Grøss og gru

[AnonymBruker]

Hei.

Altså, jeg kunne skrevet bok om dette, så mye er det - så hvis du føler ting høres rart ut, la det gå for alt hadde vært logisk hvis jeg kunne skrevet 100 sider med detaljer. Men holder meg kortfattet her av to årsaker: 

1) For at dere skal henge med og i det heletatt orke å lese.

2) Jeg vil unngå detaljer som avslører meg for mye. Jeg vil allikevel dele mye.

Ok, så greia er at for maaange år siden var jeg sammen med en fyr meg møtte. Det tok lang tid før vi ble sammen, og det hadde sine årsaker, men jeg var stormforelsket. Jeg var også ung (19-20), og hadde ikke helt oversikt over hva livet kan by på. Han var vesentlig eldre, med barn. Godt likt av bekjente og venner, og jeg var blind fordi jeg gikk på rosa skyer. Slukte alt han sa og gjorde med stjerner i øynene. SÅ betatt var jeg.

Litt informasjon om meg som vil være vesentlig å vite er at jeg er født med Tourette/ADHD. Ergo har jeg opplevd endel psykiske utfordringer, men ikke verre enn at det har latt seg håndtere med terapi og oppfølging.

Vi endte opp med å være sammen i 3-4 år om jeg husker rett, og det som gjorde at vi skilte våre veier var at jeg flyttet ut en periode han ikke var hjemme. Årsaken var langvarig psykisk misbruk. Jeg kan ikke dele detaljer, fordi jeg ønsker ikke at vedkommende skal forstå hvem dette er. 

Jeg var naturligvis knust, selvom terapi fikk meg til å forstå at jeg ikke var så syk som jeg trodde. Det var en kombinasjon av manipulasjon og at jeg var lett mottakelig. Og jeg vet at jeg var det viktigste han hadde, og det føltes litt godt å ta det tilbake.

Jeg fikk være i fred, og fikk vel ikke en melding engang etter han kom til tomt hus, fordi det var hans storhet. Og før jeg sier noe mer, så må dere huske at det er over 10 år siden det ble slutt, og jeg har lært meg å ikke være redd for å si hva jeg mener, samt at jeg er blitt voksen også på disse årene. 

Frem til for kanskje 2 år siden, hadde jeg han blokkert for all mulighet til å kontakte meg, stalke meg osv. Jeg vet han spurte andre, men de visste han ikke hadde vært grei og ga han lite info. Etter et år med sorg var jo jeg ferdig med han, men endret ingenting rundt det å la han ta kontakt takt. 

For 2 år siden ish fikk fikk jeg en sms fra et nytt nr, og han håpet da at vi kunne ha en viss kontakt som venner/bekjente. Det gledet meg at han hadde følt ubehag over å aldri vite om jeg stod foran han osv. Kort fortalt sa jeg at vi kan sikkert snakke som normale folk, men jeg ignorerte ALT som hadde med meg og han å gjøre. Og jeg ventet egentlig bare på at tryglingen skulle starte, så jeg sa noe sånt som at det var bra vi ikke var sammen lengre, for det hadde aldri gått bra. Dette for å legge lista.

Vi var litt felles venner og bekjente, og etter jeg ble alvorlig kronisk syk har jeg måtte bruke endel ressurser rundt meg for å "overleve". Jeg trenger hjelp med endel ting. Og sant skal sies at som venner har jeg og vedkommende alltid hatt mye til felles, helt til jeg var dumt å inngikk et forhold med han. Så han er mer og mer blitt en naturlig del som min krets. MEN jeg er på vakt hele tiden, for hvis noen gjennomskuer han, så er det meg. Og han er oppriktig ikke slem. Han er bare sleip, og setter opp feller som de fleste ikke merker engang. Skal gi eksempler.

Så lurer dere sikkert på hvorfor jeg skriver dette. Vel, jeg har lett etter liknende innlegg, uten hell. For dette innlegget handler egentlig om hvor avskyelig jeg synes denne personen er, tross at vi fungerer som venner. Og flere vil tenke hvorfor jeg gidder å være "venn" med han. Vel, keep your friends close, and enemies closer. Han er jo snill, hjelper meg når jeg trenger hjelp, vi har gode samtaler, han kjører meg til sykehus hvis ingen andre kan osv. Utover det gjør vi ikke andre ting sammen, mest fordi jeg takker nei.

