Gravid, engstelig og redd

[Anonymisert1]

Hei, jeg har en følelse av at dette innlegget blir langt men jeg trenger å få tankene mine ned. Forhåpentligvis er det noen der ute som har følt noe av det samme som meg, og kan berolige meg litt...

Jeg er 24 år og gravid i uke 9. Dette var på ingen måter planlagt og kom som et sjokk på oss begge. Jeg og samboer har akkurat flyttet til en ny by, hvor vi ikke kjenner noen og jeg har startet i en ny jobb. Vi har vært sammen i 3 år og snakket/drømt om en fremtid med barn. Vi har til og med begynt å kjøpe inn småting til en baby når vi har vært ute og reist.  Reaksjonen min på en positiv test, var ren nervøsitet og bekymring, hjertet mitt gikk i hundre og jeg ble fylt med masse adrenalin. Ingen glede. Jeg fortalte det til partner og han holdt rundt meg. Vi begynte begge å snakke om at vi ikke kunne beholde. Jeg har mye å jobbe med meg selv og min mentale helse for å komme et godt sted i livet. Er ikke noe "ekstremt" som plager meg med sliter mye med angst, negative tanker, selvhat og tvangstanker. Jeg er ganske lat, og syntes ofte synd på meg selv noe som gjør at jeg ikke jobber hardt for å ha det bedre. Av meg og partneren min er det han som gjør mest hjemme. Lager mat, rydder og jobber ekstremt hardt. Jeg blir frustrert bare han spør om en massasje eller en seksuell tjeneste. Jeg tror det er fordi jeg ofte tenker at jeg har det så ille og at han må respektere/ passe på meg. Jeg har derfor mye å jobbe med, for å bli bedre som menneske og for å være en bedre kjæreste for han.  Partneren min ønsker å leve i frihet og være sin egen sjef, og han jobber hardt for å komme dit, så den første bekymringen hans var at det ikke ville være plass til å ta så mye risk med et barn i bildet. 

Jeg har følt at hele livet mitt frem til nå bare har "stått på vent". Jeg har ambisjoner om å reise mye rundt, og bli kjent med andre kulturer og verdier for å lære mer om meg selv og bli selvstendig. Så for meg at det skulle være min redning og hjelpe meg bli glad i meg selv. Jeg tror ikke på noen gud, men ønsker å være en spirituell person, leve mer i ett med naturen og meg selv. I starten var det eneste jeg tenkte at en baby ville ødlegge for min utvikling og min mulighet til å bli bedre. Jeg var lei meg, redd, knust og fortvilet. Kjæresten min begynte å endre mening, og mente at det riktige for oss (selv om situasjonen ikke er perfekt) vil være å beholde. Han mener vi har lagt opp til det selv. Kjøpe baby ting, samleie uten prevensjon og at vi er to mennesker som uansett ser for oss fremtiden sammen. Jeg er for så vidt enig. Det blir helt feil for han og ta abort, og han tolker min reaksjon som at jeg ikke vil ha barnet hans. Vi har kranglet masse, og jeg har følt på sorg, kjærlighetssorg og svik av å ikke bli forstått. Det er ikke nødvendigvis det at jeg trenger at han er enig i abort, men jeg har kun hatt negative følelser, ingen glede og vært fylt med bekymringer og han har sagt at dette er feil. At følelsene mine er feil og ikke riktig. Det har kommet til et punkt hvor han tviler på om jeg er et godt menneske. Jeg tror at det eneste jeg trengte å høre fra han i starten var at det går fint. At følelsene mine er ok og føle på og at det er forståelig at jeg er redd. For jeg syntes ikke det er gøy å være gravid å ikke føle noe glede for barnet i magen, og ikke føle en connection... i tillegg vet jeg at dette kan påvirke den lille i magen og det er heller ingen god følelse.

