Forelsket i kollega + partner med liten lyst....

[AnonymBruker]

Hei,

Lurer på om det er noen her inne – gjerne coacher, psykologer/terapeuter – som kan komme med tips. Eventuelt andre som har opplevd det samme. Beklager på forhold for langt innlegg.

Jeg er en gift dame tidlig i 40-årene, vært med partner i 10+ år, og har små barn. Samlivet vårt har alltid vært trygt, godt og stabilt, med lavt konfliktnivå og det jeg vil si er høy grad av kompatibilitet. Vi har et veldig funksjonelt forhold, vil jeg si, som det har vært fint å ha som fundament for familieliv og også yrkesliv, som er viktig for oss begge.

Det ene problemet – som har vært vedvarende i hele forholdet – er det seksuelle. Han har lav sexdrift, sjelden lyst, og dette er en stor kontrast til meg, som i mine to tidligere etablerte forhold i 20-årene dyrket sex som hobby og en viktig del av livet og parforholdet. Min mann er noe eldre, var godt inne i 30-åra når vi ble sammen, og var jomfru når vi ble sammen. Han brukte lang tid på å føle seg trygg nok til å gjennomføre samleie med meg, og kom tidlig i datingperioden, når vi prøvde å ha sex og han ikke klarte å gjennomføre, med en kommentar om at han likte meg, men ikke var tiltrukket av meg. Dette preget min selvtillit lenge. Jeg var da også overvektig (ikke veldig, men BMI på 26-27). Min tankerekke var vel at det ikke var noe å stusse over at han ikke var tiltrukket – jeg var jo overvekting.

Min mann beklaget dette senere (og har gjentatt det mange ganger), og forklart at dette handlet om prestasjonsangst. Vi ble til slutt sammen, og fikk etablert et slags seksualliv som skurte og gikk greit i 2-3 år. Det var ikke nødvendigvis den deilige, intense, mer «harde» sexen jeg liker, men han gjennomførte i alle fall samleier med meg, og siden han var og er fantastisk på alle andre måten så jeg igjennom fingrene på dette.

Så fikk vi en dårlig periode hvor jeg ble mer og mer frustrert over manglende lyst fra hans side. Han slet med ereksjonssvikt, noe jeg tror kvelte den lave lysten han hadde. Han endte opp med å benytte seg av medisiner og også snakke med sexolog, og dette hjalp oss til å i alle fall kunne gjennomføre samleier innimellom.

Resultatet av dette var at jeg for noen (la oss si 5-7 år siden ble gravid). Siden graviditeten har vi hatt sex 1 gang. Vi har snakket mye om sex, og konklusjonen er vel at han tenderer mot å være aseksuell. Han har lest seg opp etter at jeg nevnte det i en samtale, og landet på at det nok er tilfelle selv. Han er bare ikke veldig interessert, så gjerne han får litt kos og kyss har han ikke de intense seksuelle driftene.

Dette er ekstremt sårt for meg. I januar i år gikk jeg i kjelleren da jeg innså at jeg selv var i dårlig forfatning, hadde mistet meg selv som kvinne, og følte meg som en fullstendig opptørket blomst som ingen gadd vanne. Jeg ble fortvila og sint, men landet på at jeg må ta vare på meg selv. Jeg er tross alt ikke død, og selv om mannen min ikke har interesse for meg seksuelt skylder jeg meg selv å ta vare på meg selv på de måter jeg kan. Jeg har begynte å trene, stelle hår og negler, kle meg bedre, onanere, og tillate meg selv å føle meg som ei dame igjen.

En del av prosjektet «Ikke feit, førti og ferdig» var også å bytte jobb. Jeg begynte derfor vår/forsommer i det som på mange måter er drømmejobben. På det tidspunktet hadde jeg gått ned 13 kg, var endelig normalvektig, og følte meg mer som den jenta jeg var før jeg møtte mannen min. Uheldigvis er dette miljøet ekstremt mannsdominert, og long story short: Jeg suger nå til meg alt av mannlig oppmerksomhet jeg får, og har prestert å småforelske meg i en av kollegaene min3. Heldigvis ikke en person jeg treffer fysisk daglig, men ofte nok….  Han aner ingenting, og er hyggelig og tidvis kanskje litt flørtete, men ikke i nærheten av andre menn på samme arbeidsplass. Han har akkurat skilt seg, og var sykemeldt i den forbindelse, så jeg opplever vel at han har nok med å få ny hverdag som deltidspappa til å gå opp. Jeg sliter maks når vi er i samme rom, ute på oppdrag, hjertet og magen er helt ute av kontroll bare vi snakke på teams osv.

