Partner med Borderline - og felles barn

[AnonymBruker]

Jeg har en partner som har Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). Vi har også et lite barn. Per nå bor vi litt fra hverandre, på grunn av alle vanskelighetene som har vært. Mye sinne og store humørsvingninger, og som til slutt viste seg å også gå utover barnet.

Noen som har erfaring med dette / vært i samme situasjon - som kan fortelle om hvilke erfaringer dere gjorde dere?

Det er jo så vanskelig det hele, da personen også har mange fine sider - og man også har et lite barn sammen, som jo også er glad i vedkommende. Tankene er mange. Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget, annet enn at det hadde vært fint å høre om andres erfaringer.

 

Anonymkode: 76340...bb4

[AnonymBruker]

Jeg har partner med borderline, og vi har også barn sammen. En lang periode da barna var små måtte vi bo fra hverandre, fordi han var,så ustabil. Vi visste forøvrig ikke da at han hadde ptsd og borderline, fordi den utredningen kom senere. Det var da han begynte hos psykolog ting ble mye bedre. Jeg har jevnlig vært med til psykologen, og vi har begge fått gode råd angående å takle dette bra. Innimellom blir jeg likevel drittlei, men vi har lite trøbbel med det nå i forhold til tidligere. Jeg er likevel glad for at vi ikke bodde sammen da barna var små. Jeg klarte ikke å skjerme dem fra det når han ble urimelig, men de har også vært involvert i hans behandling fra de ble store og er nå unge voksne, så de vet hva han sliter med. 

Jeg vil egentlig ikke anbefale noen å ha familieliv med en med slik diagnose, iallefall ikke mens barna er små, og vi kunne heller ikke hatt det da barna ble store dersom han ikke gikk så jevnlig i behandling og jeg også er med ganske ofte. Vi har lært oss å takle det godt nok til at store barn kan takle det også, men små barn...nei! 

Anonymkode: 68ca9...fda

[AnonymBruker]

Jeg fikk to barn med en mann med samme diagnose. I mitt tilfelle ble livet mye bedre når han forlot oss og jeg er glad barna har sluppet å leve med all den uforutsigbarhet og dramaet. Vi har en god tone i dag, ingen form for dramatikk, men jeg har 100% ansvar for barna. Han har mer enn nok med seg selv og sitt. 

En skal og kan ikke dra alle med denne diagnosen over en kam, men å ha en partner med bdp kan desverre være veldig psykisk belastende. Jeg visste ikke om diagnosen før etter at vi fikk barn. Tror alt avhenger av hvor villig vedkommende er til å få hjelp, det er selvfølgelig ikke bra for barn å leve med en mamma eller pappa som ikke har kontroll over følelseslivet sitt. 

Det eldste barnet mitt og faren har et nært og godt forhold. Han er en god pappa på mange måter for henne. Yngste var bare 2 mnd da han forsvant, de har naturlig nok ikke det samme forholdet, men yngste har på sin side et veldig nært forhold til den "nye" kjæresten min. For oss og meg har det beste vært at det ble slik. Vi har et harmonisk hjem og forutsigbarhet nå, trygghet i hverdagen. Barna er lykkelige. Det er vondt at de ikke får vokse opp med både mamma og pappa, men det er også skremmende å tenke at jeg ville holdt ut nesten hva som helst fordi jeg trodde det var det viktigste for barna at vi holdt sammen. 

Jeg syntes det var veldig belastende å leve med eksen. Følte jeg ikke hadde kontroll over hverdagen. Uansett hvor mye jeg gikk på eggeskall så kunne en liten ting utløse et skred av følelser hos han. Jeg fikk det mye bedre psykisk når jeg slapp disse bekymringene og er en mye bedre mamma når jeg slipper å forholde meg til slikt. 

 

Anonymkode: f4234...f90

[AnonymBruker]

Høres ut som et helt ordinært liv med en hormonell kvinne. Enten uka med PMS eller hormonforstyrrelse fra prevensjon. Forskjellen er jo at vi menn har lært oss å bare leve med galskapen. 

Anonymkode: 75032...38e

[Jordbæra]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Høres ut som et helt ordinært liv med en hormonell kvinne. Enten uka med PMS eller hormonforstyrrelse fra prevensjon. Forskjellen er jo at vi menn har lært oss å bare leve med galskapen. 

