PTSD - flere personer inni deg?

[AnonymBruker]

Jeg lurte på om noen av dere som har opplevd store traumer føler dere som mange personer? Det har slått meg mer de siste månedene at jeg er ikke lenger bare et menneske inni meg. Det er som om det har blitt delt opp i mange ulike, som aldri møtes, hvor det er nesten som om hjernen og kroppen min beskytter den viktigste hovedpersonen fra traume, fra enkelte hendelser i livet, fra store stressøyeblikk. Jeg har alltid bare vært én person, men nå føles det litt ensomt å føle det slik, så jeg ville høre om andre har lignende erfaringer  

Anonymkode: c39d8...c4d

[AnonymBruker]

Nei det har ingenting med ptsd å gjøre. 

Anonymkode: 1b6b1...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei det har ingenting med ptsd å gjøre. 

Anonymkode: 1b6b1...06e

Fortell meg gjerne mer. Har du PTSD? Helsepersonell har sagt at det er helt vanlig med dissosiasjon, og å oppleve seg selv som lite integrert fra mennesket som opplevde traumet. 

Anonymkode: c39d8...c4d

[AnonymBruker]

Ingen personer,men følelser ja...altså følelsen frykt kombinert med realiteten...dra kamp....

Men har borderline også. 

Flere personer høres mer som psykose🤔Jeg vet ikke...spør psykologen/legen🤗

Anonymkode: b4931...7c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ingen personer,men følelser ja...altså følelsen frykt kombinert med realiteten...dra kamp....

Men har borderline også. 

Flere personer høres mer som psykose🤔Jeg vet ikke...spør psykologen/legen🤗

Anonymkode: b4931...7c5

Det er mer følelser / opplevelser; det er ikke fysiske personer. Jeg tror jeg bare kategoriserer dem som personer hvis jeg skulle forklart det. De er liksom veldig separert fra hverandre. Et eksempel er at jeg føler traumet mitt har skjedd en annen. Jeg var jo ikke der psykisk til stede, bare fysisk. Som om jeg var mer en tilskuer der. Det har jeg snakket mye med psykologen om. Men så har jeg i det siste lagt merke til at hvis stresset øker intenst, veldig mye, så skjer det samme, som skjedde under traumet. Jeg kobler liksom fra helt for å skjerme meg selv. Men de opplevelsene tilfaller hverken meg eller den personen som opplevde traumet. Det blir puttet i en skuff og plassert et helt annet sted. Men det viser jo kanskje hvor ulikt PTSD utarter seg  Jeg har ingen følelser av frykt i seg selv. 

Anonymkode: c39d8...c4d

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd traumer hele livet og har KPTSD. Jeg holdt på å gjøre husarbeid i dag og tenke på noe lignende som du spør om her. Spesielt at det var en tråd om dette nå.

Jeg har forskjellig personligheter som jeg bruker til å beskytte meg.

Det er for å beskytte den egentlige personligheten min. For hvis jeg er en annen personlighet og noen lager skader på den, så vil ikke det påvirke meg.
 

Jeg blir derfor oppfattet ganske robust fordi jeg beskytter min ekte personlighet.  
 

Men jeg kan få problemer med denne måten å beskytte meg på, fordi jeg veldig lett kan rote med personlighetene og da blir jeg oppfattet litt merkelig og folk reagerer på at jeg plutselig kan endre meg. 
 

Denne beskyttelsen  gjør også slik at jeg ikke slipper folk nær meg. Jo nærere forhold til noen desto mer kan de møte den ekte personligheten min. Det frykter jeg og holder avstand.

Dette er ikke noe jeg gjør bevvist, men noe jeg lærte for å overleve som liten.

Anonymkode: b63d8...aa8

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at man er flere forskjellige personer/personligheter ved ptsd eller borderline for den saks skyld. Den beste forklaringen på det du føler er nok ca slik: se for deg en stor øy. På denne øyen har det vært en tsunami som har splittet øya i flere biter. På de forskjellige øyene er det forskjellige normer og regler som gjelder. Når du er på øy A føler du, tenker du og mener helt andre ting enn når du er på øy B f.eks. så for og forstå deg selv bedre kan du spørre deg selv: hvilken øy er jeg på idag? Når denne øyen først har delt seg så er det ikke bare bare å sette den sammen igjen. Men, med behandling vil det være mulig å bygge broer mellom øyene slik at de blir nærmere hverandre med tiden. Da kan man lettere gå mellom øyene og man slipper å anstrenge seg så fælt å bruke så mye tid på å "hoppe" så langt vær gang. Målet er jo at disse øyene skal smelte mer og mer sammen på sikt, og at selv om øyen har noen humper, dumper og bulker hist og her, så vil den fortsatt være tilnærmet èn stor øy med nogen lunde samme kjøreregler sånn at den blir lettere å forholde seg til. ❤️

Anonymkode: 70b83...cd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei det har ingenting med ptsd å gjøre. 

