Partner med Borderline - og felles barn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei, det er vel i parforhold det er mest utfordrende? Hvilke personlighetstrekk er det vanlig at man trigges av, generelt sett?

TS.

Anonymkode: 76340...bb4

Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke generelt. Alle mine parforhold har ikke vært utfordrende. Men de er stort sett flyktig og har lav substans. De som har vært utfordrende er de lidenskapelige. Jeg er en dårlig kjæreste for menn jeg er forelsket i, men ikke så verst når jeg ikke føler en dritt. Jeg reagere negativt og blir fort provokativ mot mennesker som er konfliktsky/passivt agressiv, kalde, kyniske personer med lav empati/psykopatiske trekk, samt mennesker som krever mye av meg. Det er flere enn bare kjæresten, men jeg har og venner jeg har hatt siden jeg var 3. Absolutt vært noen konflikter men jeg kan være en svært lojal venn.

Anonymkode: aad57...f57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk for råd ❤️ Barnet er jo det aller viktigste, og jeg er bekymret.  Barnet har av og til vist en del sinne, f.eks. dagen etter at han har hatt humørsvingninger. Det skremmer meg veldig (selv om det er noen få ganger barnet har vært eksponert for dette, som regel har det gått utover meg).
Det er så sant, det du skriver. At det kan spise deg opp psykisk over tid, er nok helt sant. Jeg merker det allerede (tendenser til det), og det er skremmende. Jeg er veldig sliten, og kan ikke lenger glede meg til helger og ferier (da er humøret hans ofte som verst, så går det litt bedre i ukedagene). Jeg sover ofte dårlig om nettene, våkner noen ganger midt på natta (særlig om han har vist sinne den dagen).  

Er også blitt mindre sosial enn før. Dette plager meg, Jeg orker ikke alltid å delta på planlagte ting, og jeg tar mindre initiativ enn før. Mye har dessverre blitt avlyst. Og når jeg er ikke tilstede, er jeg ikke alltid like tilstedeværende som jeg pleide å være før...

Er dette noe dere andre også merket, dere som har hatt partner med Borderline?

Anonymkode: 76340...bb4

Du må jo få barnet ut fra dette her. 

 

Anonymkode: 28849...f72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

De bodde med oss begge i til de var 5, 7 og 9 år. Deretter var samværet sporadisk. Han greide ikke å følge noe fast samvær. Plutselig hadde han flyttet til andre kanten av landet. Og like plutselig flyttet han tilbake. 

Han jattet mye med meg, men sa og gjorde noe helt annet enn vi ble enige om osv . 

Han har ikke villet ha noe behandling og ville etterhvert ikke vedkjenne seg diagnosen. Mente det ikke feilet han noe. Han var også veldig spirituell og skremte ungene med at han kunne snakke med de døde og at de var rundt oss.

Men han var også en veldig god og kjærlig far i gode perioder. Veldig kreativ og fant på morsomme ting med barna. Veldig sjarmerende og morsom fyr.

Så samværet som ble gjennomført var stort sett positivt da de var små. Da greide han å være partypappa.

Men han tåler ikke motgang. Så egentlig har de største traumene kommet etter at barna ble litt større og begynte å sette seg opp i mot han. Da kom brølingen og klikkingen og truslene. 

Og det at de aldri vet hva som kommer fra hans kant. 

Selv om kontakten er liten så savner de han. De savner å ha en pappa og den morsomme personen han kan være. Men samtidig er det å ha kontakt litt skummelt for dem nettopp fordi han er mentalt ustabil.

Dessverre har det ene barnet arvet hans BP og jeg ser mye av de samme ustabile tegnene hos dette barnet. Det urettmessige sinnet, rettet mot oss nærmeste osv. Veldig trist. Jeg oppmuntrer barnet til å ta i mot all hjelp det kan få. Men tiden får vise om det trenger inn.

Anonymkode: a8404...32c

Takk for at du deler dine erfaringer. Det høres veldig tøft ut, og jeg er lei meg på dine vegne. En tankevekker for oss med yngre barn. (Beklager litt sent svar, men jeg ville sende et skikkelig svar).

Det er mye jeg kjenner meg igjen i, her også. "Min" er også en morsom og sjarmerende fyr, og en kjærlig og flink far i gode perioder. Barnet ville nok ha savnet han veldig om det ble fullt brudd. Blant annet derfor, har jeg syntes at dette er vanskelig.