Mine spørsmål:

1)      Hvordan går jeg frem for å kvele denne forelskelsen? Jeg ønsker virkelig ikke å bytte jobb, men jeg orker ikke å gå rundt å sende ut flørtende, forelska signaler (jeg vil tro det er dette de andre mennene på jobben fanger opp, og det er derfor de er mer «på»). Ikke kom med forslag som «se for deg mannen drite» - TRO meg, jeg har prøvd. Jeg trenger mer konkrete analyser av hva forelskelse faktisk er, hvorfor dette har skjedd, hva kan jeg forvente mtp hvor lenge dette sitter i?

2)      Hva kan gjøres med ekteskapet mitt? Når mannen min nå er i slutten av 40-åra er det vel lite trolig at han endrer seg seksuelt? Jeg opplever at mine ønsker og fantasier blir sterkere og drøyere med åra – trodde det var en myte at damer i 40-åra erfarer en seksuell peak, men det virker i alle fall som det stemmer godt for min del. Jeg begynte å gråte i går ved tanken på at jeg aldri mer skal få kjenne på den deilige følelsen av en mann som tenner vilt på meg. Jeg føler meg så bra og flott nå, og synes faktisk at jeg fortjener det! Jeg føler meg tidvis bitter – samtidig er jeg så utrolig glad i mannen min, og tanken på å splitte familien får meg også til å gråte. Mannen min vet at jeg har følelser for en kollega. Vi har blitt enige om parterapi, men så lenge vi er så forskjellige seksuelt er jeg jo skeptisk til hva som kan gjøres?

Hva pokker gjør man?

Anonymkode: 638a9...178

[AnonymBruker]

Hvis du vil fortsette med mannen ville jeg spurte om muligheten for åpent forhold. Selvfølgelig ikke ha sex med noen du er småforelsket i, men du er i underskudd på seksuell oppmerksomhet og har sannsynligvis lett for å "falle" for noen i den situasjonen. 

Anonymkode: 830b3...eba

[AnonymBruker]

Kommunikasjon med mannen din og psykolog/samlivsterapaut hjelp.

Du/dere trenger hjelp. Du er fanget i en kjip situasjon. Og her må du kommunisere tanker og følelser til mannen din og gjerne ta inn noen profesjonelle som kan hjelpe dere på veien videre, hva enn den er. 

Anonymkode: ee05e...9c1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis du vil fortsette med mannen ville jeg spurte om muligheten for åpent forhold. Selvfølgelig ikke ha sex med noen du er småforelsket i, men du er i underskudd på seksuell oppmerksomhet og har sannsynligvis lett for å "falle" for noen i den situasjonen. 

Anonymkode: 830b3...eba

Vi har faktisk snakket om dette. For meg virker det helt sprøtt å engang vurdere. Jeg vet at han jo aldri ville gått til noen andre, men tanken på å skulle gjøre det selv er helt sykt. Jeg vil jo egentlig ha alt i samme pakke.... Men kanskje det er en løsning? Jeg aner rett og slett ikke. 

Anonymkode: 638a9...178

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Kommunikasjon med mannen din og psykolog/samlivsterapaut hjelp.

Du/dere trenger hjelp. Du er fanget i en kjip situasjon. Og her må du kommunisere tanker og følelser til mannen din og gjerne ta inn noen profesjonelle som kan hjelpe dere på veien videre, hva enn den er. 

