Er du blitt sterkere som voksen etter mobbing i barndommen?

[AnonymBruker]

kjærring skrev (2 timer siden):

Jepp. Eller, jeg brydde meg aldri om mobbingen. Om folk syntes/synes jeg er stygg- javel, se en annen vei. 

Om de syne jeg er fæl- javel, finn noen andre å heng med da 😂

Ikke mitt problem.  Tenkte slik da og tenkte slik nå. 

Ble de fysisk, så fikk de igjen med samme mynt, bare litt hardere. Kommer til å lære ungen min akkurat det samme. Synes folk i dag oppdrar offer. Man må lære seg å stå opp for seg selv. 

Det er jammen ikke lett for et barn/ ungdom å slå igjen når man blir banket opp av noen som er fysisk sterkere + at det står mange i en tett ring rundt og heier på den som banker deg opp. 

Anonymkode: 85572...0f7

[AnonymBruker]

Hoia skrev (6 minutter siden):

Det der stemmer ikke helt. Barn med utrygg tilknytning hjemme søker seg ofte ut mot voksne i ekstrem grad. Både i barndom og pubertet. Deres utfordring blir å justere forholdet til andre, lage sunne relasjoner. Disse har ofte ikke hatt noe overskudd til å kjenne på usikkerhet, tilbakeholdenhet etc. 

Det trenger ikke være slik, men slike ukritiske henvendelser i tidlig pubertet og i barnealder kan være tegn på ustabilitet hjemme. En overlevelsesmekanisme.

Men dette er ikke jeg ekspert på! Gode vibber herfra ihvertfall!

Liker veldig godt denne eldre videoen om problemstillingen:

Barna som var trygge ønsket å leke med leken, utforske verden. Mens barna som var neglisjerte turte ikke leke med lekene, og som jeg vil tro overføres videre når de går ut i verden. At de har lært tidlig å lese andre mennesker for å se om noe er greit før de føler seg trygge til å gjøre noe. Lett å se de store øynene til de utrygge barna mens de ser rundt på om det går fint at de utforsker lekene. hjerteskjærende. Kan være at jeg var noe uklar tidligere, tenkte ikke på relasjonen mellom barn og mor, men mellom barn og utforske verden. bare good vibes her  . ps du må se videoen med engelsk undertekst, med mindre du er god i fransk  Uansett er relasjoner viktige for oss mennesker.

Anonymkode: dc594...b8f

[AnonymBruker]

På en måte, ja. Det er ikke mobbingen i seg selv som har gjort meg sterkere, det er selvutviklingen og overlevelsesinstinktet jeg utviklet i kjølvannet av mobbingen, som har gjort det sånn at jeg er stolt av meg selv i dag. Og har et godt forhold til meg selv.

Det er i hvert fall sånn jeg velger å se på det.

Egentlig er det ganske påfallende hvor dårlig det har gått med de som var slemmest mot meg. Jeg har inntrykk av at de nådde toppen på ungdomsskolen, og så har det bare gått nedover derfra.

Anonymkode: 2d3bf...4d1

[AnonymBruker]

Mobbingen henger igjen i alt jeg gjør og tenker. Føler meg mindreverdig, krisemakimerer, å er ekstremt vár ovenfor barna og mobbing . Analyserer eller overanalyserer alt alltid.  Det er tungt å gå med følelsen av at mobbing skjer med sp mange , å at så lite skjer med det.

Anonymkode: 44133...620

[AnonymBruker]

Thanos skrev (7 minutter siden):

Voksne idag forstår ikke hvordan det følsesmessige fungerer i gitte situasjoner. Idag skal man bare snakke pent til uskikkelige barn. Man skal ikke sette krav, man skal ikke våge å ta fatt på problemer med barn. Barn er barn, barn er uskyldige 🙄. Vi ser nå fruktene av den oppdragerstilen/pedagogikken i skolen. Det er kaos!

Sannheten er at barn trenger tydelige og veldefinerte rammer! Og gjør de noe fryktelig galt, som å plage andre barn, så bør de settes så kraftig på plass at de skjelver! Først da lærer barna respekt og empati. Det kommer ikke av seg selv.

Helt enig. Jeg husker at faren min oppfordret meg til å slå sjefen i jentegjengen som mobbet meg. Han oppfordret meg til å slå bare èn gang, fordi hun kom ikke til å ta igjen, fordi hun tror ikke at du er i stand til det ,sa han. Jeg gjorde det ikke, fordi jeg var redd for konsekvensene. Dette var på tidlig 2000-tallet , så det ville garantert blitt et helvete.

