Ønsker flere barn men fødselen var traumatisk

[AnonymBruker]

Fødte min første i februar. Han er den fineste, skjønneste og herligste lille karen jeg kunne fått. Ønsket om 3 barn har jeg hatt "hele livet", og siden min første har vært så "enkel og grei" har ikke dette ønsket blitt noe mindre. 

Har en mann som jeg elsker som elsker å være pappa, bidrar minst 50% med alt husarbeid og tok svært godt vare på meg under graviditeten som var tøff. Økonomien er også god. 

Men fødselen var det man bare kan kalle traumatisk hvor "alt gikk galt" og det er ett mirakel at både jeg og baby er i livet. Det var tilfeldigheter som gjorde at ting gikk galt, og tilfeldigheter som gjorde at det gikk bra. Veldig fornøyd med sykehuset og jordmødrene+annet personell. 

Men jeg sliter litt. Får flashbacks som jeg ikke klarer å skyve vekk, som varer noen sekunder og gjør at humøret mitt blir skikkelig dårlig etterpå og jeg har mest lyst til å grine. Litt upraktisk når jeg er alene med ungen eller tid/sted ikke passer. Har også mareritt, både relatert direkte til det som skjedde under fødselen, men også om tilfeldige ting som at noe galt skal skje med ungen, at jeg glemmer han i bilen, kidnappet, sids, mister han i bakken, at en hund plutselig biter av han hodet osv. Vet alltid at det er mareritt når jeg våkner, men ja... det er slitsomt. 

Er en del andre ting som har vært tungt i forbindelse med barseltiden, som at ammingen ikke gikk i det heletatt og mye stress siden bedriften min holder på å gå konkurs så jeg vet ikke om jeg har jobb i januar... søker selvsagt etter ny jobb og tar hva som helst innen rimelig pendler avstand. 

Har oppsøkt hjelp på HS og får det. Skal begynne med samtale med psykolog etter høstferien, og HS er veldig gode på å følge meg opp. 

Jeg har også en familie som stiller veldig godt opp. Så sånn sett ligger alt til rette for å få flere barn. Akkurat nå blir jeg skjelven og kvalm av å tanken på å bli gravid igjen. Er så ille at da jeg leste om ei som ble tvunget til å være fram barn i usa drømte jeg at det skjedde med meg og første tanken var at jeg måtte ta frem en kleshenger i stål eller ett tau... 

Har ingen andre psykiske helseplager og ikke vært borti noe lignende før. Lurte på om noen har lignende erfaringer som fikk/ikke fikk flere barn

Anonymkode: 01034...866

[AnonymBruker]

Adopsjon~

Anonymkode: 07aad...43c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Adopsjon~

Anonymkode: 07aad...43c

Tror ikke det passer meg desverre. All ære til de som ønsker, men vi vil ha biologiske barn fra fødselen av. 

Anonymkode: 01034...866

[AnonymBruker]

Vanlig med sngst etter å få barn. Dune «intrusive thoughts» om at barnet skal bli skadet kjenner jeg meg veldig igjen i, og har lest mange opplever det samme. Nå flere år senere er det mye sjeldnere, men jeg er flink til å dytte tanken unna, ikke bli i den for jeg vet at å kverne på sånt er bare mat for angst. Og jeg er ikke en angstfull person egentlig. Ellers vil jeg anbefale deg å få gjennomgang om fødselen på sykehuset, kanskje den ikke var så dramatisk som du sitter igjen med inteykk sv (helt vanlig at man oppfatter situasjonen som mer kritisk enn det den var) og da får du og avtalt tettere oppfølging ved en ev neste fødsel.

Anonymkode: 2ad45...2ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vanlig med sngst etter å få barn. Dune «intrusive thoughts» om at barnet skal bli skadet kjenner jeg meg veldig igjen i, og har lest mange opplever det samme. Nå flere år senere er det mye sjeldnere, men jeg er flink til å dytte tanken unna, ikke bli i den for jeg vet at å kverne på sånt er bare mat for angst. Og jeg er ikke en angstfull person egentlig. Ellers vil jeg anbefale deg å få gjennomgang om fødselen på sykehuset, kanskje den ikke var så dramatisk som du sitter igjen med inteykk sv (helt vanlig at man oppfatter situasjonen som mer kritisk enn det den var) og da får du og avtalt tettere oppfølging ved en ev neste fødsel.

