Må jeg virkelig slite meg gjennom et langt liv?

[AnonymBruker]

Kort fortalt; jeg har ikke et normalt liv. Langt i fra. Hadde jeg hatt det, hadde jeg trolig vært helt ok lykkelig.

Sliter med å stå i jobb selv om det er den eneste arenaen hvor jeg møter mennesker. Det sitter langt inne å slutte og satse på et annet yrke når jeg vet at innadvendhet og angst gjør det vanskelig for meg å finne ny jobb.

Det føles vanskelig å gå gjennom et langt liv på denne måten. Det er jo ikke noe poeng, egentlig? Jeg sliter også i jobben fordi jeg syns at arbeidsoppgavene egentlig ikke betyr noe i den store sammenhengen. Jeg nærmer meg halveis i livet sånn statististisk sett, men jeg tror at jeg har levd 2/3, minst. For jeg tror at jeg dør av kreft før fylte 60. Eller at noe annet fysisk stopper meg.

Livet går latterlig fort, men samtidig sent. For fort når jeg tenker at jeg vil oppnå ting, for sent når jeg tenker at det er best å slippe.

Jeg leste denne artikkelen i går. https://www.nrk.no/innlandet/xl/lege-maiken-schultz-tok-sitt-eget-liv-_-forte-til-aksjonen-leger-ma-leve-1.16518310.

Den fikk meg til å tenke at mennesker i alle samfunnslag og livssituasjoner har det vanskelig. Det er langt i fra noen trøst. Det er heller en bekreftelse på at det er logisk at jeg har tunge tanker. For jeg er verken lege og har høy lønn, eller egne barn. Jeg har ikke et høyt press i jobben min, men lønna er ikke nok til å leve et godt liv. Ingen partner vil ha meg og barn vil aldri være aktuelt.

Jeg har noe dysfunksjonelt i hjernen jeg ikke kan forklare. Relasjoner er veldig vanskelig og jeg har ikke venner. Jeg unngår kjentfolk på butikken og i gata, bortsett fra nærmeste familiemedlemmer.

Jeg hadde liksom bare rett da jeg allerede som 21-åring skjønte at få ting kom til å bli bra. Skjønte allerede da hva som var min plass her i livet.

Anonymkode: 8fe9e...d46

[AnonymBruker]

forstår deg. Livet har øyensynlig ikke noe poeng. Arbeidsoppgaver er bare noe vi fyller tiden med. Hvorfor driver vi og "redder mennesker" hele tiden, når vi jo alle sammen skal dø uansett? 

Anonymkode: f66b9...0cd

[Gjest theTitanic]

Du har rett I at det er mennesker som har det vanskelig i alle samfunnslag. Det er vanskelig å være menneske. Det er normalt å filosofere over meningen med livet. Og det er normalt å ha tunge tanker i perioder. 

Dine utfordringer ihht relasjoner gjør at du går glipp av mye som kunne vært bra. Du kunne 1) få hjelp av terapeut til å finne ut hvorfor ting er som de er og få hjelp til å løse det. 2) finne arenaer som kan dekke ditt sosiale behov uten at det krever at noen kommer for nær/ utfordrer det som er vanskelig. Hva er vanskelig? Kommunikasjon? Smalltalk?  Misforståelser? Kun frykt? Redd for at noen tråkker over grensene dine?   3) fordype deg i noe. Mange av historiens største forfattere foretrakk å fordype seg i litteratur fremfor å være sosiale. 

[AnonymBruker]

Be om hjelp, ta i mot hjelp. Du kan få det bedre.

Anonymkode: d8bbe...809

[AnonymBruker]

Å ha en meningsfull jobb har mye å si.så prøv å finn en jobb du trives med, som.bringer mening inn i livet ditt. 

Når det gjelder angsten din, får du hjelp? Terapi eller lignende? Om ikke, så ta tak i det, du kan jobbe med å finne andre strategier i hverdagen din. Jobbe med den dysfunksjonelle delen av hjernen din.

Kanskje du også klarer å eksponere deg mer sosialt. Jobb med å bli kjent med likesinnede, mennesker som du har kjemi med, og like interesser som - jobb med å åpne deg opp, vise dine sårbare sider osv..  Det er lettere å bli kjent med menesker gjennom en meningsfull jobb, interesser og hobbyer. Så kanskje du kan prøve ut en sosial hobby som du liker? Da møter du mennesker som du har noe til felles med 

Anonymkode: 059e8...96b

[AnonymBruker]

Prat med noen som kan dette Ts❤️ Her har du noen som er oppe nå.

https://www.kirkens-sos.no/telefon?gclid=EAIaIQobChMIl_mvjLjGgQMVv1CRBR2giAqPEAAYASACEgIJX_D_BwE

De har også chat. 