Anonymkode: 75032...38e

Lurer veldig på hva slags kvinner du omgås. For jeg har aldri opplevd at kvinner er så ustabile uten den faktiske diagnosen. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Høres ut som et helt ordinært liv med en hormonell kvinne. Enten uka med PMS eller hormonforstyrrelse fra prevensjon. Forskjellen er jo at vi menn har lært oss å bare leve med galskapen. 

Anonymkode: 75032...38e

Bare mye, mye verre desverre. 

Anonymkode: f4234...f90

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har en partner som har Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (Borderline). Vi har også et lite barn. Per nå bor vi litt fra hverandre, på grunn av alle vanskelighetene som har vært. Mye sinne og store humørsvingninger, og som til slutt viste seg å også gå utover barnet.

Noen som har erfaring med dette / vært i samme situasjon - som kan fortelle om hvilke erfaringer dere gjorde dere?

Det er jo så vanskelig det hele, da personen også har mange fine sider - og man også har et lite barn sammen, som jo også er glad i vedkommende. Tankene er mange. Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget, annet enn at det hadde vært fint å høre om andres erfaringer.

 

Anonymkode: 76340...bb4

Terapi asap. Mindfulness. Gjøre livet så enkelt og oversiktlig som mulig. Klare og tydelige rammer og ukeplaner. Trening. Ikke noe alkohol. 

Anonymkode: 38515...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Høres ut som et helt ordinært liv med en hormonell kvinne. Enten uka med PMS eller hormonforstyrrelse fra prevensjon. Forskjellen er jo at vi menn har lært oss å bare leve med galskapen. 

Anonymkode: 75032...38e

Dette var ikke engang morsomt. Borderline er en forferdelig krevende diagnose. For både den som har det og partner. Pluss barn og alle nære og kjære egentlig. Som kvinnen som må være motvekten til dette for å skape nok stabilitet for barn, partner og alle berørte ble dette ren idioti. 

Du bør begynne å vurdere hvilken type kvinner du faller for. 

Anonymkode: 68ca9...fda

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon selv. Har en partner med borderline, vi har et lite barn sammen, og bor nå fra hverandre. 

Det er veldig krevende. Kjenner på mange motstridende følelser. Vi visste ikke om diagnosen da vi fikk barn sammen, og jeg opplever at ting har blitt verre etter at barnet kom til verden. På den ene siden så ønsker jeg sterkt at vi skal få forholdet til å funke. Jeg er veldig glad i partneren, barnet er glad i forelderen sin, og i gode stunder så er vi en fin familie sammen. På den andre siden så klarer jeg ikke å tro at ting vil bedre seg. Både fordi jeg ikke vet om jeg orker å stå i årevis å vente på at partner skal få behandling for sykdommen sin, jeg kjenner på usikkerhet om dette med humørsvingninger og sinne noen gang vil bli bedre, og jeg er veldig usikker på om jeg klarer å legge bak meg alt vondt og sårt som har skjedd. Vil jeg at barnet vårt skal vokse opp i et ustabilt hjem med en ustabil forelder? Nei. Vil jeg 'gi opp' livet vi har bygget sammen bare fordi jeg ikke klarer å stå i det mens vedkommende får behandling? Vet ikke. 

Jeg har ikke noen gode råd til deg, ts, annet enn å finne noen du kan snakke med. Enten det er en profesjonell eller gode venner som kan være støttespillerne dine. Er det en ting jeg kjenner veldig på er at det er lett å bli blind av kjærligheten, og da kan det være fint å få diskutert med noen som ser situasjonen fra utsiden. 

Sender deg klemmer og støtte. ❤️

Anonymkode: 4e6a7...a13

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager får dere barn med en med alvorlig psykisk diagnose?! 

Anonymkode: f0db2...311

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvorfor i alle dager får dere barn med en med alvorlig psykisk diagnose?! 