Det er også en tankevekker at han ble verre etter at barna ble større (og motsatte seg ham). Veldig trist å høre at et av barna har arvet hans BP. 

Hvordan har du klart å ta vare på deg selv oppi dette? (Og finne tid/nok overskudd til jobb, egne venner og fritidsinteresser, etc.) Opplever for egen del at slikt blir nedprioritert. Men vet at det er viktig (også for å være en god mor), så dette er noe jeg må jobbe med.

Uforutsigbart å leve med disse, er det helt sikkert!

"Min" er positiv til behandling og til å vedkjenne seg problemet, så det er jo bra (i mitt tilfelle). Han har ikke begynt på behandling for BP enda. Men har et par år bak seg med "vanlig" psykolog og sinnemestring. Vil ikke si at det har hjulpet noe særlig. Det hadde jo vært fint om BP-behandlingen hjalp, men er klar over at det gjerne vil ta 3-4 år. (Og alle står ikke løpet ut har jeg hørt, men jeg tror han er motivert).

I helsevesenet i Norge tar ting laang tid! Det er frustrerende, han burde ha kommet i gang for lenge siden spør du meg..

Men tid har man jo ikke, når man har små barn.... Er redd for at barnet vil ta skade av å leve med han. Samtidig setter jeg pris på han i de gode periodene, og føler jeg har mer "oversikt" når jeg ikke må sende barnet avgårde på samvær, om du forstår. Enn rart det høres ut.

Sender dere gode tanker, og takk igjen for at du deler om et vanskelig tema ❤️

 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du må jo få barnet ut fra dette her. 

 

Anonymkode: 28849...f72

Tenker det samme. Jeg er i en tankeprosess mot å ta en beslutning. Vi er fra hverandre i perioder slik det er nå.

Det er absolutt ikke akseptabelt at barnet skal påvirkes av det! Følger veldig nøye med og noterer ned hva som skjer fremover.

Hadde jo forsåvidt ville gitt han en sjanse dersom han får resultater av denne behandlingen han skal i. Men ting tar laang tid...

Før har det vært opptil 2 måneder med gode perioder, men nå i det siste har det gått bare 1-2 uker mellom hver gang med vonde humør-svingninger ++

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to tidligere venniner med dette, det går ikke an og være venner med dem i lengden. Uten og slette seg selv helt ut. Sånne type mennesker tapper en for all energi, og i tilegg hjelper det ikke og snakke med dem om det fordi i dems lyne er det ikke dem som er problemet uansett. Ofte kan dem være veldig overbevisende når dem forteller en ting som har skjedd, får ofte mye sympati til man ser hvordan ting er med egne øyne. Og ha barn med noe med den diagnosen må være skrekken, dem setter seg og sitt ego fremfor andre. Ene jeg kjenner sa så stygge ting til ene stedatteren sin, anklaget henne for og ødlegge mellom henne og faren hennes. Sto og skreik til en på 7 år jævla horeungen midt i byen. Så ikke flytt tilbake uansett hvor gode sider han har når han er i det gode hjørne, du sier det allerde går utover barnet. Så tenk på barnet og vær den voksene. Hører barnevernet noen ha den type diagnose som foreldre, er det en av tingene dem ofte ser på med stor bekymring, vet jeg disse to som jeg sikter til selv har sagt. Dem mistet barna fordi selv egene barn kan dem si mye stygt og anklage ting for

Anonymkode: 87f29...4a0

[AnonymBruker]

Jeg er med på at det sikkert er en haug med mennesker som har borderline uten problemer i forhold.

Men når partneren sliter med at den med personlighetsforstyrrelsen ødelegger ens psykiske helse pga vanskene sine, så sier det seg selv at borderline i de tilfellene gjør at de ikke bør være i et forhold, med mindre behandling tar bort vanskene. Da spiller det ingen rolle at én jeg kjenner som har borderline er verdens beste venn og kjæreste. Eller at kjæresten til TS ikke ser problemet.

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2023 den 10.43):

Slike kommentarer er så unødvendige, men jeg ventet på at den skulle komme. 

Det er så lett å være etterpåklok, det er derimot vanskeligere å se faresignaler når man står i det. Ofte eskalerer nok utfordingene veldig når man får barn, altså ETTER at barnet er født. Jeg kjenner det blir for dumt å skulle forklare seg i lange drag. Samtlige i tråden her uttrykker jo at vi ikke visste om diagnosen. 

