Er du blitt sterkere som voksen etter mobbing i barndommen?

[AnonymBruker]

Jeg lurer egentlig hvor mange mennesker som har fått livet sitt ødelagt på grunn av mobbing. Det er helt jævlig. 
 

For min del, kom jeg meg litt videre i livet etter en unnskyldning fra den værste mobberen. Han fortalte at han var helt grusom som barn og har faktisk fått hjelp i voksen alder. 

Anonymkode: 857ba...cf6

[AnonymBruker]

MUSK! skrev (På 26.9.2023 den 20.17):

Sterkere/tøffere, kall det hva du vil.

Opplevde selv litt mobbing i barne og ungdomskolen. Det er vel ikke mange mennesker som ikke har opplevd det, så mye mobbing det har vært i skolene i mange år. Når jeg ble mobbet som barn var jeg ikke alltid tøff, og kunne lett begynne å grine. Det var tross alt vondt å bli mobbet. Jeg skjønte ikke hvorfor noen barn måtte være så slemme. 

Nå i voksen alder, begynte vel når jeg var ungdom å bry meg mindre, så bryr jeg meg ikke om noen prøver å være slem, mobbe eller slenge dritt til meg. Det går inn ett øre og ut det andre. Tar meg ikke nær av slik i det hele tatt. Jeg synes bare synd på de som prøver å være stygg mot andre. Jeg mener, de kan ikke ha det godt med seg selv når voksne mennesker holder på slik eller?

Jeg opplever det motsatt. Sliter med å bli helt trygg på arbeidsplass, på foreldremøter , på medstudenter da  jeg skulle ta høyere utdanning og så videre. Ting som minner om skole, framføringer, ukjente mennesker… Første tilbakemeldingene fra barneskolen var at jeg er en glad, positiv  jente med egne meninger som hadde mange historier på lur. Markant forandring til å få tilbakemeldinger om at jeg måtte snakke mer og at jeg er stille og rolig. Spørsmål om jeg dagdrømte mye blant annet. 
Har aldri helt kommet tilbake til den glade jenta med egne meninger. 

Anonymkode: 1d4f8...b10

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mobbet hele livet. Både på skolen, hjemme og også som voksen både i jobb, og av foreldre/tanter/besteforeldre.

Har sosial angst, kompleks PTSD, depresjon. Fikk i voksen alder også autisme diagnosen som forklarer en god del. 
Har aldri hatt venner eller kjæreste. Nå lever jeg et isolert liv. 
Har hatt noen runder hos DPS, men får ingen mer oppfølging eller hjelp der da de mener jeg skal ha oppfølging i kommunen. Ingen hjelp å få. 

Har alvorlig depresjon, selvmordstanker og driver med selvskading. Er nå 43 år gammel. Sliter med å gjøre meg forstått og unngår andre mennnesker naturlig nok.

Anonymkode: 1dd90...d67

[Gjest Hoia]

Så utrolig trist å lese denne tråden. Dette er jo problemstillinger som egner seg hos profesjonelle!!! 

Jeg kan ikke uttale meg noe om dette, fordi jeg ikke selv har denne bakgrunnen, og fordi jeg ikke er så opptatt av å bli likt av alle mennesker. Det utsagnet om at det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere, er litt rart, hvorfor skal man være sterk hele tiden? Voksne som opplever vridninger tåler det ofte, fordi en har bygget opp en struktur som gjør at det ikke er så viktig hva andre måtte mene og si om en. 

Hvis man har noen sår fra barndommen som ikke leges av seg selv, ville jeg ikke gitt meg på å finne en dyktig psykolog, bare jobbe på til du finner en som passer, eller en du kan bryne deg på, profesjonelle tåler motstand. Det trenger ikke å være så hyggelig, det lærer man ikke så mye av. Bitterhet er ikke så konstruktivt, fordi det setter andre i negativt lys, det kan medføre at du overfører greier på andre, og andre har ikke valgt å få det over på seg, så jeg håper du får til å jobbe med deg selv for å løsne det som er relevant for deg å ta med deg, uten at det negative blir en byrde for deg, men der du kan deale med det selv på en konstruktiv måte.