Anonymkode: f0db2...311

Jeg visste det ikke da jeg ble gravid. Ikke han heller forsåvidt. Forelska, glad og trygg holdt han seg stabil lenge i begynnelsen av vårt forhold. Var episoder jeg stusset litt på, men trodde kom av at vi ikke kjente hverandre godt nok, og misforståelser. Barna (tvillinger) var rundt 1 år da jeg skjønte at her var det noe... annet. De var 15 år da han fikk diagnosen. Graviditeten var ikke planlagt, men ble gravid med prevensjon. Det var ingen krise da det skjedde. 

Hadde jeg visst hadde jeg nok ikke fått barn med ham. 

Anonymkode: 68ca9...fda

[AnonymBruker]

Snakk om å kjære alle under en kam....ingen er like, selv med samme diagnose. Alle reagerer forskjellig og alle har ulike symptomer.

Synes heller at kvinnfolk med PMS er langt verre enn menn med borderline! 

 

 

Anonymkode: e2dfe...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Snakk om å kjære alle under en kam....ingen er like, selv med samme diagnose. Alle reagerer forskjellig og alle har ulike symptomer.

Synes heller at kvinnfolk med PMS er langt verre enn menn med borderline! 

 

 

Anonymkode: e2dfe...439

Du skjærer jo alle over en kam selv??

Anonymkode: a4290...b58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skjærer jo alle over en kam selv??

Anonymkode: a4290...b58

🙄

Anonymkode: e2dfe...439

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor i alle dager får dere barn med en med alvorlig psykisk diagnose?! 

Anonymkode: f0db2...311

Fordi det er en særdeles vanskelig diagnose å stille. Utrolig mye overlapp med andre diagnoser, adhd og ptsd blandt annet. Dessuten så har man gjerne masse tileggs problematikk med denne diagnosen, spesielt hvis man har levd med det lenge. Dette kan stå i veien for å oppdage riktig diagnose. Man må oppfylle 5 av 9 "traits" for å kvalifisere til diagnosen, hvilke av de 5 du har kombinert med din personlighet og eventuelt tileggs problematikk og andre diagnoser, gjør at ingen med diagnosen er like. Man kan derfor si at det er mange forskjellige grader av sykdommen. Med alle kombinasjoner basert på traits alene må man samle 92 personer med borderline i et rom for å finne 2 stk som er noen lunde like. Eksperter i usa som forsker på området mener at det finnes minimum 4 forskjellige typer av borderline personlighetsforstyrrelse, men man er redd for å sette disse inn i diagnose systemet i frykt for overdiagnosering. I Norge opererer vi derfor med to typer. Denne personlighetsforstyrrelsen er den som er mest forsket på, den vanligste og mest forståtte som finnes. Det er fult mulig å bli frisk fra denne dersom individet selv innser problemet og jobber for det. 

Anonymkode: 5fc0f...616

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvorfor i alle dager får dere barn med en med alvorlig psykisk diagnose?! 

Anonymkode: f0db2...311

De virker kun spontane, glade, gode og forelsket de første 2 årene. Så skjer det noe stressende, gravid og dårlig partner som kanskje ikke ser den så godt akkurat da. Utryggheten og redselen for å bli far, så kommer deres indre psykiske stress og diagnosen kommer veldig godt frem. 

Jeg merket ingenting på min eks de første 2.5 årene vi var sammen. Jeg merket kun adhd, trodde de få utfordringene vi hadde med surr, glemsomhet, impulsivitet og følelsene som svingte gikk under den diagnosen. Rett før barnet ble født kom en annen personlighet frem som ikke var god.

Det tok 3 år før far landet, 2 av årene med behandling og å bo borte fra hverandre, før han har blitt en god pappa. 

Om man skal passe seg så bør man ikke bli sammen med noen som kan ha levd et utagerende liv i barndommen. Eller noen som er oppvokst med omsorgssvikt. Man bør ikke stole på partner med slike ting samt adhd, selv etter lengre samboerskap. For det kan hende en slik diagnose kommer frem etter en graviditet.

Gir det mening for deg? Eller kan det tenkes at noen var mer uendelig enn deg?

Anonymkode: 6de9b...649

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Hvorfor i alle dager får dere barn med en med alvorlig psykisk diagnose?! 

Anonymkode: f0db2...311

Slike kommentarer er så unødvendige, men jeg ventet på at den skulle komme. 

