Partner med Borderline - og felles barn

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange fine svar i denne tråden  Jeg kjenner meg igjen i så mye av det dere skriver! (Dere som deler erfaringer). 

Her er noe av det som har vært vanskeligst for meg å takle (i forholdet). Noen som vil kommentere, hva som er deres erfaring når det gjelder dette? (Og hvordan dere evt. taklet / ikke taklet det?). Hvordan det påvirket dere.

• Sinne som kommer plutselig. Det er noe jeg aldri blir vant til, føler jeg. Vi kunne være ute og gjøre en hyggelig familie-aktivitet, og så kom det en sur kommentar/raseri "ut av det blå", uten at jeg helt forstod sammenhengen. Prøvde jeg å ta det opp, så truet han med å dra fra oss / gå sin vei.

• Mangel på empati. I forholdet slet jeg med søvnmangel, og merket at jeg ble deprimert av de stadige svingningene. Da jeg prøvde å forklare det for han, merket jeg at det ikke nådde frem. Han kunne i stedet ble giftig, og hadde mer enn nok med seg selv.

• Ustabilitet og avbrutte planer. Han var ofte spesielt sint i helger, ferier og helligdager, jul etc. Fester, ferier og vennemiddager etc. måtte ofte avlyses. Dette gikk utover mine andre relasjoner. Jeg hadde pleid å være pålitelig, men nå ble det uforutsigbart hva jeg kunne delta på. Det ble som om hans humør styrte huset.

• Det jeg er aller mest lei meg for, er at jeg generelt ble en sliten og dårligere utgave av meg selv. Dette gjorde det utfordrende å være en like aktiv mor som jeg så gjerne ville vært. 

• Flukt-taktikk. Om det ble krangel / dårlig stemning, så hendte det ganske ofte at han reiste fra oss og overnattet borte . Og skrudde av telefonen.

Samtidig har han også mange fine sider, og også her kunne vi til tider fungere fint som en familie. Det hele er jo veldig trist.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De virker kun spontane, glade, gode og forelsket de første 2 årene. Så skjer det noe stressende, gravid og dårlig partner som kanskje ikke ser den så godt akkurat da. Utryggheten og redselen for å bli far, så kommer deres indre psykiske stress og diagnosen kommer veldig godt frem. 

Jeg merket ingenting på min eks de første 2.5 årene vi var sammen. Jeg merket kun adhd, trodde de få utfordringene vi hadde med surr, glemsomhet, impulsivitet og følelsene som svingte gikk under den diagnosen. Rett før barnet ble født kom en annen personlighet frem som ikke var god.

Det tok 3 år før far landet, 2 av årene med behandling og å bo borte fra hverandre, før han har blitt en god pappa. 

Anonymkode: 6de9b...649

Også her var det ganske fint de første 2,5 årene. Den første tiden var fantastisk, egentlig. (Merket noen humørsvingninger, men ikke så dramatisk at det var bekymringsverdig). Min har også ADHD. Gikk fint den første tiden med barn, men like etter det så kom det en annen personlighet frem. Så, dette her kunne ha vært skrevet om oss. (Og det gjelder mye av det dere skriver).

TS.

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2023 den 8.43):

Høres ut som et helt ordinært liv med en hormonell kvinne. Enten uka med PMS eller hormonforstyrrelse fra prevensjon. Forskjellen er jo at vi menn har lært oss å bare leve med galskapen. 

Anonymkode: 75032...38e

Tror ikke helt du vet hva dette innebærer. Hvis pms er det verste du kan tenke deg.

Anonymkode: fe392...be7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Snakk om å kjære alle under en kam....ingen er like, selv med samme diagnose. Alle reagerer forskjellig og alle har ulike symptomer.

Synes heller at kvinnfolk med PMS er langt verre enn menn med borderline! 