Anonymkode: 2ad45...2ee

Tusen takk for svar! 

Vet du noe om hva slags tettere oppfølging man kan få? Jeg var nemlig veldig fornøyd med den jeg fikk i første svangerskap så vet ikke helt hva jeg skal be om eller hva som tilbys. 

Godt å lese at den type tanker er normalt og forsvinner etter hvert ♥️

Anonymkode: 01034...866

[Tjoheiii]

Det med å være stresset og redd for barnet etter fødsel er en typisk førstegangsmor-ting. Jeg kan ikke snakke for alle, men jeg har inntrykk av at de fleste har en helt annen ro over barseltiden med barn nummer to. For min del var selvtillitten omtrent hundre ganger høyere når lillesøster kom til, jeg klarte å nyte tiden i motsetning til tiden med mitt første barn som jeg ikke engang husker fordi jeg var så stresset😅 

 

Kan heller ikke love at fødsel nummer to blir bedre. Men statistisk sett er den raskere og enklere. Jeg hadde en helvettesfødsel med førstemann og en drømmefødsel med andremann (takk gud for epidural sier jeg bare🤌🏼). Nå gleder jeg med faktisk til å føde nummer tre! Synes det er en rå opplevelse  

 

Håper du får snakket med noen, helsestasjon, jordmor eller sykehuset, ig bearbeide fødselsopplevelsen din❤️ tror det kan hjelpe deg veldig! 

[AnonymBruker]

Det er bra du får hjelp. Først og fremst. Det er det aller viktigste for å komme seg gjennom dette! Du er tøff som har kommet så langt. Jeg ville også anbefalt at du hører om du kan få hjelp av en traumepsykolog hvis det finnes hvor du bor fremfor en vanlig psykolog. Det hjalp meg veldig mye etter mye om og men hos vanlig allmenn psykolog. De har helt annen forståelse og teknikker. Jeg har fått sterk PTSD etter min fødsel, og jeg prøver så godt det lar seg gjøre å leve med det i hverdagen, det er ikke nødvendigvis noe man blir hundre prosent frisk av,  og det er ikke fokuset i terapien, men jeg har gjort fremsteg og jeg har bestemt meg for at det skal ikke stoppe meg å få livet jeg ønsker og ønsket meg. Jeg er en fantastisk mor, med en ekstremt uheldig opplevelse med konsekvenser. Så jeg har bestemt meg for at jeg kommer til å få et barn til, med god støtte og hjelp fra profesjonelle. Jeg har fått vite at man kan søke og ha rett på blant annet utvidet svangerskapsoppfølging med et tverrfaglig team, som legger planer for svangerskapet og fødselen, og få tett samarbeid med sykehuset for å legge til rette for at ting skal gå så bra som mulig. Du trenger ikke bestemme deg for flere barn nå, du kan fokusere på å bli bedre. Så vil det nok komme mer naturlig med tiden ♥️ enten du vil eller ikke. 

Anonymkode: 9c346...a3d

[AnonymBruker]

Be om å få time hos en psykolog som har spesialisert seg innen traumebehandling, det kan hjelpe deg mer enn du tror😊 
 

Hvis du etter traumebehandling absolutt ikke takler tanken på fødsel og det gjør at du ikke tørr bære frem et barn til, så kan du faktisk snakke med helsestasjonen (jordmor) sånn at dere får kartlagt mulighetene for et keisersnitt. Har du papirer fra forrige fødsel? Du får ikke søkt om keisersnitt før du faktisk er gravid, men hvis du har en dialog med jordmor og psykolog på forhånd så kan det spare deg for mye redsel og stress. Et planlagt keisersnitt er veldig lite dramatisk. Tar lengre tid å komme seg kanskje (noen som føder får jo fødselsskader som gjør at de aldri kommer seg helt igjen), men keisersnitt er en ganske heftig operasjon.
 

