Jeg er medgangsvenn og liker det

[AnonymBruker]

Jeg leste et innlegg her inne der trådstarter skriver at hun tror vennene sine ikke liker å være med henne fordi hun har mye sorg og problemer i livet sitt, og hun kaller de "medgangsvenner". Jeg er faktisk så heldig at jeg ikke har opplevd verken død eller ulykke i livet mitt selv om jeg er 39 år.

Jeg og mannen har det veldig bra og har aldri hatt noen store kriser, vi har ett barn og det er vi veldig fornøyd med.

Både foreldrene og søsknene mine og mannens er friske og raske, og ingen av familiene har opplevd egentlig noe kjipt utenom at gamle foreldre, onkler og tanter dør.

Helsen er tipp topp og vi trives på jobben begge to.

Jeg har flere venninner og har et inntrykk av at de også har et godt liv, for vi snakker omtrent aldri om våre egne problemer, (fordi de finnes kanskje ikke) og en sjelden gang snakker vi om noen vi har hørt om som har fått det tøft på grunn av et eller annet, men så rister vi det bare av oss og skravler om noe morsomt.

Jeg vet det høres klissete ut, men det er sånn jeg og mine venninner har det.

Vi liker å snakke positivt og omgi oss med positive mennesker og god energi.

Jeg er bare en av de heldige som kanskje har blitt skånet for all dritten som finnes der ute?

Anonymkode: e4519...f21

[AnonymBruker]

Du er i hvert fall heldig som har venninner du trives med, og at dere har en positiv stemning sammen. Jeg er ikke så heldig, har blitt utslitt av vennskap hvor den ene venninnen etter den andre har sutret og gnålt om alt det negative i livet de har opplevd. Jeg kan kanskje skylde meg selv, for jeg har noe ved meg som gjør at folk stadig skal åpne seg for meg, uten at jeg egentlig er interessert i å vite ting. Har til og med møtt folk på skogstur, helt random folk liksom, som begynner å legge ut om sykdom og død og gudvethva. Så står jeg der bare og "ja, huff, så fælt, skjønner, nei okay" til de er ferdige med å rante. Hver gang jeg prøver ut en ny relasjon, skal vedkommende tydeligvis binde seg til meg med historier om liv og død og sorg og sykdom. Jeg trekker meg vekk etter det første møtet, så slipper jeg mer av slike negative spiraler.

Anse deg som heldig, TS, du har en fin gjeng høres det ut som🥰

Anonymkode: b50fe...640

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er i hvert fall heldig som har venninner du trives med, og at dere har en positiv stemning sammen. Jeg er ikke så heldig, har blitt utslitt av vennskap hvor den ene venninnen etter den andre har sutret og gnålt om alt det negative i livet de har opplevd. Jeg kan kanskje skylde meg selv, for jeg har noe ved meg som gjør at folk stadig skal åpne seg for meg, uten at jeg egentlig er interessert i å vite ting. Har til og med møtt folk på skogstur, helt random folk liksom, som begynner å legge ut om sykdom og død og gudvethva. Så står jeg der bare og "ja, huff, så fælt, skjønner, nei okay" til de er ferdige med å rante. Hver gang jeg prøver ut en ny relasjon, skal vedkommende tydeligvis binde seg til meg med historier om liv og død og sorg og sykdom. Jeg trekker meg vekk etter det første møtet, så slipper jeg mer av slike negative spiraler.

Anse deg som heldig, TS, du har en fin gjeng høres det ut som🥰

Anonymkode: b50fe...640

Det er jo overflatisk helt til noen av oss får sykt barn som dør, ender opp med å bli sykemeldt fra jobb og masse helseplager eller mister jobben.

Jeg tror at vi som er "heldige" har lavere toleranse for å høre om folks elendighet enn folk som står i det selv og har erfaring, derfor oppfatter vi folk som sliter som energityver.

Ts

Anonymkode: e4519...f21

[AnonymBruker]

Det er jo ikke medgangsvenn, det er overfladisk venn. 

Anonymkode: 74bf4...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er jo overflatisk helt til noen av oss får sykt barn som dør, ender opp med å bli sykemeldt fra jobb og masse helseplager eller mister jobben.

Jeg tror at vi som er "heldige" har lavere toleranse for å høre om folks elendighet enn folk som står i det selv og har erfaring, derfor oppfatter vi folk som sliter som energityver.

