Partner med Borderline - og felles barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Folk med denne diagnosen gjør så godt de kan og det kan kanskje gå bra med mye støtte og behandling.

Om det ikke er tilstede så er det fort at de som vokste opp med en foreldre med bpd har et hode som nærmest spinner av all uforsigbarheten. Barnet som i det ene øyeblikket kan bli straffet både fysisk og psykisk, men som i det neste fungerer som en foreldre i en slags emosjonell incest når bpd paranoiaen tar overhånd.

Skal litt til at man kommer helskinnet ut av noe sånt.

Anonymkode: 0a850...aa7

Absolutt. I dette tilfellet har han ikke begynt i behandling ennå, kun utredning.

Det er så vondt å tenke på at barna kan ta skade av det.... Utrolig vondt.

Hva tenker du at en partner bør gjøre? 

(For egen del ble jeg plutselig litt bekymret for egen helse, og for om hvorvidt jeg kan klare å komme uskadet gjennom dette her.. Føler situasjonen blir vanskeligere når man har barn sammen...)

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Absolutt. I dette tilfellet har han ikke begynt i behandling ennå, kun utredning.

Det er så vondt å tenke på at barna kan ta skade av det.... Utrolig vondt.

Hva tenker du at en partner bør gjøre? 

(For egen del ble jeg plutselig litt bekymret for egen helse, og for om hvorvidt jeg kan klare å komme uskadet gjennom dette her.. Føler situasjonen blir vanskeligere når man har barn sammen...)

Anonymkode: 76340...bb4

Den gode nyheten er at bpd er fullt mulig å behandle og prognosene er gode. Det viktige er at han følger opp behandlingen og ikke dropper ut. Tilbudet vil kanskje også avhenge av hvor dere bor.

Tror det viktigste er å søke hjelp. Vet ikke hva som er de rette instansene om det er familevernkontor eller barnevernet, men at det er et tilbud som kan bistå med oppfølging av familien samtidig som både han og kanskje du har oppfølging.

Hva som er den konkret rette løsningen vet jeg ikke eller kan ikke mene noe om, men jeg tror den dårligste løsningen er å bare stikke med ungene. Det tjener ingen.

Anonymkode: 0a850...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Den gode nyheten er at bpd er fullt mulig å behandle og prognosene er gode. Det viktige er at han følger opp behandlingen og ikke dropper ut. Tilbudet vil kanskje også avhenge av hvor dere bor.

Tror det viktigste er å søke hjelp. Vet ikke hva som er de rette instansene om det er familevernkontor eller barnevernet, men at det er et tilbud som kan bistå med oppfølging av familien samtidig som både han og kanskje du har oppfølging.

Hva som er den konkret rette løsningen vet jeg ikke eller kan ikke mene noe om, men jeg tror den dårligste løsningen er å bare stikke med ungene. Det tjener ingen.

Anonymkode: 0a850...aa7

Takk for råd og innspill

Høres ut som du kjenner til dette med bpd, hva er din erfaring med diagnosen, i hvilken sammenheng?

Har jo ikke lyst til at barnet skal vokse opp i et ødelagt hjem heller, men synes dette er utrolig vanskelig... (Sammen med han blir jeg en nedbrutt utgave av meg selv, og det er heller ikke bra..) 

Er klar over at det er gode prognoser, men det er en laaang vei å gå. 3-4 år med tøff behandling. Nå går han i utredning - og det er så tøft at de dagene han har vært der, sier han selv at han ikke er "til å være i hus med"...

Mye av barndommen til barnet vårt blir dessverre preget av dette...

Det er som om han har "2 personligheter", at han kan bli til et monster...

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Du som mamma har et ansvar og en plikt ovenfor barnet ditt om å skjerme hen fra slik skade som din mann påfører dere. Du sier selv du tror du tar skade av dette, hva tenker du barnet gjør da? 

Kan du tenke frem i tid, hva vil du svare barnet ditt når hen spør deg i voksen alder om hvorfor du lot hen leve i en såpass uforutsigbar situasjon? Hva vil du tenke og svare dersom barnet ditt tar skade av oppveksten sin, og selv strever psykisk i fremtiden? 

Beklager at jeg fikk en litt streng tone nå. Det er tydelig for meg at du vet at dette ikke er en holdbar situasjon for deg og barnet. Gjør det du vet du må gjøre, og søk støtte i familie og venner i tiden fremover. 

Det er jo heller ikke slik at du og mannen aldri kan bli sammen igjen eller aldri kan bo sammen igjen. Men slik ting er nå så virker det på innleggene dine at dette er svært skadelig for din helse, og dermed også barnet sin helse. Mannen din må vise forandring over tid, aksept for utfordringene sine og vilje til å arbeide med de for at dere kan ha en sjanse i fremtiden. 

Anonymkode: 4e6a7...a13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du som mamma har et ansvar og en plikt ovenfor barnet ditt om å skjerme hen fra slik skade som din mann påfører dere. Du sier selv du tror du tar skade av dette, hva tenker du barnet gjør da? 

Kan du tenke frem i tid, hva vil du svare barnet ditt når hen spør deg i voksen alder om hvorfor du lot hen leve i en såpass uforutsigbar situasjon? Hva vil du tenke og svare dersom barnet ditt tar skade av oppveksten sin, og selv strever psykisk i fremtiden? 

