Reaksjon på ultralyd

[AnonymBruker]

Reaksjonen min på ultralyd var litt uventet i dag. Jeg fikk hikster og tåre som trilla av å se den lille som sprelte masse med armer. Så nesten ut som den vinka og dansa med sine små hender. Men jeg følte meg ikke sånn superlykkelig. Jeg er helt ærlig litt redd for de forandringene i livet som kommer.

Jeg har vært veldig bekymret på forskudd for å få beskjed om at det ikke er liv der eller for å miste generelt. Men jeg ble heller ikke sånn superhappy av å se at alt ser veldig bra ut heller. Det er som at jeg er i en denial/ avvisning..

Der og da ble så ekte at jeg tenkte bare å shit det er på ekte nå. Er det i det hele tatt normalt, noen som hadde det sånn? Det er bare så sykt annerledes enn det man ser i romantiske komedier når par går på ultralyd. Jeg ble nesten litt skuffet over min egen reaksjon.

Håper jeg klarer å bli litt gladere når jeg møter hen liksom.. 

Anonymkode: e92d2...0cf

[Vilde78]

Ganske vanlig det der ❤️ helt vanlig å ha blandede følelser, og at det er redsel og bekymring for forandringene som kommer som dominerer i perioder. Det er helt vanlig at det tar litt tid å få morsfølelse etter fødsel også, mens for andre kommer den før fødsel.

Uansett tanker, bekymringer, gleder og frykter - vi er skrudd sammen slik at vi blir uendelig glade i barna våre uansett.

Ikke stress, tillat deg å grue deg til forandringene, og ikke vær streng med deg selv på det. Det er en realitet at mye forandres, og det er overveldende. Men, så blir det også veldig bra til slutt 😊

[AnonymBruker]

Jeg følte ingenting når vi så på ultralyd. Glad ting var fint, men lykkelig av å se noe bilder? Nei  

Anonymkode: 15523...8e8

[AnonymBruker]

Er i uke 35 og kan plutselig (selv med dager mage) glemme at jeg er gravid og få sjokk når jeg innser det 🤣

Anonymkode: cb91e...2f4

[AnonymBruker]

Fullstendig normal  

jeg tok ultralyd i uke 7. så bare en liten mandelpotet, men kunne plutselig se at den veivet med «beina». Fikk fullstendig latterkrampe 🙈 å det var ikke fordi jeg var lykkelig eller noe, det var bare så forbanna komisk at jeg hadde den lille reka i magen. Tror ikke det gikk opp for meg før da. 

Anonymkode: 43591...d17

[AnonymBruker]

Jeg syntes selv det var litt rørende å se når fosteret var blitt såpass stort at det føltes mer virkelig (så i uke 13 og uke 19, jeg var riktignok lettet over at reka vi så i uke 7 hadde hjerteslag, men føltes ikke som vi så noe menneskelig xD). Men jeg var aldri helt "gidameg der er barnet vårt *gledestårer*", mer sånn "oi, den ser jo ut som en liten unge allerede nesten, og alt ser bra ut, og så søt som sutter på tommelen".

Tror alle reaksjoner er normalt, det blir jo mer virkelig, og for meg var det mest fint. Når jeg kom over i 3. Trimester derimot, da kom tankene om "oh shit det er ikke mange ukene igjen, skal jeg liksom bli mor? Hvordan skal det gå? Hva hvis ungen ikke sover noen gang og jeg ikke tåler det? Hva hvis ikke forholdet tåler dette?

Jeg tror ikke det er usunt å føle på usikkerheten, mye blir jo endret, men forhåpentligvis blir det en fin endring også!

Anonymkode: 04c2d...5a5

[AnonymBruker]

Jeg er visst i uke 10+3 og det så jo ut som en slags baby/bønne med hode. Det var superaktivt fikk vi beskjed om, masse bevegelser i armer. Det var litt gøy å se men kanskje først og fremst sjokkerende at det ligner på et barn allerede, at der beveger seg slik det gjør, at det er på ekte jeg er gravid. Jeg har følt meg mye mer gravid nå enn før Ul. Plutselig var det så ekte. Men takk for alle støttende ord, høres jo ut som det er litt av hvert som går gjennom hodet hos de fleste.

-ts

Anonymkode: e92d2...0cf

[AnonymBruker]

Jeg hadde null følelse for barna mine før de ble født. Var selvfølgelig veldig beskyttende ovenfor fosteret (holdt med VELDIG til retningslinjer og anbefalinger) men på ultralyd var det litt sånn: «alt står bra til? Så fint  er det en jente? Kult👌🏼». Men morsfølelsen kommmer før eller senere  kanskje ikke akkurat når babyen blir født og legges på brystet ditt slik som på film (for min del tok det et par måneder), men plutselig går det opp for deg at dette barnet kunne du ikke vært foruten🥰

Anonymkode: fea17...fac

[AnonymBruker]

Ts her. 

Jeg ser for meg at når jeg kommet til å fortelle nyhet til familien og når folk kommer til å spør når de ser det etterhvert forventes det at kvinnen svarer med det største glise noe sånt som jaaa, vi er graviiid 🥳 wohoo. må de fleste fake det da egentlig?  

Anonymkode: e92d2...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ts her. 

Jeg ser for meg at når jeg kommet til å fortelle nyhet til familien og når folk kommer til å spør når de ser det etterhvert forventes det at kvinnen svarer med det største glise noe sånt som jaaa, vi er graviiid 🥳 wohoo. må de fleste fake det da egentlig?  