Det er ikke slik at de med borderline ikke kan være snille, fine og oppegående mennesker på veldig mange måter. Hadde det bare vært så enkelt at livet var svart/hvitt.. men nei, det er mange nyanser og hvert tilfelle er unikt. 

Anonymkode: f4234...f90

Du trenger ikke å forsvare det heller. Vit at majoriteten har forståelse for at det oppstår ting som gjør at man i ettertid ville gjort ting annerledes. Lett å stå på utsiden og synse noe om en situasjon man selv ikke trenger å forholde seg til. 

Anonymkode: 39104...41a

[AnonymBruker]

Jeg er nok ganske sikker på at jeg blir nødt til å gå. Send meg gjerne styrkeønsker! Synes på et vis det er beintøft å skulle bli alenemor (både økonomisk, mtp nettverk og på andre måter). Så er litt usikker på hvordan det kommer til å gå. 
 

Men om jeg kommer til å få tilbake fred og ro i sjelen, søvn og bedre helse, så vil det nok være verdt det. Da kan jeg jobbe mot en bedre hverdag for meg og barnet.

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for at du deler dine erfaringer. Det høres veldig tøft ut, og jeg er lei meg på dine vegne. En tankevekker for oss med yngre barn. (Beklager litt sent svar, men jeg ville sende et skikkelig svar).

Det er mye jeg kjenner meg igjen i, her også. "Min" er også en morsom og sjarmerende fyr, og en kjærlig og flink far i gode perioder. Barnet ville nok ha savnet han veldig om det ble fullt brudd. Blant annet derfor, har jeg syntes at dette er vanskelig.

Det er også en tankevekker at han ble verre etter at barna ble større (og motsatte seg ham). Veldig trist å høre at et av barna har arvet hans BP. 

Hvordan har du klart å ta vare på deg selv oppi dette? (Og finne tid/nok overskudd til jobb, egne venner og fritidsinteresser, etc.) Opplever for egen del at slikt blir nedprioritert. Men vet at det er viktig (også for å være en god mor), så dette er noe jeg må jobbe med.

Uforutsigbart å leve med disse, er det helt sikkert!

"Min" er positiv til behandling og til å vedkjenne seg problemet, så det er jo bra (i mitt tilfelle). Han har ikke begynt på behandling for BP enda. Men har et par år bak seg med "vanlig" psykolog og sinnemestring. Vil ikke si at det har hjulpet noe særlig. Det hadde jo vært fint om BP-behandlingen hjalp, men er klar over at det gjerne vil ta 3-4 år. (Og alle står ikke løpet ut har jeg hørt, men jeg tror han er motivert).

I helsevesenet i Norge tar ting laang tid! Det er frustrerende, han burde ha kommet i gang for lenge siden spør du meg..

Men tid har man jo ikke, når man har små barn.... Er redd for at barnet vil ta skade av å leve med han. Samtidig setter jeg pris på han i de gode periodene, og føler jeg har mer "oversikt" når jeg ikke må sende barnet avgårde på samvær, om du forstår. Enn rart det høres ut.

Sender dere gode tanker, og takk igjen for at du deler om et vanskelig tema ❤️

 

Anonymkode: 76340...bb4

Å ta vare på seg selv har vært vanskelig. Jeg endte dessverre opp med en stor psykisk knekk med innleggelse og det hele etter årevis med uforutsigbarhet der jeg levde i ganske konstant beredskap med fokus på at barna måtte skjermes ved minste tegn til at han kom til å bli dårlig.

Jeg og følte det tryggest å være sammen med han fremfor å gjøre det slutt, for da kunne jeg skjerme. 

Vi var mye ute av huset på besøk hos slekt og venner på dagtid om jeg enset at han kom til å bli dårlig. Og etter det ble slutt var jeg så kjørt at alt bare smalt og jeg gikk ned i en dyp depresjon med suicidale tanker der jeg bare ønsket å gjøre slutt på alt. 

Heldigvis har jeg hatt familien min tett på og som god hjelp. Spesielt min bror som har hatt barna mye på besøk og funnet på ting med dem og som hadde dem mens jeg var innlagt.