Beklager at jeg fikk en litt streng tone nå. Det er tydelig for meg at du vet at dette ikke er en holdbar situasjon for deg og barnet. Gjør det du vet du må gjøre, og søk støtte i familie og venner i tiden fremover. 

Det er jo heller ikke slik at du og mannen aldri kan bli sammen igjen eller aldri kan bo sammen igjen. Men slik ting er nå så virker det på innleggene dine at dette er svært skadelig for din helse, og dermed også barnet sin helse. Mannen din må vise forandring over tid, aksept for utfordringene sine og vilje til å arbeide med de for at dere kan ha en sjanse i fremtiden. 

Anonymkode: 4e6a7...a13

Jeg er selvfølgelig helt enig i dette og tenker på det hver dag. Barnet kommer selvfølgelig først ❤️

Jeg har ikke så stort nettverk/familie-nettverk, og derfor føler jeg at jeg står litt alene i dette. (Vil ikke belaste venner for mye heller, og synes dette er skamfullt). 

Men jeg er nok bare nødt til å brette opp armene og klare det likevel - og være sterk.

Jeg har vært litt redd for hva jeg kan tilby henne som alenemor. Men alene kan jeg iallfall tilby ro og fred og kjærlighet. Får satse på at jeg henter frem alle ressursene i meg når jeg trenger det som mest.

Gi meg gjerne noen gode råd på veien ❤️

 

Anonymkode: 76340...bb4

[mangolassie]

Jeg er gravid med nr to, med en mann med borderline/emosjonelt ustabil og blandet personlighetsforstyrrelse (noe tvangstanker også på spesifikke ting). Det har vært, og er til tider, veldig utfordrende, men det går, og vi har det også mye fint sammen. Han er en veldig kjærlig og omtenksom person, og setter oss foran alt, og stiller alltid opp, men humørsvingningene og sinneutbruddene har vært krevende.

Grunnene til at det likevel går: Han er totalavholds og har ikke drukket alkohol på mange år. Han går jevnlig til psykolog og gikk allerede i behandling lenge før vi møttes, så han er kommet langt i sin egen bevissthet rundt sin persolighet/diagnose. Han er en del eldre og rakk å bli mer voksen før vi fikk barn (mer tid til å jobbe med seg selv).
 

Vi går jevnlig i parterapi, og jeg har også gått i terapi i perioder, samt jobbet med meditasjon og mindfulness for å ikke være så sårbar for det som er resultat av hans personlighetsforstyrrelse, og for å i mindre grad «ta det til hjertet». 
 

Jeg tenker at for å få en slik relasjon til å fungere, er det HELT nødvendig at den parten med personlighetsforstyrrelse er klar over sine utfordringer og går i behandling, og jobber aktivt med seg selv.

[AnonymBruker]

Oppdatering. Håper dere vil lese enda:)

Mannen har flyttet ut (først til en venn, men nå ser han etter hybel). Jeg + barn er blitt boende i huset vårt, enn så lenge. Men hva er lurt å gjøre fremover?

* Selge og flytte meg+barn over i en liten leilighet? For på den måten å starte helt på nytt.

* Vi blir boende i huset og ser an en 6 måneders tid, om noe er blitt bedre for han. Han starter i behandling rett over nyttår, ser det ut til. (Har på ingen måte mulighet til å beholde huset alene, så dette må bli for en kort periode for å se om det finnes noe håp for å få til et forhold/familieliv igjen). Men er sterkt i tvil... Kan man i det hele tatt tilgi noen som har vært fysisk mot meg 2 ganger, og også vært så ille at barnet har vært vitne til det...? 

Jeg tenker jo svaret er nei. Samtidig ser jeg at det er gode prognoser på behandling for Borderline. Og er derfor litt forvirret. (Det måtte isåfall være eneste håp, om han kunne bli friskere av sykdommen..) Barnet er veldig glad i faren sin og knytter til ham. Men tviler vel på at jeg tør å ta sjansen.

Merker at jeg også sliter med egne tanker. Kan det være noe min feil at han har blitt så dårlig som han er blitt? Vi hadde jo tross alt noen utfordringer/problemer i forholdet, men det har vel alle par... Mye av det synes jeg også bunnet i hans humørsvingninger og sinne - alt det dårlige humøret gjorde også meg i dårlig humør til tider, og det ble vanskelig å være dem beste utgaven av meg selv. (Nå vet jeg jo at han har hatt det slik i tidligere forhold også, så prøver å frita meg for skyldfølelse). Men han var utrolig bra de første 2 årene av vårt forhold, og det er litt rart at man kan endre seg sånn... (Men ser flere her melder om det samme, tidligere i tråden).

Han sier at det på ingen måte er min skyld og at han er lei for at vi har måttet gå gjennom dette. Men at han ikke har kontroll når sinnet kommer, og synes det er skummelt selv.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 76340...bb4

[Ninnifinnerstemmen]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Oppdatering. Håper dere vil lese enda:)

Mannen har flyttet ut (først til en venn, men nå ser han etter hybel). Jeg + barn er blitt boende i huset vårt, enn så lenge. Men hva er lurt å gjøre fremover?