[AnonymBruker]

Nei. Det i kombinasjon med omsorgssvikt ødela livet mitt. Så nå har jeg lyst til å ødelegge deres liv, der de lever konsekvensløst. Jeg har ikke noe å tape.

Anonymkode: d2a14...2ec

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei. Det i kombinasjon med omsorgssvikt ødela livet mitt. Så nå har jeg lyst til å ødelegge deres liv, der de lever konsekvensløst. Jeg har ikke noe å tape.

Anonymkode: d2a14...2ec

Du vil ødelegge andres liv? Hvilken virkning får det for deg på sikt da? Har det ikke noen verdi for deg hva du gjør av konstruktive greier i løpet av en dag, selv om det er mindre steg mot en rett vei for deg? De fleste som ikke stikker kjepper i hjulene for andre, gjør det for det første fordi en har lært at det skal en ikke, for det andre fordi det gagner en selv å bygge opp, og ikke ned.

[AnonymBruker]

Fikk høre av en psykolog at man bør slutte å si "det gjorde meg sterkere eller til den jeg er i dag".. Man bør ikke pakke en dritt inn i sløyfe. En dritt er en dritt. Det er dritt det som skjedde.. 

En annen ting jeg har lært er at den robustheten som noen kjenner på etter mobbing ikke nødvendigvis kommer på grunn av mobbing, men er på grunn av enten støttende miljø ved siden av for å håndtere det, eller det er genetisk betinget. Mobbing gjør en ikke mer robust. Man kan være robust på tross av mobbing og tenk hvor robust man kunne vært om ikke mobbingen hadde funnet sted. 

Anonymkode: 4c5a4...d4c

[Gjest Hoia]

Men hvis mobbingen har funnet sted, er det vel litt dumt for den som har blitt mobbet å fokusere på en situasjon som ikke har vært. Fokuset må være slik det er nå, og så bygge seg opp basert på de erfaringene en har. 

Det som gjør noen til kriminelle er ofte det at de ikke tåler tap, vonde situasjoner over tid. Ikke evne til å si: "Ja, shit, det der var ubehagelig, men jeg må ikke la det få innvirkning på meg, nå må jeg snu kortet i en konstruktiv retning" Det å skade andre fordi du har opplevd noe vondt selv, vil kun være til ugagn for deg selv. 

[AnonymBruker]

Har mine diagnoser etter årevis med utenforskap og mobbing på skolen. Det verste var vel egentlig det som foregikk hjemme, så man følte på et vis at man ikke "fortjente" noe annet enn å være nederst på rangstigen, man godtok derfor mye i skoleårene fordi man likevel ikke hadde noe man skulle sagt, verken hjemme eller borte.

Jeg er 35 år nå, og har selv barn. Jeg jobber konstant med meg selv for å bli bedre enn jeg har vært, og jeg har et inderlig ønske om å tøre å vises, tøre å bli sett, våge å ta ordet og sette grenser for meg selv! Jeg ønsker å være et godt forbilde for mine barn!

Nei det har ikke vært lett, og det vil nok alltid bli en indre kamp om å flykte eller ikke, for hendelser i barneårene preger oss som voksne og vi kan ikke nekte det. Men vi kan bli bevisste på hva som skjer i kroppen og i tankene, og prøve å jobbe mot det som kan gjøre oss sterkere og stødigere! På sikt så lærer man hjernen sin nye og bedre tankemønstre.

Vi har ETT liv, og jeg nekter å la hele mitt liv bli definert av hva som hendte meg før. I dag er i dag og igår var igår, og hva du ønsker å se i fremtiden er nettop det du får. Jobb mot det du helst vil se deg selv som i fremtiden, og ikke lev i fortiden der du var hjelpesløs. 

