Du som er introvert og aldri tar kontakt med vennene dine

[AnonymBruker]

Er det ikke så nøye om du mister dem? Tenker du at «Jaja, hen gir ikke lyd fra seg mer, så da fikk jeg rett. Jeg er ikke interessant likevel.»

Jeg har en perifer, men god venn som aldri tar kontakt først, og nå begynner jeg å bli lei. Jeg føler jeg maser, selv om jeg kun rekker ut en hånd to, tre ganger i halvåret. Er det liv laga, dette? Eller er det bare å gi opp?

Anonymkode: 03b31...0ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

 

Er det ikke så nøye om du mister dem? Tenker du at «Jaja, hen gir ikke lyd fra seg mer, så da fikk jeg rett. Jeg er ikke interessant likevel.»

 

Hvorfor går du ut fra at introverte har lav selvfølelse?

Anonymkode: 7b4b2...7d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor går du ut fra at introverte har lav selvfølelse?

Anonymkode: 7b4b2...7d0

Gjør jeg? Den det gjelder har sagt disse ordene selv. Betyr det at hn har lav selvfølelse? 

Anonymkode: 03b31...0ad

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det er det forskjellige måter å ha det på i livet og da må en også leve forskjellige liv. Alt passer ikke for alle og det er vel ikke så vanskelig å bare tenke litt for seg selv og så si hei til vedkommende når en naturlig treffes?  

Anonymkode: cb125...5a8

[AnonymBruker]

Jeg fikk øynene mine åpnet for hva det vil si å ha en ekte venn, når jeg møtte min beste venn for noen år siden. For første gang i livet mitt var jeg første valget. Jeg blir ringt opp, flere ganger i uken, bare for å snakke om alt og ingenting. Det å vite at jeg er i tankene til noen, nok til at de bryr seg og tar kontakt med meg, det er nytt for meg.

Jeg har alltid vært den som må spørre folk om å finne på noe. Jeg er alltid den som må stelle i stand med noe. Det at jeg gang på gang tilfeldigsvis overhører at noen har planer, for så å få en litt slik «oj, ja du kan og komme altså» og ser at arrangementet jeg er invitert til på facebook har vært der i over en mnd allerede med masse snakk. Det å vite at disse folkene jeg kaller venner, faktisk ikke er mine venner. Det er utrolig sårende hver eneste gang det har skjedd. Det å stå midt mellom 2 personer, de snakker om at «vi» må gå på kino, for så at de to begynner å planlegge å dra sammen med deres partnere. Meg der, helt usynlig. Kunne selvsagt ha sagt noe, men jeg knakk litt sammen. Den single rolige vennen som blir utelatt. Og jeg fikk nok.

Så for min egen mentale helse, så sluttet jeg å ta kontakt. Og hva skjer? Ingenting. Det er gått noen år nå, og stillhet. For noen vil det å ha 1 eneste venn være ensomt, men det er absolutt den beste tingen jeg har gjort for meg selv noen gang. Kutte bånd med de som ikke virker som om de bryr seg om meg.

Jeg har en flott familie, en helt fantastisk beste venn, hyggelige kollegaer. Og med alle de får jeg nok sosialt her i livet. Jeg er ekstremt introvert og trenger ikke så mye. 

Anonymkode: 88dd6...124

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg fikk øynene mine åpnet for hva det vil si å ha en ekte venn, når jeg møtte min beste venn for noen år siden. For første gang i livet mitt var jeg første valget. Jeg blir ringt opp, flere ganger i uken, bare for å snakke om alt og ingenting. Det å vite at jeg er i tankene til noen, nok til at de bryr seg og tar kontakt med meg, det er nytt for meg.

Jeg har alltid vært den som må spørre folk om å finne på noe. Jeg er alltid den som må stelle i stand med noe. Det at jeg gang på gang tilfeldigsvis overhører at noen har planer, for så å få en litt slik «oj, ja du kan og komme altså» og ser at arrangementet jeg er invitert til på facebook har vært der i over en mnd allerede med masse snakk. Det å vite at disse folkene jeg kaller venner, faktisk ikke er mine venner. Det er utrolig sårende hver eneste gang det har skjedd. Det å stå midt mellom 2 personer, de snakker om at «vi» må gå på kino, for så at de to begynner å planlegge å dra sammen med deres partnere. Meg der, helt usynlig. Kunne selvsagt ha sagt noe, men jeg knakk litt sammen. Den single rolige vennen som blir utelatt. Og jeg fikk nok.