Han ble med meg på sykehuset den dagen jeg skulle ta abort, selv om han var sterkt i mot. Men vi dro derfra uten å ha fullført. Legen så at jeg var veldig usikker og sendte oss ut derfra. Jeg spurte om jeg kunne se på ultralyden når hun sjekket, og det hele var veldig rart. Det føles fortsatt ikke ut som at det er jeg som er gravid. Det føles ikke ekte. Jeg vet nå at jeg står mellom to valg: beholde barnet og bygge en fremtiden med kjæresten min eller gå min egen vei uten barn og uten han... Jeg har aldri møtt noen som kjæresten min, han er en virkelig god mann og gjør alt han kan for å  forstå meg og mine utfordringer. Han er utrolig dyktig og flink til å pushe seg selv og har så mange egenskaper som jeg ønsker å lære. Han lærer meg så mye om meg selv, og gjør alt han kan for å bygge meg opp. Jeg har vært sikker på at det er oss som skal være sammen ut livet. Jeg vet han er det beste jeg kan få, og at livet vårt sammen (om jeg begynner å legge inn innsats) vil bli helt fantastisk. Jeg har lyst til å ville ha barnet vårt. Det kan være akkurat det jeg trenger for å komme meg ut av den egoistiske boblen jeg har levd i. Jeg vet det er mye jobb, og ikke vil være en "redning" på noen måte, men jeg har ikke noe å tape på det. Det må være en mening med dette, for hvis ikke nå, når? Jeg tror det aldri vil komme et punkt hvor jeg føler meg helt klar. Men det er dette jeg er skapt for, å bære barn. Jeg var også helt motstander av abort før, men føler jeg har mistet alle mine verdier.. Men jeg er redd, og dagene mine er fylt med angst. Angst for partneren min, for graviditeten og livet etter. Jeg har også følt at følelsene for partneren min i denne perioden har svekket. At jeg trenger mer alenetid, og at det har vært vondt og kjipt å være sammen mye av tiden. Det er den verste angstfølelsen som sitter i kroppen. Jeg vet jeg er fylt med hormoner som kan påvirke det, og sammen med ocd-en min blir det en dårlig kombo...

Jeg bare lurer på når angsten vil roe seg, og om jeg vil få en tilknytning til den lille i magen. Jeg har lyst til å glede meg over det, glede meg til å møte han/henne og fortelle det til familie uten angst og bitter ettersmak... Er det noen som har opplevd noen av de samme følelsene, som kan berolige meg med at det vil gå bra etterhvert? At jeg kommer til å elske babyen min, og bli den beste moren jeg kan være? 

 

 

 

Endret 3. juli av Anonymisert1

[AnonymBruker]

Oi men du trenger da noen å få snakke med ASAP. Typ en psykolog. Ta kontakt med fastlegen din, evt jordmord. Her jeg bor har de en rask psykologisk hjelp for gravide der jeg går på helsestasjon, kanksje dere har lignende? Søk opp din kommunne +jordmor og ring dem. Forklar i korte trekk hva det gjelder og at du trenger noen å snakke med asap. 

Når det er sagt så ja du virker kanskje litt ung og ikke helt moden ennå. Du har mange håp om å bli et bedre menneske, spirituell og reise. Men jeg kjenner og vet om mange folk som har klart alt dette med et eller flere barn. Livet er liksom ikke slutt når du får barn. Og man vokser nok mye på det ansvaret man får med foreldrerolle, og man er liksom ikke en mamma før man har fått det barnet, så ikke så rart å ikke føle seg som ei ennå eller å ikke vite helt hva rollen vil innebære. 

Forholdet ditt med samboer derimot litt mer bekymringsverdig. Han føler seg såret og du er nok sliten og full av hormoner og tvil og angst. Kanskje dere kan snakke med en parterapeut/familievern kontor hvis dere ikke helt klarer å snakke 1 mot 1? 

Lykke til

Anonymkode: 12803...35e

[Anonymisert1]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Oi men du trenger da noen å få snakke med ASAP. Typ en psykolog. Ta kontakt med fastlegen din, evt jordmord. Her jeg bor har de en rask psykologisk hjelp for gravide der jeg går på helsestasjon, kanksje dere har lignende? Søk opp din kommunne +jordmor og ring dem. Forklar i korte trekk hva det gjelder og at du trenger noen å snakke med asap. 

Når det er sagt så ja du virker kanskje litt ung og ikke helt moden ennå. Du har mange håp om å bli et bedre menneske, spirituell og reise. Men jeg kjenner og vet om mange folk som har klart alt dette med et eller flere barn. Livet er liksom ikke slutt når du får barn. Og man vokser nok mye på det ansvaret man får med foreldrerolle, og man er liksom ikke en mamma før man har fått det barnet, så ikke så rart å ikke føle seg som ei ennå eller å ikke vite helt hva rollen vil innebære. 

Forholdet ditt med samboer derimot litt mer bekymringsverdig. Han føler seg såret og du er nok sliten og full av hormoner og tvil og angst. Kanskje dere kan snakke med en parterapeut/familievern kontor hvis dere ikke helt klarer å snakke 1 mot 1? 