Ble litt vanskeligere å skjerme dem etter bruddet. Men siden samvær var så sjeldent så gikk det, som sagt, stort sett bra frem til de ble tweens/tenåringer. Så alt i alt vil jeg si at det var til det beste for barna at det ble slutt. På slutten merket jeg at eldste ikke ville være hjemme, men "rømte" til onkel pga pappaen kjeftet sånn for småting. Og at han endelig kunne slappe av hjemme igjen etter at faren flyttet ut.

Noe de sliter med er blant annet å stole på menn. Dette til tross for at de har hatt andre gode mannlige rollemodeller i livet sitt. Og de stivner helt til og blir redde om noen hever stemmen. De er livredde for å gjøre feil og få kjeft. Og de er redde for å bli forlatt av meg. Spesielt eldste forteller om mareritt om faren.

Bra at mine erfaringer kan være til nytte❤️ 

Lykke til TS

Anonymkode: a8404...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er nok ganske sikker på at jeg blir nødt til å gå. Send meg gjerne styrkeønsker! Synes på et vis det er beintøft å skulle bli alenemor (både økonomisk, mtp nettverk og på andre måter). Så er litt usikker på hvordan det kommer til å gå. 
 

Men om jeg kommer til å få tilbake fred og ro i sjelen, søvn og bedre helse, så vil det nok være verdt det. Da kan jeg jobbe mot en bedre hverdag for meg og barnet.

Anonymkode: 76340...bb4

Lykke til, det kommer til å gå bra selv om det sikkert blir tøft.

For min del var det en stor lettelse på dagen å avslutte ting, jeg følte plutselig mer glede og energi til å gjøre ting for å ta vare på meg selv, dette selv om eksen tok mye kontakt og prøvde å forklare hva jeg hadde gjort galt, som hadde gjort hvorfor vedkommende oppførte seg sånn. Deretter fikk jeg en dupp, en sorg lik den man får når man kommer ut av vanlig forhold, fordi jeg tross alt var ekstremt glad i vedkommende, alle de gode minnene vi tross alt hadde, og drømmene vi hadde hatt. Samtidig ble jeg bitter og forbannet av å tenke på hva vedkommende hadde vært utsatt for av sin mor i barndommen, bitter for at omsorgspersoner rundt ikke hadde forsøkt å hjelpe før det hadde blitt oss to. Gradvis vil søvn og energi komme tilbake.

Anonymkode: a8fc6...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2023 den 15.10):

Å ta vare på seg selv har vært vanskelig. Jeg endte dessverre opp med en stor psykisk knekk med innleggelse og det hele etter årevis med uforutsigbarhet der jeg levde i ganske konstant beredskap med fokus på at barna måtte skjermes ved minste tegn til at han kom til å bli dårlig.

Jeg og følte det tryggest å være sammen med han fremfor å gjøre det slutt, for da kunne jeg skjerme. 

Vi var mye ute av huset på besøk hos slekt og venner på dagtid om jeg enset at han kom til å bli dårlig. Og etter det ble slutt var jeg så kjørt at alt bare smalt og jeg gikk ned i en dyp depresjon med suicidale tanker der jeg bare ønsket å gjøre slutt på alt. 

Heldigvis har jeg hatt familien min tett på og som god hjelp. Spesielt min bror som har hatt barna mye på besøk og funnet på ting med dem og som hadde dem mens jeg var innlagt.

Ble litt vanskeligere å skjerme dem etter bruddet. Men siden samvær var så sjeldent så gikk det, som sagt, stort sett bra frem til de ble tweens/tenåringer. Så alt i alt vil jeg si at det var til det beste for barna at det ble slutt. På slutten merket jeg at eldste ikke ville være hjemme, men "rømte" til onkel pga pappaen kjeftet sånn for småting. Og at han endelig kunne slappe av hjemme igjen etter at faren flyttet ut.

Noe de sliter med er blant annet å stole på menn. Dette til tross for at de har hatt andre gode mannlige rollemodeller i livet sitt. Og de stivner helt til og blir redde om noen hever stemmen. De er livredde for å gjøre feil og få kjeft. Og de er redde for å bli forlatt av meg. Spesielt eldste forteller om mareritt om faren.

Bra at mine erfaringer kan være til nytte❤️ 

Lykke til TS

Anonymkode: a8404...32c

Tusen takk for at du deler. Det er vondt å høre om alt du (og dere) har gått gjennom. Det er vanvittig tøft å være pårørende i en slik situasjon (og spesielt når man har barn sammen). Så at det kan ende med at man selv blir innlagt, overrasker meg (dessverre) ikke. Det å leve i konstant alarmberedskap, tar virkelig på.