 

 

Anonymkode: e2dfe...439

Diagnosekriteriene (minimum 5) er store humørsvingninger, kronisk tomhet, upassende sinne, impulsivitet som får negative konsekvenser som impulsshopping og rusmiddelbruk, desperate forsøk på å unngå å bli forlatt, dissosiasjon og/eller paranoia, idealisering og devaluering, selvskading og trusler om dette og selvmord. Vi er forskjellige ja, men disse trekkene har alle som oppfyller kriteriene til diagnosen i større og mindre grad. Det er trekkene jeg har skrevet som er borderline pf og det kommer du ikke unna. 

Anonymkode: a6970...711

[AnonymBruker]

Hei ts. Svarer på punktene du lister under (jeg er anonym med 2 barn hvor bf dro)

Sinne som kommer plutselig. 

Dette var et problem hos oss og. Jeg kunne si noe på feil måte, noe helt uskyldig som ble misforstått, hjalp ikke å forklare. Da var helvete i gang. Truet ofte med å skade seg selv og skrike om hvor forferdelig han var, at han ville sette seg i bilen og kjøre rett inn i en fjellvegg etc. 

Mangel på empati

Tja.. jo. Han satt alltid seg selv først. La alle mulige planer uten resten av familien, la planer om å ta på seg ekstrajobb hver gang barnet hadde ferie fra bhg ol. Alle måtte ta hensyn til han, tok selv lite hensyn til andre. Når vi flyttet til hus hadde han eksempelvis vondt i armen, så jeg og min familie stod for omtrent all flytting. På mange måter en snill og omgjengelig fyr, lite dømmende, men ikke all verdens evne til å sette seg inn i andres situasjon (selv om han krevde at andre skulle forstå han). 

Ustabilitet og avbrutte planer

Ja, helt umulig å forholde seg til. Skiftet meninger og planer støtt. Klarte ikke å beholde en jobb fordi det alltid ble problemer etter en mnd eller to. Ikke stabil. Glemte og surret, jeg måtte passe på at han fikk gjort det han skulle.

Flukt-taktikk

Nei, tvert imot! Jeg kunne ønske han heller hadde fjernet seg fra situasjonen. Uansett hvor bagatellmessig et problem var så skulle han prate i timesvis. Helt tunnelsyn, hørte ikke hva jeg sa. Diskuterte helt til jeg knakk sammen. Det var samme om jeg hadde eksamen morgenen etter og jeg ba på mine knær om at han skulle la det gå, han holdt det gående til jeg satt på kjøkkengulvet med hodet i henda og gråt. 

Anonymkode: f4234...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for mange fine svar i denne tråden  Jeg kjenner meg igjen i så mye av det dere skriver! (Dere som deler erfaringer). 

Her er noe av det som har vært vanskeligst for meg å takle (i forholdet). Noen som vil kommentere, hva som er deres erfaring når det gjelder dette? (Og hvordan dere evt. taklet / ikke taklet det?). Hvordan det påvirket dere.

• Sinne som kommer plutselig. Det er noe jeg aldri blir vant til, føler jeg. Vi kunne være ute og gjøre en hyggelig familie-aktivitet, og så kom det en sur kommentar/raseri "ut av det blå", uten at jeg helt forstod sammenhengen. Prøvde jeg å ta det opp, så truet han med å dra fra oss / gå sin vei.

• Mangel på empati. I forholdet slet jeg med søvnmangel, og merket at jeg ble deprimert av de stadige svingningene. Da jeg prøvde å forklare det for han, merket jeg at det ikke nådde frem. Han kunne i stedet ble giftig, og hadde mer enn nok med seg selv.

• Ustabilitet og avbrutte planer. Han var ofte spesielt sint i helger, ferier og helligdager, jul etc. Fester, ferier og vennemiddager etc. måtte ofte avlyses. Dette gikk utover mine andre relasjoner. Jeg hadde pleid å være pålitelig, men nå ble det uforutsigbart hva jeg kunne delta på. Det ble som om hans humør styrte huset.

• Det jeg er aller mest lei meg for, er at jeg generelt ble en sliten og dårligere utgave av meg selv. Dette gjorde det utfordrende å være en like aktiv mor som jeg så gjerne ville vært. 