Jeg har lært meg å elske meg selv nå, når ingen lærte meg det, eller i det hele tatt elsket meg når jeg var liten, og jeg er så takknemlig for opplevelsene jeg har hatt. På godt og vondt. Det har formet meg på mange måter, både positivt og negativt.

Anonymkode: a00c5...885

[AnonymBruker]

nei, har livsvarige problemer. Ble suicidal, hadde angst og depresjon. Lav selvbilde og selvtillit osv av mobbingen og neglisjering av foreldre (som er verst, men ga et dårlig grunnlag i møte med andre mennesker). Har heller ikke venner pga. kronisk utmattelse (ikke muligheter å holde kontakten jevnlig - forhåpentligvis i fremtiden). bestevennen min hengte med mennesker som mobbet meg stygt, de holdte henne vekke fra meg ved å blant annet ta vekk all hennes tid. Hun var for snill og redd for å si nei. Men at bestevenninnen min valgte de ovenfor meg, og i flere tilfeller bare sto og så på at en av mobberne skjelte meg ut, uten å stå opp for meg - gjorde at jeg ikke stolte på mennesker og ødela selvbildet mitt, og gjorde at jeg ikke stoler så mye på mennesker. på barne- og ungdomsskole holdt disse på som verst. Og flere av guttene i klassen snakket om hvor stygg jeg var. husker godt bestevenninnen min sa at jeg var bestevennen hennes til en gutt i klassen, han så bort på meg og svarte åpenbart overrasket "hæ henne?!" og insinuerte at det var rart hun som var så pen var bestevenn med en så stygg person. da la hun til at hun også var bestevenn med hun andre som var pen og populær. dette var i 9ende klasse. samme år som jeg prøvde å kvele meg selv og selvmordsforsøkene startet. La meg hver natt og håpet på å dø. selvfølgelig lager dette et spor i deg senere.

Blitt mye friskere over flere år, men på et punkt så ble det ikke bedre. Vil alltid leve med angst, og selvbilde mitt er ødelagt. Har jobbet det opp, men det er noe som aldri blir helt. Det er ikke en pessimistisk tankegang, det er rett og slett realiteten jeg har lært å leve med, og etter dette ble livet mye bedre. Livet er ikke så rosenrødt at alle blir helt friske. realiteten er at alle ikke kan bli 100% friske som om ingenting har skjedd dem. Tror det er litt som å miste et bein, når noe går for langt så kan det ikke bli helt bra igjen. Er innforstått med at jeg aldri kommer til å bli helt frisk, og sånn er bare livet. Lever med det daglig og jobber for å bli bedre. Så får jeg også puste ut uten dårlig samvittighet for at jeg ikke kan bli helt frisk. Før var det et jag om å bli helt frisk. De fleste som leser dette vil tenke at jeg er negativ, og syk. men realiteten er at jeg ikke anser meg som syk lengre, men heller som om jeg har ettervirkninger av et urettferdig liv. For det har desverre ingen hensikt å tenke at jeg er syk, men at jeg er formet etter erfaringene ja, det er jeg. Ville aldri kalt meg sterkere da det på en eller annen måte indikerer at de som gjennomgår vonde opplevelser blir "bedre" enn om de ikke hadde det. Realiteten er at de som ikke opplever sterk mobbing/traumer osv, vil klare seg bedre i livet. Lever greit i dag, er positiv, jobber for bli bedre. Anser meg som en positiv person. Hadde jeg vokst opp i trygge omgivelser hadde jeg blitt en mye bedre versjon av meg selv. Det er fordi jeg kan se tilbake før alt ble ille, og da var jeg et mye tryggere vesen. Det kan en se på småbarn. De med trygge foreldre søker mer utover, de er trygge. De barna med utrygge foreldre/foreldre som neglisjerer osv. får problemer, søker ikke utover og er nysjerige, men sitter heller for seg selv skremt. Det er noe med trygghet, og mobbing er utrygghet. Vi er flokkdyr og har i alle år behov for å være en del av helheten. Mobbing er jo fort utenforskap som truer vår eksistens, og har du da ikke trygge rammer står du utrygt i møte med mobbingen.