Anonymkode: 0e6a2...c29

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

forstår deg. Livet har øyensynlig ikke noe poeng. Arbeidsoppgaver er bare noe vi fyller tiden med. Hvorfor driver vi og "redder mennesker" hele tiden, når vi jo alle sammen skal dø uansett? 

Anonymkode: f66b9...0cd

Uff for et depressivt svar. Oppløftene og motiverende må jeg si.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt ts! Lurer ofte på det samme selv - er det virkelig meningen at man skal slite seg igjennom livet? Jeg har kjempet mot angst, ocd og gjentakende depresjoner de siste 20 årene. Jeg er autist så mitt største problem er også det sosiale. Jeg er riktignok så heldig at jeg har mann og barn da, og jeg elsker å være sammen med de - da gir livet mening. Så fort jeg går ut døra begynner derimot kranen å tappe. Jeg kan klare et par timer - tilogmed fler på en skikkelig god dag. Men å stå i jobb, bruke kollektivt, handle og alle disse trivielle hverdagslige sosiale møtene spiser meg opp innvendig. 

Er sykemeldt til og fra hele tiden. Ingen forutsigbarhet og den konstante frykten for når sykemeldingen opphører og når jeg må begynne å grue meg for hver nye dag igjen.

Nylig tok jeg mot til meg og trodde jeg forklarte godt for legen hvordan jeg har det. Svaret var at jeg ikke kunne komme og be om ufør fordi jeg er redd for folk. Så skal man vel stå i dette da, den evige frykten og den konstante følelsen av å vente på slutten helt til slutten faktisk kommer.

Jeg vet jeg kunne hatt livskvalitet. Men det er visst ikke bra for meg å stenge meg inne.

Vi får høre på de som kan det og slite videre. Vit at vi er fler, ts! 

Anonymkode: d4f63...e45

[AnonymBruker]

Jeg må anbefale Jan Eriks Volds artikkel: Det går an å leve i hverdagen og. 

Anonymkode: 97a2e...fec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nylig tok jeg mot til meg og trodde jeg forklarte godt for legen hvordan jeg har det. Svaret var at jeg ikke kunne komme og be om ufør fordi jeg er redd for folk. Så skal man vel stå i dette da, den evige frykten og den konstante følelsen av å vente på slutten helt til slutten faktisk kommer.

 

Anonymkode: d4f63...e45

Du tror ikke at det kan skje litt av hvert i tida fra nå og frem til slutten? Vi er i konstant endring. Livet kan snus på hodet, både på godt og vondt, på ett sekund. Det er alltid håp og muligheter! Med mindre man gir opp.

Anonymkode: d8bbe...809

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du tror ikke at det kan skje litt av hvert i tida fra nå og frem til slutten? Vi er i konstant endring. Livet kan snus på hodet, både på godt og vondt, på ett sekund. Det er alltid håp og muligheter! Med mindre man gir opp.

Anonymkode: d8bbe...809

Absolutt, masse fint i årene som kommer. Som nevnt har jeg barn og gleder meg til hver nye dag sammen med det fineste i verden ❤️ Misforstå meg rett, ikke snakk om å gi opp!

MEN i nåværende situasjon med av og på sykemelding og dette konstante slitet, kampen mot meg selv lurer man litt på hvor lenge jeg skal måtte kjempe mot meg selv hver skapte dag. Det finnes ikke medisiner eller noen dokumentert god behandling heller pga autismen. Angsten har de forsøkt å behandle i flere runder uten hell. Da blir man utslitt.

Anonymkode: d4f63...e45

[AnonymBruker]

Jaja, anse deg heldig som hadde et visst håp frem til 21. Jeg mistet mitt i barnehagen, den korte perioden jeg klarte å gå dit.

Anonymkode: 5d93c...b1d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør fokusere på hva du har i livet ditt, og ikke det du ikke har. Du har store muligheter til å endre på livssituasjonen din, det er et valg du tar. 

Prøv å se ting litt i perspektiv. Hva er du takknemlig for? Hva ønsker du å endre i livet ditt? Og ja jeg vet hva det vil si å slite, men jeg har klart å bryte spiralen.