• Flukt-taktikk. Om det ble krangel / dårlig stemning, så hendte det ganske ofte at han reiste fra oss og overnattet borte . Og skrudde av telefonen.

Samtidig har han også mange fine sider, og også her kunne vi til tider fungere fint som en familie. Det hele er jo veldig trist.

Også her var det ganske fint de første 2,5 årene. Den første tiden var fantastisk, egentlig. (Merket noen humørsvingninger, men ikke så dramatisk at det var bekymringsverdig). Min har også ADHD. Gikk fint den første tiden med barn, men like etter det så kom det en annen personlighet frem. Så, dette her kunne ha vært skrevet om oss. (Og det gjelder mye av det dere skriver).

TS.

Anonymkode: 76340...bb4

Adhd medisiner, sykemelding/arbeid uten for mye stress eller for mange å forholde seg til og psykolog ukentlig har hjulpet her.

Jeg ble 100% alenemor fra det ble slutt, så da var det ikke så vanskelig med far til barnet. 

Anonymkode: 6de9b...649

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hei ts. Svarer på punktene du lister under (jeg er anonym med 2 barn hvor bf dro)

Sinne som kommer plutselig. 

Dette var et problem hos oss og. Jeg kunne si noe på feil måte, noe helt uskyldig som ble misforstått, hjalp ikke å forklare. Da var helvete i gang. Truet ofte med å skade seg selv og skrike om hvor forferdelig han var, at han ville sette seg i bilen og kjøre rett inn i en fjellvegg etc. 

Mangel på empati

Tja.. jo. Han satt alltid seg selv først. La alle mulige planer uten resten av familien, la planer om å ta på seg ekstrajobb hver gang barnet hadde ferie fra bhg ol. Alle måtte ta hensyn til han, tok selv lite hensyn til andre. Når vi flyttet til hus hadde han eksempelvis vondt i armen, så jeg og min familie stod for omtrent all flytting. På mange måter en snill og omgjengelig fyr, lite dømmende, men ikke all verdens evne til å sette seg inn i andres situasjon (selv om han krevde at andre skulle forstå han). 

Ustabilitet og avbrutte planer

Ja, helt umulig å forholde seg til. Skiftet meninger og planer støtt. Klarte ikke å beholde en jobb fordi det alltid ble problemer etter en mnd eller to. Ikke stabil. Glemte og surret, jeg måtte passe på at han fikk gjort det han skulle.

Flukt-taktikk

Nei, tvert imot! Jeg kunne ønske han heller hadde fjernet seg fra situasjonen. Uansett hvor bagatellmessig et problem var så skulle han prate i timesvis. Helt tunnelsyn, hørte ikke hva jeg sa. Diskuterte helt til jeg knakk sammen. Det var samme om jeg hadde eksamen morgenen etter og jeg ba på mine knær om at han skulle la det gå, han holdt det gående til jeg satt på kjøkkengulvet med hodet i henda og gråt. 

Anonymkode: f4234...f90

Vi har kommet igjen slikt på en god måte etter at han gikk i behandling. Han har svart så godt han kan på hvorfor slike ting skjedde med oss.

Sinne kom av kommunikasjonssvikt, han forsto meg aldri. Ikke fordi han ville ha det slik, hans tankegang var laget annerledes. Løste seg ved behandling og en psykolog som hjalp han på rett vei til hva andre eller jeg egentlig mente.

Mangel på empati var at han aldri har skjønt hvordan følelser er for andre. Først etter adhd medisin så gikk det opp et kjempe lys for han, hvordan er det egentlig å bli avvist. Sånt hadde han aldri kjent på den måten. Å se dette utenfra så var det for meg som å oppleve at en blind person ser farger for første gang. Kjempe spesielt.

Etter behandling så har han blitt flinkere til  holde seg til den første planen. Ikke stikke så fort noe mer spennende dukker opp. For å huske på planer har han postit lapper overalt. 

