Partner med Borderline - og felles barn

[AnonymBruker]

Setter stor pris på svarene i denne tråden. Tusen takk for at dere deler

Jeg ser at en gjenganger er at det blir vanskelig å bo sammen når barna er små, om den ene av partene har Borderline. (Tenker at dette kanskje også er fordi parforhold trigger ting hos den enkelte, og hos en med Borderline som sliter med relasjoner og sinne, blir det ekstra utfordrende å leve i en småbarnsfamilie). Virker rett og slett vanskelig å få det til som familie (og par), dersom en av partene har dette? (Ihvertfall når det er ubehandlet Borderline), tenker det er noe ganske annet med en som har gått noen år i behandling.

Når det gjelder empati, så merker jeg hos "min" (sier ikke at dette gjelder alle med B.), så har han vanskelig for dette. Han har rett og slett vanskelig for å innse/forstå hvordan det påvirker meg, at han har så mye sinne, svart-hvitt tenkning og humørsvingninger. Jeg har slitt masse med søvn (våkner gjerne kl. 3-4 om natta de gangene han har hatt utbrudd), blitt mindre sosial (orker ikke alltid å følge opp invitasjoner etc. fordi det er så vanskelig hjemme) og fått redusert arbeidskapasitet. Jeg hadde fått så sykt dårlig samvittighet om noen hadde slitt på jobb pga. meg. Det virker det ikke som han har....

Har også merket ved flere anledninger at han har lett for å lyve, bortforklare eller skjule sannheten. Er dette noe flere av dere har erfaring med? (Blant annet traff han en eks noen ganger, i starten av vårt forhold, og holdt det skjult for meg). Samtidig som vårt forhold var "fantastisk" i starten (slik jeg husker det),så jeg får det ikke til å stemme at han skulle gjøre noe sånt... Han har også hatt lett for å lyve/bortforklare mer hverdagslige saker.... Er det vanlig med Borderline?

 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Ikke for å skremme deg. Men mine snart voksne barn har fått traumer og varige mén av å ha en far med BP.

Uforutsigbarhet og unormale reaksjoner er ikke sunt for unger å måtte forholde seg til. 

Man greier ikke å skjerme dem 100%. I tillegg har som regel barn et behov for bekreftelse og kontakt med foreldrene sine. 

 

Anonymkode: a8404...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke for å skremme deg. Men mine snart voksne barn har fått traumer og varige mén av å ha en far med BP.

Uforutsigbarhet og unormale reaksjoner er ikke sunt for unger å måtte forholde seg til. 

Man greier ikke å skjerme dem 100%. I tillegg har som regel barn et behov for bekreftelse og kontakt med foreldrene sine. 

 

Anonymkode: a8404...32c

Uff, så utrolig vondt å høre. Jeg har ikke ord, blir veldig lei meg av å høre det. Føler virkelig med dere. (Har selv et lite barn, og man vil jo virkelig ikke risikere det samme). 

Jeg synes det er bra at dere er ærlige, for jeg ønsker jo å høre sannheten. Det er store valg og en omveltning som står foran meg, og det er viktig å ta med alt i betraktning. 

Bodde de med han i oppveksten, eller hadde de samvær på deltid? (Og ble han bedre etter hvert, fikk han behandling?). (Ville gjerne ha sendt deg en PM, men turde ikke legge ut brukernavnet mitt her).

Bekreftelse og kontakt - ja, absolutt. Jeg føler jo selv at når jeg står i dette følelses-kaoset (som det er å være partner med en med BP), så blir jeg ikke den beste utgaven av meg selv, heller. Og da blir man heller ikke den beste moren man ønsker og vil være, heller. (Han er forresten flink til å gi omsorg til barnet i gode perioder, men han blir jo trigget altfor lett, og det er virkelig ikke bra for barnet). Problemene har eskalert den siste tiden (her). 

Og du har helt rett, det er vanskelig å klare å skjerme de 100 prosent. Prøver selvfølgelig å skjerme så godt vi kan, men ser at det allikevel ikke blir godt nok.

Vi kan ta en samtale og "gjøre opp", men jeg føler det går i en "boomerang":  At det går en liten periode, og så skjer det samme igjen...

 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Er han i behandling? 

Anonymkode: c287c...f66

[AnonymBruker]

Ingen med borderline burde tillates å få barn før de er friske, de er ikke engang i stand til å ta vare på seg selv og gjennom jobben har jeg erfart at de utgjør i hovedsak en langt større trussel for andre. 