Ts

Anonymkode: e4519...f21

Venner som stiller opp i tykt og tynt er gull verdt, og det er ikke alltid lett å vite hvem de er før man står i det. Kanskje det er en du minst venter det som bare slipper alt og viser seg å være en klippe.. Jeg er litt eldre enn deg, og er så heldig å ha et knippe barndomsvenner jeg har vokst opp med, vi har stått last og brast ved hverandre gjennom godt og vondt. Det er ikke å stjele energi, det er mer å dele på det vi har ❤️

Anonymkode: 664ec...79f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg leste et innlegg her inne der trådstarter skriver at hun tror vennene sine ikke liker å være med henne fordi hun har mye sorg og problemer i livet sitt, og hun kaller de "medgangsvenner". Jeg er faktisk så heldig at jeg ikke har opplevd verken død eller ulykke i livet mitt selv om jeg er 39 år.

Jeg og mannen har det veldig bra og har aldri hatt noen store kriser, vi har ett barn og det er vi veldig fornøyd med.

Både foreldrene og søsknene mine og mannens er friske og raske, og ingen av familiene har opplevd egentlig noe kjipt utenom at gamle foreldre, onkler og tanter dør.

Helsen er tipp topp og vi trives på jobben begge to.

Jeg har flere venninner og har et inntrykk av at de også har et godt liv, for vi snakker omtrent aldri om våre egne problemer, (fordi de finnes kanskje ikke) og en sjelden gang snakker vi om noen vi har hørt om som har fått det tøft på grunn av et eller annet, men så rister vi det bare av oss og skravler om noe morsomt.

Jeg vet det høres klissete ut, men det er sånn jeg og mine venninner har det.

Vi liker å snakke positivt og omgi oss med positive mennesker og god energi.

Jeg er bare en av de heldige som kanskje har blitt skånet for all dritten som finnes der ute?

Anonymkode: e4519...f21

Men hva skjer den dagen du får kreft, mannen vil skilles og hunden dør?

Vil vennene dine stille opp for deg da, eller vil du befinne deg ganske så alene i den situasjonen?

Anonymkode: 7aea3...6e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva skjer den dagen du får kreft, mannen vil skilles og hunden dør?

Vil vennene dine stille opp for deg da, eller vil du befinne deg ganske så alene i den situasjonen?

Anonymkode: 7aea3...6e9

Nettopp det. Jeg hadde ikke hatt noe imot å ha deg som venninne ts. Det sagt så hadde jeg ikke hjulpet /støttet deg igjen om du ikke gjengjeldte. Hadde blitt med den ene gangen, så hadde jeg ansatt deg som en perifer venn. Hadde aldri oversett deg, snakket dritt om deg eller tenkt ille om deg! Men jeg er ferdig med å gi til mennesker uten å få noe igjen. Hadde dog regnet med at du lot høre fra deg når det er fest og moro eller annet gøy som skjer. For det er sånn det ofte blir. 

Anonymkode: d15dd...a1d

[AnonymBruker]

Det er jo helt i orden at du vil ha det slik. Det du kaller positivitet, ville jeg kalt overfladiskhet. Men ingen av oss tar feil, vi er bare ulike og ønsker ulike relasjoner. 

Jeg vil ha det slik jeg har det med mine venninner - vi støtter hverandre i glede og sorg. Da moren min døde, så møtte alle venninnene opp for å støtte meg. Og det var en helt fantastisk følelse å ha en vegg av trygghet tilstede! 
 

. 

Anonymkode: d17d4...cda

[AnonymBruker]

Det høres på en måte overfladisk ut, og jeg er usikker på om de/dere ville stilt opp ved sykdom og andre kriser…

Samtidig skal jeg innrømme at jeg som selv er syk, sliter når folk kun skal klage og snakke om negative ting. Har en veninne som holder på å knekke meg for tiden, hun er syk med smerter og er i en horribel situasjon. Men hun drar meg ekstremt ned, så ille at jeg sliter med å sove. Sånne dager ønsker jeg å bytte med livet til ts, men kun de dagene. Klarer ikke et overfladisk liv og relasjoner i lengden☺️

Anonymkode: 24272...037

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg leste et innlegg her inne der trådstarter skriver at hun tror vennene sine ikke liker å være med henne fordi hun har mye sorg og problemer i livet sitt, og hun kaller de "medgangsvenner". Jeg er faktisk så heldig at jeg ikke har opplevd verken død eller ulykke i livet mitt selv om jeg er 39 år.

