Når man oppdager at man er et dårlig menneske

[AnonymBruker]

Har det skjedd med deg og hvordan kom du deg videre fra erkjennelsen om at en er et dårlig menneske? 

Jeg har levd i en visshet om at jeg er et ganske bra menneske hele livet. Altså ikke perfekt, men har aldri tenkt på meg selv som dårlig person. 

Jeg har hovedsaklig oppdratt meg selv og veien har nok vært tung med en del " lære fra feil".  Kopiere andre...

Har vært sånn passe glad uten store svingninger og bært fornøyd med resultatene fra mine arbeider. 

Men nå som jeg er midt i livet har plutselig alt jeg har gjort feil slått meg i fleisen og det er ganske mye. Jeg føler meg plutselig som en dårlig person rett og slett. 

Altså jeg er ikke her og tenker nirn mødvendigvis har et svar, men lurer på om dette er det vanlige i 40 års krisa eller om noen andre har følt på det samme og vet hvordan man kommer seg ut av den tanken. Er det dette som er straffen for ikke å ha levd et A4 liv og bært helt som.de andre? 

Nå er jeg klar over at man bare er et menneske. Slik er det jo med oss alle. 

Anonymkode: 9345a...aed

[AnonymBruker]

Jeg er rundt din alder og innser jeg er et ræva menneske. Ikke på alle områder, men endel flere enn jeg trodde. Jeg vil tro det gjelder mange, egentlig.  Hvor ofte møter du genuint tvers igjennom gode mennesker egentlig? De finnes,  men de er ikke i flertall.

Anonymkode: daf90...eed

[AnonymBruker]

Oi. Et dårlig menneske ? Føler du deg som det? 

Jeg synes kanskje det er en ganske hard ting å si om seg selv. Du har nok gode og dårlige sider som alle andre, men å rett å slett si at "jeg er et dårlig menneske" vitner om at du kanskje legger listen vel høyt. Om du tenker slik om deg selv tror jeg det er lett å falle i et hull man ikke kommer ut av. 

Jeg tror det er bedre å fokusere på hva som er dine dårlige egenskaper/sider å heller jobbe med det. Det er enklere å holde seg selv ansvarlig for konkrete ting. 

Ett eksempel er at jeg alltid blir fort sint. Det stammer fra barndommen min, og jeg vet nøyaktig hvilke situasjoner som jeg kan bli amper i. Istedenfor å si at "jeg er en sint person" (som lett kan bli en unnskyldning) så må jeg si til meg selv at "jeg har en tendens til å bli opprørt å såre mennesker når jeg føler meg urettferdig behandlet", som er en mye mer nøyaktig beskrivelse av min situasjon, som gjør at jeg konkret kan jobbe med det. Det er jo stort sett ikke mange situasjoner i mitt liv hvor folk med vilje behandler meg dårlig, men fordi jeg har issues med det, så leser jeg mye inn i samtaler som ikke er reelt. 

Jeg tviler på at du er en dårlig person, over hele linja. Jobb heller med konkrete områder du kan bli bedre på. 

Anonymkode: ec84f...ca3

[AnonymBruker]

Samme alder og jeg tenker litt i de samme baner selv🙈 jeg har blant annet begynt å irritere meg noe vanvittig over "dumme folk" f.eks at en person som er mye eldre enn meg tar korttenkte og uheldige avgjørelser, løser ting dårligere enn jeg selv ville gjort. Jeg vil tro at det bunner mye i at jeg er skuffet fordi jeg hadde forventet noe annet, men den irritasjonen gjør at jeg føler meg som et dårlig menneske.

Anonymkode: 4a07a...929

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Oi. Et dårlig menneske ? Føler du deg som det? 

 

Anonymkode: ec84f...ca3

Jepp, men det kanskje ironiske er at menneskene som i første omgang har utført ting som har skapt harme føler nok ikke på noe anger, men det gjør selvsagt jeg. Fordi jeg alltid klandrer meg selv. 

Det er jo enkelt å skylde på andre...

Anonymkode: 9345a...aed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har det skjedd med deg og hvordan kom du deg videre fra erkjennelsen om at en er et dårlig menneske? 