* Selge og flytte meg+barn over i en liten leilighet? For på den måten å starte helt på nytt.

* Vi blir boende i huset og ser an en 6 måneders tid, om noe er blitt bedre for han. Han starter i behandling rett over nyttår, ser det ut til. (Har på ingen måte mulighet til å beholde huset alene, så dette må bli for en kort periode for å se om det finnes noe håp for å få til et forhold/familieliv igjen). Men er sterkt i tvil... Kan man i det hele tatt tilgi noen som har vært fysisk mot meg 2 ganger, og også vært så ille at barnet har vært vitne til det...? 

Jeg tenker jo svaret er nei. Samtidig ser jeg at det er gode prognoser på behandling for Borderline. Og er derfor litt forvirret. (Det måtte isåfall være eneste håp, om han kunne bli friskere av sykdommen..) Barnet er veldig glad i faren sin og knytter til ham. Men tviler vel på at jeg tør å ta sjansen.

Merker at jeg også sliter med egne tanker. Kan det være noe min feil at han har blitt så dårlig som han er blitt? Vi hadde jo tross alt noen utfordringer/problemer i forholdet, men det har vel alle par... Mye av det synes jeg også bunnet i hans humørsvingninger og sinne - alt det dårlige humøret gjorde også meg i dårlig humør til tider, og det ble vanskelig å være dem beste utgaven av meg selv. (Nå vet jeg jo at han har hatt det slik i tidligere forhold også, så prøver å frita meg for skyldfølelse). Men han var utrolig bra de første 2 årene av vårt forhold, og det er litt rart at man kan endre seg sånn... (Men ser flere her melder om det samme, tidligere i tråden).

Han sier at det på ingen måte er min skyld og at han er lei for at vi har måttet gå gjennom dette. Men at han ikke har kontroll når sinnet kommer, og synes det er skummelt selv.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 76340...bb4

Først av alt vil jeg bare si: jeg er skikkelig stolt av deg! Det at du nå har stått opp for deg selv og for barnet ditt, det krever sin kvinne! Håper du er stolt av deg selv også. ❤️ 

Forstår at dette med bosituasjon er en vanskelig greie oppi alt du står i nå. Jeg forstår at du ønsker å se an bedring etter et halvt års tid, forstår tankegangen din, og det er raust av deg å klare å tenke slik. Om du skal flytte eller ei er det egentlig bare du selv som kan svare på, hva tillater økonomien? Hva er best mtp. barnehage/samvær/jobb? 

Om du kan tilgi fysisk (og psykisk) vold er også bare noe du kan svare på for deg selv. Mange vil nok være uenig med meg og si at vold aldri kan tilgis. Selv har jeg tilgitt både fysisk og psykisk vold fra min mann tidligere. Det som gjorde at jeg klarte det var at jeg fikk flere ordentlige unnskyldninger, han angrer dypt, han går til sinnemestring, og han endrer atferden sin. Hadde han ikke endret seg hadde jeg aldri kunne tilgitt. Og han vet at om han noensinne blir aggressiv eller voldelig igjen så er det kroken på døren for godt. Vi går også i parterapi, både for å snakke om utfordringer som oppstår, men også for å kunne forstå hverandre og hverandres reaksjoner på en bedre måte. Viktig å si at tilgivelsen ikke kom over natten! Dette er noe vi har jobbet med. Jeg går også i egen behandling for å bearbeide alt. 

Du skriver at barnet er veldig glad i og er knyttet til faren sin. Det må jo være samvær mellom de. Tenk gjennom hva du er komfortabel med når det kommer til dette. Er du trygg på at han kan ha samvær uten tilsyn? 

Har dere vært hos familievernkontoret enda? Hvis ikke, bestill time asap. Dere trenger en foreldreavtale, samt en meklingsattest dersom dere er gift og du skal søke separasjon. Det er også mulig å gå til samtaler som par hos familievernkontoret, men mulig han har nok med oppstart av egen behandling i første omgang? 

Har du noe støtteapparat, noen du kan lene deg på nå? Ingenting av dette er din feil, du har ikke gjort noe for at han skal bli så dårlig som han har vært. Jeg gjentar, ingenting er din feil. Det er sykdommen som gjør han dårlig. 

Er nok viktig at du får snakket med noen, og at du har noen du kan støtte deg på en stund fremover, som også kan hjelpe deg å se litt klart. Kanskje har du ting du må bearbeide fra forholdet? Anbefaler å få snakket med en psykolog, evt. kan du få samtaler hos krisesenteret siden han har vært voldelig mot deg også. De er veldig dyktige! 

Ønsker deg og barnet ditt masse lykke til fremover. Du har mange valg foran deg, selv om du har tatt et av de største allerede. Du er sterk og tøff, ta vare på deg selv! Stor klem ❤️ 

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Oppdatering. Håper dere vil lese enda:)

Mannen har flyttet ut (først til en venn, men nå ser han etter hybel). Jeg + barn er blitt boende i huset vårt, enn så lenge. Men hva er lurt å gjøre fremover?

* Selge og flytte meg+barn over i en liten leilighet? For på den måten å starte helt på nytt.

