En dag, før eller siden, vil slutten din komme...

[ElectricScum]

Jeg forstår folk som er redd for døden og det ukjente. Men jeg har vanskeligere for å forstå hvorfor det er viktig å bli husket (utover fra sine nærmeste).

Jeg synes det fremstår som en smule narsissistisk og selvopptatt at man har angst for ikke å eksistere i noen bevissthet lenge etter at du er død og begravet.

Er det ikke bare despoter som angster for at deres ettermæle ikke blir like grandiost som de hadde forestilt seg?

Selv etter at man er død og begravet og uten noen form for bevissthet vil man fortsatt være stooooooooor! 😑

[Midgard]

Påkrevd skrev (På 1.10.2023 den 17.39):

Kommer ikke til å bli glemt. Jeg skal mumifiseres i en corny stilling. Doggy, kanskje. Naken, bare med store klovnesko og flosshatt, så blir jeg en sensasjon som blir utstilt på historisk museum når de finner meg om noen tusen år. Jeg blir en kjendis på linje med ismannen Ötzi👍

Er du så sikker på at historikerne vil få infoen riktig. 

På plakaten under kan du risikere at det står (ikke noe personlig altså). 
"Her ser vi en utfika homofil man kort til etter en heftig seksuell handling, som sannsynligvis var det som tok livet av han. "

 

[sofiemyr]

Ja en dag skal vi alle dø - alle andre dager kan vi velge å leve 👌

[AnonymBruker]

Anonymkode: f94ca...b12

[Påkrevd]

Midgard skrev (56 minutter siden):

Er du så sikker på at historikerne vil få infoen riktig. 

På plakaten under kan du risikere at det står (ikke noe personlig altså). 
"Her ser vi en utfika homofil man kort til etter en heftig seksuell handling, som sannsynligvis var det som tok livet av han. "

 

Da hadde jeg oppnådd det jeg ville. Det hadde jo vært en fantastisk teori. Igjen kan det dras en sammenlikning til Ötzi. Homoryktene florerte rundt ham en stund også😄

https://www.straightdope.com/21342081/what-s-the-story-with-otzi-the-gay-caveman

[AnonymBruker]

Noes75 skrev (På 1.10.2023 den 9.47):

Og etter noen år vil ingen huske deg eller hva du gjorde.  Ingenting du gjorde er viktig, alt forsvinner i glemselen.  Dette er en absolutt sannhet.

 

Hva skal du gjøre når du alltid er klar over denne refleksjonen?

Jeg har aldri trodd at jeg er spesielt unik eller uforglemmelig, så det er helt ok. Når jeg ikke er mer, kan jeg jo heller ikke reflektere eller være trist over at jeg er glemt, så det plager meg ikke.

Anonymkode: 84474...02a

[AnonymBruker]

Jeg tror det ikke er sånn at det gjør noe at ingen husker oss her på jordkloden. I åndeverden vil de som er glade i oss og våre nærmeste alltid huske oss. I åndeverden er der det faktiske livet er. Jorda er et midlertidig hjem, en slags skole.

Vi tror det er krise om vi blir glemt fra jorda og ingen husker oss her, men jeg tror ikke det er tilfelle. Når vi alle kommer på den andre siden til åndeverden vil vi se at det ikke spiller noen rolle og at denne bekymringen var bortkastet.

Livet er en skole og det handler om å lære og oppleve alt som kan. Alt er en lekse på veien videre... til vårt neste liv. Vi er aldri glemt i ånderiket.

Anonymkode: 33efc...c68

[AnonymBruker]

ElectricScum skrev (17 timer siden):

Jeg forstår folk som er redd for døden og det ukjente. Men jeg har vanskeligere for å forstå hvorfor det er viktig å bli husket (utover fra sine nærmeste).

Jeg synes det fremstår som en smule narsissistisk og selvopptatt at man har angst for ikke å eksistere i noen bevissthet lenge etter at du er død og begravet.

Er det ikke bare despoter som angster for at deres ettermæle ikke blir like grandiost som de hadde forestilt seg?

Selv etter at man er død og begravet og uten noen form for bevissthet vil man fortsatt være stooooooooor! 😑

Nei er ikke slik. 

Anonymkode: cd912...0c4

[AnonymBruker]

Noes75 skrev (På 1.10.2023 den 9.47):

Og etter noen år vil ingen huske deg eller hva du gjorde.  Ingenting du gjorde er viktig, alt forsvinner i glemselen.  Dette er en absolutt sannhet.

 

Hva skal du gjøre når du alltid er klar over denne refleksjonen?

Uenig!  Det aller meste av det vi alle gjør, og har gjort, holdninger vi har, er viktig både for nåtiden og for ettertiden.

Tenk 130 år tilbake i tid, alle de kvinner og menn som kjempet i det stille for at alle, ikke bare de som eide egen eiendom, skulle ha stemmerett
Det er ikke deres navn som blir husket, men deres innsats er viktig uavhengig av om de er nevnt i historiebøkene eller ikke.

Et annet eksempel er at en anonym person i dag bråbremser for ikke å kjøre på et barn.
Dette barnet kan om 30 år være den som løser en medisinsk gåte.
 

Hva skal du gjøre når du alltid er klar over denne refleksjonen?

Anonymkode: 2b170...2c2

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2023 den 19.51):

For helt angst av tanken på døden.😩Takler det ikke..

Anonymkode: 619d2...183

Samme her. Jeg klarer ikke å akseptere at jeg skal dø en dag. Føles helt jævlig😫 Dette oppsto etter at jeg mistet broren min nå sist jul😢 Er livredd for å dø,og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

[Adrenalina1]

Inverto skrev (17 timer siden):

Og så finner du ut at han ikke eksisterte i det hele tatt XD

Det har du absolutt ingen beviser for.

