Dere som har sosial angst, kan dere presse dere litt for barnas skyld? ?

[AnonymBruker]

Barnefar klarer 100% jobb, men absolutt ingenting mer. Han kan ikke gå på butikken, ikke hente i barnehagen, ikke dra ut og leke med barnet osv. Barnet er ca.4,5 år og far har aldri vært med på sommeravslutning, sett barnet i 17.mai tog osv. Hvis barnet har besøk, oppholder han seg i en annen etasje. Han er aldri med oss i helgene eller på ettermiddagene utenfor huset. Unntaket er hvis vi besøker hans familie. 

Er dette normalt, eller bør det være mulig å presse seg en god del mer enn dette?

Anonymkode: 14079...024

[AnonymBruker]

Han har funnet seg en god hvilepute for å slippe å bidra ja… 
Hvordan var han før barn? Aldri dates uten for huset osv? Aldri kvelder med gutta? Eller er dette noe som plutselig kom nå som det å være pappa viste seg å kreve noe av han og fritiden hans? 

Anonymkode: faffe...647

[AnonymBruker]

Sikkert ulike grader av angst. Men én jeg kjenner godt med sosial angst klarer å dra på slike ting. Han har i tillegg lært norsk i voksen alder og skammer seg over at han kun forstår 80% av samtaler. Så han unngår lengre samtaler og hater slike sammenkomster, men går på det meste, som oftest med kona. 

Anonymkode: 4473e...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han har funnet seg en god hvilepute for å slippe å bidra ja… 
Hvordan var han før barn? Aldri dates uten for huset osv? Aldri kvelder med gutta? Eller er dette noe som plutselig kom nå som det å være pappa viste seg å kreve noe av han og fritiden hans? 

Anonymkode: faffe...647

Han var sånn før barn også, men samtidig fremstod han både empatisk og fornuftig, så jeg trodde jo på han da han lovet å presse seg mer når det virkelig gjaldt. Jeg forventer ikke at han skal klare alt, men de tingene som er viktigst for barnet hadde jeg håpet og trodd han skulle klare. Ts

Anonymkode: 14079...024

[AnonymBruker]

Søker han ikke noe hjelp for denne angsten?

Anonymkode: 508c9...7b4

[AnonymBruker]

Tja jeg har sosial angst. Men er alenemor så må tvinge meg i gjennom slike ting hver eneste dag. Har ikke noe annet valg. Nå er det ikke problemer med å gå på butikken jeg har, men alt av foreldremøter, dugnader, turer til lege, helsestasjon o.l som er mitt problem. I tillegg har det ene barnet tilleggsutfordringer som gjør at det er flere skolemøter, legetimer o.s.v. Jeg ble sykemeldt fra jobb da jeg var utbrendt, og nå jobber jeg bare 60 for å klare å fungere.  For meg er det ikke noe alternativ å slippe unna. Jeg blir ikke bedre av tvinge meg igjennom disse tingene, men hadde nok ikke blitt bedre av å unngå det heller.

Anonymkode: 05988...54b

[AnonymBruker]

Går han i terapi? Hvilke kroppslige reaksjoner får han i sosiale settinger?

Jeg er en mor med sosial angst (i tillegg til annen angst), og jeg presser meg ut i ulike settinger, så absolutt. Og det er mildt sagt helt jævlig til tider. Særlig foreldremøter og den slags tar enormt med energi, og kroppslig kjennes det i blant ut som at jeg ikke skal overleve dagen. Men man må jo bare forsøke. Han må jobbe med å mentalt forberede seg på de ulike settinger, og om du kan bistå ham i de situasjonene, som eksempelvis på 17. mai, at han får fripass til å trekke seg unna dersom han kjenner at det blir for vanskelig, så kanskje det kan hjelpe? Ha samtaler rundt det, pluss terapi. Det er jo viktig at vi med angst eksponeres. 

Anonymkode: 3b304...02c

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på hvordan du greide å nappe tak i denne mannen når han kun oppholder seg innendørs ?? 

Anonymkode: df072...ff5

[AnonymBruker]

Sikker på at det «bare» er sosial angst? Jobbet sammen med ei som slet med angst men det gikk på hvor det føltes trygt å ferdes, hun hadde begrensinger på steder, bygninger og avstander. På jobben slet hun med å være enkelte rom. 

Anonymkode: 7fbf9...635

[Gjest Refreng]

Dette er ganske ekstremt tilfelle, vil jeg si. Han burde absolutt gå til psykolog. Om ikke for egen skyld, så for barnets og familien. Man tar på seg ekstra ansvar når man velger skape en familie. Det er ikke noe man kan rømme fra

Husk også at han skal være forbilde for barnet. Barnet lærer jo at det er skummelt å gå på butikken eller møte nye mennesker, fordi barnet merker på far at han unngår disse situasjonene. I noen tilfeller kan man skape et angstfult barn fordi det blir påvirket av en forelder

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Han var sånn før barn også, men samtidig fremstod han både empatisk og fornuftig, så jeg trodde jo på han da han lovet å presse seg mer når det virkelig gjaldt. Jeg forventer ikke at han skal klare alt, men de tingene som er viktigst for barnet hadde jeg håpet og trodd han skulle klare. Ts

Anonymkode: 14079...024

Men hadde du ingen betenkeligheter med å få barn med ham? Jeg hadde vært kjempebekymra, både for at disposisjon for angst/psykisk uhelse skulle arves genetisk, for at slik bekymring/engstelse/angst skulle læres av barnet, for hvilke begrensninger det ville sette på livet vårt som familie (kan ikke delta på ting, kan ikke dra på ferie, kan far jobbe eller vil han bli sykere?), samt også hvor mange bekymringer det kan påføre barnet gjennom oppveksten.

