, holder rundt hverandre og har et godt samliv. 

Anonymkode: d1161...4b6

[AnonymBruker]

Mine foreldre var ikke fysiske med hverandre. De koste sikkert litt med meg da jeg var liten, men kan ikke huske at klem eller gode ord var vanlig etter at jeg fylte 6-7. Jeg husker at jeg hadde en trist følelse fordi jeg skulle ønske familien var mer glad og sammensveiset og at vi kunne prate sammen. Jeg har heldigvis ikke blitt som de. Koser masse med barna mine og mannen min. Han er ikke så flink med kos tilbake, men gir oppmerksomhet på andre måter. Og det er ikke slik at han aldri tar initiativ.
 

Poenget er at barn er seg selv og mange vil nok ha tilstrekkelig selvinnsikt til å vite at kos er viktig. 
 

Når det gjelder mannen din, har han gått i terapi? Kanskje han ikke koser fordi han ikke føler seg verdig kos eller tror at ingen vil ha kos med ham?

Anonymkode: bdcbf...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Mine foreldre viste aldri kjærlighet i form av fysiske handlinger, heller ikke ovenfor meg som barn. Veldig lite verbalt også, de sa aldri at de var glad i meg og lignende.

For min del under oppveksten brydde jeg ikke meg så mye om hva som skjedde mellom foreldrene mine, men det var et savn at de gidde meg som barn mer nærhet. 

Dette er noe jeg er bevisst på som voksen, jeg sier hver dag til barna mine at jeg er glad i de og gir de klemmer. Jeg og mannen klemmer, holder rundt hverandre og har et godt samliv. 

Anonymkode: d1161...4b6

Ååh…det er som jeg skulle skrevet det selv!! Vit at du ikke er alene❤️❤️

Anonymkode: bdcbf...ae1

[AnonymBruker]

Mine foreldre viste og viser lite kjærlighet for hverandre uten om spesielle anledninger. Kanskje en klem på bursdagen eller lignende. 

Tror de holder sammen av gammel vane og fordi de har hus og familie sammen og ikke ønsker å bryte opp og miste det. 

Men på tross av at ingen av de er spesielt kosete og kjærlige med hverandre, så er jeg VELDIG kosete og det er heldigvis partneren min også. Pappa sier at jeg minner han om min farfar, som jeg også husker som en kjærlig mann som var glad i klemmer.

Men min søster og bror er ikke sånn. De virker ikke så glade i kroppskontakt. 

Så personlig tror jeg det har med personlighet og arv å gjøre om man blir kosete eller ikke.

Anonymkode: 058b5...7a2

[AnonymBruker]

Mine foreldre viste ikke kjærtegn eller fysisk nærhet mot hverandre, heller ikke mot oss ungene. De eneste gangene jeg så de klemme, var når de takket hverandre for en julegave, eller når mamma en sjeldent gang forsøkte å få en god klem av pappa. Det var alltid noe kleint over det, og veldig tydelig at det ikke var noe nærhet mellom de. Jeg husker at det påvirket meg en god del. Hjemmet var alltid preget av en anspent atmosfære fordi mamma og pappa ikke klarte å bli enige på den fronten; hun ønsket mer kjærlighet og nærhet i hverdagen, og han var fraværende og syntes det ble for mye "mas". Vi barna vokste alle opp med generalisert angst, og jeg tror den stille konflikten som alltid ulmet mellom de, var en stor grunn til det. Vi følte at noe var galt, men visste ikke hva.

Både jeg og mine søsken er fryktelig awkward med fysisk nærhet når det kommer til våre foreldre, oss imellom eller med venner. Det føles ubehagelig og falskt, på en måte.

Med kjærester er vi dog mye flinkere på det, men helst på privaten og ikke foran andre. Jeg tror vi alle har ønsket oss et kjærlighetsliv med mye nærhet. Ingen av oss ønsker å ende opp som mamma og pappa

Anonymkode: 21fea...b20