Anonymkode: b0824...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har også merket ved flere anledninger at han har lett for å lyve, bortforklare eller skjule sannheten. Er dette noe flere av dere har erfaring med? (Blant annet traff han en eks noen ganger, i starten av vårt forhold, og holdt det skjult for meg). Samtidig som vårt forhold var "fantastisk" i starten (slik jeg husker det),så jeg får det ikke til å stemme at han skulle gjøre noe sånt... Han har også hatt lett for å lyve/bortforklare mer hverdagslige saker.... Er det vanlig med Borderline?

 

Anonymkode: 76340...bb4

Meg som er i veldig lik situasjon som TS. 

Kjenner jeg blir trist av å lese svarene i tråden her, samtidig som det er fint at det er såpass ærlige og rett frem-svar. Men dette fikk meg til å miste litt motet på at det vil være mulig å leve sammen som en familie, og da spesielt i småbarnsårene. 

 

Og for å svare deg, ts. I mitt forhold er vedkommende ekstremt god på bortforklaringer, selv ting jeg opplever som unødvendig å bortforklare. Eller så vrir og vender hen på ting slik at jeg egentlig bare står igjen som et stort spørsmålstegn etter samtalen. Hva var egentlig essensen i samtalen, og hva diskuterte vi egentlig?  Tror det er en del av manipulasjon som borderlinere ofte gjør uten vond vilje, gjelder i allefall for min partner, men som oppleves svært unødvendig og til tider sårende for oss rundt. 

Anonymkode: 4e6a7...a13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2023 den 18.45):

Hvordan påvirker det barna dine?

Anonymkode: 28849...f72

Foruten de har hatt en mor som må hvile en del og vært en del lei seg tror jeg de har det fint. Noen av barna er straks voksne etterhvert og har toppkarakterer, er pliktoppfyllende og snille. Den minst en er også et helt normalt barn som klarer seg fint.

Det verste har vel vært være helt alene uten familie og 100% alene med noen av barna. Prøvde få avlastning når de var små,men barnevernet hadde ingenting å tilby. 🤔

Anonymkode: 59a4f...d38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er han i behandling? 

Anonymkode: c287c...f66

Han skal starte i behandling om ikke så lenge, men har fått vite at dette gjerne tar 3-4 år. (Har ellers gått til psykolog før også, men da visste de ikke at Bpf var årsaken..

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Foruten de har hatt en mor som må hvile en del og vært en del lei seg tror jeg de har det fint. Noen av barna er straks voksne etterhvert og har toppkarakterer, er pliktoppfyllende og snille. Den minst en er også et helt normalt barn som klarer seg fint.

Det verste har vel vært være helt alene uten familie og 100% alene med noen av barna. Prøvde få avlastning når de var små,men barnevernet hadde ingenting å tilby. 🤔

Anonymkode: 59a4f...d38

Kan legge til at jeg har mye unnvikende også,så sinnet er innovervendt, og jeg isolerer  meg mye. Står aldri å skriker og hyler,har skjedd men unntak i svært pressa situasjoner etter levd med mye psykisk vold og det som verre er😞 Så hvis ungene skulle beskrevet meg har de sagt jeg er den sterkeste de vet om som har klart alt alene uten noen. At jeg betyr alt for dem. Nå er jeg heldig og har nylig funnet kjærligheten❤,men de eldste barna er videregående elever nå så småbarnstiden forbi. Den minste går i 1klasse. Enkel og grei unge. Har selvfølgelig ikke alltid maktet være emosjonellt tilstede når man har barn 365dager i året uten avlastning og er borderline,så sterk er jeg....eller de har en bestemor i annen by de har vært hos litt i ferier fra de var små så litt avlastning har det vært. 

Anonymkode: 59a4f...d38

[AnonymBruker]

Vi hadde en vikar som var vanskelig å forholde seg til. En dag i kantinen fortalte hun at hun har borderline, men at hun ikke har vansker. Hun hadde rett og slett ikke selvinnsikt til å skjønne at de rundt henne fikk vansker når hun selv synes alt var tipp topp.

Mange som er på grensen til å få diagnose, er nok enklere å ha med å gjøre. Men har man fått diagnosen, så er det jo en grunn til det. Du går ikke frisk og problemfri til legen og får undersøkt om det feiler deg noe.

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Uff, så utrolig vondt å høre. Jeg har ikke ord, blir veldig lei meg av å høre det. Føler virkelig med dere. (Har selv et lite barn, og man vil jo virkelig ikke risikere det samme). 

Jeg synes det er bra at dere er ærlige, for jeg ønsker jo å høre sannheten. Det er store valg og en omveltning som står foran meg, og det er viktig å ta med alt i betraktning. 