* Vi blir boende i huset og ser an en 6 måneders tid, om noe er blitt bedre for han. Han starter i behandling rett over nyttår, ser det ut til. (Har på ingen måte mulighet til å beholde huset alene, så dette må bli for en kort periode for å se om det finnes noe håp for å få til et forhold/familieliv igjen). Men er sterkt i tvil... Kan man i det hele tatt tilgi noen som har vært fysisk mot meg 2 ganger, og også vært så ille at barnet har vært vitne til det...? 

Jeg tenker jo svaret er nei. Samtidig ser jeg at det er gode prognoser på behandling for Borderline. Og er derfor litt forvirret. (Det måtte isåfall være eneste håp, om han kunne bli friskere av sykdommen..) Barnet er veldig glad i faren sin og knytter til ham. Men tviler vel på at jeg tør å ta sjansen.

Merker at jeg også sliter med egne tanker. Kan det være noe min feil at han har blitt så dårlig som han er blitt? Vi hadde jo tross alt noen utfordringer/problemer i forholdet, men det har vel alle par... Mye av det synes jeg også bunnet i hans humørsvingninger og sinne - alt det dårlige humøret gjorde også meg i dårlig humør til tider, og det ble vanskelig å være dem beste utgaven av meg selv. (Nå vet jeg jo at han har hatt det slik i tidligere forhold også, så prøver å frita meg for skyldfølelse). Men han var utrolig bra de første 2 årene av vårt forhold, og det er litt rart at man kan endre seg sånn... (Men ser flere her melder om det samme, tidligere i tråden).

Han sier at det på ingen måte er min skyld og at han er lei for at vi har måttet gå gjennom dette. Men at han ikke har kontroll når sinnet kommer, og synes det er skummelt selv.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 76340...bb4

Dette høres ut som en veldig bra start ❤️

Glad for å høre at du får tid og fred til å fordøye dette. 

Det at det ikke finnes noe fasit er det som er så vanskelig. Du sitter nok med mange spørsmål og mye usikkerhet. Pust med magen og kjenn på hvordan det er å være alene fremover. Syntes selv det var kjempeskummelt å bli alene med barna, men jeg endte på sikt opp med å oppleve at det var mye enklere. Jeg fikk en ny ro og var lykkeligere. Du kan ha en annen opplevelse, men ta deg tid til å kjenne på det. Barnet kan fortsatt ha en god relasjon til far selv om dere velger å gå fra hverandre. Dere kan ha et godt forhold og samarbeid. 

At han tar tak og begynner i terapi er fantastisk. Uansett hva utfallet blir så viser han at han tar dette alvorlig og er villig til å jobbe for å bli bedre. Det blir nok lettere å ta en avgjørelse etter hvert. Dette tar tid og jeg tenker at det eneste du må avgjøre er bosituasjon. Hvis dere ikke selger så har du jo låst deg til at dere skal bo sammen igjen, så her ville jeg tenkt meg godt om. Det kan lette på byrden og få en ny start, så kan dere alltids flytte over i hus senere om dere vil satse på forholdet. Det er kanskje ikke det mest økonomisk fornuftige ift verdistigning og økonomi, men det er tross alt andre ting i livet som er vel så viktig 😊

Lykke til! 

Anonymkode: f4234...f90

[AnonymBruker]

Vokst opp med en forelder som har symptom på denne diagnosen og ser at jeg også hadde det selv når jeg var yngre. Mestringsmønsteret(eller mangel på mestring) ble jo overført. Har klart å komme meg utav det med å innse at jeg hadde en offermentalitet og jeg samlet på vonde følelser som jeg dro frem under utbrudd. Så det er håp å bli bedre men det krever innsikt og vilje. I forhold til barnet er det ekstremt viktig at du som den andre foreldren lærer barnet å takle følelser og snakke om følelser. I min situasjon var den andre foreldren fraværende så jeg lærte kun av den med diagnosen. Og det ødela mye for meg 

Anonymkode: 297c0...081

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2023 den 9.29):

Setter stor pris på svarene i denne tråden. Tusen takk for at dere deler

Jeg ser at en gjenganger er at det blir vanskelig å bo sammen når barna er små, om den ene av partene har Borderline. (Tenker at dette kanskje også er fordi parforhold trigger ting hos den enkelte, og hos en med Borderline som sliter med relasjoner og sinne, blir det ekstra utfordrende å leve i en småbarnsfamilie). Virker rett og slett vanskelig å få det til som familie (og par), dersom en av partene har dette? (Ihvertfall når det er ubehandlet Borderline), tenker det er noe ganske annet med en som har gått noen år i behandling.

Når det gjelder empati, så merker jeg hos "min" (sier ikke at dette gjelder alle med B.), så har han vanskelig for dette. Han har rett og slett vanskelig for å innse/forstå hvordan det påvirker meg, at han har så mye sinne, svart-hvitt tenkning og humørsvingninger. Jeg har slitt masse med søvn (våkner gjerne kl. 3-4 om natta de gangene han har hatt utbrudd), blitt mindre sosial (orker ikke alltid å følge opp invitasjoner etc. fordi det er så vanskelig hjemme) og fått redusert arbeidskapasitet. Jeg hadde fått så sykt dårlig samvittighet om noen hadde slitt på jobb pga. meg. Det virker det ikke som han har....

