Lidenskap, lek, flørt og dyp intimitet i forhold.

[AnonymBruker]

For meg er det utenkelig å være i et forhold uten dette. Jeg ser på det som det beste i livet, det å ha disse tingene med en annen person.  Og jeg har alltid tenkt at det er sånn for alle. Men jo eldre jeg har blitt, jo mer føler jeg at jeg er "unormal". At mange er i et forhold helt uten eller med minimalt av disse aspektene. At de er i forhold for tryggheten i det å ha en annen der, fordeling av praktiske ting, kanskje noen å skravle med, men uten den dype forbindelsen. 

Kan du beskrive hvor på skalaen du er? Og skriv om du er mann eller kvinne.

Anonymkode: 04398...9e9

[Andro]

Jeg er der du er, og er heller alene enn å leve i sånne fasadeforhold.

[SPOCA]

Er ganske lik, og jeg er så heldig å leve i en slik relasjon. Jeg er veldig takknemlig og heldig som får oppleve slik intimitet, lidenskap og nærhet hver eneste dag, flere ganger daglig. 🥰

Jeg er kvinne.

[AnonymBruker]

Alle ønsker jo dette men det er ikke lett å holde på i et langvarig forhold. Da blir hensynet til familien heller satt først. 

Anonymkode: 18cac...a81

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Alle ønsker jo dette men det er ikke lett å holde på i et langvarig forhold. Da blir hensynet til familien heller satt først. 

Anonymkode: 18cac...a81

Ja, takk, begge deler. Samboer har et barn med spesielle behov, det krever mye av oss begge. Med syv diagnoser er det heftig. Jeg er stemor, men jeg er "mamma" også. Man er all in, ellers fungerer det ikke. Jeg må være like på som samboer, for får barnet anfall, så må jeg ta det, jeg må gi medisiner, jeg kan aldri velge bort barnet. Selvfølgelig ikke.

Allikevel har vi klart å prioritere lidenskap, lek, flørt og intimitet. Men, på en måte er det bra vi ble sammen etter at barnet ble født og barnet var 3 år. Det gjorde at man ble sammen rett i en røff og tøff periode, og da finner man de mulighetene som er. Det er ikke et forhold som har gått fra barnløst og lidenskapelig, til barn med spesielle behov som krever deg 24/7, og dermed glemmer man at man er et par. Vi har måtte skape det å være et par i en ekstremt krevende situasjon.

På forunderlig vis har vi klart det. Men det er klart, vi må være ganske spontane og gripe de sjansene man faktisk har. Man prioriterer også f.eks lidenskap over å slappe av eller andre ting.

Endret 1. oktober 2023 av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg ønsker det. Er kvinne. Men av og til kommer irritasjon over andre ting dessverre litt i veien. 

Anonymkode: acd53...40d

[AnonymBruker]

Med eksen så glemte jeg helt hva lidenskap var. Jeg druknet i hverdagen, og i stedet for å bidra så ble han enda en byrde.

Etter å ha vært singel i 2 år så endte jeg opp med en bekjent på fylla, og da han spurte om vi kunne kysse ganske langt uti samleiet så ble jeg på en måte ganske overrasket. 

Vi holder fortsatt på, og selv om jeg ikke ønsker et forhold så er kosen og nærheten noe av det jeg setter mest pris på.

Anonymkode: 71c5c...dbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan du beskrive hvor på skalaen du er? Og skriv om du er mann eller kvinne.

3 på skala til 10. Er mann som forvitrer i rekordfart. Lidenskapen er borte. Hus, barn, barnebarn og svigerforeldre er det alt handler om nå. 

Anonymkode: 0c440...b94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan du beskrive hvor på skalaen du er? Og skriv om du er mann eller kvinne.

Anonymkode: 04398...9e9

7 på en skala fra 1 til 10.

Er kvinne.

Mye lidenskap men iblant får jobben mye fokus hos begge. 

Anonymkode: 62a73...290

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 timer siden):

Ja, takk, begge deler. Samboer har et barn med spesielle behov, det krever mye av oss begge. Med syv diagnoser er det heftig. Jeg er stemor, men jeg er "mamma" også. Man er all in, ellers fungerer det ikke. Jeg må være like på som samboer, for får barnet anfall, så må jeg ta det, jeg må gi medisiner, jeg kan aldri velge bort barnet. Selvfølgelig ikke.

Allikevel har vi klart å prioritere lidenskap, lek, flørt og intimitet. Men, på en måte er det bra vi ble sammen etter at barnet ble født og barnet var 3 år. Det gjorde at man ble sammen rett i en røff og tøff periode, og da finner man de mulighetene som er. Det er ikke et forhold som har gått fra barnløst og lidenskapelig, til barn med spesielle behov som krever deg 24/7, og dermed glemmer man at man er et par. Vi har måtte skape det å være et par i en ekstremt krevende situasjon.

På forunderlig vis har vi klart det. Men det er klart, vi må være ganske spontane og gripe de sjansene man faktisk har. Man prioriterer også f.eks lidenskap over å slappe av eller andre ting.

Kom tilbake om 20-30 år og vis til hvor lett det er du. 

Anonymkode: 18cac...a81

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kom tilbake om 20-30 år og vis til hvor lett det er du. 

Anonymkode: 18cac...a81

Det skal jeg gjøre med glede.

[exictence]

Tenker og jeg vil ha det

[AnonymBruker]

Er som deg og en relasjon uten alt dette hadde vært ganske uaktuelt. 

Nå har jeg vært med samme mann i 17 år og forholdet vårt er fortsatt preget av lidenskap, flørting, begjær og et livlig og lekent sexliv. 

Vi er begge i full jobb, har 3 barn og var sammen i 10 år før vi fikk første barnet. Vi har hatt faste date-kvelder i uka siden førstemann kom for 7 år siden. Vi prioriterer å sette av tid til hverandre og vi har sjeldent konflikter. Vi flørter daglig og har sex 4-8 ganger i uka. God, leken og eksperimentell sex. 

Anonymkode: f883b...616

[AnonymBruker]

Tror ikke det handler om at alle nødvendigvis ikke vil ha de tingene, men at de enten er redde eller umotet for å gå stegene det trengs for å få det. 

Jeg er også knyttet exn som person selv om vi ikke hadde det, han er alt jeg har opplevd i mitt voksne liv, tok ingen steg uten han ved min side og lente meg på han mer enn det som var lurt. Det gjorde det vanskelig å avslutte, vi var en liten familie selv om vi ikke funket.

Jeg trodde også, og tviler enda om det er fysisk mulig å føle det du gjør med noen, har aldri opplevd det så det er bare som en myte jeg lengter etter men som også fjerner mot for hvor lite var jeg villig før? Å skulle være åpen, å skulle plutserlig naturlig ønske så mye når alle romantiske og gode seksuelle opplevelser jeg har hatt kun har vært en drøm, ikke noe kroppen min faktisk gikk gjennom. Det føles slitsomt og trist.

Danser mellom å gi opp og satse alt. Syns en burde satse når livet er et fantastisk sted, men så ser jeg ulike menn og ingen trekker meg ut av skallet, å da blir det den umuligheten som opptar meg igjen.

Har hørt noen kropper ikke er istand til ting, håper ikke det er sannt, kanskje er det sinnet? Vanskelig. 

Anonymkode: c2992...843