Bodde de med han i oppveksten, eller hadde de samvær på deltid? (Og ble han bedre etter hvert, fikk han behandling?). (Ville gjerne ha sendt deg en PM, men turde ikke legge ut brukernavnet mitt her).

Bekreftelse og kontakt - ja, absolutt. Jeg føler jo selv at når jeg står i dette følelses-kaoset (som det er å være partner med en med BP), så blir jeg ikke den beste utgaven av meg selv, heller. Og da blir man heller ikke den beste moren man ønsker og vil være, heller. (Han er forresten flink til å gi omsorg til barnet i gode perioder, men han blir jo trigget altfor lett, og det er virkelig ikke bra for barnet). Problemene har eskalert den siste tiden (her). 

Og du har helt rett, det er vanskelig å klare å skjerme de 100 prosent. Prøver selvfølgelig å skjerme så godt vi kan, men ser at det allikevel ikke blir godt nok.

Vi kan ta en samtale og "gjøre opp", men jeg føler det går i en "boomerang":  At det går en liten periode, og så skjer det samme igjen...

 

Anonymkode: 76340...bb4

De bodde med oss begge i til de var 5, 7 og 9 år. Deretter var samværet sporadisk. Han greide ikke å følge noe fast samvær. Plutselig hadde han flyttet til andre kanten av landet. Og like plutselig flyttet han tilbake. 

Han jattet mye med meg, men sa og gjorde noe helt annet enn vi ble enige om osv . 

Han har ikke villet ha noe behandling og ville etterhvert ikke vedkjenne seg diagnosen. Mente det ikke feilet han noe. Han var også veldig spirituell og skremte ungene med at han kunne snakke med de døde og at de var rundt oss.

Men han var også en veldig god og kjærlig far i gode perioder. Veldig kreativ og fant på morsomme ting med barna. Veldig sjarmerende og morsom fyr.

Så samværet som ble gjennomført var stort sett positivt da de var små. Da greide han å være partypappa.

Men han tåler ikke motgang. Så egentlig har de største traumene kommet etter at barna ble litt større og begynte å sette seg opp i mot han. Da kom brølingen og klikkingen og truslene. 

Og det at de aldri vet hva som kommer fra hans kant. 

Selv om kontakten er liten så savner de han. De savner å ha en pappa og den morsomme personen han kan være. Men samtidig er det å ha kontakt litt skummelt for dem nettopp fordi han er mentalt ustabil.

Dessverre har det ene barnet arvet hans BP og jeg ser mye av de samme ustabile tegnene hos dette barnet. Det urettmessige sinnet, rettet mot oss nærmeste osv. Veldig trist. Jeg oppmuntrer barnet til å ta i mot all hjelp det kan få. Men tiden får vise om det trenger inn.

Anonymkode: a8404...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ingen med borderline burde tillates å få barn før de er friske, de er ikke engang i stand til å ta vare på seg selv og gjennom jobben har jeg erfart at de utgjør i hovedsak en langt større trussel for andre. 

Anonymkode: b0824...dcc

Min partner tar greit vare på seg selv, men det er i nære relasjoner (parforhold) at problemene oppstår.. hans nærmeste venner vet ikke engang at han sliter, og ville blitt overrasket om han fortalte at det var Borderline. Men han har et mønster av ustabile / ødelagte parforhold bak seg (for å nyansere litt..).

 

Men å leve i forhold/nær familie med en, er veldig vanskelig (iallefall slik jeg har erfart det). 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Min partner tar greit vare på seg selv, men det er i nære relasjoner (parforhold) at problemene oppstår.. hans nærmeste venner vet ikke engang at han sliter, og ville blitt overrasket om han fortalte at det var Borderline. Men han har et mønster av ustabile / ødelagte parforhold bak seg (for å nyansere litt..).

Men å leve i forhold/nær familie med en, er veldig vanskelig (iallefall slik jeg har erfart det). 

Anonymkode: 76340...bb4

Han er ikke en gang ærlig med venner om noe så viktig?

Anonymkode: c287c...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Han er ikke en gang ærlig med venner om noe så viktig?

Anonymkode: c287c...f66

Nå har ikke han visst om diagnosen så lenge (vil ikke legge ut alle detaljer her), bare beskriver at de færreste kan merke det på vedkommende. 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Ta vare på deg selv og skjerm barnet deres så godt som mulig. Hvis de ikke behandles (som tar lang tid) vil det spise deg opp psykisk over tid. Jeg unner ingen andre det jeg og andre her har opplevd av å leve i et samliv med en som har denne diagnosen.