Anonymkode: ee05e...9c1

Vi snakker masse om det. Så mye at jeg ikke føler vi kommer lengre alene.Så ja, vi må snakke med noen andre her. Jeg føler nesten at jeg trenger at noen gir meg "tillatelse" til å enten gå fra ham eller ha et åpent forhold. Det virker så sykt egoistisk å skulle gjøre noe annet. 

Anonymkode: 638a9...178

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi har faktisk snakket om dette. For meg virker det helt sprøtt å engang vurdere. Jeg vet at han jo aldri ville gått til noen andre, men tanken på å skulle gjøre det selv er helt sykt. Jeg vil jo egentlig ha alt i samme pakke.... Men kanskje det er en løsning? Jeg aner rett og slett ikke. 

Anonymkode: 638a9...178

For meg som leser hva du skriver så høres det ut som at du er helt vilt klar for et åpent forhold, og kan ikke vente. Det eneste du venter på er anbefaling fra kg. Mannen din er aseksuell, og tåler å prate om temaet, så hvorfor ikke? Da redder dere i forholdt, på kort sikt i hvert fall.

Anonymkode: f9e68...710

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For meg som leser hva du skriver så høres det ut som at du er helt vilt klar for et åpent forhold, og kan ikke vente. Det eneste du venter på er anbefaling fra kg. Mannen din er aseksuell, og tåler å prate om temaet, så hvorfor ikke? Da redder dere i forholdt, på kort sikt i hvert fall.

Anonymkode: f9e68...710

Skulle stå redder forholdet på kort sikt. Veldig 40-årskrise dette

Anonymkode: f9e68...710

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

For meg som leser hva du skriver så høres det ut som at du er helt vilt klar for et åpent forhold, og kan ikke vente. Det eneste du venter på er anbefaling fra kg. Mannen din er aseksuell, og tåler å prate om temaet, så hvorfor ikke? Da redder dere i forholdt, på kort sikt i hvert fall.

Anonymkode: f9e68...710

Absolutt ikke. Det viktigste for meg er nå å få kvelt interessen jeg har for kollegaen min, slik at jeg kommer mer i modus for å finne ut av hva jeg vil. Jeg mener oppriktig det jeg skriver - har hatt venner og bekjente som har hatt åpne forhold før, og synes det høres absurd ut. Jeg blir også oppriktig såret ved tanken på at mannen min liksom skal se meg gå ut døra for å treffe noen andre for sex og være ok med det? Det gjør så vondt å kjenne på at han ikke har noen seksuelt territorielle følelser ovenfor meg. Jeg vil jo at han skal ha ett eller annet hanndyr inni seg som sier "nei, gutta, hun her er MIN". Men han virker helt død på området, og jeg forstår det bare ikke. Jeg vil at han skal ha lyst på meg!!

Anonymkode: 638a9...178

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Skulle stå redder forholdet på kort sikt. Veldig 40-årskrise dette

Anonymkode: f9e68...710

Føler egentlig ikke at det er en 40-årskrise, da vi har hatt dette problemet i 10+ år. Men kanskje du har rett. Det har i alle fall toppet seg for min del nå. 

Anonymkode: 638a9...178

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Absolutt ikke. Det viktigste for meg er nå å få kvelt interessen jeg har for kollegaen min, slik at jeg kommer mer i modus for å finne ut av hva jeg vil. Jeg mener oppriktig det jeg skriver - har hatt venner og bekjente som har hatt åpne forhold før, og synes det høres absurd ut. Jeg blir også oppriktig såret ved tanken på at mannen min liksom skal se meg gå ut døra for å treffe noen andre for sex og være ok med det? Det gjør så vondt å kjenne på at han ikke har noen seksuelt territorielle følelser ovenfor meg. Jeg vil jo at han skal ha ett eller annet hanndyr inni seg som sier "nei, gutta, hun her er MIN". Men han virker helt død på området, og jeg forstår det bare ikke. Jeg vil at han skal ha lyst på meg!!