Jeg og mannen har det veldig bra og har aldri hatt noen store kriser, vi har ett barn og det er vi veldig fornøyd med.

Både foreldrene og søsknene mine og mannens er friske og raske, og ingen av familiene har opplevd egentlig noe kjipt utenom at gamle foreldre, onkler og tanter dør.

Helsen er tipp topp og vi trives på jobben begge to.

Jeg har flere venninner og har et inntrykk av at de også har et godt liv, for vi snakker omtrent aldri om våre egne problemer, (fordi de finnes kanskje ikke) og en sjelden gang snakker vi om noen vi har hørt om som har fått det tøft på grunn av et eller annet, men så rister vi det bare av oss og skravler om noe morsomt.

Jeg vet det høres klissete ut, men det er sånn jeg og mine venninner har det.

Vi liker å snakke positivt og omgi oss med positive mennesker og god energi.

Jeg er bare en av de heldige som kanskje har blitt skånet for all dritten som finnes der ute?

Anonymkode: e4519...f21

ok men hva om en av dine venninner skulle være uheldige å oppleve noe vondt da. Hadde du kuttet henne ut da?

[Entern]

Overfladiske «vennskap» kan være hyggelige. Men de er lite verdt når man virkelig trenger venner.

Problemfrie liv er finfint til det øyeblikket man får et problem. For det har man ingen erfaring med. 
 

Mennesker som seiler problemfritt gjennom glatte solskinnshistorier har ofte mindre empati. De har ikke selv hatt problemer så de forstår ikke hva problemer er for noe.

[AnonymBruker]

Jeg føler ikke at jeg får nærhet til ett annet menneske om jeg føler at den jeg snakker med bærer en maske ovenfor meg. Instagram bildet er ikke alltid like bra uten filter, det samme gjelder samtaler. Jeg heier på vennene mine men jeg holder også ørene og hjertet åpent om vennene mine trenger det. Alt annet blir for meg "bekjente" og ikke en venn i mine øyne. 

Anonymkode: 42603...240

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er jo overflatisk helt til noen av oss får sykt barn som dør, ender opp med å bli sykemeldt fra jobb og masse helseplager eller mister jobben.

Jeg tror at vi som er "heldige" har lavere toleranse for å høre om folks elendighet enn folk som står i det selv og har erfaring, derfor oppfatter vi folk som sliter som energityver.

Ts

Anonymkode: e4519...f21

Jeg har fått to alvorlige sykdommer, og har vært ute av arbeidslivet i et par år. Jeg takler dårlig når andre skal syte, klage, havner i offerrollen, og stadig skal snakke om sykdom. Jeg mener at vennskap skal være noe positivt, ikke mennesker man skal bruke som dørmatte eller psykolog. Men støtter selvsagt gode venner i livskriser. 

Så jeg tror helt enkelt at noen av oss ikke klarer folk som tapper en for energi og ofte er negative, uavhengig av hva som skjer i vårt eget liv. Jeg snakker mer enn nok om sykdom med lege og spesialister, og har ikke behov for å belemre mine nærmeste når jeg har dårlige dager. Da vil jeg jo fokusere på å få det bedre 🥰

Anonymkode: c1f9d...6eb

[AnonymBruker 42]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er bare en av de heldige som kanskje har blitt skånet for all dritten som finnes der ute?

Du er selvsagt heldig, men du er ikke alene...  Hvordan tror du at du kalkulerer "heldig", egentlig? Jeg synes også det er veldig viktig å tenke positivt og ikke marinere i elendighet og omstendigheter, men det er lett å være den personen når man ikke allerede er fanget... Evt vært "uheldig"... 

KudÅz til personen som kom opp med "medgangsvenn" - for det er faktisk et ganske godt ord/utrykk... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har fått to alvorlige sykdommer, og har vært ute av arbeidslivet i et par år. Jeg takler dårlig når andre skal syte, klage, havner i offerrollen, og stadig skal snakke om sykdom. Jeg mener at vennskap skal være noe positivt, ikke mennesker man skal bruke som dørmatte eller psykolog. Men støtter selvsagt gode venner i livskriser. 