Han fjernet seg heller aldri for han var så opptatt av at jeg skulle innse at jeg tar feil. Først 2 år etter enkelte hendelser forstår han hvor feil han tok. 

 

Problemet er bare å komme igjennom til behandling. Deretter å få en god nok psykolog og tid nok hos psykologen. Men jeg anbefaler på det sterkeste å jobbe med å få de dit.

Her truet eks stadig vekk med selvmord, samt et par forsøk så tilslutt ble fastlegen kontaktet av andre enn han. Da kom hjelpen ganske raskt.

Anonymkode: 6de9b...649

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Han fjernet seg heller aldri for han var så opptatt av at jeg skulle innse at jeg tar feil. Først 2 år etter enkelte hendelser forstår han hvor feil han tok. 

Herlighet! Eksen min som har mye cluster B ville detaljstyre meg. Det fantes kun én måte å gjøre ting på, og det var hans måte. Om jeg insisterte på å fortsette å gjøre det på min måte, så måtte jeg ihvertfall innrømme at jeg gjorde det på trass og at han hadde rett 🙄

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

Fortsettelse

Han kunne mase om dette i en halvtime! Det hendte at jeg bare sa meg enig for å få fred...

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

Fortsettelse

Og kverulering om natten kunne ta flere timer. Og eneste måte å få sove var å late som jeg ville ha sex

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

Intersann lesning. Dere vet mennesker med diagnoser er like ulike som garantert alle i denne tråden?🙊 

En person med ADHD feks kan være som natt og dag fra personen i nabohuset med ADHD...samme gjelder borderline.

Jeg har selv borderline. Jeg har 3barn og oppdratt dem alene ( far død). Jeg har orden på økonomi,hus,hjem +++.

Går til dps. Har også ptsd og andre diagnoser.

Har klart meg bra selv med store traumer i livet.

I forhold som er trygt og godt fungerer jeg bra,altså om personen er en kjærlig og god person. Tror ikke min nåværende kjæreste sliter i forhold med meg. Han elsker meg og støtter meg. Jeg har tankekjør og kan isolere meg. Jeg finnes ikke sint sånn skriker til noen hverken barna eller andre. Trekker meg mer bort og lider i stillhet. 

Anonymkode: 59a4f...d38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Intersann lesning. Dere vet mennesker med diagnoser er like ulike som garantert alle i denne tråden?🙊 

En person med ADHD feks kan være som natt og dag fra personen i nabohuset med ADHD...samme gjelder borderline.

Jeg har selv borderline. Jeg har 3barn og oppdratt dem alene ( far død). Jeg har orden på økonomi,hus,hjem +++.

Går til dps. Har også ptsd og andre diagnoser.

Har klart meg bra selv med store traumer i livet.

I forhold som er trygt og godt fungerer jeg bra,altså om personen er en kjærlig og god person. Tror ikke min nåværende kjæreste sliter i forhold med meg. Han elsker meg og støtter meg. Jeg har tankekjør og kan isolere meg. Jeg finnes ikke sint sånn skriker til noen hverken barna eller andre. Trekker meg mer bort og lider i stillhet. 

Anonymkode: 59a4f...d38

Hvordan påvirker det barna dine?

Anonymkode: 28849...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Slike kommentarer er så unødvendige, men jeg ventet på at den skulle komme. 

Det er så lett å være etterpåklok, det er derimot vanskeligere å se faresignaler når man står i det. Ofte eskalerer nok utfordingene veldig når man får barn, altså ETTER at barnet er født. Jeg kjenner det blir for dumt å skulle forklare seg i lange drag. Samtlige i tråden her uttrykker jo at vi ikke visste om diagnosen. 

Det er ikke slik at de med borderline ikke kan være snille, fine og oppegående mennesker på veldig mange måter. Hadde det bare vært så enkelt at livet var svart/hvitt.. men nei, det er mange nyanser og hvert tilfelle er unikt. 