Husker også at jeg med en venninne noen år senere møtte en tidligere mobber av meg utenfor butikken der jeg vokste opp. Han ignorerte meg og snakket med venninnen min som han kjente,og skrøt av at han var så god i helsefag, og anbefalte henne å søke seg inn på helse og sosialfag på videregående. Han og noen andre gutter hadde blant annet tatt tak i meg og lagt meg ned på bakken , sparket og tråkket på meg,da vi gikk på ungdomsskolen. Disse tankene kom tilbake da vi sto der. Har aldri ønsket å banke opp et annet menneske i hele mitt liv så mye som da, men jeg slo ikke da heller. Det angrer jeg på.

Anonymkode: d4c91...a03

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble mye sterkere, men flytta vekk så snart jeg ble 18. På den nye plassen fikk jeg mange venner, ble skikkelig populær. I tillegg blomstret jeg og hadde en skikkelig glow up. Da fikk jeg mestringsfølelse, selvfølelse og selvtillit. Der fant jeg min egenverdi. Jeg har erfart mye negativt i voksenlivet også, og har traumer som sikkert har gitt meg både ptsd, depresjon og mer. Jeg tror har en unik evne til å bare legge det bak meg, fordi jeg har lært at det ikke hjelper å synes synd på seg selv og synke ned i depresjon. "Er det sånn du ønsker å leve resten av ditt liv?" spør jeg meg selv hvis jeg møter mye motgang og faller for fristelsen til å bare "ligge under dyna". Svaret er alltid nei. Da er det bare å børste støvet av og stable seg på beina. Har bare ett liv og ikke tid til noe pitty party!

 

Anonymkode: b0ce3...ad1

[Gjest Inverto]

Ja. På den måten at jeg skulle ønske jeg kunne gått tilbake i tid og reagert slik jeg burde gjort. Stå opp for meg selv og andre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg ble mye sterkere, men flytta vekk så snart jeg ble 18. På den nye plassen fikk jeg mange venner, ble skikkelig populær. I tillegg blomstret jeg og hadde en skikkelig glow up. Da fikk jeg mestringsfølelse, selvfølelse og selvtillit. Der fant jeg min egenverdi. Jeg har erfart mye negativt i voksenlivet også, og har traumer som sikkert har gitt meg både ptsd, depresjon og mer. Jeg tror har en unik evne til å bare legge det bak meg, fordi jeg har lært at det ikke hjelper å synes synd på seg selv og synke ned i depresjon. "Er det sånn du ønsker å leve resten av ditt liv?" spør jeg meg selv hvis jeg møter mye motgang og faller for fristelsen til å bare "ligge under dyna". Svaret er alltid nei. Da er det bare å børste støvet av og stable seg på beina. Har bare ett liv og ikke tid til noe pitty party!

 

Anonymkode: b0ce3...ad1

Du skriver som om at depresjon er et valg man tar. Ingen velger å bli alvorlig deprimert. 

Anonymkode: 1d4f8...b10

[AnonymBruker]

Tror den eneste negative tingen er at jeg har latterlig lite empati for folk generelt. Som også egentlig er behagelig til tider.

Anonymkode: 2ce78...519

[AnonymBruker]

Har ptsd, og har brukt antidepressiva i 20 år, da jeg starta i arbeidslivet, begynte jeg nesten å grine om de sa bøh til meg, på grunn av opplevelser i skolen, det som prøver seg nå blir verbalt irettesatt ganske fort 

Anonymkode: d01e7...856

[AnonymBruker]

Nei,blitt motsatt.Sosial angst,liker ikke se folk i ansiktet,jobber i butikk,er redd for møte noen som vil si noe styggt til meg.

Anonymkode: 2e171...f65

[AnonymBruker]

Ingen blir sterkere av å bli mobbet, hvorfor i all verden skulle noen bli det?

Anonymkode: 7b666...813

[Gjest Inverto]

Thanos skrev (1 time siden):

Yes! Desverre!

Jeg kommer til å lære mine barn å stå opp for seg selv. Skolen er utilstrekkelig og kan ikke stanse mobbingen

[AnonymBruker]

Hadde det bare tilhørt barndommen så... ikke mange år siden jeg opplevde kraftig mobbing og jeg er over 40. Har opplevd mye annet også, ekstremt mye.

Jeg forstod til slutt at det ikke var meg da, og på et tidspunkt da jeg var så i grøfta at det ikke fantes så mye mer igjen av meg, ja da forsto jeg plutselig alt. Og etter det så har det mest handlet om å tørre å tro på at jeg faktisk er verdt noe jeg også, jeg forsto det kun "teoretisk" i lange år.

Nå føler jeg meg helt "ok", må bearbeide endel traumer men den generelle angsten og frykten er endelig borte. Har mistet mye i livet da, mye tid har gått forbi uten at jeg fikk sjans til å leve normalt.