Har også merket ved flere anledninger at han har lett for å lyve, bortforklare eller skjule sannheten. Er dette noe flere av dere har erfaring med? (Blant annet traff han en eks noen ganger, i starten av vårt forhold, og holdt det skjult for meg). Samtidig som vårt forhold var "fantastisk" i starten (slik jeg husker det),så jeg får det ikke til å stemme at han skulle gjøre noe sånt... Han har også hatt lett for å lyve/bortforklare mer hverdagslige saker.... Er det vanlig med Borderline?

 

Anonymkode: 76340...bb4

Du utsettes for psykisk vold, uansett om «grunnen» er sykdom eller ondhet. 
 

Og du, som den friske, utsetter barnet for å leve i psykisk vold. 
 

Jeg har stått i det samme. Verste helvete jeg noensinne har vært (og er) i.

Spiller absolutt ingen rolle om han er narsissist eller borderline eller bare slem. Virkningen på deg og barnet er det samme. Kom deg langt unna!

Anonymkode: fd2df...527

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Oppdatering. Håper dere vil lese enda:)

Mannen har flyttet ut (først til en venn, men nå ser han etter hybel). Jeg + barn er blitt boende i huset vårt, enn så lenge. Men hva er lurt å gjøre fremover?

* Selge og flytte meg+barn over i en liten leilighet? For på den måten å starte helt på nytt.

* Vi blir boende i huset og ser an en 6 måneders tid, om noe er blitt bedre for han. Han starter i behandling rett over nyttår, ser det ut til. (Har på ingen måte mulighet til å beholde huset alene, så dette må bli for en kort periode for å se om det finnes noe håp for å få til et forhold/familieliv igjen). Men er sterkt i tvil... Kan man i det hele tatt tilgi noen som har vært fysisk mot meg 2 ganger, og også vært så ille at barnet har vært vitne til det...? 

Jeg tenker jo svaret er nei. Samtidig ser jeg at det er gode prognoser på behandling for Borderline. Og er derfor litt forvirret. (Det måtte isåfall være eneste håp, om han kunne bli friskere av sykdommen..) Barnet er veldig glad i faren sin og knytter til ham. Men tviler vel på at jeg tør å ta sjansen.

Merker at jeg også sliter med egne tanker. Kan det være noe min feil at han har blitt så dårlig som han er blitt? Vi hadde jo tross alt noen utfordringer/problemer i forholdet, men det har vel alle par... Mye av det synes jeg også bunnet i hans humørsvingninger og sinne - alt det dårlige humøret gjorde også meg i dårlig humør til tider, og det ble vanskelig å være dem beste utgaven av meg selv. (Nå vet jeg jo at han har hatt det slik i tidligere forhold også, så prøver å frita meg for skyldfølelse). Men han var utrolig bra de første 2 årene av vårt forhold, og det er litt rart at man kan endre seg sånn... (Men ser flere her melder om det samme, tidligere i tråden).

Han sier at det på ingen måte er min skyld og at han er lei for at vi har måttet gå gjennom dette. Men at han ikke har kontroll når sinnet kommer, og synes det er skummelt selv.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 76340...bb4

Stort sett finner man seg en partner med cirka samme emosjonelle modenhetsnivå. Jeg vet ikke hva det betyr for deg. Kan hende er ditt problem "bare" at du aksepterer en som virker som han ikke helt er istand til å være i et forhold? Jeg vet ikke. 

 

 

Anonymkode: 38515...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Stort sett finner man seg en partner med cirka samme emosjonelle modenhetsnivå. Jeg vet ikke hva det betyr for deg. Kan hende er ditt problem "bare" at du aksepterer en som virker som han ikke helt er istand til å være i et forhold? Jeg vet ikke. 

 

 

Anonymkode: 38515...850

Dette kan jo umulig stemme. Kilde på dette? Jeg vet om mange eksempler på personer som har blitt sammen med partner som viser seg å være aggressiv/ustabil/syk. Hva med alle kvinner som utsettes for vold, har de alle et lavt emosjonelt modenhetsnivå? Det var jo isåfall rart, for jeg har fått høre at jeg har gode evner emosjonelt. 

På den andre siden, kan jeg være enig i at jeg kanskje har blitt værende i forholdet litt lenge. Andre hadde kanskje gått før?

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Så godt at du har kommet deg ut og at barnet deres slipper å leve med konstant stress i kroppen. Når du er såpass påvirket, tenk på hvordan det setter seg i nervesystemet til et barn i utvikling. Det er som gift. Og det er enda verre for barn. 

Det går an å bli kjærester på sikt, men tror du må legge fra deg tanken om at dere kan bo sammen. Det kan ikke barn vokse opp med. 

Det er liksom ikke et spørsmål OM barnet blir skadet, men hvor mye. Og du vil begrense det så mye som mulig regner jeg med. 

Så ja, gratuleret med den viktigste beslutningen du har tatt i livet. Burde du oppsøkt hjelp fra heksesls etc? Det er tøffe tak fremover også. Man blir ikke magisk bedre av å komme seg ut av det 

Anonymkode: 5c380...f87

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette kan jo umulig stemme. Kilde på dette? Jeg vet om mange eksempler på personer som har blitt sammen med partner som viser seg å være aggressiv/ustabil/syk. Hva med alle kvinner som utsettes for vold, har de alle et lavt emosjonelt modenhetsnivå? Det var jo isåfall rart, for jeg har fått høre at jeg har gode evner emosjonelt. 