Det er så lett å være etterpåklok, det er derimot vanskeligere å se faresignaler når man står i det. Ofte eskalerer nok utfordingene veldig når man får barn, altså ETTER at barnet er født. Jeg kjenner det blir for dumt å skulle forklare seg i lange drag. Samtlige i tråden her uttrykker jo at vi ikke visste om diagnosen. 

Det er ikke slik at de med borderline ikke kan være snille, fine og oppegående mennesker på veldig mange måter. Hadde det bare vært så enkelt at livet var svart/hvitt.. men nei, det er mange nyanser og hvert tilfelle er unikt. 

Anonymkode: f4234...f90

[AnonymBruker]

Jeg har barn og borderline. Dvs, det er over 15 år siden jeg ble friskmeldt fra diagnosen etter endel terapi. Men så fikk jeg barn og alt raknet. Inkl en svært krevende jobb og et dårlig samliv ble jeg kjempedårlig en god stund. Jeg visste ikke før etter jeg fikk barn at partneren er ekstremt konfliktsky, og uttrykker seg så vagt og uklart som mulig. Så jeg følte meg ekstremt utrygg da ingenting var klart og tydelig. I et samliv med små barn har alle gnisninger, men når en part er avhengig av klar og tydelig kommunikasjon og den andre avhenger av å glatte over og late som ingenting er galt hele tiden krasjer det. Jeg er også dessverre avhengig av en nær og fortrolig kontakt, mens eksen liker å holde alle på avstand. Han ville aldri snakke om noe seriøst.  Hverken arbeidsfordeling, utfordringer med barneopodragelse, økonomi eller noe som helst. Vi var en utrolig dårlig match. Jeg måtte ivareta 2 små uten noe støtte og med en veldig tradisjonell arbeidsfordeling hjemme og en krevende jobb. Spør du eksen var jeg svært urimelig og sint for ingenting.  Spør du meg reagerte jeg med mer intensitet enn andre, men alle ville reagert på det samme. Nå har det vært slutt i 4 år og barnefar er fortsatt ikke i et forhold til tross for iherdig dating. Han er og blir kald, avstengt og har liten evne til nærhet eller klar og tydelig kommunikasjon. Man må ikke ha borderline for å ikke takle sånne menn. Jeg har hovedomsorgen for barna. Barna er glade og velfungerende.  Jeg er i vater igjen etter noen brutale småbarnsmor. Barnefar, som ikke har noen diagnose, lever et ansvarsløst ungkarsliv med dating og festing dagen lang. Betaler ikke barnebidrag. Skylder på meg for at vi ikke har 50/50 samvær men nekter å jobbe på dagtid. Nekter også å bo nærmere meg og barna. Han ser ikke problemet med at barn på 8 og 11 skal bo i 2 hjem med nesten 1 times avstand...

 

 

Anonymkode: 38515...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Synes heller at kvinnfolk med PMS er langt verre enn menn med borderline! 

Hvis disse PMS-damene er verre enn personer med borderline, så er det trolig fordi de også kvalifiserer til en personlighetsforstyrrelse.

I andre tilfeller, så kan PMS forsterke det som allerede er der, eller få begeret til å renne over med reelle problemer. En person som ikke har det bra, men holder det inne, kan lettere få en eksplosjon når de får PMS. Det virker også ekstra kraftig pga at de er konfliktsky resten av måneden.

Anonymkode: e9f5b...2e7

[AnonymBruker]

Angående å "få barn med slike".

Vi var ung og uerfarne i kjærlighet da vi ble kjærester. Ting som var barnslig, tenkte jeg at kom av at vi var så unge.

Så ble jeg gravid og vi flyttet sammen. Ting jeg reagerte på da, tenkte jeg var pga at vi måtte venne oss til å bo sammen med en partner. Vi kom rett fra hybeltilværelsen, og var vant til å se hverandres gode sider.

Så kommer den ene siden frem etter den andre. Klagde jeg, så var det min feil. Og jeg ødela forholdet ved å klage. Han vurderte å dumpe meg pga det. Da ble det slutt på klagingen. Det skulle være 10 år til før jeg visste hva cluster B var for noe...

Anonymkode: e9f5b...2e7