Vondt å høre at barna sliter med å stole på menn (men forståelig).

Hvordan går det med deg i dag? ❤️ Etter bruddet, og etter den vonde tiden med innleggelse, hvor lang tid tok det før du fikk livsgleden tilbake?

Så bra at du hadde familien tett på. Selv har jeg ikke så stort nettverk (og ikke så stort familie-nettverk), så jeg er litt usikker på hvordan det kommer til å gå. Men man klarer seg vel alltids. Om jeg får energi og helsa mer tilbake, så greier jeg veldig mange ting på egen hånd (slik prøver jeg å tenke).

Må innrømme at jeg også har vært redd for om jeg kommer til å få en psykisk knekk etter hvert, jeg også..... (Har hatt redusert arbeidskapasitet, og mye fravær, og vært redd for å ende opp som permanent arbeidsufør)... 

Men håper selvfølgelig at det ender bra.

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2023 den 15.17):

Lykke til, det kommer til å gå bra selv om det sikkert blir tøft.

For min del var det en stor lettelse på dagen å avslutte ting, jeg følte plutselig mer glede og energi til å gjøre ting for å ta vare på meg selv, dette selv om eksen tok mye kontakt og prøvde å forklare hva jeg hadde gjort galt, som hadde gjort hvorfor vedkommende oppførte seg sånn. Deretter fikk jeg en dupp, en sorg lik den man får når man kommer ut av vanlig forhold, fordi jeg tross alt var ekstremt glad i vedkommende, alle de gode minnene vi tross alt hadde, og drømmene vi hadde hatt. Samtidig ble jeg bitter og forbannet av å tenke på hva vedkommende hadde vært utsatt for av sin mor i barndommen, bitter for at omsorgspersoner rundt ikke hadde forsøkt å hjelpe før det hadde blitt oss to. Gradvis vil søvn og energi komme tilbake.

Anonymkode: a8fc6...dd4

Tusen takk! Så bra at det ble en lettelse for din del

Min snakker også ofte om hva jeg gjør galt, som er årsaken til at han blir trigget og reagerer som han gjør. (Typ: Jeg klikket og skrek (også selv om barnet var til stede, og det skjærer meg i hjertet å tenke på) "fordi det du sa der trigget meg". Føler at jeg går på eggeskall og må være veeldig forsiktig med hva jeg sier, hvis ikke så....

Skjønner godt det du sier der! Jeg er også veldig glad i "min". Han er interessant å snakke med, trofast og en god venn, han er sosial og utadvendt. Også han ble utsatt for omsorgssvikt i barndommen. 

Han er også en god og omsorgsfull far, som barnet er glad i. (Minus det punktet at nervene hans kan klikke, og det er jo et VELDIG viktig punkt).

Så det er et vanskelig valg å skulle ta. Men, jeg skal faktisk ut og se på noen boliger. Tror jeg må bare kjenne på magefølelsen der og da, om det føles rett eller ei. Noen innspill? Merker at jeg sliter med å ta den endelige avgjørelsen.

Han skal jo begynne i behandling etter hvert, og håpet er jo der: Kan han bli bedre? Gjør jeg noe overilt om jeg flytter ut?

Høres kanskje rart ut, men. Flere innspill tas imot med takk

 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2023 den 21.12):

Tusen takk! Så bra at det ble en lettelse for din del

Min snakker også ofte om hva jeg gjør galt, som er årsaken til at han blir trigget og reagerer som han gjør. (Typ: Jeg klikket og skrek (også selv om barnet var til stede, og det skjærer meg i hjertet å tenke på) "fordi det du sa der trigget meg". Føler at jeg går på eggeskall og må være veeldig forsiktig med hva jeg sier, hvis ikke så....

Skjønner godt det du sier der! Jeg er også veldig glad i "min". Han er interessant å snakke med, trofast og en god venn, han er sosial og utadvendt. Også han ble utsatt for omsorgssvikt i barndommen. 

Han er også en god og omsorgsfull far, som barnet er glad i. (Minus det punktet at nervene hans kan klikke, og det er jo et VELDIG viktig punkt).