På den andre siden, kan jeg være enig i at jeg kanskje har blitt værende i forholdet litt lenge. Andre hadde kanskje gått før?

Anonymkode: 76340...bb4

Ja, at andre med en annen selvfølelse ville gått ved første tegn til noe unormalt stygt fra partneren.

Jeg er i motsatt situasjon fra deg. Dame med borderline trekk som var gift med en iskald, likegyldig og svært lite omsorgsfull mann. Han delte hverken godord, omsorg eller økonomi. Han lot meg ta alt ansvar for alt med barna, huset og økonomien. Man skal ha ganske skadeskutt selvfølelse for å finne seg i det (til den dag idag betaler han ikke en krone i barnebidrag). På den annen side aksepterte han diverse sider ved meg som andre ville løpt fra kjappest mulig (selvom jeg absolutt ikke er av de verste med borderline trekk). Så det er en slags "symmetri" i dysfunksjonen. Hvis du har interesse for sånt ville jeg hørt på podcast om familiedynamikker og hvilke roller man gjerne får tildelt/påtar seg som barn og viderefører i parforhold. Du har neppe oppført deg like uakseptabelt som han, det kan jeg tro på. Men hva i all verden i deg og din oppveksthistorie er det som syns det er attraktivt med en som ikke fungerer slik man burde kunne forvente av en voksen mann? Det er terapimat.

Anonymkode: 38515...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, at andre med en annen selvfølelse ville gått ved første tegn til noe unormalt stygt fra partneren.

Jeg er i motsatt situasjon fra deg. Dame med borderline trekk som var gift med en iskald, likegyldig og svært lite omsorgsfull mann. Han delte hverken godord, omsorg eller økonomi. Han lot meg ta alt ansvar for alt med barna, huset og økonomien. Man skal ha ganske skadeskutt selvfølelse for å finne seg i det (til den dag idag betaler han ikke en krone i barnebidrag). På den annen side aksepterte han diverse sider ved meg som andre ville løpt fra kjappest mulig (selvom jeg absolutt ikke er av de verste med borderline trekk). Så det er en slags "symmetri" i dysfunksjonen. Hvis du har interesse for sånt ville jeg hørt på podcast om familiedynamikker og hvilke roller man gjerne får tildelt/påtar seg som barn og viderefører i parforhold. Du har neppe oppført deg like uakseptabelt som han, det kan jeg tro på. Men hva i all verden i deg og din oppveksthistorie er det som syns det er attraktivt med en som ikke fungerer slik man burde kunne forvente av en voksen mann? Det er terapimat.

Anonymkode: 38515...850

Jeg har helt sikkert ting fra min oppvekst som jeg burde ta tak i, skal tenke litt nærmere på dette absolutt. 

At de fleste ville gått ved første tegn til noe unormalt stygt fra partneren, er jeg dog ikke så sikker på. Jeg har gått til psykolog for å bearbeide dette, som sa: «Man prøver jo gjerne i det lengste, og særlig når man har barn. I tillegg har jo din partner virkelig prøvd å jobbe med seg selv og endre seg, og da gir man det jo gjerne en sjanse». (Min partner har gått til sinnemestring hos ATV, vanlig psykolog og vi har vært til samtaler hos familievernkontoret. Opplevde likevel at dette ikke har hjulpet slik jeg hadde håpet.

Tvert imot så har jeg opplevd at problemet har eskalert denne høsten. Fysisk mot meg har han vært 2 ganger, og det skjedde nylig.

de første 2,5 årene var han en drømmepartner. Han har jo også mange fine sider, som gjør at han var en god partner på en del områder. Ting er jo ikke svart-hvitt, og jeg har jo også feil helt sikkert, så jeg ville gi det en sjanse.

Men at han er fysisk mot meg foran barnet; der går grensa for meg. Så nå har jeg jo gått. Mister også litt håpet om bedring siden det har vært flere forsøk på behandling, som ikke har funket.

(han har imidlertid ikke fått behandling som er målrettet mot borderline. Det tok tid før de kom frem til at det er dette han sliter med). 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så godt at du har kommet deg ut og at barnet deres slipper å leve med konstant stress i kroppen. Når du er såpass påvirket, tenk på hvordan det setter seg i nervesystemet til et barn i utvikling. Det er som gift. Og det er enda verre for barn. 

Det går an å bli kjærester på sikt, men tror du må legge fra deg tanken om at dere kan bo sammen. Det kan ikke barn vokse opp med. 

Det er liksom ikke et spørsmål OM barnet blir skadet, men hvor mye. Og du vil begrense det så mye som mulig regner jeg med. 

Så ja, gratuleret med den viktigste beslutningen du har tatt i livet. Burde du oppsøkt hjelp fra heksesls etc? Det er tøffe tak fremover også. Man blir ikke magisk bedre av å komme seg ut av det 

Anonymkode: 5c380...f87

Mange gode svar her, tusen takk! ❤️ settet virkelig pris på å høre deres synspunkter. 
 

Jeg er helt enig med deg. Sånn kan ikke barn bo. Vondt å tenke på at dette har påvirket vårt barn, det skjærer i hjertet…

Takk for det! Oppsøkt hjelp fra hvem, er det helsestasjonen du mener? Ser ut som det er en skrivefeil der. 
 