Jeg hadde uansett valgt det igjen og har bare god erfaring med det 😊 

Anonymkode: a85d0...a9d

[AnonymBruker]

Første fødselen min var vel ikke traumatisk på papiret, men jeg ble traumatisert av den. Klarer enda ikke å se på sykehusprogrammer som har med fødsler/ glade babymødre å gjøre uten å få frysninger og blir i skikkelig dårlig humør resten av dagen. Hadde flashbacks i ca 1 år, der de gradvis ble mildere og sjeldnere. Hender av og til at jeg får et flashback enda, men klarer å hente meg inn igjen med en gang nå. 

Merker det går ut over humøret bare å skrive dette innlegget 😅 Første fødsel og tiden etter var et h*.

Jeg fikk derimot en god opplevelse med nr 2, til tross for at jeg var ekstremt negativ i graviditeten. 

Fødsel nr 1 og 2 kan ikke sammenlignes i det hele tatt. At fødsel nr 2 går bedre stemte iallefall for meg.

Anonymkode: afb86...8bd

[AnonymBruker]

Fødsel er jo dessverre ganske uforutsigbart. Jeg hadde også en traumatisk førstefødte, dessverre ble fødsel nummer to verre. Sett i ettertid burde jeg nok fått hjelp til å bearbeide det. Jeg angrer likevel ikke på at jeg turde å hoppe i det å gå for et barn til, ønsker meg veldig 2 barn. Men et tredje barn hadde jeg ikke gått for, med mindre jeg kunne fått det levert med storken 😅 

Anonymkode: 93fe6...4c0

[AnonymBruker]

Ts her

Tusen takk for at dere deler erfaringer og støtteord alle sammen! Er godt å bare føle at man ikke er alene, og at neste fødsel kan bli annerledes 😊

Ble katastrofesnitt på min første, etter ca to døgn med heftige rier på sykehuset. Epidural var Guds gave til menneskeheten, det er jeg sikker på selv om jeg ikke er troende 😅 min sluttet å funke skikkelig etter 12 timer, men det var 12 timer med søvn, mat og mental avkobling. Anbefales på det sterkeste!

Jeg måtte få blodoverføring og fikk infeksjonen pga lang vannavgang. Det står i papirene mine at jeg fikk angstanfall, og at jeg ikke husker alt som skjedde underveis. Noe som stemmer, for det er store hull i hukommelsen. Skjedde flere ting også, men kjenner det kniper i brystet og tårene presser på, så jeg skriver ikke alt videre akkurat nå. 

Noen som vet om man får diagnose ptsd og om diagnosen kan ødelegge noe for meg i fremtiden rent formelt? Jobb i enkelte yrker, forsikring eller lignende? 

Anonymkode: 01034...866

[AnonymBruker]

Tror det et vanlig å få tanker om ting du frykter skal skje med barnet. Kjenner meg igjen. Det er noe dritskummelt med å ha ansvar for et lite menneske som du elsker så høyt. Det er sånn o shit jeg har virkelig gjort meg sårbar her. Og så tror jeg det er en slags forsvarsmekanisme og utspille disse ulike fryktene i hodet. For meg har det hjulpet å fokusere på at jeg stoler på universet og at jeg ikke tror at planen for meg og barnet mitt er en tragedie, men at vi er beskyttet.

Når det kommer til fødselen så hadde jeg ikke en like voldsom en som du har hatt. Men det skjedde mye. Egentlig alt jeg ikke ville skulle skje. Og jeg har innsett etterpå at ting kunne blitt enda mer dramatisk og at vi var heldige. Jeg kjenner at det fortsatt sitter litt i meg. Men tror at neste fødsel ikke vil bli like hard. Har hørt fra mange at nr.2 ofte er den enkleste fødselen. Så velger å stole på den følelsen.

Anonymkode: 64812...be9

[AnonymBruker]

Kanskje du trenger litt ekstra støtte med nummer 2 du kan snakke med en doula❤️

Anonymkode: 64812...be9

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør fødselen traumatisk? 