Anonymkode: f4234...f90

Men er det ikke fint om man kan hjelpe andre til å bli før-klok? Mange unge er så naive, ser ikke faresignaler, eller tror kjærligheten fikser alt. Det var en her i tråden som ærlig sa at hun ikke ville valgt å få barn med mannen om hun hadde visst om diagnosen og hvordan den artet seg.

Mye av det som fortelles her er jo helt hårreisende forhold for barn å vokse opp i. Det er vel ikke sånn at vi ønsker at barn skal ha foreldre som oppfyller diagnosekriterier som» store humørsvingninger, kronisk tomhet, upassende sinne, impulsivitet som får negative konsekvenser som impulsshopping og rusmiddelbruk, desperate forsøk på å unngå å bli forlatt, dissosiasjon og/eller paranoia, idealisering og devaluering, selvskading og trusler om dette og selvmord»

Jeg tenker det kan være bra at folk leser om alvorlige psykiske lidelser og forstår hva det innebærer. Det er også kjent at mange slike ting kan gå i arv - enten genetisk, at man er disponert for det, eller at man kan skader som f eks utviklingsforstyrrelser av å vokse opp med foreldre med alvorlige problemer.

 

Anonymkode: 28849...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2023 den 8.43):

Høres ut som et helt ordinært liv med en hormonell kvinne. Enten uka med PMS eller hormonforstyrrelse fra prevensjon. Forskjellen er jo at vi menn har lært oss å bare leve med galskapen. 

Anonymkode: 75032...38e

Nei, ikke engang i nærheten

Anonymkode: 3c3c7...902

[Andro]

Folk med BPD har mange narsissistiske trekk, og vansker med å sette seg i andres sted.
Du må alltid være barnets hovedomsorgsgiver. Partneren din kan lære bedre selvregulering og adferd gjennom terapi, men du vil aldri få en partner du kan lene deg på eller en som er helt frisk og velfungerende. Du må alltid være den som beholder fokuset på behovene til barnet og deg, og partneren vil alltid forbli mest fokusert på seg selv.

Jeg er lei meg på dine vegne 💔

BPD
https://vm.tiktok.com/ZGJvUBoyc/
https://vm.tiktok.com/ZGJvUkn6Q/

[AnonymBruker]

Andro skrev (2 minutter siden):

Folk med BPD har mange narsissistiske trekk, og vansker med å sette seg i andres sted.
Du må alltid være barnets hovedomsorgsgiver. Partneren din kan lære bedre selvregulering og adferd gjennom terapi, men du vil aldri få en partner du kan lene deg på eller en som er helt frisk og velfungerende. Du må alltid være den som beholder fokuset på behovene til barnet og deg, og partneren vil alltid forbli mest fokusert på seg selv.

Jeg er lei meg på dine vegne 💔

Jeg har borderline og har for all del utfordringer i relasjoner, men å hevde at vi som har borderline er narsissistisk og ikke evner sette oss i andres sted syns jeg er drøyt. Vi har problemer med å regulere følelser. Vi mangler ikke sosialt vett, emosjonell intelligens, empati eller omsorg for andre, som gruppe, selv om det selvsagt kan forekomme på ett individnivå, uten at det handler om diagnose. 

Anonymkode: aad57...f57

[AnonymBruker]

Vet du jeg har flere nære venner som har borderline personlighetsforstyrrelse, og jeg kunne aldri i min villeste fantasi ha begått meg ut på en dypere relasjon med noen av dem. Gode mennesker og mange gode sider, men en kronisk lidelse som en personlighetsforstyrrelse har sine karakteristikker som er gjengående hos de fleste. Om du ikke har alle (som selvfølgelig er sjeldent) så har du noen, og det er nesten ingen av dem jeg kunne klart å leve med på sikt dessverre.