Så det er et vanskelig valg å skulle ta. Men, jeg skal faktisk ut og se på noen boliger. Tror jeg må bare kjenne på magefølelsen der og da, om det føles rett eller ei. Noen innspill? Merker at jeg sliter med å ta den endelige avgjørelsen.

Han skal jo begynne i behandling etter hvert, og håpet er jo der: Kan han bli bedre? Gjør jeg noe overilt om jeg flytter ut?

Høres kanskje rart ut, men. Flere innspill tas imot med takk

 

Anonymkode: 76340...bb4

Det er jo dette som gjør det så tøft for oss som er partner med en med denne diagnosen, for ingen er en diagnose. De er mennesker med masse gode kvaliteter som gjorde at vi falt for dem, også kommer forstyrrelsene og ødelegger det som ellers er masse godhet, dype samtaler og kjærlighet. For min del ble jeg etter hvert redd, redd for å tråkke feil både fordi jeg visste at det kom til å bli et helvete og at kroppen min ikke taklet den påkjenningen.

Jeg tror du skal bruke litt tid ettersom dere har barn, ikke fordi jeg tenker det er feil av deg å ta skrittet ut (det tør jeg ikke uttale meg om), men fordi du bør føle deg sikker på at dette er et valg du kan stå for. Et forhold der man går ut og kommer tilbake blir en ekstra påkjenning utenpå alt det andre som allerede er krevende. 

Når det gjelder prognoser for å bli bedre er det nok veldig individuelt, dersom han fremdeles er der at han gir deg skylden tyder det på at han ikke tar innover seg at dette faktisk er noe han primært må jobbe med for å løse. Vi som pårørende har lett for å gå i fellen å gå rundt å tenke på hva vi burde gjøre annerledes og hva vi kan forbedre, mens svarene i stor ligger hos dem. 

Det vanskeligste med med denne diagnosen er jo ikke faktisk å innse at man har en diagnose eller at man trenger hjelp, som er vanskelig nok i seg selv, men å faktisk implementere endringer. For min del ble jeg lovet endringer i lengre tid, men det gled alltid tilbake i de gamle sporene før eller siden. Det blir litt som noen som sliter med dårlig helse og velger å slanke seg, det er ikke ett tiltak, det er en total endring av hvordan hjernen skal reagere på alle triggere som de har innarbeidet helt fra de var 2-4 år gamle (sies det).

Anonymkode: a8fc6...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er jo dette som gjør det så tøft for oss som er partner med en med denne diagnosen, for ingen er en diagnose. De er mennesker med masse gode kvaliteter som gjorde at vi falt for dem, også kommer forstyrrelsene og ødelegger

Personlighetsforstyrrelse blir litt annerledes enn ADHD etc. Det er liksom så innflettet i personligheten at det ER deg. Men uansett om det ER dem eller ikke; så lenge de skader andre med symptomene sine, så SKAL vi ikke godta å lesse alle byrdene over på egne skuldre og bli ødelagt, bare fordi det "egentlig ikke er dem", "ingen er diagnosen sin", og de "er egentlig snill". Hvis mannen min står og brøler meg opp i ansiktet, så skal jeg ikke tåle det siden han "ikke er" sinnevanskene sine. Jeg skal ikke tåle å bli brølte oppi ansiktet fordi han egentlig er snill, og jeg bør tåle å høre at det er min feil fordi det er synd på han som har fått prakket på seg en diagnose. Fordi det er mange med personlighetsforstyrrelser som er supre kjærester og foreldre. Ihvertfall på bunn. Under alle symptomene som er partner og ungenes og kollegaer sitt problem.

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Personlighetsforstyrrelse blir litt annerledes enn ADHD etc. Det er liksom så innflettet i personligheten at det ER deg. Men uansett om det ER dem eller ikke; så lenge de skader andre med symptomene sine, så SKAL vi ikke godta å lesse alle byrdene over på egne skuldre og bli ødelagt, bare fordi det "egentlig ikke er dem", "ingen er diagnosen sin", og de "er egentlig snill". Hvis mannen min står og brøler meg opp i ansiktet, så skal jeg ikke tåle det siden han "ikke er" sinnevanskene sine. Jeg skal ikke tåle å bli brølte oppi ansiktet fordi han egentlig er snill, og jeg bør tåle å høre at det er min feil fordi det er synd på han som har fått prakket på seg en diagnose. Fordi det er mange med personlighetsforstyrrelser som er supre kjærester og foreldre. Ihvertfall på bunn. Under alle symptomene som er partner og ungenes og kollegaer sitt problem.