Anonymkode: ad161...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hva er det som gjør fødselen traumatisk? 

Anonymkode: ad161...60f

Mitt tilfelle ble sammenlignet med en bilulykke hvor man må utføre livreddende arbeid, for å redde livet til personen, og barnet, hvor man hverken har tid eller rom til å spørre, informere eller se mennesket lenger - eller tid til å vente på smertelindring. Det er et rom som går fra en hyggelig jordmor, til et akutt team med 10 leger og sykepleiere som stormer inn og ut i flere timer. I tillegg til et barn som blir fraktet ut akutt uten puls og pust, som man ser etter en 3-4 timer når man er ferdig med å reddes. For å beskrive det enkelt: sinnet forlot kroppen min for å overleve, og jeg opplevde alt utenifra. For meg var det slik som på film, bare at jeg var ikke død: jeg var der fysisk, men jeg var ikke der egentlig. Det var som om hjernen blokkerte meg ute av situasjonen der og da for at jeg skulle overleve smertene og hendelsen. Problemet er at på et tidspunkt, når jeg hadde fått nok blodoverføring og begynt å få deler av bevisstheten igjen etter en uke, kommer sinnet tilbake til kroppen igjen; uten en forståelse og hukommelse av hva som er skjedd. Et slør. Et mareritt. Et traume. 

Anonymkode: 9c346...a3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fødsel er jo dessverre ganske uforutsigbart. Jeg hadde også en traumatisk førstefødte, dessverre ble fødsel nummer to verre. Sett i ettertid burde jeg nok fått hjelp til å bearbeide det. Jeg angrer likevel ikke på at jeg turde å hoppe i det å gå for et barn til, ønsker meg veldig 2 barn. Men et tredje barn hadde jeg ikke gått for, med mindre jeg kunne fått det levert med storken 😅 

Anonymkode: 93fe6...4c0

Og nøyaktig hvilken hjelp til TS tenker du at d

 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ts her

Tusen takk for at dere deler erfaringer og støtteord alle sammen! Er godt å bare føle at man ikke er alene, og at neste fødsel kan bli annerledes 😊

Ble katastrofesnitt på min første, etter ca to døgn med heftige rier på sykehuset. Epidural var Guds gave til menneskeheten, det er jeg sikker på selv om jeg ikke er troende 😅 min sluttet å funke skikkelig etter 12 timer, men det var 12 timer med søvn, mat og mental avkobling. Anbefales på det sterkeste!

Jeg måtte få blodoverføring og fikk infeksjonen pga lang vannavgang. Det står i papirene mine at jeg fikk angstanfall, og at jeg ikke husker alt som skjedde underveis. Noe som stemmer, for det er store hull i hukommelsen. Skjedde flere ting også, men kjenner det kniper i brystet og tårene presser på, så jeg skriver ikke alt videre akkurat nå. 

Noen som vet om man får diagnose ptsd og om diagnosen kan ødelegge noe for meg i fremtiden rent formelt? Jobb i enkelte yrker, forsikring eller lignende? 

Anonymkode: 01034...866

Sørg for å ordne forsikringer før du drar til psykolog ❤️ Alt av sykdommer kan ødelegge for forsikringer, så viktig å ha det i orden uansett (man vet aldri når man blir syk). Gjelder også barna dine, se til at barneforsikringer er i orden, her fikk vi bruk for det når barnet var spedbarn enda. 
 

Ift jobb er det ikke noe vanlig jobb som kan ødelegges av det. Er vel mer der man må ha helseerklæringer og sikkerhetskurs osv (typ politi, sikkerhetstjeneste, muligens piloter o.l). 

Anonymkode: a85d0...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fødte min første i februar. Han er den fineste, skjønneste og herligste lille karen jeg kunne fått. Ønsket om 3 barn har jeg hatt "hele livet", og siden min første har vært så "enkel og grei" har ikke dette ønsket blitt noe mindre. 

Har en mann som jeg elsker som elsker å være pappa, bidrar minst 50% med alt husarbeid og tok svært godt vare på meg under graviditeten som var tøff. Økonomien er også god. 