Så jeg tror helt enkelt at noen av oss ikke klarer folk som tapper en for energi og ofte er negative, uavhengig av hva som skjer i vårt eget liv. Jeg snakker mer enn nok om sykdom med lege og spesialister, og har ikke behov for å belemre mine nærmeste når jeg har dårlige dager. Da vil jeg jo fokusere på å få det bedre 🥰

Anonymkode: c1f9d...6eb

Hvis du ikke sier noe tror jo folk at du faker sykdom?

Ts

Anonymkode: e4519...f21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvis du ikke sier noe tror jo folk at du faker sykdom?

Ts

Anonymkode: e4519...f21

Hos mine venner og familie, hvor de fleste har høyere utdanning, så tror man ikke at andre lyver selv om de ikke syter og utbroderer om egen sykdom. Det holder å si at man er syk, og hvilke sykdommer til de nærmeste. Ofte må man jo i behandling eller blir dårlig av medisiner, og må skippe diverse arrangementer. Ingen har noen sinne trodd at jeg har løyet eller "faket" 😂 

Anonymkode: 6529f...bf6

[AnonymBruker]

Medgangsvenn er vel ikke noe man har lyst til å være?

Det betyr at du vil droppe vennene dine når de får det vanskelig, for det vil du ikke forholde deg til...

At man ikke har trengt å forholde seg til det, og vil holde en positiv tone med vennene sine, er ikke helt det samme. 

Anonymkode: a06a9...5e6

[FrkSolsikke]

Veldig hyggelig med en Vennegjeng som bare snakker om det positive og om gode ting.  

Men du  kan nok være ganske sikker på at par av de venninne i den gjengen din, egentlig har mer på hjertet som hun gjerne vil dele med dere, om noe som hun kan føle vanskelig eller som hun tenker mye på.  
 

Men hun tør ikke dele med dere, i frykt for akkurat det du sier, at dere ikke vil høre på hennes «negative» følelser. Så Hun kan føle seg venneløs og ensom,  selv om hun er i den gjengen som du synes er helt super.
Tenk litt på det… 

[. Anonym.]

Min pappa har bare kapasitet til å være en medgangs-pappa ok ikke en pappa. Det er veldig skuffende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2023 den 12.10):

Jeg leste et innlegg her inne der trådstarter skriver at hun tror vennene sine ikke liker å være med henne fordi hun har mye sorg og problemer i livet sitt, og hun kaller de "medgangsvenner". Jeg er faktisk så heldig at jeg ikke har opplevd verken død eller ulykke i livet mitt selv om jeg er 39 år.

Jeg og mannen har det veldig bra og har aldri hatt noen store kriser, vi har ett barn og det er vi veldig fornøyd med.

Både foreldrene og søsknene mine og mannens er friske og raske, og ingen av familiene har opplevd egentlig noe kjipt utenom at gamle foreldre, onkler og tanter dør.

Helsen er tipp topp og vi trives på jobben begge to.

Jeg har flere venninner og har et inntrykk av at de også har et godt liv, for vi snakker omtrent aldri om våre egne problemer, (fordi de finnes kanskje ikke) og en sjelden gang snakker vi om noen vi har hørt om som har fått det tøft på grunn av et eller annet, men så rister vi det bare av oss og skravler om noe morsomt.

Jeg vet det høres klissete ut, men det er sånn jeg og mine venninner har det.

Vi liker å snakke positivt og omgi oss med positive mennesker og god energi.

Jeg er bare en av de heldige som kanskje har blitt skånet for all dritten som finnes der ute?

Anonymkode: e4519...f21

Jeg vet ikke om jeg vil kalle deg så heldig, for hva når en krise skjer? Og det vil det jo. Livet ditt kan snu i morgen. 

Hvem skal du lene deg på da? Snakke med? Hvordan skal du takle det? Og hvordan vil andre takle det? 

Og hva hvis det skjer en krise med vennene dine? Vil du da bare snu ryggen til de? 

Det å kun ha positivitet rundt seg er jo ikke akkurat et sunnhetstegn det heller, mer overfladisk. Man kan ha positive venner og god energi selv om man snakker om tøffe og vonde ting. Det skaper en god balanse hvor man klarer å løfte hverandre, støtte og være der for hverandre. Det skaper trygghet, tillit, dybde og sterke bånd. 

Kanskje dere er litt redde for dette? At vennskapet skal bli for dybdt? 

Anonymkode: 56849...53d