Samlivsbrudd med barn og ingen nettverk.

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at mannen min går i fra meg. Nå har det vært to stk på jobben min med samlivsbrudd og jeg kjenner er jeg er litt påvirket. Må bare si at det er ingen mistanker om noe som helst ang meg og mannen min. Og jeg har også snakket med han om frykten min. Jeg har litt angst fra før, så han forstod meg. Men likevel. Hvordan klarer folk seg når samlivsbrudd er ett faktum? Jeg har ingen nettverk annet enn de på jobben min. Og arbeidstider er ugunstige med tanke på barn. Så jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde overlevd dette, derfor er det ekstra skummelt hvis det skulle skje. Har bare en familiemedlem med liten leilighet her, ellers ingen familie. Noen som har en historie å fortelle? Noe hjelp man kan få i overgangsfasen fra det offentlige? Vi bor på en liten plass så er ikke lett å finne et annet sted å bo med det første. Men barnet må bo her pga skolen. 

Anonymkode: 53589...80e

[AnonymBruker]

- Det finnes mange støtteordninger for enslige foreldre. 

- Barnet er allerede i skolealder, og vil være ganske stort 'dersomatte hvisomatte'.

- Bygg nettverk der du bor, det kan du få bruk for om du ikke blir skilt også.

- Si til deg selv at angsten din prater vås, forholdet er godt og du har ingen reel grunn til bekymring; samlivsbrudd er ikke en smittsom sykdom. 

Anonymkode: 991f3...2a1

[AnonymBruker]

Man klarer seg, man har ikke akkurat noe valg. Man kan ikke gi opp å være forelder om man blir alene selv om ting er vanskelig psykisk og økonomisk. Da jeg ble alene hadde vi akkurat flyttet til mannens hjemby og jeg hadde ikke fått fast jobb på nytt sted enda. Nå eier jeg egen bolig, har jobb og bil. Nettverk har ikke vært like enkelt, men treffer venner og familie utenbys når jeg har barnefri. 

Anonymkode: 15d0e...a01

[AnonymBruker]

Prøv å ikke dyrke redselen. Og man finner enorme krefter når man er oppi en slik situasjon. Jeg har vært der selv, hadde et helt sykt driv og "overlevelsesinstinkt" for å skjerme, sikre, og ta meg av barna mine. Gikk helt ut av komfortsonen min, og opplevde det ikke som ubehagelig, selv om jeg er en person som vanligvis gjør det. Vi er sterkere enn vi noen ganger tror❤️

Anonymkode: 1cbe2...5af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er redd for at mannen min går i fra meg. Nå har det vært to stk på jobben min med samlivsbrudd og jeg kjenner er jeg er litt påvirket. Må bare si at det er ingen mistanker om noe som helst ang meg og mannen min. Og jeg har også snakket med han om frykten min. Jeg har litt angst fra før, så han forstod meg. Men likevel. Hvordan klarer folk seg når samlivsbrudd er ett faktum? Jeg har ingen nettverk annet enn de på jobben min. Og arbeidstider er ugunstige med tanke på barn. Så jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde overlevd dette, derfor er det ekstra skummelt hvis det skulle skje. Har bare en familiemedlem med liten leilighet her, ellers ingen familie. Noen som har en historie å fortelle? Noe hjelp man kan få i overgangsfasen fra det offentlige? Vi bor på en liten plass så er ikke lett å finne et annet sted å bo med det første. Men barnet må bo her pga skolen. 

Anonymkode: 53589...80e

Jeg har for moro skyld sjekket dette selv: å vite fakta kan ofte virke litt angstdempende også. 
Sjekk hvor mye det koster å leie den type leilighet du trenger. 
Er det jobber du kan ta i nærområde som passer med tanke på barn om det skulle skje? Sjekk markedet. 
Hvilke støtteordninger kan du få? 
Gå på kjøp og salg sider,det finnes fremdeles noen som kan være barnevakt hvis behov. 
 

Anonymkode: dc3ec...3fe