Anonymkode: e9f5b...2e7

Jeg sier ikke at man skal akseptere det, jeg sier bare at at det for diagnoser som borderline er veldig tydelig at det er nettopp en personlighetsforstyrrelse, ikke personligheten deres. Det er som en switch i hodet som man nesten kan høre. Poenget mitt er bare at noen mennesker har fantastiske kvaliteter, men som dessverre blir ødelagt pga. omsorgssvikt etc. jeg syns det er litt viktig å anerkjenne det, alt det negative til tross.

Anonymkode: a8fc6...dd4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvem her som evt har egne issues som er svært lite kompatible med en som har borderline. Selv har jeg endel borderline trekk, men ikke fullt ut diagnosen. Min eksmann er en svært unnvikende mann. Dvs svært konfliktsky, lite klar og tydelig og kommuniserte så lite som mulig. Det fungerte helt mot sin hensikt på meg. Jeg følte meg svært utrygg og trigga av å aldri vite hvor jeg hadde han og å aldri føle meg støtta i svært krevende situasjoner (vi har bla. 3 barn, 1 med spesielle behov).

 

I løpet av forholdet gikk vi fra å ha lette og overfladiske samtaler til å være mye sure på hverandre.  Han fordi han syntes jeg hadde så "negativt fokus", jeg fordi jeg syns ikke han ville forholde seg til alt man burde snakke om i et samliv med barn. Jeg satt der med ansvar for 3 barn, ansvar for økonomi og oppfølging av 1 barn med spesielle behov, mens han stort sett syns det var en grei arbeidsfordeling  at hans eneste ansvarsområde skulle være "lek og moro" med barna. 

Det rabla for meg til slutt. Jeg var utbrent og psykisk ute av vater etter langvarig stress og oppførte meg ikke bra.  Det tok noen timer hos privat psykolog å innse at alt som gikk galt ikke var bare fordi jeg har borderline trekk, men også fordi eksmannen har sine issues. Mest sannsynlig er han fra en familie med et svært gammeldags syn på kjønnsroller i et ekteskap og med lite kommunikasjon og varme. Mens jeg gikk inn i forholdet med en selvfølgelig tro på at det skulle være et partnerskap,  gikk han inn i forholdet utifra tanken om at han skulle bli ivaretatt. Vi har like krevende jobber, men han bidro minimalt på hjemmebane. I ettertid har jeg  blitt fortalt at handater'r  masse, men ingenting langvarig. Jeg vet han foretrekker å være i et forhold, så kan hende skjønner de han date'r at han har svært gammeldags syn på hva et forhold er. 

I ettertid har han svartmalt meg til alt og alle vi kjenner. Han var bare snill og grei mens jeg var en ustabil heks. Spør du meg var jeg en dumsnill dørmatte i altfor lang tid.

 

Jeg skriver min historie her for å vise at ikke alle med borderline trekk er superegoistiske og fæle, men kan også være lett bytte for iskalde mennesker. Komboen emosjonelt ustabil dame og narsisistiske menn er vanlig. Ikke at eksmannen er narsissist, men en utrolig kald, lite varm og lite omsorgsfull person. I løpet av de årene vi var gift holdt han økonomien sin hemmelig og ga meg en liten sum penger til mat og hushold.  Resten brukte han på seg selv og sine hobbyer. Jeg har stått for nesten alle utgifter til klær, sko, utstyr,  fritidsaktiviteter, ferier m.m. til barna. Han på sin side visste ikke engang hvor mye han spiser for pr måned fordi jeg orka ikke mase om mer penger til "mat og hushold".  

Anonymkode: 38515...850

[AnonymBruker]

Oppdatering: Jeg er SÅ sliten!!!

Det dårlige humøret og sinnet kommer ALLTID i helger! (Og ferier og jul, og helligdager). Jeg er utslitt!

Man gir det en ny sjanse - og vil prøve å få det til å funke fordi man har barn. Så går det fint i 1 uke eller 2. Men så skjer bare det samme igjen. Det føles som en Boomerang!

Det som skremmer meg, er at i dag følte jeg meg skikkelig psykisk dårlig selv også. Har klart å være sterk mange ganger før, men merker at kreftene begynner å gå tom. Føler meg skikkelig nedbrutt, og får ikke sove om natta. 