Anonymkode: dc594...b8f

[AnonymBruker]

Thanos skrev (1 time siden):

Dette er nøkkelen til å takle mobbing! I voksen alder er dette måten å løse det på. I barn og ungdomsår er fysisk motsvar det eneste riktige.

Hvordan foreldre og venner støtter opp under mobbeofferet når det pågår, er kritisk! Mine foreldre podet meg inn med at det var de som plaget meg som manglet kjærlighet og oppdragelse og at det ikke var noe galt med meg. De ba meg også om å ta hardt igjen! Det gjorde jeg. Og det faktum at mobbingen forsvandt etter jeg satt meg i respekt, gav meg den samme mestringsfølsen. I alle tilfeller jeg hører om mobbing, anbefaler jeg vold som mottiltak. Det fungerer.

Problemet i dag er at foreldrene kan tas om de oppmuntrer til at barna skal ta igjen.

Anonymkode: e43e2...f27

[Thanos]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Problemet i dag er at foreldrene kan tas om de oppmuntrer til at barna skal ta igjen.

Anonymkode: e43e2...f27

Yes! Desverre!

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke direkte mobbet men har blitt mye avvist og holdt utenfor når jeg selv har vært sårbar. Jeg ble tidlig vant til å være alene. Som følge har jeg blitt kald, kynisk og emosjonelt ‘flat’ og utilgjengelig. Jeg har lite interesse for andre mennesker, lite empati og trives best alene. Takler ikke dating, nærhet eller forhold  og har heller ikke barn.
Brent barn skyr ilden. 

Anonymkode: ba7d1...b9c

[Thanos]

Hoia skrev (28 minutter siden):

Men hvis mobbingen har funnet sted, er det vel litt dumt for den som har blitt mobbet å fokusere på en situasjon som ikke har vært. Fokuset må være slik det er nå, og så bygge seg opp basert på de erfaringene en har. 

Det som gjør noen til kriminelle er ofte det at de ikke tåler tap, vonde situasjoner over tid. Ikke evne til å si: "Ja, shit, det der var ubehagelig, men jeg må ikke la det få innvirkning på meg, nå må jeg snu kortet i en konstruktiv retning" Det å skade andre fordi du har opplevd noe vondt selv, vil kun være til ugagn for deg selv. 

Man må holde fokus på hvem man må "skade". Å lære å ta igjen er ikke å gjemme følsen i magen og ta det ut på de rundt meg om 20 år. Det handler om å lære barna sine om å ikke finne seg i dritt. Når noen går til det skrittet å plage et barn, bør risikoen for dem være at de mister et par tenner.

[Gjest Hoia]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

nei, har livsvarige problemer. Ble suicidal, hadde angst og depresjon. Lav selvbilde og selvtillit osv av mobbingen og neglisjering av foreldre (som er verst, men ga et dårlig grunnlag i møte med andre mennesker). Har heller ikke venner pga. kronisk utmattelse (ikke muligheter å holde kontakten jevnlig - forhåpentligvis i fremtiden). bestevennen min hengte med mennesker som mobbet meg stygt, de holdte henne vekke fra meg ved å blant annet ta vekk all hennes tid. Hun var for snill og redd for å si nei. Men at bestevenninnen min valgte de ovenfor meg, og i flere tilfeller bare sto og så på at en av mobberne skjelte meg ut, uten å stå opp for meg - gjorde at jeg ikke stolte på mennesker og ødela selvbildet mitt, og gjorde at jeg ikke stoler så mye på mennesker. på barne- og ungdomsskole holdt disse på som verst. Og flere av guttene i klassen snakket om hvor stygg jeg var. husker godt bestevenninnen min sa at jeg var bestevennen hennes til en gutt i klassen, han så bort på meg og svarte åpenbart overrasket "hæ henne?!" og insinuerte at det var rart hun som var så pen var bestevenn med en så stygg person. da la hun til at hun også var bestevenn med hun andre som var pen og populær. dette var i 9ende klasse. samme år som jeg prøvde å kvele meg selv og selvmordsforsøkene startet. La meg hver natt og håpet på å dø. selvfølgelig lager dette et spor i deg senere.