Bekymring for om far har det bra, skyldfølelse for at far er dårlig. Etterhvert flau overfor venner, så sint. Mange problemer som ikke er barnets egne, som likevel påføres barnet.

Jeg hadde virkelig vært VELDIG betenkt.

Anonymkode: 4661c...058

[AnonymBruker]

Stakkars. Høres ut som angsten har tatt over livet hans. Han går jo glipp av alt. 

Han må jo få behandling for denne sykdommen. Det finnes hjelp mot angst. Sjekk ut hva de tilbyr i din kommune.

Anonymkode: 1449e...332

[AnonymBruker]

Jeg har litt sosial angst. Liker meg ikke i store folkemengder eller liker ikke å prate foran andre 

Men når det gjelder barna så stiller jeg opp på alt. Men jeg er ikke sosial utenom det 

Anonymkode: 33d99...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men hadde du ingen betenkeligheter med å få barn med ham? Jeg hadde vært kjempebekymra, både for at disposisjon for angst/psykisk uhelse skulle arves genetisk, for at slik bekymring/engstelse/angst skulle læres av barnet, for hvilke begrensninger det ville sette på livet vårt som familie (kan ikke delta på ting, kan ikke dra på ferie, kan far jobbe eller vil han bli sykere?), samt også hvor mange bekymringer det kan påføre barnet gjennom oppveksten.

Bekymring for om far har det bra, skyldfølelse for at far er dårlig. Etterhvert flau overfor venner, så sint. Mange problemer som ikke er barnets egne, som likevel påføres barnet.

Jeg hadde virkelig vært VELDIG betenkt.

Anonymkode: 4661c...058

Jeg er til dels enig. Dette går jo utover barnet i altfor stor grad. 
Synd på mannen ja, som andre skriver, men der er jo synd på barnet også. 

Anonymkode: bbb31...85c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er til dels enig. Dette går jo utover barnet i altfor stor grad. 
Synd på mannen ja, som andre skriver, men der er jo synd på barnet også. 

Anonymkode: bbb31...85c

Ja, det er synd på barn som har foreldre med all type sykdom. 

Anonymkode: 1449e...332

[AnonymBruker]

Ikke bare litt.

Er det en ting jeg bestemte meg for tidlig var det at angsten skal ikke stoppe  meg. Og i såfsll ikke gå ut over barna.

Eksempel: var ute å handlet med barn og en venn. Fikk panikk, satt meg ned for å puste den over og barnet mitt sier til vennen det er ikke farlig, mamma trenger bare ekstra luft innimellom.

Jeg er åpen om min angst, og blir på en måte lettere da. Få sette seg ned å puste igjennom den overveldende angsten er viktig, det gjør jeg over alt. 

Men er av de som ikke finner angst flaut da.

 

 

 

Anonymkode: e5078...413

[AnonymBruker]

Du har jo et ekstra barn, ts. Men, om han bidrar med det meste hjemme og du tar deg av alt ute med barna vil det kanskje rulle og gå en periode.

Anonymkode: 5aaeb...42c

[AnonymBruker]

Ts, han må du tvinge ut i noe behandling for dette går ikke an. Dette er nok ikke alvorlig nok for dps, men alle kommuner skal ha et lavterskeltilbud. Da må han også ut av huset og får mer trening. For slik angst må man faktisk utfordre. 

Anonymkode: dc1fd...62b

[AnonymBruker]

Man må eksponere seg når man har sosial angst for å bli bedre. Gir man etter for angsten og barrikaderer seg hjemme, så blir man bare verre. Eller i hvert fall ikke bedre.

Anonymkode: 2eb2e...01e

[AnonymBruker]

Han har en sykdom. Hadde han hatt kreft eller noe annet fysisk og var sengeliggende hadde man sett anerledes på det. 

Samtidig har han et ansvar, blant annet å søke hjelp for å jobbe for å bli friskere og fungere bedre for familien og seg selv. Eventuelt trappe ned litt på jobbingen. 

Sykdommer rammer oss ulikt. Om det er normalt eller ikke er nok veldig inviduelt. At dette er tøft for deg og barna er forståelig. 

Ord betyr egentlig veldig lite, noe du desverre har erfart. Man kan ikke bare ta seg sammen å presse seg alltid, man må se handlinger som eks å oppsøke hjelp. Men det er etterpåklokskap. 

Hva føler og tenker du? Er dette noe du kan akseptere og leve med? For det er bare han som kan endre seg, men du kan samtidig sette krav og presse han litt. 

Anonymkode: b0d48...0b4