Jeg har levd i en visshet om at jeg er et ganske bra menneske hele livet. Altså ikke perfekt, men har aldri tenkt på meg selv som dårlig person. 

Jeg har hovedsaklig oppdratt meg selv og veien har nok vært tung med en del " lære fra feil".  Kopiere andre...

Har vært sånn passe glad uten store svingninger og bært fornøyd med resultatene fra mine arbeider. 

Men nå som jeg er midt i livet har plutselig alt jeg har gjort feil slått meg i fleisen og det er ganske mye. Jeg føler meg plutselig som en dårlig person rett og slett. 

Altså jeg er ikke her og tenker nirn mødvendigvis har et svar, men lurer på om dette er det vanlige i 40 års krisa eller om noen andre har følt på det samme og vet hvordan man kommer seg ut av den tanken. Er det dette som er straffen for ikke å ha levd et A4 liv og bært helt som.de andre? 

Nå er jeg klar over at man bare er et menneske. Slik er det jo med oss alle. 

Anonymkode: 9345a...aed

Se på det som at noe bare vanskelig for deg, og det er ikke din skyld. Du kan ikke være perfekt som heller ingen andre kan være. Vi har alle ulike utfordringer og ting som kan være vanskelig for oss.
 

- Vi har alle svake og sterke sider.

For å få fatt i det, trenger man å gå inn i seg selv og få selvinnsikt. Det er når man blir eldre man ofte begynner å få mer selvinnsikt pga livets læring.

Når man først har fått selvinnsikt kan man gjøre endringer. Jeg har kommer dit i dag, jeg har fått god selvinnsikt og forstår hvorfor de samme tingene ofte gikk til helvete igjen og igjen, og tidligere ga jeg skylden på andre.
 

Men så handlet det stortsett alle gangene om det som jeg syns var vanskelig som gjorde at jeg havnet i samme felle gang på gang. 
 

Jeg har alltid vært litt for utydelig med hva jeg forventer og trenger av andre. Jeg har ikke vært tydelig nokk uten å se det selv. Jeg forventet at folk rundt meg skulle forstå hva jeg ville og hva jeg nesten tenkte. Men ingen er tankelesere, og for å få andre til å forstå hva man trenger, så må man være tydelig.

Men det er vanskelig for meg å være tydelig, det er vanskelig for meg å ta plass og være tydelig hva jeg trenger. Men jeg er klar over det nå, og jeg skal øve meg på å bli mer tydelig og våge å stå fram for mine ønsker og behov.  Så vil det bli mindre misforståelser og folk vet hvor de har meg og jeg oppnår oftere å få det jeg vil ha og den forståelsen jeg er ute etter.

Man kommer langt med selvinnsikt, for man kan da åpne seg for andre om det som faktisk er litt vanskelig for oss. Jeg kan feks være åpen med andre om at dette med å være tydelig er vanskelig for meg, og da vil folk vise mer forståelse og hjelpe meg å få fram det jeg vil og kanskje spørre meg spørsmål som gjør at jeg får fram det jeg vil.  

Anonymkode: b5ac9...a79

[AnonymBruker]

Det må være alderen, jeg får slike tanker jeg også. Før tenkte jeg ikke på slike ting men nå slår liksom alt inn, ikke fornøyd med morsrollen, som ansatt etc

Anonymkode: b08e2...0d0

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg er rundt din alder og innser jeg er et ræva menneske. Ikke på alle områder, men endel flere enn jeg trodde. Jeg vil tro det gjelder mange, egentlig.  Hvor ofte møter du genuint tvers igjennom gode mennesker egentlig? De finnes,  men de er ikke i flertall.

Anonymkode: daf90...eed

Hm, kanskje dette har noe med enden man begynner i? Jeg var svært selvkritisk som yngre, og følte meg ikke som et godt (nok) menneske. Med årene har jeg innsett at jeg er et genuint godt menneske, som aldri ønsker noen vondt, og alltid ønsker andre godt. Står gjerne på for at andre skal ha det godt også. 