Anonymkode: 638a9...178

Dersom han ikke har fnugg av sjalusi i seg så er det ikke håp. Men har han et fnugg av sjalusi vil åpent forhold, eller en elsker, gi han det kraftigste spark bak. Kanskje kan du provosere fram mannen i han på denne måten. Du kan forsøke deg fram, gjøre det så nesten som mulig, for å se hvordan han reagerer. Går det ikke så gjør du det, som siste utvei. Det kan være noe å tenke på. At du er utro for å vekke mannen i han. Veldig desperat, men desperate tilstander krever desperate tiltak. Han høres i hvert fall ut til å være en mann som kan tilgi deg, så kald som han er. 

Anonymkode: d159a...97f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Dersom han ikke har fnugg av sjalusi i seg så er det ikke håp. Men har han et fnugg av sjalusi vil åpent forhold, eller en elsker, gi han det kraftigste spark bak. Kanskje kan du provosere fram mannen i han på denne måten. Du kan forsøke deg fram, gjøre det så nesten som mulig, for å se hvordan han reagerer. Går det ikke så gjør du det, som siste utvei. Det kan være noe å tenke på. At du er utro for å vekke mannen i han. Veldig desperat, men desperate tilstander krever desperate tiltak. Han høres i hvert fall ut til å være en mann som kan tilgi deg, så kald som han er. 

Anonymkode: d159a...97f

Faen altså, nå begynte jeg faktisk å grine. Jeg opplever han jo ikke som kald generelt. Han er omsorgsfull, fantastisk hengiven og snill pappa og mann. Men ja, jeg sitter jo og gråter og er fortvila og forteller at jeg synes det er plagsomt og vondt å kjenne at jeg har lyst på andre menn, når alt jeg vil er å kjenne meg som en begjæret kvinner hjemme - uten reaksjon av større grad fra hans del ("det er jo kjipt at vi er så forskjellige og at jeg ikke kan gi deg det du trenger og vil ha" - men virker ikke som han sørger over dette, eller er plaget på den måten jeg er). Så kanskje kald er et beskrivende ord, selv om jeg aldri har tenkt på ham på den måten.

Anonymkode: 638a9...178

[AnonymBruker]

Her er det ikke håp, og jeg ser virkelig ikke problemet med å avslutte forholdet. Du dør jo innvendig og bør gå drastisk til verks før det er for seint.

Anonymkode: 9abe6...74a

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min mann. Det var flere grunner til det, mens hans manglende interesse for meg på det romantiske plan var en del av hvorfor jeg dro. Ikke en gang på den ene turen vi fikk barnevakt og dro avgårde var han interessert. Tror ikke han holdt meg i hånden en eneste gang. Og ingen ting annet fysisk, ikke nuss kos noe. Da fikk jeg nok. Vi hadde tidligere gått 2 år uten sex uten at han brydde seg.

Glemmer ikke den gangen jeg kom hjem og fortalte han at noen hadde prøvd å flørte med meg. Og hvordan det fikk meg til å innse hvor mye jeg savnet oppmerksomhet fra han. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, noe ala Åhh ja det hørtes vansklig ut for deg. Det føltes ut som å snakke med en venninne. Ikke en dråpe av sjalusi eller «hun er min» tankegang. Bare venninne-empati. Jeg ble helt kvalm, jeg ville ga en ektemann og ikke venninne. 

Nå er jeg singel, har vært det i 1 år snart. Tanken på dating er helt fjern, tanken at det finnes noen mann som i det hele tart vil være interessert i meg er så fjern. 13 år var jeg sammen med venninne-mannen min. Jeg betaler prisen for det nå og jobber med å finne megselv 

Anonymkode: 3c245...e84

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg gikk fra min mann. Det var flere grunner til det, mens hans manglende interesse for meg på det romantiske plan var en del av hvorfor jeg dro. Ikke en gang på den ene turen vi fikk barnevakt og dro avgårde var han interessert. Tror ikke han holdt meg i hånden en eneste gang. Og ingen ting annet fysisk, ikke nuss kos noe. Da fikk jeg nok. Vi hadde tidligere gått 2 år uten sex uten at han brydde seg.