Lurer på om dette er veldig psykisk skadelig for meg å stå i over tid...?

Ellers, takk for alle de fine innspillene her inne ❤️

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2023 den 17.14):

Jeg vet ikke hvem her som evt har egne issues som er svært lite kompatible med en som har borderline. Selv har jeg endel borderline trekk, men ikke fullt ut diagnosen. Min eksmann er en svært unnvikende mann. Dvs svært konfliktsky, lite klar og tydelig og kommuniserte så lite som mulig. Det fungerte helt mot sin hensikt på meg. Jeg følte meg svært utrygg og trigga av å aldri vite hvor jeg hadde han og å aldri føle meg støtta i svært krevende situasjoner (vi har bla. 3 barn, 1 med spesielle behov).

 

I løpet av forholdet gikk vi fra å ha lette og overfladiske samtaler til å være mye sure på hverandre.  Han fordi han syntes jeg hadde så "negativt fokus", jeg fordi jeg syns ikke han ville forholde seg til alt man burde snakke om i et samliv med barn. Jeg satt der med ansvar for 3 barn, ansvar for økonomi og oppfølging av 1 barn med spesielle behov, mens han stort sett syns det var en grei arbeidsfordeling  at hans eneste ansvarsområde skulle være "lek og moro" med barna. 

Det rabla for meg til slutt. Jeg var utbrent og psykisk ute av vater etter langvarig stress og oppførte meg ikke bra.  Det tok noen timer hos privat psykolog å innse at alt som gikk galt ikke var bare fordi jeg har borderline trekk, men også fordi eksmannen har sine issues. Mest sannsynlig er han fra en familie med et svært gammeldags syn på kjønnsroller i et ekteskap og med lite kommunikasjon og varme. Mens jeg gikk inn i forholdet med en selvfølgelig tro på at det skulle være et partnerskap,  gikk han inn i forholdet utifra tanken om at han skulle bli ivaretatt. Vi har like krevende jobber, men han bidro minimalt på hjemmebane. I ettertid har jeg  blitt fortalt at handater'r  masse, men ingenting langvarig. Jeg vet han foretrekker å være i et forhold, så kan hende skjønner de han date'r at han har svært gammeldags syn på hva et forhold er. 

I ettertid har han svartmalt meg til alt og alle vi kjenner. Han var bare snill og grei mens jeg var en ustabil heks. Spør du meg var jeg en dumsnill dørmatte i altfor lang tid.

 

Jeg skriver min historie her for å vise at ikke alle med borderline trekk er superegoistiske og fæle, men kan også være lett bytte for iskalde mennesker. Komboen emosjonelt ustabil dame og narsisistiske menn er vanlig. Ikke at eksmannen er narsissist, men en utrolig kald, lite varm og lite omsorgsfull person. I løpet av de årene vi var gift holdt han økonomien sin hemmelig og ga meg en liten sum penger til mat og hushold.  Resten brukte han på seg selv og sine hobbyer. Jeg har stått for nesten alle utgifter til klær, sko, utstyr,  fritidsaktiviteter, ferier m.m. til barna. Han på sin side visste ikke engang hvor mye han spiser for pr måned fordi jeg orka ikke mase om mer penger til "mat og hushold".  

Anonymkode: 38515...850

Å herregud, du beskriver min eksmann og forholdet vi hadde! Jeg venter på psykolog, for å få snakke med noen med hva som skjedde, fordi jeg er så forvirret,skuffet, og ødelagt..

Anonymkode: 11612...88f

[AnonymBruker]

Folk med denne diagnosen gjør så godt de kan og det kan kanskje gå bra med mye støtte og behandling.

Om det ikke er tilstede så er det fort at de som vokste opp med en foreldre med bpd har et hode som nærmest spinner av all uforsigbarheten. Barnet som i det ene øyeblikket kan bli straffet både fysisk og psykisk, men som i det neste fungerer som en foreldre i en slags emosjonell incest når bpd paranoiaen tar overhånd.

Skal litt til at man kommer helskinnet ut av noe sånt.

Anonymkode: 0a850...aa7

[AnonymBruker]

Personlighetsforstyrrelser er ikke forenelig med å være en god forelder. Snakk med advokat om hva mulighetene dine er for full omsorg. 

Anonymkode: d649e...fcd