Så for min egen mentale helse, så sluttet jeg å ta kontakt. Og hva skjer? Ingenting. Det er gått noen år nå, og stillhet. For noen vil det å ha 1 eneste venn være ensomt, men det er absolutt den beste tingen jeg har gjort for meg selv noen gang. Kutte bånd med de som ikke virker som om de bryr seg om meg.

Jeg har en flott familie, en helt fantastisk beste venn, hyggelige kollegaer. Og med alle de får jeg nok sosialt her i livet. Jeg er ekstremt introvert og trenger ikke så mye. 

Anonymkode: 88dd6...124

Dette var veldig gjenkjennelig bare at jeg ikke har funnet den ene som tar kontakt. Jeg skulle ønske jeg hadde et lite kamerateam som fulgte meg gjennom noen sosiale sammenkomster sånn at jeg fikk se hva jeg selv gjør galt 😅

Anonymkode: 6200d...0dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Er det ikke så nøye om du mister dem? Tenker du at «Jaja, hen gir ikke lyd fra seg mer, så da fikk jeg rett. Jeg er ikke interessant likevel.»

Jeg har en perifer, men god venn som aldri tar kontakt først, og nå begynner jeg å bli lei. Jeg føler jeg maser, selv om jeg kun rekker ut en hånd to, tre ganger i halvåret. Er det liv laga, dette? Eller er det bare å gi opp?

Anonymkode: 03b31...0ad

 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Gjør jeg? Den det gjelder har sagt disse ordene selv. Betyr det at hn har lav selvfølelse? 

Anonymkode: 03b31...0ad

Men da gjør du jo h*n sine tanker fort til en fellesnevner når du spør om det er slik andre introverte tenker også, at dette er det du trekker ut og spør om andre tenker slik. 

Nei jeg tenker ikke slik.

Men med en full jobb der jeg må samhandle med andre mennesker er batteriet tomt på fritiden, og jeg må sette meg selv på lading og lade opp før jeg har overskudd til å være med andre. Jeg har ikke det behovet ekstroverte har da de får energi av noe som er tapende for meg. Jeg har venner som har en forståelse og en gjensidig respekt for at vi er ulike og at vi respekterer de ulikhetene på best mulig måte. Det er skjeldent det er jeg som tar kontakt for det behovet melder seg fortere hos ekstroverte enn hos meg. Jeg er glad i vennene mine, og de i meg og det at jeg har mindre behov for kontakt er ikke et hinder for at vi har det veldig bra sammen når vi møtes. Kvalitet fremfor kvantitet 😉

Anonymkode: 1f80a...95a

[AnonymBruker]

Jeg er nok samme typen som vennen din med unntak av «jeg er ikke så intressant» kommentaren. Jeg har ikke sosialt batteri til å gjøre ting mange ganger i uken, og jeg har/har hatt venner som konstant spør om å finne på ting. Jeg liker ikke det, det oppfattes som press, mas og jeg føler mej som en dårlig venn, igjen og igjen. Det er spesielt frustrerende etter at jeg gjentatte ganger har forklart at mitt sosiale behov og batteri er minimalt. Så per idag så har jeg faset ut denne personen da den ikke ser ut til å forstå MIN type personlighet og fortsetter å «double up» på maset om jeg skulle være så uheldig å si «ja» en gang.

Mine nærmeste venner forstå og skjønner, vi ses kanskje 1-2 ganger i mnd, lite kontakt utover det med unntak av memes og en snap her og der. Det er supert. Om en av oss ikke orker eller har brukt for mye sosial kapasitet på noe annet, så er det en godkjent tilbakemelding og ingen føler seg «avvist». Så jeg føler meg forstått. 

Anonymkode: 0ea02...7e1

[AnonymBruker]

Jeg er introvert, og har droppet alle vennene mine. Orker ikke mas eller spørsmål om å møtes. Det stresser meg opp. Er veldig fornøyd med tilværelsen min uten venner. Det er nå 25 år siden jeg droppet de. Har måtte droppet noen kollegaer som vil være venner på veien også. 

Anonymkode: 13bfd...095

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er riktig å si at dette har med å være introvert å gjøre.

Ja, man har kanskje mer behov for ro og «glemmer» litt å ta kontakt, men finner jo gjerne på noe med nære venner likevel.