[AnonymBruker]

Noes75 skrev (På 1.10.2023 den 9.47):

Og etter noen år vil ingen huske deg eller hva du gjorde.  Ingenting du gjorde er viktig, alt forsvinner i glemselen.  Dette er en absolutt sannhet.

 

Hva skal du gjøre når du alltid er klar over denne refleksjonen?

På hvilken måte mener du at dette spiller noen som helst rolle?

Anonymkode: bf496...63e

[umAxa]

On 10/1/2023 at 9:47 AM, Noes75 said:

Og etter noen år vil ingen huske deg eller hva du gjorde.  Ingenting du gjorde er viktig, alt forsvinner i glemselen.  Dette er en absolutt sannhet.

 

Hva skal du gjøre når du alltid er klar over denne refleksjonen?

To utfall

Enten gjøre hva man kan for å bli husket, enten det er gjennom mange etterkommere, bragder som skaper statuer og historiebøker.

Eller

La denne sannheten om at du vil ikke bli husket uansett hva; slippe deg fri, og man kan gjøre hva som helst og du er her nå.

[AnonymBruker]

ElectricScum skrev (17 timer siden):

Jeg forstår folk som er redd for døden og det ukjente. Men jeg har vanskeligere for å forstå hvorfor det er viktig å bli husket (utover fra sine nærmeste).

Jeg synes det fremstår som en smule narsissistisk og selvopptatt at man har angst for ikke å eksistere i noen bevissthet lenge etter at du er død og begravet.

Er det ikke bare despoter som angster for at deres ettermæle ikke blir like grandiost som de hadde forestilt seg?

Selv etter at man er død og begravet og uten noen form for bevissthet vil man fortsatt være stooooooooor! 😑

Helt enig. Vi er bare et lite støvkorn i verden og så ufattelig mange har dødd før oss og enda flere skal dø etter oss. Dødsangst er vel bare en mekanisme som har gjort at artene overlever. Er selv redd for døden men å prøve å tenke på det i dette perspektivet hjelper. Vi er virkelig ikke så viktige som vi tror vi er. Ingen mennesker er det.

Anonymkode: 06b37...2d5

[Gjest Inverto]

Adrenalina1 skrev (1 time siden):

Det har du absolutt ingen beviser for.

Jeg kødder bare med deg xD
Men ja, vi mangler begge to bevis

[Hoppetaujenta]

 

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Anonymkode: f94ca...b12

Denne likte jeg godt. En overraskende tekst som får folk til å stoppe opp noen minutter
og ta det inn...og så sette pris på at vi er her mens vi er. Her. 

[Noes75]

ElectricScum skrev (På 2/10/2023 den 15:40):

Entiendo a las personas que tienen miedo a la muerte y a lo desconocido. Pero me resulta más difícil entender por qué es importante ser recordado (más allá de las personas más cercanas a usted).

Creo que parece un poco narcisista y ensimismado que tengas ansiedad por no existir en ninguna conciencia mucho después de estar muerto y enterrado.

¿No son sólo los déspotas los que temen que su legado no sea tan grandioso como habían imaginado?

¡ Incluso después de que uno esté muerto y enterrado y sin ninguna forma de conciencia, seguirá estando de pie ! 😑

Jeg har ikke noe imot å ikke bli husket og jeg har ingen interesse av å ha et flott liv heller.  Jeg er en enkel person, jeg laget dette innlegget fordi det overrasker meg at til slutt tar alt slutt og etter en stund er det som om det ikke hadde eksistert.  Så jeg tror at det å huske denne absolutte sannheten kanskje hjelper oss å bestemme i vår dag og dag og leve lykkeligere.

Og jeg ville vite om folk tenker på det eller de bare lever som om de var udødelige og at døden er noe veldig fjernt.

Det er rett og slett nysgjerrighet og utveksling av ideer.

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2023 den 19.46):

Skikkelig bra skrevet, men.. 

aner du noe som helst om tippoldeforeldrene dine og lenger bak i tid? Jo, de som var glad i deg og levde med deg vil huske deg, og kanskje vil neste generasjon ha et bilde av deg og ha blitt fortalt at du var skikkelig kul, men men om 100 er du glemt om du ikke gjør noe ekstraordinært som fører deg inn historiebøkene. De aller fleste av oss er helt uten betydning i det store sammenheng. 

Anonymkode: d42fd...cd6

Og selv de som skriver seg inn i dagens historiebøker vil forsvinne i glemselen etter hvert som årtusen følger årtusen og sivilisasjoner går under; det er fint lite vi vet om menneskene som levde i Norge før vikingtiden, og om et par tusen år vil ikke en sjel vite hvem Napoleon eller Hitler var.

Anonymkode: 72d37...f0b

[ElectricScum]

Noes75 skrev (6 timer siden):

Jeg har ikke noe imot å ikke bli husket og jeg har ingen interesse av å ha et flott liv heller.  Jeg er en enkel person, jeg laget dette innlegget fordi det overrasker meg at til slutt tar alt slutt og etter en stund er det som om det ikke hadde eksistert.  Så jeg tror at det å huske denne absolutte sannheten kanskje hjelper oss å bestemme i vår dag og dag og leve lykkeligere.

Og jeg ville vite om folk tenker på det eller de bare lever som om de var udødelige og at døden er noe veldig fjernt.

Det er rett og slett nysgjerrighet og utveksling av ideer.

 

 

Kult! Jeg visste ikke at jeg kunne skrive på spansk. 😁

[AnonymBruker]

Ja jeg gleder meg,  og håper jeg ikke blir gjenfødt.

Anonymkode: 964cc...e01