Kjenner egentlig flest genuint gode mennesker. At de, og jeg, innimellom feiler, ja det er tilfellet, men å såre noen er aldri ønsket. Det gjør istedenfor vondt å feile ved å såre noen, og det er ikke noe man går inn for å gjøre. 

I mitt liv er nok genuint gode mennesker i flertall. 

[Lea]

Jeg føler meg som ett dårlig menneske og mye dårligere enn alle andre.

[Raven.Writingdesk]

Lea skrev (3 minutter siden):

Jeg føler meg som ett dårlig menneske og mye dårligere enn alle andre.

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Samme alder og jeg tenker litt i de samme baner selv🙈 jeg har blant annet begynt å irritere meg noe vanvittig over "dumme folk" f.eks at en person som er mye eldre enn meg tar korttenkte og uheldige avgjørelser, løser ting dårligere enn jeg selv ville gjort. Jeg vil tro at det bunner mye i at jeg er skuffet fordi jeg hadde forventet noe annet, men den irritasjonen gjør at jeg føler meg som et dårlig menneske.

Anonymkode: 4a07a...929

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har det skjedd med deg og hvordan kom du deg videre fra erkjennelsen om at en er et dårlig menneske? 

 

Kan dere si noe om hva det er som gjør at dere tenker at dere er dårlige mennesker? Dere må jo enten ha gjort, latt være å gjøre noe, eller har noen tanker/holdninger dere vet med dere selv intellektuelt sett at ikke er bra, for å stemple noen (inkludert seg selv) - som «ett dårlig menneske»….? 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du trenger å være så hard mot deg selv. Det har lett for å bli at vi tror at alle andre er så snille og gode og hjertevarme hele tiden, spesielt når man ser hvordan folk reagerer i sosiale medier med hjerter og smil og såkalt omtanke til gud og hvermann.

Det er bare det at i veldig mange tilfelle er det ikke så ekte, de fleste av dem er nok mer eller mindre som alle oss andre. Sure og grinete en del av tiden. Blir misunnelige på andres tilsynelatende suksess og fine liv. Irriterer oss over dumme folk, og mener mange som sliter med diverse ting kan skylde seg selv.

Men det er menneskelig, så lenge man ikke går rundt og aktivt ønsker andre vondt, og vi klarer å vise og føle empati innimellom, tenker jeg at vi er ganske ok, vi også. 

Anonymkode: 48e0a...90a

[Topsi]

Det fine da, er at hvis du har vært et dårlig menneske, så kan du rette opp i det...

[AnonymBruker]

Takk for mange gode reflekterte svar. Beklager langt tilbakesvar...

Hvorfor jeg tenker jeg er dårlig menneske handler vel litt om at jeg har gjort så mye teite greier. Stortsett bare dumhet, rett og slett, at man ikke vet bedre og ikke ser konsekvensene. 😔

Egentlig er jeg en person som er glad i alt og alle. Men har nok følt meg mye avvist. Falt inn i mønster av å være monsteret slik som " the geek" i gamle sirkus. Jeg insisterer på å ødelegge for meg selv. Ikke bare VIL ødelegge, men tydeligvis INSISTERER. Har sluttet å bry meg om meg selv totalt og handlet deretter. Samtidig beskyldes jeg for å være selvsentrert. Kanskje det ligger noe veldig selvsentrert i selv-hat? Er det at man er klar over at det et et "selv" der, man behandler " selvet" som noe som har verdi fordi vi er jo kun oss selv, om ikke selvet har verdi, hva er poenget med å eksistere? Det muligens et indre konflikt om selvet har verdi eller ikke som gjør at vi sitter fast i depresjon og annet. Er vel det jeg ser når jeg ser alkoholikere og uteliggere, en person som er stuck i dette spørsmålet. Smiler alltid til dem i medlidenhet. 

Jeg er ikke misunnelig på noe eller noen, irriterer meg ikke over små ting har nok kommet lenger der, men ja jeg har ønsket de som har skadet meg vondt. Har nok kjent på viljen til destruksjon. 

I slike tilfeller sitter de fleste av oss i psykolog stolen og gjennomgår systematisk ting og tang for å holde oss i ro og balanse. Jeg har ikke alltid hverken hatt forståelsen for at jeg trenger det, eller muligheten til å sitte i den stolen. 