Høres ut som om du kanskje har opplevd noe liknende selv. Hva er dine erfaringer etter at du kom deg ut av det? Hvordan opplevde du tiden etterpå?

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vokst opp med en forelder som har symptom på denne diagnosen og ser at jeg også hadde det selv når jeg var yngre. Mestringsmønsteret(eller mangel på mestring) ble jo overført. Har klart å komme meg utav det med å innse at jeg hadde en offermentalitet og jeg samlet på vonde følelser som jeg dro frem under utbrudd. Så det er håp å bli bedre men det krever innsikt og vilje. I forhold til barnet er det ekstremt viktig at du som den andre foreldren lærer barnet å takle følelser og snakke om følelser. I min situasjon var den andre foreldren fraværende så jeg lærte kun av den med diagnosen. Og det ødela mye for meg 

Anonymkode: 297c0...081

Takk for et viktig innspill! ❤️ Dette skal jeg huske på. Det er så utrolig viktig å se dette fra barnets perspektiv! 🥰 takk for påminnelsen, viktig at jeg som den «rolige» forelderen lærer barnet å takle følelser ja, og snakke om det. Vi hadde En situasjon i går der barnet var litt sint og lei seg. Jeg sa til barnet at det er ok å være lei seg og sint iblant. (Den andre foreldrene har en tendens til å selv bli stressa i slike situasjoner). 

Ps. Jeg vil tro at å være partner med en med borderline over veldig lang tid, kanskje kan ha bidratt til at den andre forelderen begynte å slite selv, og dermed kanskje kan ha bidratt til at den andre ble mer fraværende. På generell basis altså, uten at jeg vet noe om din situasjon. Det er uansett skremmende å tenke på…

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Takk for et viktig innspill! ❤️ Dette skal jeg huske på. Det er så utrolig viktig å se dette fra barnets perspektiv! 🥰 takk for påminnelsen, viktig at jeg som den «rolige» forelderen lærer barnet å takle følelser ja, og snakke om det. Vi hadde En situasjon i går der barnet var litt sint og lei seg. Jeg sa til barnet at det er ok å være lei seg og sint iblant. (Den andre foreldrene har en tendens til å selv bli stressa i slike situasjoner). 

Ps. Jeg vil tro at å være partner med en med borderline over veldig lang tid, kanskje kan ha bidratt til at den andre forelderen begynte å slite selv, og dermed kanskje kan ha bidratt til at den andre ble mer fraværende. På generell basis altså, uten at jeg vet noe om din situasjon. Det er uansett skremmende å tenke på…

Anonymkode: 76340...bb4

Jeg som svarte deg først i denne tråden, så jeg skriver ikke min historie igjen, men fikk lyst til å svare deg på dette. 

Ja det er veldig viktig å se barnas perspektiv, men i perioder kan det også være vanskelig å møte dem tilstrekkelig. Jeg har hele veien mens de var små hatt en åpen, trygg og god dialog med mine barn, og med ene barnet er dette til dags dato ikke vanskelig, men på grunn av hvor nære, fortrolige og åpne vi har vært, og jeg virkelig har fått godt inntrykk av at jeg var deres stabilitet og trygghet, var jeg kanskje ikke forberedt nok på at tenårene, tøffe som de årene er i seg selv, ville bli ekstra vanskelig på grunn av fars borderline for ene barnet. Berettiget sinne er det jo ganske enkelt å møte, fordi berettiget sinne har en årsak man kan snakke skikkelig om. Urimelig og urettferdig sinne hos en tenåring som vekslet mellom å være glad i sin far og ha et foraktfullt sinne mot far for å ikke være som andre fedre, og meg for å "forsvare ham" når jeg prøvde å prate om hva sinnet og frustrasjonen bunnet i, det var vanskeligere. Selv hvor tydelig jeg har vært både i ord og praktisk handling på at barna er førsteprioritet følte jeg fortvilelse over at ene barnet ikke virket å tro på det en lang tid, og jeg følte meg veldig ganske amputert angående å kunne få til skikkelige samtaler rundt det barnet følte, fordi jeg ble usikker på om jeg faktisk feilet i å vise barna at de var min førsteprioritet, når jeg ikke hadde kuttet deres far helt ut av livet mitt eller deres. Tenåringen sa at jeg alltid forsvarte pappa og tok "hans parti" så mange ganger at jeg begynte å lure på meg selv og om det faktisk fremsto slik for barnet. 