Anonymkode: e92d2...0cf

Jeg har vært helt nøytral når jeg har fortalt det. Mannen min har vært mer glad. Tror du har bare veldig mye forventninger til hvordan det må være eller skal være. Det er også lov å si «jeg hater å være gravid, men gleder meg til å få barnet». 

Anonymkode: 15523...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ts her. 

Jeg ser for meg at når jeg kommet til å fortelle nyhet til familien og når folk kommer til å spør når de ser det etterhvert forventes det at kvinnen svarer med det største glise noe sånt som jaaa, vi er graviiid 🥳 wohoo. må de fleste fake det da egentlig?  

Anonymkode: e92d2...0cf

Ikke bry deg så mye om hva andre eeeeegentlig tenker og om det de gjør er fake. Noen er overlykkelige og elsker å fortelle det til de rundt seg. Vi var mer sånn «ja, jeg er gravid, hun kommer i desember», å så gikk vi videre. Hatet å gå gravid også. 

Anonymkode: 43591...d17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her. 

Jeg ser for meg at når jeg kommet til å fortelle nyhet til familien og når folk kommer til å spør når de ser det etterhvert forventes det at kvinnen svarer med det største glise noe sånt som jaaa, vi er graviiid 🥳 wohoo. må de fleste fake det da egentlig?  

Anonymkode: e92d2...0cf

Jeg har ikke faket sånn. Har svart nøytralt ja og at vi gleder oss, men jeg har aldri vært et sånn hoppende glad menneske. 

Anonymkode: e293c...718

[AnonymBruker]

Jeg har følt på mye press ang graviditet i en del år nå fra familie og kollegaer og veninner og ja alle kanter. Både at det var på tide, at vi har jo økonomi, og nå har dere jo hus, og nå er jo dere gift... så ja det kan stemme at andres forventninger har smittet over.. 

Ts

Anonymkode: e92d2...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har følt på mye press ang graviditet i en del år nå fra familie og kollegaer og veninner og ja alle kanter. Både at det var på tide, at vi har jo økonomi, og nå har dere jo hus, og nå er jo dere gift... så ja det kan stemme at andres forventninger har smittet over.. 

Ts

Anonymkode: e92d2...0cf

Ville du ikke bli gravid selv da?

Anonymkode: 15523...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ts her. 

Jeg ser for meg at når jeg kommet til å fortelle nyhet til familien og når folk kommer til å spør når de ser det etterhvert forventes det at kvinnen svarer med det største glise noe sånt som jaaa, vi er graviiid 🥳 wohoo. må de fleste fake det da egentlig?  

Anonymkode: e92d2...0cf

Jeg har aldri opplevd det sånn fra noen, unntatt den ene kollegaen min som hadde prøvd i 6 år. Når jeg får kommentarer som "oi, her har det skjedd ting siden sist vi snakket sammen?" så svarer jeg ofte noe i samme dur "ja, jeg tror det nesten ikke selv, satser på at det blir litt virkeligere når det nærmer seg :p" eller når de spør "når har du termin igjen? Er du spent" så svarer jeg datoen og legger til "jeg er jo spent, er jo litt skummelt også, for vet ikke helt hva jeg kan forvente". Ingen har reagert negativt på den type kommentarer

Anonymkode: 04c2d...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ville du ikke bli gravid selv da?

Anonymkode: 15523...8e8

Jo det var planlagt og ønsket

Anonymkode: e92d2...0cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Jo det var planlagt og ønsket

Anonymkode: e92d2...0cf

Da er jeg usikker på hva som er problemet  

Anonymkode: 15523...8e8

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig forskjellig. Jeg tenker mye på lille i magen hver dag, er alltid både spent og nervøs før ultralyd for er så redd for dårlig beskjed. Samtidig har jeg vært redd for å glede meg for mye, for er redd det skal skje noe. Så blir jeg lettet når alt ser fra ut på ultralyd, men likevel klarer jeg ikke connecte helt. 

Anonymkode: d040a...09a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror det er veldig forskjellig. Jeg tenker mye på lille i magen hver dag, er alltid både spent og nervøs før ultralyd for er så redd for dårlig beskjed. Samtidig har jeg vært redd for å glede meg for mye, for er redd det skal skje noe. Så blir jeg lettet når alt ser fra ut på ultralyd, men likevel klarer jeg ikke connecte helt. 

Anonymkode: d040a...09a

Lurer på om det er her det sitter hos meg også for denne traff. ❤️

Anonymkode: e293c...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror det er veldig forskjellig. Jeg tenker mye på lille i magen hver dag, er alltid både spent og nervøs før ultralyd for er så redd for dårlig beskjed. Samtidig har jeg vært redd for å glede meg for mye, for er redd det skal skje noe. Så blir jeg lettet når alt ser fra ut på ultralyd, men likevel klarer jeg ikke connecte helt. 

Anonymkode: 

Samme. Har alltid vært forsiktig med å glede meg og tenker veldig ofte worst case- om eksamener, jobbintervjuer osv. Samtidig som jeg ikke helt klarer å koble for dette føles så fjernt foreløpig... at jeg skal bli noens mamma og ha et menneske som vil være avhengi av meg. Dessuten så har jeg så som så forhold med egen familie og er livredd for at mitt eget barn vil føle det samme som jeg gjør om mine foreldre.. mange ting.

Ts

Anonymkode: e92d2...0cf