Glemmer ikke den gangen jeg kom hjem og fortalte han at noen hadde prøvd å flørte med meg. Og hvordan det fikk meg til å innse hvor mye jeg savnet oppmerksomhet fra han. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, noe ala Åhh ja det hørtes vansklig ut for deg. Det føltes ut som å snakke med en venninne. Ikke en dråpe av sjalusi eller «hun er min» tankegang. Bare venninne-empati. Jeg ble helt kvalm, jeg ville ga en ektemann og ikke venninne. 

Nå er jeg singel, har vært det i 1 år snart. Tanken på dating er helt fjern, tanken at det finnes noen mann som i det hele tart vil være interessert i meg er så fjern. 13 år var jeg sammen med venninne-mannen min. Jeg betaler prisen for det nå og jobber med å finne megselv 

Anonymkode: 3c245...e84

TS her.

Dette var vondt å lese. Ingen skal ha det sånn. Min mann kan riktignok gi meg en klem og vil gjerne ha meg i armkroken, men han er altså aseksuell, og stresser veldig om han merker at jeg blir kåt av berøring. Han prøver sitt beste med komplimenter, men når han eks. sier at jeg er sexy blir det bare pinlig, fordi jeg opplever at han overhodet ikke har begrep om begjær. Jeg har hatt sex med en en håndfull + menn før han, i 20-årene, og kontrasten til mine opplevelser med de mennene er bare så stor. Han skiller seg markant ut. Det er ubehagelig å ha sex med han, føles som alt han egentlig vil er å rømme. Så da har jeg sluttet å mase. Han skal jo heller ikke presse seg til noe han ikke vil. Det blir jo som et overgrep å regne.

Jeg forstår akkurat hva du mener når du sier "venninnemann". Fortalte ham at det var ganske drøy stemning kollegagruppen på jobbsamling  Og det er bare sånn..... "Ja, javel. Ja, men jeg kan jo ikke nekte deg å gjøre som du vil, siden jeg ikke kan gi deg det du vil ha". Helt nøkternt og kaldt. Jeg fatter deg ikke. Om noen kvinne hadde prøvd seg på han hadde jeg jo mislikt det releativt intenst!

Utrolig trist å lese at tanken på at menn skal være interessert i deg er fjern. Det stemmer garantert ikke. Ta vare på deg selv. Vann din egen plen og løft deg selv opp. Sørg for masse fysisk nytelse og velvære (egenpleie, trening, onani). Det fortjener du ❤️

Anonymkode: 638a9...178

[Eryn]

Du vet jo valget. Det er kun to alternativer. Hardt og brutalt:

1. Forbli i ekteskapet og leve et liv uten sex.

2. Bryte ut og finne en (seksuelt) kompatibel partner.

Alt annet midt i mellom her vil bare rote til livet ditt. 
 

Så, hva veier tyngst for deg? 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Eryn said:

Du vet jo valget. Det er kun to alternativer. Hardt og brutalt:

1. Forbli i ekteskapet og leve et liv uten sex.

2. Bryte ut og finne en (seksuelt) kompatibel partner.

Alt annet midt i mellom her vil bare rote til livet ditt. 
 

Så, hva veier tyngst for deg? 

Jeg har barn, så det føles ikke bra å la egne seksuelle behov veie tyngst.... Forferdelig tanke å skulle være vekke fra barnet mitt 50% av tiden fordi jeg ikke orker tanke på et liv uten sex. Jeg vet jo at de to løsningene du skisserer nok er de to relle, da alt dette med åpent forhold og elskere osv bare virker styrete og rotete. Men ingen av de to løsningene er gode i mine øyne. Det finnes bare dritt her, slik jeg ser det.

Anonymkode: 638a9...178

[Eryn]

Det er veldig vondt ja. Og du merker konsekvensene nå av at du gikk inn i dette forholdet bevisst, du tok valget om å bli sammen med en mann med lav sexlyst, og nå aseksuell. To barn er kommet til verden, og livet vil bli snudd på hodet om du skiller deg. Men ditt indre vil bli spist opp om du blir. Jeg tror det vil rakne på sikt uansett, så lenge du fortsatt har lyst på sex. 