Blitt mye friskere over flere år, men på et punkt så ble det ikke bedre. Vil alltid leve med angst, og selvbilde mitt er ødelagt. Har jobbet det opp, men det er noe som aldri blir helt. Det er ikke en pessimistisk tankegang, det er rett og slett realiteten jeg har lært å leve med, og etter dette ble livet mye bedre. Livet er ikke så rosenrødt at alle blir helt friske. realiteten er at alle ikke kan bli 100% friske som om ingenting har skjedd dem. Tror det er litt som å miste et bein, når noe går for langt så kan det ikke bli helt bra igjen. Er innforstått med at jeg aldri kommer til å bli helt frisk, og sånn er bare livet. Lever med det daglig og jobber for å bli bedre. Så får jeg også puste ut uten dårlig samvittighet for at jeg ikke kan bli helt frisk. Før var det et jag om å bli helt frisk. De fleste som leser dette vil tenke at jeg er negativ, og syk. men realiteten er at jeg ikke anser meg som syk lengre, men heller som om jeg har ettervirkninger av et urettferdig liv. For det har desverre ingen hensikt å tenke at jeg er syk, men at jeg er formet etter erfaringene ja, det er jeg. Ville aldri kalt meg sterkere da det på en eller annen måte indikerer at de som gjennomgår vonde opplevelser blir "bedre" enn om de ikke hadde det. Realiteten er at de som ikke opplever sterk mobbing/traumer osv, vil klare seg bedre i livet. Lever greit i dag, er positiv, jobber for bli bedre. Anser meg som en positiv person. Hadde jeg vokst opp i trygge omgivelser hadde jeg blitt en mye bedre versjon av meg selv. Det er fordi jeg kan se tilbake før alt ble ille, og da var jeg et mye tryggere vesen. Det kan en se på småbarn. De med trygge foreldre søker mer utover, de er trygge. De barna med utrygge foreldre/foreldre som neglisjerer osv. får problemer, søker ikke utover og er nysjerige, men sitter heller for seg selv skremt. Det er noe med trygghet, og mobbing er utrygghet. Vi er flokkdyr og har i alle år behov for å være en del av helheten. Mobbing er jo fort utenforskap som truer vår eksistens, og har du da ikke trygge rammer står du utrygt i møte med mobbingen.

Anonymkode: dc594...b8f

Det der stemmer ikke helt. Barn med utrygg tilknytning hjemme søker seg ofte ut mot voksne i ekstrem grad. Både i barndom og pubertet. Deres utfordring blir å justere forholdet til andre, lage sunne relasjoner. Disse har ofte ikke hatt noe overskudd til å kjenne på usikkerhet, tilbakeholdenhet etc. 

Det trenger ikke være slik, men slike ukritiske henvendelser i tidlig pubertet og i barnealder kan være tegn på ustabilitet hjemme. En overlevelsesmekanisme.

Men dette er ikke jeg ekspert på! Gode vibber herfra ihvertfall!

[AnonymBruker]

Thanos skrev (1 time siden):

Dette er nøkkelen til å takle mobbing! I voksen alder er dette måten å løse det på. I barn og ungdomsår er fysisk motsvar det eneste riktige.

Hvordan foreldre og venner støtter opp under mobbeofferet når det pågår, er kritisk! Mine foreldre podet meg inn med at det var de som plaget meg som manglet kjærlighet og oppdragelse og at det ikke var noe galt med meg. De ba meg også om å ta hardt igjen! Det gjorde jeg. Og det faktum at mobbingen forsvandt etter jeg satt meg i respekt, gav meg den samme mestringsfølsen. I alle tilfeller jeg hører om mobbing, anbefaler jeg vold som mottiltak. Det fungerer.