Kanskje burde jeg vært klokere og husket bedre på mine egne urimelige svingninger da jeg selv var tenåring, men når det faktisk er noe som ikke er helt som vanlig, og ikke helt optimalt, så er det veldig lett å bli usikker på om man ikke har taklet det optimalt for barna. Jeg opplevde iallefall å bli kneblet og usikker på grunn av dette, og begynte å tenke at jeg ikke hadde vært den stabile tryggheten for ungene som jeg til da virkelig hadde følt at jeg klarte å være. Hadde ikke far hatt en slik diagnose, og vi ikke hadde et uvanlig familieliv, så tror jeg nok det hadde vært lettere å se dette kun som normal urimelig og vekslende hormonpåvirket- tenåringsoppførsel, og ikke begynne å tvile på meg selv i så stor grad. For det var det det var, men det var jeg mer og mer redd for at det ikke var, helt til barnet vokste seg gjennom dette, og vi igjen kunne snakke skikkelig sammen, uten at jeg bare var teit og ikke forsto noe som helst når jeg prøvde på det. Jeg vet ikke om jeg forklarer meg godt nok, men jeg var iallefall ikke forberedt nok på hvor usikker fars diagnose kunne gjøre meg på meg som mor, i møte med tenåringshormoner. For ja, man blir jo på en måte vant til galskap andre ikke må forholde seg til, og jeg ble usikker på om jeg hadde vent meg til galskap på måter som blindet meg i forhold til egen oppførsel og prioriteringer. 

Nå var heldigvis barnets oppførsel mest normal tenåringsfrustrasjon, og både jeg og far hadde mest sannsynlig vært teite, dumme og ikke forstått noe som helst selv om far ikke hadde hatt slik diagnose, men det var pokker ikke lett å vite i situasjonen. For usikkerheten var der. Jeg vet jo ikke 100% om det hadde vært bedre for barna at jeg hadde utestengt min mann fra vårt liv istedenfor å fortsette med å ha forhold til ham og elske ham. De elsker ham også, så det hadde nok vært verre på noen måter, men kanskje hadde det vært bedre på andre måter? Det får jeg aldri svar på. Jeg har prøvd å takle dette så godt som mulig, med dem som førsteprioritet, men vet ikke om andre valg ville vært bedre/verre for dem. 

Jeg vil ikke si at jeg sliter etter langt forhold til en med borderline, men ja det tar til tider mye kapasitet fra meg, for han er intens og krevende, selv etter langvarig og god behandling. Jeg blir lei innimellom, men nå er han stort sett såpass stabil at jeg kan si det til ham. Såpass stabil at jeg kan rase mot ham innimellom også, og han takler det. "Gå vekk og la meg være i fred litt, det føles som du er limt fast i hælene på meg." kan jeg frese når det blir for mye, og han takler det. Det hadde han ikke gjort for noen år siden. Hans triggere er å føle seg avvist, redsel for å bli forlatt, og å bli kalt dum/føle seg dummet ut. Jeg er blitt ganske flink til å styre unna dem i ord og handlinger, men noen ganger er de ikke til å unngå. Jeg er også veldig bevisst på at jeg lever med en form for galskap jeg har tilpasset meg på måter som folk flest ikke kan forstå, hvor han kan si ting folk hadde blitt enormt sjokkert over, mens jeg bare reagerer på det med å bli mildt oppgitt. Når noe har trigget ham kan vi ha dialoger som Han: Vi skal skilles. Jeg: Nei det skal vi ikke, nå går vi og legger oss. Eller som den mye verre varianten, opplevd så sent som i går. Han: Du ber meg ikke gå bort. Folk ser på oss. Jeg: Jo nå går du bort, jeg order dette. (Skyver ham litt mot utgangen.) Han: Du dytter meg ikke bort, jeg smeller trynet ditt. (Svart i øynene. ) Jeg: Det gjør du ikke. Du går og setter deg i bilen. Dette ordner jeg! (Han gikk ut i bilen.)

(Trigger; At han følte seg både avvist og dummet ut. Jeg kunne ikke unngå å utløse dette, fordi han var utålmodig og frustrert, og begynte å bli en stressfaktor for en mer sårbar tredjepart. Han måtte gå, selv om jeg ved å forlange det visste at jeg trykket direkte på hans triggere. Med det kom en av fire ulike personligheter frem, den jeg kaller svarte faen. Nei han er aldri voldelig, men fæl i språket og ser skummel ut.)

Så ordnet jeg det som skulle ordnes, satte meg i bilen jeg også, og dagen gikk videre som om ingenting var hendt eller sagt. Om det er svarte faen, raperen, lille gutt eller verdensmesteren som dukker opp når jeg kommer til å røre ved hans triggere vet jeg aldri, men samtlige faller sammen når man ikke biter på. 

Man blir litt gal av å leve med galskap som dette, men å si at jeg sliter med det psykisk ville være å overdrive. For meg er dette bare en del av mannen jeg elsker, som for det meste er en fantastisk partner. Jeg er likevel veldig glad for at jeg var klok nok til å ikke la ham bo med oss da barna var små. Jeg kan takle dette, barn skal ikke måtte takle slikt. 

Bare så det er sagt, selv om jeg er lykkelig i dette forholdet ville jeg aldri anbefale noen å bli sammen med en som har slike utfordringer. Jeg prøver ikke å skrive at dette går så fint. Vi har fått det til å fungere for oss. Det er nok ikke bestandig mulig. 

Anonymkode: 68ca9...fda

[AnonymBruker]

L-M skrev (16 timer siden):

Bpd kan aldri bli bedre. Der blir verre med tiden. 

Det du sier her er reinspikka løgn.

Bpd kan så absolutt bli bedre, så lenge man er villig til det og får hjelp. Bare fordi du har en dårlig opplevelse av en med bpd trenger du virkelig ikke å komme med generaliserende oppgulp med null basis i fakta. 

 

Anonymkode: 9b2b3...a08