Lykke til

Anonymkode: 12803...35e

Jeg er i fastlegebytte nå, men planen er å bestille time og få henvisning til noe psykolog eller lignende ja. Har vært hos psykolog før men de har sagt at det ikke er kapasitet for meg fordi jeg kun har moderate plager. Har time hos jordmor om en uke, prøvde å si at det var viktig å få det haster men de var lite imøtekommende 😕 Skulle bare ønske jeg fikk litt mer indre ro 

[AnonymBruker]

Anonymisert1 skrev (56 minutter siden):

Jeg er i fastlegebytte nå, men planen er å bestille time og få henvisning til noe psykolog eller lignende ja. Har vært hos psykolog før men de har sagt at det ikke er kapasitet for meg fordi jeg kun har moderate plager. Har time hos jordmor om en uke, prøvde å si at det var viktig å få det haster men de var lite imøtekommende 😕 Skulle bare ønske jeg fikk litt mer indre ro 

Du må se det litt an, det finnes jo akutt team og sånt i kommunal tjeneste. Kanskje kunne du fått rask hjelp der.

Jeg er 10 år eldre enn deg, og gravid i uke 10. Jeg har heller aldri følt meg klar nok til å få barn, og nå måtte vi bare gå for det etter 11 år sammen. Jeg også ville reise og oppleve, bli roligere og klokere og voksnere, og vi reiste litt det, men etterhvert så savnet jeg noen farger i livet, det å se verden gjennom barnets øyene. Jeg kjedet meg på ferier, alt var liksom det samme. Jeg ble ikke så mye klokere eller voksnere på de 10 årene sammenlignet med når jeg var 23. Jeg tenker nå på at jeg gjerne kunne like greit fått barn tidligere, men så skjedde ikke det. Angrer jeg? Kanskje litt. Jeg vet ikke selv hvordan det er å ha barn ennå, jeg har også slitt i livet, hatt depresjon og angst, vært utbrent og sykemeldt. Men man blir liksom ikke mer klar eller klok eller voksen når man er 33 enn når man er 23, er kanskje det jeg ville si til deg. Man får mer stabilt økonomi, men ikke egentlig noe annet.. Jeg tror litt på det de sier- man angrer på de barna man ikke får, men man angrer aldri på de man får. Kanskje hjelper det litt å tenke sånn? 

Anonymkode: 12803...35e

[AnonymBruker]

Anonymisert1 skrev (1 time siden):

Jeg er i fastlegebytte nå, men planen er å bestille time og få henvisning til noe psykolog eller lignende ja. Har vært hos psykolog før men de har sagt at det ikke er kapasitet for meg fordi jeg kun har moderate plager. Har time hos jordmor om en uke, prøvde å si at det var viktig å få det haster men de var lite imøtekommende 😕 Skulle bare ønske jeg fikk litt mer indre ro 

Det er lang venteliste hos de fleste psykologer av typen man får henvisning til, og du har vel begrenset med tid om du tenkte psykologen skulle hjelpe deg med valget du står i. Håper jordmor kan hjelpe.

Anonymkode: 2ffea...4ec

[AnonymBruker]

Gå til jordmor og forklar, det haster om du tenker å ta abort enda. Nå skal det være sagt jeg ble gravid som 36 åring, og følte meg overhodet ikke klar. Men jeg måtte bare hoppe i det fordi jeg har den biologiske klokken som tikker, jeg trodde alltid jeg skulle få et intenst ønske om barn men det ble aldri sånn. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk barn. Føler livet har startet nå. 

Nå skal det være sagt at dere har faktisk kjøpt inn ting til en fremtidig baby, hadd sex uten  beskyttelse, underforstått er dere egentlig klare for barn. Det er ikke normalt å handle inn babyting uten å planlegge barn.

Du er sikkert stressa fordi du er ung og føler du ikke har gjort alt du burde ha gjort. Du vil fremdeles kunne reise og oppleve ting, men med en liten en på slepet. Når babyen er født vil du også bli født som mor, det kommer naturlig. Så lenge barnet er i magen er det vanskelig å kjenne på den store kjærligheten.

Ønsker dere alt godt, og håper du får den hjelpen du trenger.

Anonymkode: b5ec2...02f

[Anonymisert1]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Du må se det litt an, det finnes jo akutt team og sånt i kommunal tjeneste. Kanskje kunne du fått rask hjelp der.