Men fødselen var det man bare kan kalle traumatisk hvor "alt gikk galt" og det er ett mirakel at både jeg og baby er i livet. Det var tilfeldigheter som gjorde at ting gikk galt, og tilfeldigheter som gjorde at det gikk bra. Veldig fornøyd med sykehuset og jordmødrene+annet personell. 

Men jeg sliter litt. Får flashbacks som jeg ikke klarer å skyve vekk, som varer noen sekunder og gjør at humøret mitt blir skikkelig dårlig etterpå og jeg har mest lyst til å grine. Litt upraktisk når jeg er alene med ungen eller tid/sted ikke passer. Har også mareritt, både relatert direkte til det som skjedde under fødselen, men også om tilfeldige ting som at noe galt skal skje med ungen, at jeg glemmer han i bilen, kidnappet, sids, mister han i bakken, at en hund plutselig biter av han hodet osv. Vet alltid at det er mareritt når jeg våkner, men ja... det er slitsomt. 

Er en del andre ting som har vært tungt i forbindelse med barseltiden, som at ammingen ikke gikk i det heletatt og mye stress siden bedriften min holder på å gå konkurs så jeg vet ikke om jeg har jobb i januar... søker selvsagt etter ny jobb og tar hva som helst innen rimelig pendler avstand. 

Har oppsøkt hjelp på HS og får det. Skal begynne med samtale med psykolog etter høstferien, og HS er veldig gode på å følge meg opp. 

Jeg har også en familie som stiller veldig godt opp. Så sånn sett ligger alt til rette for å få flere barn. Akkurat nå blir jeg skjelven og kvalm av å tanken på å bli gravid igjen. Er så ille at da jeg leste om ei som ble tvunget til å være fram barn i usa drømte jeg at det skjedde med meg og første tanken var at jeg måtte ta frem en kleshenger i stål eller ett tau... 

Har ingen andre psykiske helseplager og ikke vært borti noe lignende før. Lurte på om noen har lignende erfaringer som fikk/ikke fikk flere barn

Anonymkode: 01034...866

Mitt råd beste råd : Gi det tid. Ta imot all den hjelp og støtte du kan. 

Jeg hadde også en svært traumatisk og komplisert første fødsel hvis det var ren flaks at vi begge overlevde. Det tok 3 uker før legene følte seg sikker på at se kunne si vi begge ville forlate sykehuset i levende live. Og 6 uker før jeg kunne forlate sykehuset mens baby kunne reist hjem før meg. 

Det tok tid, men jeg har fått flere barn etterpå. Fikk fantastisk støtte av både fastlege, sykehus og jordmor ved de neste svangerskapene og fødsler. 

Anonymkode: 2d3f6...e16

[AnonymBruker]

Dersom du frykter vaginal eller spontan fødsel sånn helt konkret kan man undersøke muligheten for planlagt keisersnitt eller tidlig igangsettelse, i tillegg til å jobbe med de psykiske utfordringene. 

Anonymkode: f2785...a61

[AnonymBruker]

Sjekk ut psykolog ingvill på instagram. Mye relevant der for deg tror jeg. Har blant annet kurs for dem som skal føde igjen etter en traumatisk opplevelse. Jeg hadde også en traumatisk første fødsel. Neste svangerskap ble tungt pga dette, men fødselen gikk kjempefint. Ønsker deg lykke til ♥️

Anonymkode: d1112...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Og nøyaktig hvilken hjelp til TS tenker du at d

Hun spør etter erfaringer, det var min. Og som jeg skriver, så angrer jeg ikke, men har tatt vurderingen om at jeg ikke hadde gått gjennom noen tredje fødsel etter min siste fødsel. Dette er jo virkeligheten, ser ikke at det skal hjelpe ts å si at hun vil få en forutsigbar og fin fødselsopplevelse med nestemann. Det er jo en vurdering hver enkelte må gjøre og eventuelt forsøke forberede seg på om man ønsker flere barn. 

Anonymkode: 93fe6...4c0