Har man imidlertid det litt dårlig på andre måter i tillegg, kan fort vennskap lide for det. Men da er det gjerne stress, utmattelse, angst, selvbilde osv.

Jeg sier for eksempel ja når noen spør, men tar ikke kontakt selv ofte nok. Årsaken? Ikke at jeg blir invitert så ofte at jeg ikke orker å gjøre mer - men angst for å bli avvist etter år med utestenging og å være andrevalget for en god venn.

 

Anonymkode: e717d...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Gjør jeg? Den det gjelder har sagt disse ordene selv. Betyr det at hn har lav selvfølelse? 

Anonymkode: 03b31...0ad

Det virker som du tror at alle introverte tenker slik, når du spør om «du som er introvert» tenker på den angitte måten. Det indikerer at du tror at dette er en fellesnevner for introverte.

Anonymkode: 7b4b2...7d0

[-venter-]

Jeg er introvert og kronisk syk, men elsker å være sosial. Føler meg dessverre ofte ensom av den grunn. Klarer ikke holde vennskap over tid og sitter igjen med to venninner og ektefelle. Kunne ønske jeg også kunne fylle bordet når jeg fyller året, men det gjør jeg ikke. 
Så, kan være den på andre siden også ønsker å være sosial, men ikke klarer å være ansvarlig for relasjonen. 

[AnonymBruker]

Jeg tar kontakt, men mye sjeldnere enn mine venninner. Grunnen er rett og slett at de har et mye større sosialiseringsbehov og jeg rekker derfor ofte ikke å ta kontakt før de gjør det. Men, ingen av de synes det er noe galt i det. De er inkluderende mennesker og de vet at jeg tar kontakt når jeg vil. Jeg er alltid positiv til deres initiativ og avslår kun om jeg allerede er opptatt (ikke så ofte). 

Anonymkode: 13183...905

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg fikk øynene mine åpnet for hva det vil si å ha en ekte venn, når jeg møtte min beste venn for noen år siden. For første gang i livet mitt var jeg første valget. Jeg blir ringt opp, flere ganger i uken, bare for å snakke om alt og ingenting. Det å vite at jeg er i tankene til noen, nok til at de bryr seg og tar kontakt med meg, det er nytt for meg.

Jeg har alltid vært den som må spørre folk om å finne på noe. Jeg er alltid den som må stelle i stand med noe. Det at jeg gang på gang tilfeldigsvis overhører at noen har planer, for så å få en litt slik «oj, ja du kan og komme altså» og ser at arrangementet jeg er invitert til på facebook har vært der i over en mnd allerede med masse snakk. Det å vite at disse folkene jeg kaller venner, faktisk ikke er mine venner. Det er utrolig sårende hver eneste gang det har skjedd. Det å stå midt mellom 2 personer, de snakker om at «vi» må gå på kino, for så at de to begynner å planlegge å dra sammen med deres partnere. Meg der, helt usynlig. Kunne selvsagt ha sagt noe, men jeg knakk litt sammen. Den single rolige vennen som blir utelatt. Og jeg fikk nok.

Så for min egen mentale helse, så sluttet jeg å ta kontakt. Og hva skjer? Ingenting. Det er gått noen år nå, og stillhet. For noen vil det å ha 1 eneste venn være ensomt, men det er absolutt den beste tingen jeg har gjort for meg selv noen gang. Kutte bånd med de som ikke virker som om de bryr seg om meg.

Jeg har en flott familie, en helt fantastisk beste venn, hyggelige kollegaer. Og med alle de får jeg nok sosialt her i livet. Jeg er ekstremt introvert og trenger ikke så mye. 

Anonymkode: 88dd6...124

Men. Hender det du tar kontakt med vennen din, eller er det alltid vennen din som kontakter deg først?

Det er dilemmaet mitt, skjønner du. Min venn tar aldri kontakt med meg først. Jeg vet hn trives sammen med meg, men jeg begynner å tvile om hn egentlig vil ha meg som venn når hn aldri (og da mener jeg aldri) initierer kontakt. Stopper jeg i dag, hører jeg mest sannsynlig aldri et ord fra hn igjen. 

Anonymkode: 03b31...0ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Men. Hender det du tar kontakt med vennen din, eller er det alltid vennen din som kontakter deg først?

Det er dilemmaet mitt, skjønner du. Min venn tar aldri kontakt med meg først. Jeg vet hn trives sammen med meg, men jeg begynner å tvile om hn egentlig vil ha meg som venn når hn aldri (og da mener jeg aldri) initierer kontakt. Stopper jeg i dag, hører jeg mest sannsynlig aldri et ord fra hn igjen. 