Jeg er 10 år eldre enn deg, og gravid i uke 10. Jeg har heller aldri følt meg klar nok til å få barn, og nå måtte vi bare gå for det etter 11 år sammen. Jeg også ville reise og oppleve, bli roligere og klokere og voksnere, og vi reiste litt det, men etterhvert så savnet jeg noen farger i livet, det å se verden gjennom barnets øyene. Jeg kjedet meg på ferier, alt var liksom det samme. Jeg ble ikke så mye klokere eller voksnere på de 10 årene sammenlignet med når jeg var 23. Jeg tenker nå på at jeg gjerne kunne like greit fått barn tidligere, men så skjedde ikke det. Angrer jeg? Kanskje litt. Jeg vet ikke selv hvordan det er å ha barn ennå, jeg har også slitt i livet, hatt depresjon og angst, vært utbrent og sykemeldt. Men man blir liksom ikke mer klar eller klok eller voksen når man er 33 enn når man er 23, er kanskje det jeg ville si til deg. Man får mer stabilt økonomi, men ikke egentlig noe annet.. Jeg tror litt på det de sier- man angrer på de barna man ikke får, men man angrer aldri på de man får. Kanskje hjelper det litt å tenke sånn? 

Anonymkode: 12803...35e

Ja, økonomien er selvfølgelig en bekymring i seg selv. Vi ser for oss at vi blir nødt til å flytte nærmere min familie og trygghet, så et flytte underveis i graviditeten er vel også en stor belastning... Vi fant ut at jeg var gravid bare uker etter vi flyttet hit, så det er mye forandring på kort tid. Men det er mange som sier at man aldri angrer på å ha fått barn, men som du sier de barna man ikke fikk. Det er betryggende. Jeg vil jo ikke ha en abort "på meg". Det vil nok være en forferdelig opplevelse/traume i seg selv. Og det er ikke noe jeg tenker man skal bruke som prevensjon, det er der for de som faktisk trenger det... 

[Anonymisert1]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Gå til jordmor og forklar, det haster om du tenker å ta abort enda. Nå skal det være sagt jeg ble gravid som 36 åring, og følte meg overhodet ikke klar. Men jeg måtte bare hoppe i det fordi jeg har den biologiske klokken som tikker, jeg trodde alltid jeg skulle få et intenst ønske om barn men det ble aldri sånn. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg fikk barn. Føler livet har startet nå. 

Nå skal det være sagt at dere har faktisk kjøpt inn ting til en fremtidig baby, hadd sex uten  beskyttelse, underforstått er dere egentlig klare for barn. Det er ikke normalt å handle inn babyting uten å planlegge barn.

Du er sikkert stressa fordi du er ung og føler du ikke har gjort alt du burde ha gjort. Du vil fremdeles kunne reise og oppleve ting, men med en liten en på slepet. Når babyen er født vil du også bli født som mor, det kommer naturlig. Så lenge barnet er i magen er det vanskelig å kjenne på den store kjærligheten.

Ønsker dere alt godt, og håper du får den hjelpen du trenger.

Anonymkode: b5ec2...02f

Takk for det hyggelige svaret. Følte du underveis at ting ble lettere og at du fikk båndet med den lille i magen eller fikk du ingen tilknytning før barnet kom ut i verden? Det er jo en bekymring i seg selv å tenke at den tilknytningen kanskje ikke vil komme selv når ungen er her... men som du sier er jeg enig i at man kan reise og oppleve ting selv med barn, og det er kanskje enda bedre da man blir "tvunget" til å finne på flere aktiviteter og barnslige opplevelser 

[AnonymBruker]

Anonymisert1 skrev (5 timer siden):

Takk for det hyggelige svaret. Følte du underveis at ting ble lettere og at du fikk båndet med den lille i magen eller fikk du ingen tilknytning før barnet kom ut i verden? Det er jo en bekymring i seg selv å tenke at den tilknytningen kanskje ikke vil komme selv når ungen er her... men som du sier er jeg enig i at man kan reise og oppleve ting selv med barn, og det er kanskje enda bedre da man blir "tvunget" til å finne på flere aktiviteter og barnslige opplevelser 

Følte ikke noe bestemt bånd nei så lenge babyen var i magen. Var bekymret ja, for barnets ve og vel, tok hensyn til alt jeg spiste/drakk og fulgte med på bevegelser osv. Jeg var bekymret mye , og jeg tolker dette som en slags begynnende kjærlighet. Men det var ikke før barnet var noen måneder før jeg virkelig kjente på den sterke kjærligheten. I begynnelsen kunne jeg bare ikke fatte at barnet var mitt(var født med hastekeisersnitt), og følte ikke den store kjærligheten som andre mødre kjenner ved fødsel. Tror bare folk er forskjellig. 

Anonymkode: d379f...bd8