Anonymkode: 39104...41a

[AnonymBruker]

Prøvde i ti år frem og tilbake. Sitter igjen med egen ødelagt helse og redusert arbeidskapasitet. Brukt mange timer i terapi pga ptsd symptomer etter forholdet. Mange timer, dager og år på å hjelpe utrygge unger som ikke skjønner ustabiliteten (naturlig nok). Skulle ønske jeg gikk før. I alle fall ikke bodde sammen. Det kostet oss enormt å forsøke igjen og igjen fordi jeg syntes synd på han, ikke ville bryte opp familien  etc.

Anonymkode: d03db...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Intersann lesning. Dere vet mennesker med diagnoser er like ulike som garantert alle i denne tråden?🙊 

En person med ADHD feks kan være som natt og dag fra personen i nabohuset med ADHD...samme gjelder borderline.

Jeg har selv borderline. Jeg har 3barn og oppdratt dem alene ( far død). Jeg har orden på økonomi,hus,hjem +++.

Går til dps. Har også ptsd og andre diagnoser.

Har klart meg bra selv med store traumer i livet.

I forhold som er trygt og godt fungerer jeg bra,altså om personen er en kjærlig og god person. Tror ikke min nåværende kjæreste sliter i forhold med meg. Han elsker meg og støtter meg. Jeg har tankekjør og kan isolere meg. Jeg finnes ikke sint sånn skriker til noen hverken barna eller andre. Trekker meg mer bort og lider i stillhet. 

Anonymkode: 59a4f...d38

Du går i behandling og har selvinnsikt. Flere av disse fedrene vi snakker om har ennå ikke innsett at de har et problem. Da er veien en helt annen og ganske lang. 

Anonymkode: 6de9b...649

[AnonymBruker]

11 hours ago, Andro said:

Folk med BPD har mange narsissistiske trekk, og vansker med å sette seg i andres sted.
Du må alltid være barnets hovedomsorgsgiver. Partneren din kan lære bedre selvregulering og adferd gjennom terapi, men du vil aldri få en partner du kan lene deg på eller en som er helt frisk og velfungerende. Du må alltid være den som beholder fokuset på behovene til barnet og deg, og partneren vil alltid forbli mest fokusert på seg selv.

Jeg er lei meg på dine vegne 💔

BPD
https://vm.tiktok.com/ZGJvUBoyc/
https://vm.tiktok.com/ZGJvUkn6Q/

Jeg pleier å sette pris på innleggene dine, men jeg er du rett og slett veldig bombastisk og lite nyansert. Det er stor forskjell på en ubehandlet borderline'r og en som har gått masse i terapi og har stor grad av selvrefleksjon og evne til å mentalisere. Jeg f.eks. har ikke diagnosen lenger og har ikke hatt det på snart 20 år. Ved ekstremt stress  kan jeg ha svært kortvarig tilbakefall , men kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var i alderen 16-25.

I motsetning til flere av eksemplene i tråden her har jeg bodd samme sted i årevis, hatt samme venner i mange år, har stålkontroll på økonomi, lever et svært regelmessig og rutinepreget liv . Det var jeg og ikke eksen uten diagnose som holdt på rutiner og døgnrytme for barna. Det har hele veien vært jeg, og ikke eksen som har satt barna først og seg selv sist. Jeg vet ikke om det gjelder alle med borderline, men jeg vokste opp parentifisert, dvs tok mer ansvar enn jeg skulle for alderen, så det å ta ansvar for andre er svært normalt for meg. Jeg jobber i et hjelpeyrke og har alltid hatt identitet som en "hjelper". Har alltid stemt for partier som ønsker å ivareta vanskeligstilte. Jeg takler stress og uklare mennesket svært dårlig. Så jeg skjønner ikke hva ved dette som skulle gjøre meg narsissist? 

Anonymkode: 38515...850

[AnonymBruker]

Når pasienten vekker det verste i deg (sykepleien.no)

Mye fordømmelse her inne. Mennesker med borderline er like forskjellige som folk flest. Jeg har en venninne med borderline og det hun har mye av, er empati. Så den som skrev over at mennesker med borderline mangler empati generaliserer noe voldsomt. 

Anonymkode: bd8ec...be3