Det som plager meg er at vi har sagt begge to at det som har vært lar vi ligge, for jeg gidder ingen ny krig. Venner er noe annet enn forhold, og jeg er langt mer ærlig med han nå, enn jeg ville vært tidligere. Han er rett og slett en litt klystete, hovmodig kar, som elsker å skryte av seg selv og jeg spyr av det.

Jeg har lært meg selv å ta pauser fra kontakten med vedkommende når jeg kjenner at jeg rett og slett føler han motbydelig. Jeg vet, sterkt ord, men husk at jeg også kjenner han svært godt. 

Eksempler kan være at vi er å handler, også kommer han gående forbi meg for å hente noe. Da føler jeg direkte avsky, stivner og føler kun ubehag med alt han gjør. Enda det ikke er et forsøk på noe fra hans side. Men han er så fjern, og jeg forstår det ikke... Han har bare venninner. Ok, mange har jo det, så det i seg selv er jo ikke rart. Men altså, når jeg må forklare vedkommende hvorfor han må si nei til å passe en jente på 3 år som han ikke kjenner, fordi mora til barnet som kun er en bekjent må operere, da er det vel noen antenner som mangler? Og sånne ting går igjen. Før ville jeg ikke tenkt over det, og han liker å hjelpe folk, men han må tenke! Han er vel nå en mann som nærmer seg 50... Jeg er da 34, og hele livet har han bare hengt med jenter som er 10-15 år yngre. Han skylder på at han var sent ute fordi han hadde kreft som liten, men altså, selvom du er barnslig - så må du kunne se at dette ser veldig rart ut for omverden? 

Han tar alltid til seg venner av typen folk som sliter. Særlig som kjæreste. Og jeg ser et mønster... De svake? De som ikke sier imot og lar han ha rett? For han blir ikke sint, aldri sett han sint engang. Han blir bare ekstremt manipulerende og tar over livet ditt uten at du ser det (i forhold). Ellers er den daglige tralten å skryte av kjendiser han kanskje skal møte, eller hvor stolt han er for alt han gjør for andre. Sorry, men jeg spyr! 

På den annen side, hadde jeg ikke visst hva jeg gikk igjennom av manipulasjon, så hadde jeg fått vondt av han for ting han opplever osv. For han er så dumsnill også at han stadig lures i jobb og av folk han kjenner. Men klarer ikke ha medynk, naturligvis.

Nå ble jeg egentlig usikker på nytten av det jeg skriver her. Men kanskje at det går an å bli venn med eksen selvom det har vært et betent forhold. Dog tok det meg 10+ år. Og jeg føler avsky enda som dere forstår. Masse annet jeg kunne sagt, men ikke alt egner seg her. Dere kjenner typen. Alltid andres feil osv. Så når det blir for mye for meg - Da roer jeg kontakten, lar meg selv få tankene på andre ting, også vet jeg at vi kan hjelpe hverandre hvis det trengs. 

Det siste jeg vil si er at jeg tror jeg vet hvorfor jeg føler så sterkt avsky til tider. For selvom vi er enige om at vi overhodet ikke kunne vært i et forhold igjen, så føles det som om det kun kommer fra min side oppriktig. Jeg merker at jo mer kontakt vi feks. har en periode, desto fler hint kommer det, og da går det kaldt nedover ryggen min. For det finnes ingenting i meg som føler noe som helst for han. Så når han hinter mer og mer fordi han blir provosert over ikke å få noe tilbake, så leker jeg bare dum. Later som jeg ikke får med meg noenting. Kan være så enkelt som at han klapper meg på kneet, for å se etter en respons, hvor jeg grøsser og 5 sekunder etter må reise meg å hente noe å drikke fordi jeg "tørster ihjel". Har tidvis vært så plagsomt at jeg har måtte si ting som: Haha, dette kunne vi aldri gjort den gangen vi var sammen, da hadde det bare blitt krangling og tull. Eller si tydelig at jeg har crush på noen andre osv. Det er i disse periodene jeg trekker jeg totalt unna, for at han skal innse at det bare er å gi faen. 