Anonymkode: a8fc6...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Ta vare på deg selv og skjerm barnet deres så godt som mulig. Hvis de ikke behandles (som tar lang tid) vil det spise deg opp psykisk over tid. Jeg unner ingen andre det jeg og andre her har opplevd av å leve i et samliv med en som har denne diagnosen.

Anonymkode: a8fc6...dd4

Takk for råd ❤️ Barnet er jo det aller viktigste, og jeg er bekymret.  Barnet har av og til vist en del sinne, f.eks. dagen etter at han har hatt humørsvingninger. Det skremmer meg veldig (selv om det er noen få ganger barnet har vært eksponert for dette, som regel har det gått utover meg).
Det er så sant, det du skriver. At det kan spise deg opp psykisk over tid, er nok helt sant. Jeg merker det allerede (tendenser til det), og det er skremmende. Jeg er veldig sliten, og kan ikke lenger glede meg til helger og ferier (da er humøret hans ofte som verst, så går det litt bedre i ukedagene). Jeg sover ofte dårlig om nettene, våkner noen ganger midt på natta (særlig om han har vist sinne den dagen).  

Er også blitt mindre sosial enn før. Dette plager meg, Jeg orker ikke alltid å delta på planlagte ting, og jeg tar mindre initiativ enn før. Mye har dessverre blitt avlyst. Og når jeg er ikke tilstede, er jeg ikke alltid like tilstedeværende som jeg pleide å være før...

Er dette noe dere andre også merket, dere som har hatt partner med Borderline?

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for råd ❤️ Barnet er jo det aller viktigste, og jeg er bekymret.  Barnet har av og til vist en del sinne, f.eks. dagen etter at han har hatt humørsvingninger. Det skremmer meg veldig (selv om det er noen få ganger barnet har vært eksponert for dette, som regel har det gått utover meg).
Det er så sant, det du skriver. At det kan spise deg opp psykisk over tid, er nok helt sant. Jeg merker det allerede (tendenser til det), og det er skremmende. Jeg er veldig sliten, og kan ikke lenger glede meg til helger og ferier (da er humøret hans ofte som verst, så går det litt bedre i ukedagene). Jeg sover ofte dårlig om nettene, våkner noen ganger midt på natta (særlig om han har vist sinne den dagen).  

Er også blitt mindre sosial enn før. Dette plager meg, Jeg orker ikke alltid å delta på planlagte ting, og jeg tar mindre initiativ enn før. Mye har dessverre blitt avlyst. Og når jeg er ikke tilstede, er jeg ikke alltid like tilstedeværende som jeg pleide å være før...

Er dette noe dere andre også merket, dere som har hatt partner med Borderline?

Anonymkode: 76340...bb4

Ja, man blir ekstremt tappet og det er som kroppen alltid er i alarmberedskap for hva som utløser neste dramasekvens og hvor lenge det varer denne gangen. I tillegg til å prøve å ta vare på seg selv i all den psykiske terroren forventer de at du skal bære deres følelser i tillegg fordi de ikke håndterer det selv. Da sier det seg selv at man ikke har energi til å ivare egne behov, venner, familie, trening og alt som er viktig for å ha god livskvalitet.

Anonymkode: a8fc6...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han er ikke en gang ærlig med venner om noe så viktig?

Anonymkode: c287c...f66

Hvorfor skal han være det? Fordommene folk har mot oss som har den diagnosen kommer klart og tydelig frem i tråden så vi er jo tjukk i hodet om vi sier akkurat det til alt og alle. Det er jo heller ikke sånn at vi som har borderline bråker med alt og alle. Det er gjerne visse personlighetstrekk vi trigges av. 

Anonymkode: aad57...f57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor skal han være det? Fordommene folk har mot oss som har den diagnosen kommer klart og tydelig frem i tråden så vi er jo tjukk i hodet om vi sier akkurat det til alt og alle. Det er jo heller ikke sånn at vi som har borderline bråker med alt og alle. Det er gjerne visse personlighetstrekk vi trigges av. 

Anonymkode: aad57...f57

Nei, det er vel i parforhold det er mest utfordrende? Hvilke personlighetstrekk er det vanlig at man trigges av, generelt sett?

TS.

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvorfor skal han være det? Fordommene folk har mot oss som har den diagnosen kommer klart og tydelig frem i tråden så vi er jo tjukk i hodet om vi sier akkurat det til alt og alle. Det er jo heller ikke sånn at vi som har borderline bråker med alt og alle. Det er gjerne visse personlighetstrekk vi trigges av. 

Anonymkode: aad57...f57

Poenget med å være nære venner er å dele viktige ting som skjer. 

Alle har personlighetstrekk de trigges av. Forskjellen er hva man gjør med det. 

Anonymkode: c287c...f66