Anonymkode: dbd4f...3d5

[AnonymBruker]

Men kjære deg, du må få hjelp til det du sliter med. Får du hjelp? Det høres ut som om du er deprimert, i tillegg nevner du angst.

Husk at sinntilstanden preger alt, også det å skape mening i tilværelsen. Livet føles veldig meningsfullt og optimistisk for en som har det bra. 

Ellers - takk for at du står i jobb ❤️ Ikke gi opp. 

Anonymkode: 54a12...66d

[AnonymBruker]

Alle har vi perioder i livet der det er tungt. 
Mange sliter med ensomhet selv om de har folk rundt seg. 
Livet er ikke for pyser rett og slett. 
Du har en jobb å gå til, å fylle dagene med. De aller fleste har jobber som er rutinebasert og ganske kjedelige til tider. Men det er hvordan man tenker som gir en håp og livsglede eller motsatt. 
Her jeg bor er det flere tøffe folk som har søkt etter venner i sosiale medier. Og som har fått seg venner. Det er mange i din situasjon som også kunne trengt flere å støtte seg på. 
Husk at vi kom alle naken til denne jord og vil forlate jorda på samme vis. 
gjør det beste ut av ditt liv ❤️ ka skje du kan skaffe deg en katt, hund? De gir mye kjærlighet og glede. Det å ta vare på og at noen trenger deg. 
Å se på sosiale medier alle festene og alt som er gøy er en liten prosent av livet til folk. Alle sliter med sine ting. 
Bestem deg for at du vil gjøre noe for å få det bedre, det klarer du 
 

Anonymkode: 71f90...9ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

forstår deg. Livet har øyensynlig ikke noe poeng. Arbeidsoppgaver er bare noe vi fyller tiden med. Hvorfor driver vi og "redder mennesker" hele tiden, når vi jo alle sammen skal dø uansett? 

Anonymkode: f66b9...0cd

Det gjelder å unngå alt en kan av ansvar og få så mye kontroll på sin egen tid som mulig.

Anonymkode: 57c80...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg må anbefale Jan Eriks Volds artikkel: Det går an å leve i hverdagen og. 

Anonymkode: 97a2e...fec

Link?😊

Anonymkode: ab341...ad6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg forstår deg godt ts! Lurer ofte på det samme selv - er det virkelig meningen at man skal slite seg igjennom livet? Jeg har kjempet mot angst, ocd og gjentakende depresjoner de siste 20 årene. Jeg er autist så mitt største problem er også det sosiale. Jeg er riktignok så heldig at jeg har mann og barn da, og jeg elsker å være sammen med de - da gir livet mening. Så fort jeg går ut døra begynner derimot kranen å tappe. Jeg kan klare et par timer - tilogmed fler på en skikkelig god dag. Men å stå i jobb, bruke kollektivt, handle og alle disse trivielle hverdagslige sosiale møtene spiser meg opp innvendig. 

Er sykemeldt til og fra hele tiden. Ingen forutsigbarhet og den konstante frykten for når sykemeldingen opphører og når jeg må begynne å grue meg for hver nye dag igjen.

Nylig tok jeg mot til meg og trodde jeg forklarte godt for legen hvordan jeg har det. Svaret var at jeg ikke kunne komme og be om ufør fordi jeg er redd for folk. Så skal man vel stå i dette da, den evige frykten og den konstante følelsen av å vente på slutten helt til slutten faktisk kommer.

Jeg vet jeg kunne hatt livskvalitet. Men det er visst ikke bra for meg å stenge meg inne.

Vi får høre på de som kan det og slite videre. Vit at vi er fler, ts! 

Anonymkode: d4f63...e45

Bytt fastlege❤️

Hvis man ikke klarer å stå i arbeidslivet, skal man kunne få uføretrygd når man er autist.

Det er jo ikke kun mennesker som du er redd for. Du slites ut av sanseinntrykk. 

 

Anonymkode: ab341...ad6

[AnonymBruker]

Det er mange små ting som gjør livet verdt å leve. Sånt som man ikke poster på insta eller skriver en bok om. Som at hunden min danser en gledesdans for meg hver morgen 🙂

Anonymkode: afd66...773

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Be om hjelp, ta i mot hjelp. Du kan få det bedre.

Anonymkode: d8bbe...809

Hvilken hjelp? Hvor finnes denne hjelpen?

Anonymkode: c0dd9...a9d