Anonymkode: 03b31...0ad

Men hvorfor kan du ikke snakke med hn om det da? Hva snakker dere ellers om? Er det så vanskelig å lufte litt praktiske spilleregler om dette? Jeg har ei venninne som er veldig ekstrovert, jeg er selv veldig introvert. Vi har ingen problemer med dette både forbi vi vet at vi er forskjellige, og vi snakker om det, viss noen oppfatter noe som mas og pliktløp mens den andre omtrent blir bekymret pg irritert over manglende interesse så er jo ikke det så kjekt men slike ting kan ungåes med å snakke sammen, lsge felles spilleregler for vennskapet istedenfor dette spillet om å bare fase ut noen fordi de er ulike eller irritere seg over ting, eller lure på noe ingen andre enn denne personen kan svare på 

Anonymkode: 1f80a...95a

[AnonymBruker]

Du virker som til å være den som sier «Det er bare å snakke»… for introverte er det ikke bare å trykke på en lysbryter 

Anonymkode: 0ce21...cc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette var veldig gjenkjennelig bare at jeg ikke har funnet den ene som tar kontakt. Jeg skulle ønske jeg hadde et lite kamerateam som fulgte meg gjennom noen sosiale sammenkomster sånn at jeg fikk se hva jeg selv gjør galt 😅

Anonymkode: 6200d...0dd

 

-venter- skrev (3 timer siden):

Jeg er introvert og kronisk syk, men elsker å være sosial. Føler meg dessverre ofte ensom av den grunn. Klarer ikke holde vennskap over tid og sitter igjen med to venninner og ektefelle. Kunne ønske jeg også kunne fylle bordet når jeg fyller året, men det gjør jeg ikke. 
Så, kan være den på andre siden også ønsker å være sosial, men ikke klarer å være ansvarlig for relasjonen. 

Jeg kjenner meg igjen i begge dere to. Før tok jeg initiativ men fikk sjeldent ja og var alltid nederst på lista med mindre jeg inviterte til fest, da var det greit. Så sluttet jeg å feste, jeg kaster opp svart gugge hvis jeg drikker og det er så sykt vondt og skummelt at det utsetter jeg meg ikke for lengre. Jeg har også fått kraftig tinnitus og høye stemmer og musikk gjør det verre. Så, jeg sluttet å invitere og da ble det stille fra alle. Jeg har heller ikke noe bord å fylle når jeg fyller rundt år, det blir meg, mann og voksne barn som alltid.

Anonymkode: e458e...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du virker som til å være den som sier «Det er bare å snakke»… for introverte er det ikke bare å trykke på en lysbryter 

Anonymkode: 0ce21...cc5

Joda, for når vi er sammen er det ca bare hn som snakker og jeg som lytter. 80-20%. Men der er alltid jeg som ordner det sånn at vi møtes.
 

Hvorfor gidder jeg?

Anonymkode: 03b31...0ad

[AnonymBruker]

Jeg kan være den som aldri tar kontakt men så blir kjempelei meg når vennskapet forsvinner. Og tenker masse på at jeg burde tatt kontakt men så føler jeg det har gått for lang tid så jeg tør ikke, eller får meg bare ikke til å gjøre det. Kan helt ærlig også glemme folk i perioder og så plutselig komme på at vi er/var jo venner og jeg liker jo den personen skikkelig godt og hvorfor har vi ikke snakket på lenge liksom? 

Dette er nok ikke fordi jeg er introvert da, er kanskje mer en adhd og/eller depresjons-greie. Og har lite overskudd etter jobb og familie til å bruke på vennskap dessverre, er mye sliten.

Anonymkode: 18f0f...4aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Gjør jeg? Den det gjelder har sagt disse ordene selv. Betyr det at hn har lav selvfølelse? 

Anonymkode: 03b31...0ad

Ja. Det betyr det. Det samme har du (det viser hovedinnlegget ditt meget tydelig) så dere er godt matcha. For du tenker jo også at hen ikke bryr seg om deg.

Eller er det muligens sannheten dere begge sitter og tenker men ikke tør ytre? At dere ikke bryr dere noe om hverandre lengre, og bare treffes sporadisk av gammel vane, dårlig samvittighet eller mangel på andre valg?

Anonymkode: 97923...d2a