Usikker på om vi passer sammen

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som jeg er usikker på om vi egt er en god match.. han jobber praktisk og jeg studerer (vi er begge godt voksne). Han har ikke spurt hva jeg leser...men skal prøve å forklare det jeg føler på

Det virker som vi har en ulik tilnærming til dialog. Det føles som at det er jeg som hele tiden tar initiativ til temaene vi snakker om. Dersom jeg forteller noe, responderer han umiddelbart med at han har opplevd noe lignende, istedenfor å spørre nærmere om det jeg forteller om. Han liksom steal my thunder, og jeg føler meg litt avspist. Samtalen legges liksom død.

Hvis jeg forteller noe interessant jeg har lest/hørt på podcast, forskning på feks mat/helse/relasjoner/whatever så er det ingen resonans hos han, det er på en måte ingen interesse for feks psykologi eller hvorfor folk er som de er. Vi har heller ikke samme form for humor, det virker som han ikke synes jeg er morsom og jeg ler heller ikke av hans vitser, som han refererer til som at "dette er noe jeg leste i en artikkel".

Vi har noen felles interesser sammen og det at vi liker å gjøre de samme tingene gjør at jeg liker å være med han. Han er også veldig snill og hjelpsom. Men jeg savner å kunne skravle og gapskratte og føle at han forstår de tingene jeg prater om! Og det er jeg usikker på om han gjør, eller i det hele tatt har interesse for. Savner at samtalen går som ping pong og at den er interessant! Jeg føler jeg også blir kjedelig sammen med ham, fordi han responderer ikke på det jeg synes er spennende og han bringer ingenting opp selv.

Vi står på terskelen til å bli samboere. Og det er fint, jeg synes det er tøft å være alene og gleder meg til selskap og praktisk hjelp med bolig og bil, ha en voksen person i huset og få den tryggheten det er å være to. Han er veldig fysisk tiltrukket av meg sier han, og jeg tviler ikke på at han vil være med meg.  Men jeg skjønner helt ærlig ikke hvem han er.

Typisk dialog på telefon som han leder er;

han;-hva skal du gjøre i morgen? 

jeg;lister opp hva jeg skal, spør hva han skal

han; lister opp. Han berømmer meg deretter dersom jeg har sagt at jeg skal trene (jeg er veltrent! og har trent aktivt i 15 år før jeg møtte han)

Deretter spør han om hvordan været er der jeg er (japp, han gjør det! hver gang!)

Jeg; svarer og spør hvordan været er der

Så når vi snakker senere, så spør han om jeg har gjort tingene jeg har listet opp jeg skulle gjøre, spesielt er han opptatt av om jeg har trent. Jeg har begynt å oppleve det som kontrollspørsmål og blitt irritert over at han viser smått kontrollerende tendenser. Men det kan like gjerne være at han ikke er så god til å føre en dialog.

Jeg føler varme for ham, men også irritasjon. Jeg vet ikke om det er nok å bygge en relasjon på, eller om jeg er for kravstor og man må regne med at alle menn er irriterende på noe vis og at jeg heller får satse på å gapskratte med venninnene mine.

 

 

Anonymkode: 36027...6d5

[AnonymBruker]

Bli samboer med en du er usikker på. Veldig intelligent.

Anonymkode: 2a9fe...580

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Bli samboer med en du er usikker på. Veldig intelligent.

Anonymkode: 2a9fe...580

Litt usikker kan vel gå an å sjanse på, men irritasjon?  

Anonymkode: dc0f4...397

[AnonymBruker]

Var sammen med en slik en i 1 år.

Kommunikasjonen var veldig enveis. Tok jeg opp noe interessant, så kunne han si «oi så kult», og ikke noe oppfølgingsspørsmål, og sånn holdt det på. 
Hadde jeg det vanskelig, så kunne han svare «Huffda. Det går over etterhvert». Ja det går over, men var ikke akkurat det jeg ville høre. 

Ble etterhvert usikker på han. Tok dette opp med han, og han mente jo aldri noe vondt med måten han kommuniserte på. Ga han noen fler sjanser, men det bedret seg ikke. 
 

I tillegg så gjorde vi alltid det sammen hver gang vi var sammen. Kom med utallig mange forslag til ting vi kunne finne på sosialt. Han jattet alltid med, men ble aldri noe av det… 

Det funket til slutt ikke, og måtte gå min egen vei 

Anonymkode: a9267...c5f

[exictence]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

 

Så når vi snakker senere, så spør han om jeg har gjort tingene jeg har listet opp jeg skulle gjøre, spesielt er han opptatt av om jeg har trent. Jeg har begynt å oppleve det som kontrollspørsmål og blitt irritert over at han viser smått kontrollerende tendenser.

På begynnelsen spurte jeg han om han hadde fått gjort alt på lista han hadde fortalt. Det gjorde jeg for å vise interesse for hans ting, ikke for å være kontrollerende.

Men så oppdaget jeg etterhvert at han sjelden fikk nådd å gjøre alt han fortalte om at han hadde tenkt å gjøre. Det begynte faktisk å irritere meg. 

Nå har jeg sluttet å spørre. Sukker egentlig litt for meg selv.