Anonymkode: 1b6b1...06e

Feil!

Anonymkode: c66d5...136

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er ikke sånn at man er flere forskjellige personer/personligheter ved ptsd eller borderline for den saks skyld. Den beste forklaringen på det du føler er nok ca slik: se for deg en stor øy. På denne øyen har det vært en tsunami som har splittet øya i flere biter. På de forskjellige øyene er det forskjellige normer og regler som gjelder. Når du er på øy A føler du, tenker du og mener helt andre ting enn når du er på øy B f.eks. så for og forstå deg selv bedre kan du spørre deg selv: hvilken øy er jeg på idag? Når denne øyen først har delt seg så er det ikke bare bare å sette den sammen igjen. Men, med behandling vil det være mulig å bygge broer mellom øyene slik at de blir nærmere hverandre med tiden. Da kan man lettere gå mellom øyene og man slipper å anstrenge seg så fælt å bruke så mye tid på å "hoppe" så langt vær gang. Målet er jo at disse øyene skal smelte mer og mer sammen på sikt, og at selv om øyen har noen humper, dumper og bulker hist og her, så vil den fortsatt være tilnærmet èn stor øy med nogen lunde samme kjøreregler sånn at den blir lettere å forholde seg til. ❤️

Anonymkode: 70b83...cd8

Dette stemmer ikke.

Anonymkode: c66d5...136

[FeraVera]

Jeg vil anbefale deg å lese om DID🤗 

[AnonymBruker]

Jeg er mange forskjellige. Kun meg selv hjemme, en jobb meg, en sosialmeg, en utemeg osv. Men er ikke det rimelig normalt for de fleste?

Nå har jeg hatt traumer, men mannen min sier han også gjør seg om til jobb seg og sosialsjef.

Anonymkode: 7bd30...1a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg lurte på om noen av dere som har opplevd store traumer føler dere som mange personer? Det har slått meg mer de siste månedene at jeg er ikke lenger bare et menneske inni meg. Det er som om det har blitt delt opp i mange ulike, som aldri møtes, hvor det er nesten som om hjernen og kroppen min beskytter den viktigste hovedpersonen fra traume, fra enkelte hendelser i livet, fra store stressøyeblikk. Jeg har alltid bare vært én person, men nå føles det litt ensomt å føle det slik, så jeg ville høre om andre har lignende erfaringer  

Anonymkode: c39d8...c4d

Jeg har sekundær strukturell dissosiasjon som følge av min k-ptsd.

 

 https://stokurs.rvtsnord.no/delkapitler/strukturell-dissosiasjon-2/

Anonymkode: c66d5...136

[Andro]

Det høres mer ut som at du distanserer deg fra deg selv, for å klare å holde orden på nåsituasjonen.
Jeg synes at du skal diskutere dette med en profesjonell. Du kan slite med disossiasjon når du bearbeider eller gjenoppplever traumer, men det kan også være et begynnende tegn på en multippel personlighetsforstyrrelse. Det er uansett noe du kan få hjelp for. Det er ikke lurt å ignorere det, og risikere at det setter seg mer i deg, heller enn at du får hjelp til å løse det opp.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen, men det spørs litt hvor bokstavelig du mener det her. Jeg har KPTSD og kunne godt beskrevet følelsene slik at jeg har flere deler av meg som fungerer litt ulikt. Mitt daglige jeg jobber hardt for å ikke berøre det vonde og vanskelige som har skjedd. Det går mye energi med til å trykke dette ned. De opplevelsene tilhører en del av meg som er litt fanga i de øyeblikkene traumene skjedde. Jeg blir noen ganger tvunget inn i disse delene av meg når jeg blir trigga. Da er jeg barnet som ikke takler det som skjer f eks.
 

Å bearbeide traumer har gjort meg mer integrert, men i hvert fall tidligere kunne det føles som at jeg for å fungere nogenlunde har måttet splitte av de delene av meg som har disse opplevelsene. Det er vel sånn traumer fungerer. Opplevelsene låses liksom i et evig nå, mens man samtidig går videre i tiden slik som alle andre, eldes, får nye opplevelser osv. Så lenge det ikke er veldig adskilte personligheter som du veksler mellom, så tenker jeg at det du gjør bare er å beskrive hvordan det er å leve med traumer. 

Anonymkode: 708b2...625

[AnonymBruker]

Høres ut som en dissosiativ lidelse. 