Dette tror jeg du har rett i. Men dessverre er det sånn at voksne sier til unge som blir mobbet i dag at om du gjør det, så synker du ned på mobberens nivå ,og er derfor ikke noe bedre selv. Men det er jo ikke snakk om å bli voldelig. Et slag kan være nok , bare for å vise mobberen at nok er nok.

Anonymkode: d4c91...a03

[AnonymBruker]

Ja det vil jeg si, og jeg er utrolig stolt over meg selv! 
Mobbingen begynte i 5. klasse og varte helt til 3. videregående. Det utviklet seg til at jeg fikk angst, depresjon og ptsd. 
Begynte hos psykolog da jeg var 16. På den tiden var jeg nedstemt, selvmordstanker, livet var mørkt.

Jeg var i tillegg ganske beskjeden og forsiktig av meg, og ble ofte mobbet pga min personlighet. 

Det tok meg mange år ved å jobbe med meg selv, men kom etterhvert til et punkt der jeg rett og slett ga så fa*n. 
Jeg turte etterhvert å si ifra, stå opp for meg selv og ikke la noen ødelegge meg for den jeg er. 
Er i dag 25 år og ser virkelig et lys på livet!❤️ 
 

Anonymkode: 8e705...3ca

[AnonymBruker]

Både og. På den ene siden har jeg mye angst og kompleks ptsd.  På den andre siden er jeg veldig raus mot folk som sliter med ting, er annerledes osv. Jeg blir litt og litt tøffere og tåler mye motgang, sikkert fordi jeg er vant til at ting ikke er enkelt.  Jeg er god på krisemaksimering, kan gjerne ta en lederrolle og stå i det hvis alle andre løper som hodeløse kyllinger når noe fælt skjer. Men når ting er rolig tåler jeg veldig lite og kan knekke sammen for småting.

Anonymkode: 8b4a2...b9c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hoia said:

Det der stemmer ikke helt. Barn med utrygg tilknytning hjemme søker seg ofte ut mot voksne i ekstrem grad. Både i barndom og pubertet. Deres utfordring blir å justere forholdet til andre, lage sunne relasjoner. Disse har ofte ikke hatt noe overskudd til å kjenne på usikkerhet, tilbakeholdenhet etc. 

Det trenger ikke være slik, men slike ukritiske henvendelser i tidlig pubertet og i barnealder kan være tegn på ustabilitet hjemme. En overlevelsesmekanisme.

Men dette er ikke jeg ekspert på! Gode vibber herfra ihvertfall!

Må si meg enig i din betraktning. Det er ihvertfall noe jeg har sett på nært hold.

Anonymkode: bde5a...a7e

[Thanos]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette tror jeg du har rett i. Men dessverre er det sånn at voksne sier til unge som blir mobbet i dag at om du gjør det, så synker du ned på mobberens nivå ,og er derfor ikke noe bedre selv. Men det er jo ikke snakk om å bli voldelig. Et slag kan være nok , bare for å vise mobberen at nok er nok.

Anonymkode: d4c91...a03

Voksne idag forstår ikke hvordan det følsesmessige fungerer i gitte situasjoner. Idag skal man bare snakke pent til uskikkelige barn. Man skal ikke sette krav, man skal ikke våge å ta fatt på problemer med barn. Barn er barn, barn er uskyldige 🙄. Vi ser nå fruktene av den oppdragerstilen/pedagogikken i skolen. Det er kaos!

Sannheten er at barn trenger tydelige og veldefinerte rammer! Og gjør de noe fryktelig galt, som å plage andre barn, så bør de settes så kraftig på plass at de skjelver! Først da lærer barna respekt og empati. Det kommer ikke av seg selv.