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

 

Jeg føler varme for ham, men også irritasjon. Jeg vet ikke om det er nok å bygge en relasjon på, eller om jeg er for kravstor og man må regne med at alle menn er irriterende på noe vis og at jeg heller får satse på å gapskratte med venninnene mine.

Alle, både kvinner og menn er vel litt irriterende av og til. Eller rettere sagt, vi lar oss selv irritere over andre. Og kanskje spesielt over de nærmeste som vi er så glade i. Kanskje for at vi har så lyst til at de skal være het perfekte? Men er vi selv alltid perfekte? 

Men vi må veie opp fordeler og ulemper. Hva veier mest?

[AnonymBruker]

Høres litt ut som kjæresten min, dette. Vi er en del yngre, men jeg står i en lignende situasjon hvor jeg lurer på om forholdet er noe jeg bør gå videre med. Det er mye humor, varme og fysisk tiltrekning mellom oss, det praktiske i hverdagen fungerer fint, han er snill, nevenyttig og støttende. Men han er ikke så flink til å føre dialog, det blir ofte litt sånn som du beskriver med praktiske gjøremål og været, han er ikke så interessert i å diskutere de mer abstrakte og intellektuelle temaene som jeg er opptatt av ... Tar meg selv i å savne de "ping pong"-samtalene du beskriver, hvor jeg føler meg forstått og at han virkelig er interessert i det som foregår i hodet mitt, en slags intellektuell nærhet, kanskje. Men samtidig har jeg opplevd denne formen for nærhet med flere menn tidligere, som har vist seg å være håpløse på andre områder. Så jeg tenker litt at man ikke kan få alle sine behov dekket av én person, og at man bør være fornøyd med det man har ... men kjenner allikevel på denne usikkerheten. Ikke så lett 😁  

 

Anonymkode: c1e02...403

[AnonymBruker]

Hva forventer du, ts? Livet er ikke romcom film. 

Anonymkode: 7c3ef...425

[Jimmi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en kjæreste som jeg er usikker på om vi egt er en god match.. han jobber praktisk og jeg studerer (vi er begge godt voksne). Han har ikke spurt hva jeg leser...men skal prøve å forklare det jeg føler på

Det virker som vi har en ulik tilnærming til dialog. Det føles som at det er jeg som hele tiden tar initiativ til temaene vi snakker om. Dersom jeg forteller noe, responderer han umiddelbart med at han har opplevd noe lignende, istedenfor å spørre nærmere om det jeg forteller om. Han liksom steal my thunder, og jeg føler meg litt avspist. Samtalen legges liksom død.

Hvis jeg forteller noe interessant jeg har lest/hørt på podcast, forskning på feks mat/helse/relasjoner/whatever så er det ingen resonans hos han, det er på en måte ingen interesse for feks psykologi eller hvorfor folk er som de er. Vi har heller ikke samme form for humor, det virker som han ikke synes jeg er morsom og jeg ler heller ikke av hans vitser, som han refererer til som at "dette er noe jeg leste i en artikkel".

Vi har noen felles interesser sammen og det at vi liker å gjøre de samme tingene gjør at jeg liker å være med han. Han er også veldig snill og hjelpsom. Men jeg savner å kunne skravle og gapskratte og føle at han forstår de tingene jeg prater om! Og det er jeg usikker på om han gjør, eller i det hele tatt har interesse for. Savner at samtalen går som ping pong og at den er interessant! Jeg føler jeg også blir kjedelig sammen med ham, fordi han responderer ikke på det jeg synes er spennende og han bringer ingenting opp selv.

Vi står på terskelen til å bli samboere. Og det er fint, jeg synes det er tøft å være alene og gleder meg til selskap og praktisk hjelp med bolig og bil, ha en voksen person i huset og få den tryggheten det er å være to. Han er veldig fysisk tiltrukket av meg sier han, og jeg tviler ikke på at han vil være med meg.  Men jeg skjønner helt ærlig ikke hvem han er.

Typisk dialog på telefon som han leder er;

han;-hva skal du gjøre i morgen? 

jeg;lister opp hva jeg skal, spør hva han skal

han; lister opp. Han berømmer meg deretter dersom jeg har sagt at jeg skal trene (jeg er veltrent! og har trent aktivt i 15 år før jeg møtte han)

Deretter spør han om hvordan været er der jeg er (japp, han gjør det! hver gang!)

Jeg; svarer og spør hvordan været er der

Så når vi snakker senere, så spør han om jeg har gjort tingene jeg har listet opp jeg skulle gjøre, spesielt er han opptatt av om jeg har trent. Jeg har begynt å oppleve det som kontrollspørsmål og blitt irritert over at han viser smått kontrollerende tendenser. Men det kan like gjerne være at han ikke er så god til å føre en dialog.

Jeg føler varme for ham, men også irritasjon. Jeg vet ikke om det er nok å bygge en relasjon på, eller om jeg er for kravstor og man må regne med at alle menn er irriterende på noe vis og at jeg heller får satse på å gapskratte med venninnene mine.