Har dere forsøkt sexolog? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Faen altså, nå begynte jeg faktisk å grine. Jeg opplever han jo ikke som kald generelt. Han er omsorgsfull, fantastisk hengiven og snill pappa og mann. Men ja, jeg sitter jo og gråter og er fortvila og forteller at jeg synes det er plagsomt og vondt å kjenne at jeg har lyst på andre menn, når alt jeg vil er å kjenne meg som en begjæret kvinner hjemme - uten reaksjon av større grad fra hans del ("det er jo kjipt at vi er så forskjellige og at jeg ikke kan gi deg det du trenger og vil ha" - men virker ikke som han sørger over dette, eller er plaget på den måten jeg er). Så kanskje kald er et beskrivende ord, selv om jeg aldri har tenkt på ham på den måten.

Anonymkode: 638a9...178

Det er helt naturlig at du har lyst på andre menn, behovene dine har jo vært ignorert i år på år, på år. Den seksuelle delen av livet er også viktig, og det å føle seg tiltrekkende, ja det er jo en fin følelse selvsagt har du lyst til å kjenne på den.

Du er i en særegen situajson med mannen din, hvor jeg syns at du har lov til å riste i båten å be om å få ha sex på si. Kanskje er det greit for han, men er det også en ide for deg å gå ut av forholdet? Forstår du er glad i mannen din selv om ting er som de er, kjærligheten er komplisert.

Det er mye å tenke på, men følelsene dine, de er fullstendig normale og forståelige, så du vet det 😊 Syns det er bra for deg at ting begynner å boble og gro.

Anonymkode: f7c46...727

[AnonymBruker]

1. Skille deg og begynne leve slik du ønsker

2. Åpent forhold om mannen din er ENIG i og med han er *aseksuell*.

 

 

Anonymkode: 3f5f7...3b2

[AnonymBruker]

10 hours ago, Eryn said:

Det er veldig vondt ja. Og du merker konsekvensene nå av at du gikk inn i dette forholdet bevisst, du tok valget om å bli sammen med en mann med lav sexlyst, og nå aseksuell. To barn er kommet til verden, og livet vil bli snudd på hodet om du skiller deg. Men ditt indre vil bli spist opp om du blir. Jeg tror det vil rakne på sikt uansett, så lenge du fortsatt har lyst på sex. 

Har dere forsøkt sexolog? 

TS her - problemet er vel egentlig at jeg IKKE var bevisst. De første 1-2 årene falt det meg egentlig ikke inn at manglende initiativ fra hans side skyltes generelt lav lyst/aseksualitet. Jeg trodde det handlet mer om at han ikke tente på meg pga min kropp, i kombinasjon med dårlig helse og derfor problemer med å holde på ereksjon (han er i kategorien alvorlig fedme, bruker pustemaskin og går på medisiner for blodtrykk. Alt dette påvirker lyst og ereksjon). Og han klarte jo å gjennomføre samleier, så jeg var ok med det. Og ville nok vært det nå også. Bare gi meg _noe_, liksom.  Jeg skulle vært mer bevisst, ikke avskrevet det dårlige sexlivet med mange unnskyldninger (min vekt, hans helse, småbarnsliv). Den biten angrer jeg på. Forelskelse gjør blind osv. 
 

Han snakket med sexolog et par ganger før barn pga ereksjonssvikten. Han forklarte da at svikten skyldtes stress og helse, og at det sto i sentrum for de samtalene de hadde (som endte opp i at han fikk Viagra). Aseksualitet var ikke en del av samtalen da. Men den er det, og må være det, nå, tenker jeg. Nå har han fortsatt helsemessige utfordringer, men hvis det virkelig er disse som forårsaker hans manko på lyst, så må han ta tak i aktivitetsnivå og kosthold. Han får full støtte av meg der. Men som sagt: Når en mann går igjennom tenårene, 20-årene og det meste av 30-årene uten å kline med damer på fest, fysisk prøve seg på noen - uten å gjøre noe som helst, så mistenker jeg at det ligger mer enn en sliten mann som pusher femti bak. Jeg jobber med mange slitne menn på 50 (alt fra småbarnsfedre til bestefedre), og det er litt annen energi og glimt i øyet der, for å si det sånn. 

Anonymkode: 638a9...178