Nå er det endelig kun opp til meg. 

Anonymkode: 25a9f...653

[AnonymBruker]

Man blir sterkere av motgang.

Når motgangen går over til traumer og psykisk sykdom, så blir man ikke sterkere, da blir man skadet. Man lærer ikke å være en trygg og sterk person. 

Så er det jo hva man definerer som sterk. Mange kaller meg sterk. Fordi jeg kjemper, men også skjuler mine mørkeste sider. Sårbarhet er noe jeg ikke viser. Ikke fordi jeg er sterk, men fordi jeg ikke tør. 

Jeg tåler langt mindre enn mange andre. Det skal mindre til å knekke meg. Samtidig er det hendelser friske sutrer over, som jeg ikke hadde ofret en tanke over engang. 

Jeg har ikke blitt sterkere av mine traumer, inkl mobbingen. Men håndterer nok livet på en annen måte og fremstår sterk, for å ikke bli såret, for å beskytte meg og for å ikke bli et offer igjen. 

Anonymkode: 4163a...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du skriver som om at depresjon er et valg man tar. Ingen velger å bli alvorlig deprimert. 

Anonymkode: 1d4f8...b10

Nei, depresjon er ikke et valg, men hva man gjør med det er et valg.

Man kan velge å lulle seg inn i sin egen verden, eller gå og oppsøke hjelp, eller prøve å hjelpe seg selv. Det går faktisk an, med mindre man har en psykisk lidelse som gjør at man ikke er bevisst sine handlinger da .

Anonymkode: b0ce3...ad1

[AnonymBruker]

MUSK! skrev (På 26.9.2023 den 20.17):

Sterkere/tøffere, kall det hva du vil.

Opplevde selv litt mobbing i barne og ungdomskolen. Det er vel ikke mange mennesker som ikke har opplevd det, så mye mobbing det har vært i skolene i mange år. Når jeg ble mobbet som barn var jeg ikke alltid tøff, og kunne lett begynne å grine. Det var tross alt vondt å bli mobbet. Jeg skjønte ikke hvorfor noen barn måtte være så slemme. 

Nå i voksen alder, begynte vel når jeg var ungdom å bry meg mindre, så bryr jeg meg ikke om noen prøver å være slem, mobbe eller slenge dritt til meg. Det går inn ett øre og ut det andre. Tar meg ikke nær av slik i det hele tatt. Jeg synes bare synd på de som prøver å være stygg mot andre. Jeg mener, de kan ikke ha det godt med seg selv når voksne mennesker holder på slik eller?

Barn klarer  ofte ikkje skille mellom uskyldig humor, og mobbing. Mange barn er blitt eit offer for reguler mobbing, som  har påført dem varig psykiske skader som dårleg sjølvtillit, og sjølvbilde. Personer i voksenalderen som har opplevd kriser, og mye motgang blir ofte herdet, og eit ordtak seier "at motgang gjør dem sterk" 

Barn er ofte veldi sårbare , og barn som  blir mobbet føler seg ofte som eit offer, og utstøtt i  gruppe blandt andre barn.  

 

Anonymkode: cc81f...7cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei, depresjon er ikke et valg, men hva man gjør med det er et valg.

Man kan velge å lulle seg inn i sin egen verden, eller gå og oppsøke hjelp, eller prøve å hjelpe seg selv. Det går faktisk an, med mindre man har en psykisk lidelse som gjør at man ikke er bevisst sine handlinger da .

Anonymkode: b0ce3...ad1

Den psykiske lidelsen er depresjonen? Du skriver at du bare står opp og ikke liker deg inn , men en som er deprimert vil ikke alltid bare kare å stå opp fra senga slik du beskriver det. Jeg tror ikke noe på at du virkelig har vært deprimert eller har PTSD. Sistnevnte kan kreve hard jobbing å komme seg ut av. 

Anonymkode: 1d4f8...b10

[Gjest Chicchi]

Jeg har ikke nødvendigvis blitt sterkere i voksen alder, men jeg har blitt mer empatisk. Jeg merker andre mobbeofre og kan se når noen er usikre. Da passer jeg på å tilpasse det jeg sier. 
 

Og så merker jeg tidligere mobbere. De holder jeg meg langt unna.

Så man har vel blitt litt menneskekjenner.

[Thanos]

Inverto skrev (10 timer siden):

Jeg kommer til å lære mine barn å stå opp for seg selv. Skolen er utilstrekkelig og kan ikke stanse mobbingen

Ja jeg mener det er helt essensiellt for at barna skal ha en sjanse til å klare seg i det samfunnet vi lever i. De må lære seg å stole på seg selv, respektere seg selv og stå opp for seg selv.