 

 

Anonymkode: 36027...6d5

Tror ikke detc

[AnonymBruker]

Jeg hadde en pen kjæreste. Vi hadde egentlig ingenting til felles. Jeg følte han ikke skjønte bæret av hva jeg snakket om og interesserte meg for. Han lot litt som at han skjønte, sikkert for å glede meg. Men for meg virket han rett og slett dum. Men vi var bare vidt forskjellige. Jeg var flink til noen ting, og han var flink til helt andre ting. Jeg tipper han har fått en bedre jobb enn meg som voksen. Tenker at det er greit å bli sammen med en som snakker "samme språk". En du har kjemi med, og som vet hva du snakker om før du har snakket ferdig. En som ikke irriterer vettet av deg! Det hjelper ikke om han er aldri så intelligent og snill, hvis dere har null kjemi.

Anonymkode: 3e902...98f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

alle menn er irriterende på noe vis

Jo takk det samme…

Anonymkode: 4ff69...209

[AnonymBruker]

Jeg bruker venninner til sånn typisk skravle om alt mellom himmel og jord samtaler. Mannen min elsker jeg høyt og han er helt fantastisk, men jeg har heldigvis ikke hatt noe forventning om at han skal dekke absolutt alle mine behov. Vi har begge to venner, kollegaer, familie osv som er viktige for oss. Han har også mange interesser som jeg ikke deler og han har aldri uttrykt noen frustrasjon over at han ikke får noe særlig respons når han snakker om det til meg.

Anonymkode: 13de1...7ee

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Litt usikker kan vel gå an å sjanse på, men irritasjon?  

Anonymkode: dc0f4...397

Jeg ville aldri gjort det.

Er man litt usikker, er det som regel med grunn. 

Jeg ville spart meg bryet enn å innvestere masse av min tid og mitt liv på noen som gjør meg usikker.

En kjæreste burde gjøre deg sikker, trygg og lykkelig, ikke usikker. Da er det noe galt, og når utgangspunktet er dårlig med usikkerhet blir det ikke bedre.

Endret 29. september 2023 av Blueberrymuffin

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med mannen, men han blir litt for «enkel» for TS siden hun liker å kunne diskutere og fundere på ting som foregår i samfunnet og andre essensielle spørsmål som berører oss alle i hverdagen.  
Han har nok aldri interessert seg i å reflektere og fundere på annet enn det som har med det praktiske i livet.  
TS studerer er i en modus der en hele tiden må utfordre seg i det å innta ny lærdom og utgreie for evt oppgaver og løsninger på det. 
Det finnes mange mennesker som er fornøyd med at de slipper utfordringer og nye impulser om de kan. 
Jeg er redd for at TS vil vokse forbi mannen ganske snart i menneskelig utvikling , og da kan blir mannen mere og mer irriterende. 
Rett og slett fordi han står på stedet hvil. 
Nysjerrighet  og vitebegjær mangler kanskje ? 

Anonymkode: 27710...5f0

[AnonymBruker]

Minner mye om min kjæreste måten du beskriver mangel på "ping-pong".

Min kjære er lynende intelligent, og ikke ofte jeg møter noen med bedre ordforråd enn meg selv. Men her er det full klaff på interesse for samfunnsforskning, økonomi, politikk, sport, statistikk osv. Vi deler stort og smått om barna, deler tanker og betraktninger om egen foreldrerolle. Tipptopp.

Problemet er selve måten vi snakker sammen. Jeg vil ha det akkurat sånn du beskriver Ts, og jeg har hatt det før med andre partnere. Men min kjære responderer på sett og vis ikke på det jeg faktisk sier. Han dykker ikke ned i min hjerne, mine meninger, utforsker mitt ståsted. Han fortsetter på tema, men deler sine tanker/innspill/vurderinger. Jeg blir sittende igjen å undre meg over hva som skjedde. Kanskje jeg føler meg lite interessant, eller... ja, vet ikke.

Samme i blikjentfasen, han stilte meg absolutt ingen spørsmål om meg og mitt. Jeg har levd et spennende liv, og jeg lurte på om det ikke var litt rart om foreldrene eller venner spør hvor jeg er fra, hva jeg jobber med, hvor jeg har studert, om jeg har søsken, å han ikke kan svare.

Neeeei, egentlig ikke, han hadde ikke tenkt på det slik. Han regnet med at jeg kom til å dele de tingene jeg ville han skulle vite, i mitt eget tempo. 

Ja, hva kan man si 😅 Jeg elsker han. Vi har myyyye til felles, vi har en deilig kjemi og tiltrekning, veldig kjærlige og fysisk begge to, nydelig sex, lange samtaler, tillit, ro, trygghet.... alt. 

Utenom den biten med kommunikasjonen som ikke flyter slik jeg liker.

Anonymkode: b291d...190

[AnonymBruker]

For å si det sånn, det blir ikke bedre med årene.. Du må enten godta han som han er eller gå videre å finne deg en du er mer komfortabel med🤷 Virker som du higer etter en som kan hjelpe deg i hjemmet...

Anonymkode: 36293...e8a

[Enmanelskeråhate]

He he, med den flyten i samtalene så blir det nok bra om 10-15 år😂