Hva er et dårlig menneske når alle mennesker er til en grad dårlige. Er en som er svak, ikke får til annet enn å kaste vannballonger med kloakk vann på folk... som insisterer på selvdestruksjon det begynner vel der kanskje for de fleste i en selvforakt. Virker kanskje som en banal tanke, men er det slik mange "kriger" starter i en selvforakt fordi vi ikke er gode nok til å godta en "status quo" så skal vi heller ødelegge for andre og oss selv. 

Men det som kan være interessant  er at tilbakeslag for eksempel kommentarer som " du spyr så mye galle" etc. Ikke hjelper noe som helst, faktisk gjør det ting bare verre. Ikke at man skal forstå mennesker i hjel, men for mennesker med sår i sjela er slike kommentarer bare salt i såret selvforakten blir større. "Jeg har det vondt, prøver å få noe som ligner en klem, men får salt".  

Vi mennesker er her og skader hverandre. Du skader meg, jeg skader deg tilbake, du skader meg tilbake. Og sånn holder vi nå på... kanskje på tide med å gi et smil til uteliggeren og alkoholikeren. Kanskje til og med en blomst. Med mindre vi ønsker mer av dette frem og tilbake skadingen.

Uansett nøkkelen til en bedre fremtid ligger i å oppdra barna på en bedre måte. Den neste generasjonen er jo alltid heldigvis bedre enn den forrige. 

Anonymkode: 9345a...aed

[AnonymBruker]

Hva er din definisjon av et dårlig menneske da? For meg er et dårlig menneske noen som tar livet av noen, eller som påfører andre skade i form av vold, overgrep og liknende. Mennesker som innimellom gjør dumme ting er ikke dårlige mennesker. Mennesker som dummer seg ut, som av og til blir litt for sinte, eller som sier noe feil er ikke dårlige mennesker. De er mennesker akkurat som alle oss andre. 

Det skal godt gjøres å leve et helt liv uten å gjøre feil, det tror jeg faktisk er helt umulig. Det viktigste er at man lærer av feilene man har gjort, og at man kan si unnskyld hvis man vet at man har gått over streken. Og husk at en tanke er bare en tanke, den betyr ingenting før man uttrykker den enten verbalt eller gjennom handling. Dårlige tanker gjør deg heller ikke til et dårlig menneske. 

Anonymkode: 5a560...a57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk for mange gode reflekterte svar. Beklager langt tilbakesvar...

Hvorfor jeg tenker jeg er dårlig menneske handler vel litt om at jeg har gjort så mye teite greier. Stortsett bare dumhet, rett og slett, at man ikke vet bedre og ikke ser konsekvensene. 😔

Egentlig er jeg en person som er glad i alt og alle. Men har nok følt meg mye avvist. Falt inn i mønster av å være monsteret slik som " the geek" i gamle sirkus. Jeg insisterer på å ødelegge for meg selv. Ikke bare VIL ødelegge, men tydeligvis INSISTERER. Har sluttet å bry meg om meg selv totalt og handlet deretter. Samtidig beskyldes jeg for å være selvsentrert. Kanskje det ligger noe veldig selvsentrert i selv-hat? Er det at man er klar over at det et et "selv" der, man behandler " selvet" som noe som har verdi fordi vi er jo kun oss selv, om ikke selvet har verdi, hva er poenget med å eksistere? Det muligens et indre konflikt om selvet har verdi eller ikke som gjør at vi sitter fast i depresjon og annet. Er vel det jeg ser når jeg ser alkoholikere og uteliggere, en person som er stuck i dette spørsmålet. Smiler alltid til dem i medlidenhet. 

Jeg er ikke misunnelig på noe eller noen, irriterer meg ikke over små ting har nok kommet lenger der, men ja jeg har ønsket de som har skadet meg vondt. Har nok kjent på viljen til destruksjon. 

I slike tilfeller sitter de fleste av oss i psykolog stolen og gjennomgår systematisk ting og tang for å holde oss i ro og balanse. Jeg har ikke alltid hverken hatt forståelsen for at jeg trenger det, eller muligheten til å sitte i den stolen. 