Anonymkode: b90fa...63a

[AnonymBruker]

Høres ut som DID. Og jeg har aldri hørt om noen med DID som ikke også har en PTSD-diagnose, så helt adskilt er de ikke. 

Anonymkode: 38ba6...1bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er mange forskjellige. Kun meg selv hjemme, en jobb meg, en sosialmeg, en utemeg osv. Men er ikke det rimelig normalt for de fleste?

Nå har jeg hatt traumer, men mannen min sier han også gjør seg om til jobb seg og sosialsjef.

Anonymkode: 7bd30...1a6

Jeg vil si det er ikke noe i nærheten av å ha roller i livet, jeg tror ikke det er noe helt vanlig å kjenne på. Jeg var aldri kjent på det. Jeg har også mange roller, som det ene og det andre, som jeg fremdeles har, jeg kan være leder og venn, på mange ulike måter, eller mamma og datter, men det er ikke dette. 

Andro skrev (3 timer siden):

Det høres mer ut som at du distanserer deg fra deg selv, for å klare å holde orden på nåsituasjonen.
Jeg synes at du skal diskutere dette med en profesjonell. Du kan slite med disossiasjon når du bearbeider eller gjenoppplever traumer, men det kan også være et begynnende tegn på en multippel personlighetsforstyrrelse. Det er uansett noe du kan få hjelp for. Det er ikke lurt å ignorere det, og risikere at det setter seg mer i deg, heller enn at du får hjelp til å løse det opp.

Jeg går i terapi, absolutt  Bare lurte på om andre gjenkjente seg i noe av det. Om det er vanlig for andre med PTSD. Det er liksom ikke så mange å finne som har det; som man kan spørre i nærmeste omkrets, hvertfall min. Det er vanskelig å se for seg de følelsene, og jeg syns det er vanskelig å forklare dem også. Jeg kunne hvertfall aldri forestilt meg selv det før.

Anonymkode: c39d8...c4d

[Andro]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg går i terapi, absolutt  Bare lurte på om andre gjenkjente seg i noe av det. Om det er vanlig for andre med PTSD. Det er liksom ikke så mange å finne som har det; som man kan spørre i nærmeste omkrets, hvertfall min. Det er vanskelig å se for seg de følelsene, og jeg syns det er vanskelig å forklare dem også. Jeg kunne hvertfall aldri forestilt meg selv det før.

Jeg kjenner ikke igjen meg selv, men jeg kjenner igjen flere traumatiserte som jeg har snakket med i jobben min. Jeg har ikke kompetanse til å si at det er knyttet til PTSD, eller om det er andre psykiske mekanismer som slår inn. Det jeg kan si er at du i alle fall ikke er alene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Høres ut som DID. Og jeg har aldri hørt om noen med DID som ikke også har en PTSD-diagnose, så helt adskilt er de ikke. 

Anonymkode: 38ba6...1bc

Åj, dette var noe slik jeg føler:

With depersonalisation you might feel 'cut off' from yourself and your body, or like you are living in a dream. You may feel emotionally numb to memories and the things happening around you. It may feel like you are watching yourself live. When a person experiences prolonged exposure to trauma, they are likely to develop dissociative techniques to cope.

Jeg føler ikke de er ulike stemmer eller ulike navn, eller faktiske personer, som det stod beskrevet noen steder, det er ikke på det nivået, men det var nok nærmeste det jeg opplever. Jeg kan føle et «slør» over enkelte hendelser, som om noen har fortalt meg dem, men jeg var ikke der - selv om jeg helt tydelig har vært der fysisk. Jeg husker dem ikke i minnet mitt som noe jeg kan hente opp. 

Anonymkode: c39d8...c4d

[AnonymBruker]

Andro skrev (Akkurat nå):

Jeg kjenner ikke igjen meg selv, men jeg kjenner igjen flere traumatiserte som jeg har snakket med i jobben min. Jeg har ikke kompetanse til å si at det er knyttet til PTSD, eller om det er andre psykiske mekanismer som slår inn. Det jeg kan si er at du i alle fall ikke er alene.

Takk for svar uansett  Det er - godt og vondt - at man ikke er alene. Man unner jo ingen det, selv om det er fint å høre at andre kan beskrive det samme. Det er sikkert ganske mange psykiske mekanismer som kan slå inn etter et traume. Jeg har ingen tidligere historikk med psykiske lidelser, så det er nok knyttet til samme opphav. Psykologen har sagt at mange kan føle seg lite integrert med traumer, men jeg har ikke tenkt så mye over hva det betyr, før i det siste - om det kan være noe slikt andre opplever også. 

Anonymkode: c39d8...c4d