Hva er et dårlig menneske når alle mennesker er til en grad dårlige. Er en som er svak, ikke får til annet enn å kaste vannballonger med kloakk vann på folk... som insisterer på selvdestruksjon det begynner vel der kanskje for de fleste i en selvforakt. Virker kanskje som en banal tanke, men er det slik mange "kriger" starter i en selvforakt fordi vi ikke er gode nok til å godta en "status quo" så skal vi heller ødelegge for andre og oss selv. 

Men det som kan være interessant  er at tilbakeslag for eksempel kommentarer som " du spyr så mye galle" etc. Ikke hjelper noe som helst, faktisk gjør det ting bare verre. Ikke at man skal forstå mennesker i hjel, men for mennesker med sår i sjela er slike kommentarer bare salt i såret selvforakten blir større. "Jeg har det vondt, prøver å få noe som ligner en klem, men får salt".  

Vi mennesker er her og skader hverandre. Du skader meg, jeg skader deg tilbake, du skader meg tilbake. Og sånn holder vi nå på... kanskje på tide med å gi et smil til uteliggeren og alkoholikeren. Kanskje til og med en blomst. Med mindre vi ønsker mer av dette frem og tilbake skadingen.

Uansett nøkkelen til en bedre fremtid ligger i å oppdra barna på en bedre måte. Den neste generasjonen er jo alltid heldigvis bedre enn den forrige. 

Anonymkode: 9345a...aed

Jeg vet hva du mener, var som deg før. Kan si med en gang at du er ikke så dårlig som det føles som selv om du har sagt og gjort teite ting, jeg trodde også det, men det viser seg at jeg oppfattet meg som verst og andre bare irriterende. 

Ja det er usikkerhet selvhat og den selvsentrerte oppførselen er for å dekke den sårbarheten på en måte, vanskelig å forklare.

Hos meg bunnet det i en ganske dårlig oppvekst og mønstre i forsvar derfra som jeg ikke trenger mer. 

Du sier det selv, du gjorde som du gjorde fordi du ikke visste bedre. Du vet bedre nå, men ikke døm deg selv fordi du ikke visste bedre da. Det er som å se dagens lottotall og irritere seg over at du ikke tippa akkurat de forrige uke. 

Du har utviklet deg og blitt bedre, du ser jo klarere, du må bare jobbe videre med det. Jeg måtte også det. 

Det starter med et bedre forhold med deg selv. 

Anonymkode: 4a587...b49

[Carrot]

Vil en person som er et "dårlig menneske" innse dette om seg selv eller er det mennesker som har gjort noen dårlige valg men generelt sett er OK folk de som erkjenner at de har potensiale for forbedring? 

[megda]

skjønte jeg var et dårlig menneske i starten av 20-årene og etter det gikk det opp noen lys for meg mtp. hvordan vi mennesker fungerer. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er din definisjon av et dårlig menneske da? For meg....

Anonymkode: 5a560...a57

Er jo litt det. Det er et egen definisjons spørsmål hva et dårlig menneske er. 

Fot meg er ingen mennesker dårlige, noen kan man bare ikke ha mye med å gjøre. 

Mulig jeg ikke er et dårlig menneske, men andre mennesker har fått meg til å føle meg som dårlig menneske. 🤷‍♀️

Anonymkode: 9345a...aed

[AnonymBruker]

4 minutter siden, megda said:

skjønte jeg var et dårlig menneske i starten av 20-årene og etter det gikk det opp noen lys for meg mtp. hvordan vi mennesker fungerer. 

Ja det er dette jeg ikke liker ved meg selv, jeg er så treg. Skulle skjønt det for lenge siden.

Anonymkode: 9345a...aed

[ESFP]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har hovedsaklig oppdratt meg selv og veien har nok vært tung med en del " lære fra feil".  Kopiere andre...

Anonymkode: 9345a...aed

Mange bruker 20- og 30 årene på å kopiere andre for å bli akseptert. Når man kommer til 40 årene innser man at man ikke har akseptert og elsket seg selv.