Er vel ikke så mye annet jeg kan gjøre, enn å trekke meg unna? Men den fysiske reaksjonen min overrasker meg. Har lurt på om det er et slags traume. Men så lenge han oppfører seg, og ikke får noen dumme ideer skal jeg klare å ha han som bekjent/venn. Han er ikke mer for meg, og jeg ville ikke savnet han om jeg brøt all kontakt igjen. Dog hyggelig med folk som hjelper. Og deilig å være den som endelig sier hit, men ikke lengre. 

Er så sykt å tenke på at det samme mennesket man gikk på knær for for 10-15 år siden, er det samme menneske man senere avskyr om vedkommende er borti deg. Man lærer så lenge man lever...

Hva hadde DU gjort? Ta høyde for at du mister et stort nettverk fordi du blir syk, og du er avhengig av hjelp spesielt fordi du tidvis må ligge mye, og lappen forsvant i det du ble syk. Derfor tok jeg et valg og gav han en sjans. Men jeg holder han på god avstand, for han har gitt endel hint om at han trives litt for godt i mitt nærvær til tider. Vil bare legge til at det ikke er snakk om manipulasjon hvor vedkommende risikerer å tvinge seg på seksuelt eller noe sånt altså.

Anonymkode: e125d...7ce

[AnonymBruker]

Feil forum.

Anonymkode: 25487...48c

[AnonymBruker]

Det der var litt for mye å lese, men gratulerer så mye! 😊

Eller jeg er så lei for at det skjedde med deg. 😔

Anonymkode: 44113...2e7

[AnonymBruker]

Høres slitsomt ut. Bare ikke la deg tvinge til sex eller noe sånt. Er jo det de vil…

Anonymkode: 2e526...7aa

[AnonymBruker]

Er det snakk om spøkelser eller annen form for paranormal aktivitet siden du valgte denne tittelen ...?

Etter å ha lest tråden om at det spøker, ble jeg ærlig talt litt skuffet da jeg leste dette og så at dette ikke handlet om spøkelser - noe tittelen skulle tilsi.

4 hours ago, AnonymBruker said:

Og flere vil tenke hvorfor jeg gidder å være "venn" med han. Vel, keep your friends close, and enemies closer. Han er jo snill, hjelper meg når jeg trenger hjelp, vi har gode samtaler, han kjører meg til sykehus hvis ingen andre kan osv. Utover det gjør vi ikke andre ting sammen, mest fordi jeg takker nei.

Det som plager meg er at vi har sagt begge to at det som har vært lar vi ligge, for jeg gidder ingen ny krig. Venner er noe annet enn forhold, og jeg er langt mer ærlig med han nå, enn jeg ville vært tidligere. Han er rett og slett en litt klystete, hovmodig kar, som elsker å skryte av seg selv og jeg spyr av det.

Jeg har lært meg selv å ta pauser fra kontakten med vedkommende når jeg kjenner at jeg rett og slett føler han motbydelig. Jeg vet, sterkt ord, men husk at jeg også kjenner han svært godt. 

Eksempler kan være at vi er å handler, også kommer han gående forbi meg for å hente noe. Da føler jeg direkte avsky, stivner og føler kun ubehag med alt han gjør. Enda det ikke er et forsøk på noe fra hans side. Men han er så fjern, og jeg forstår det ikke... Han har bare venninner. Ok, mange har jo det, så det i seg selv er jo ikke rart. Men altså, når jeg må forklare vedkommende hvorfor han må si nei til å passe en jente på 3 år som han ikke kjenner, fordi mora til barnet som kun er en bekjent må operere, da er det vel noen antenner som mangler? Og sånne ting går igjen. Før ville jeg ikke tenkt over det, og han liker å hjelpe folk, men han må tenke! Han er vel nå en mann som nærmer seg 50... Jeg er da 34, og hele livet har han bare hengt med jenter som er 10-15 år yngre. Han skylder på at han var sent ute fordi han hadde kreft som liten, men altså, selvom du er barnslig - så må du kunne se at dette ser veldig rart ut for omverden? 

Han tar alltid til seg venner av typen folk som sliter. Særlig som kjæreste. Og jeg ser et mønster... De svake? De som ikke sier imot og lar han ha rett? For han blir ikke sint, aldri sett han sint engang. Han blir bare ekstremt manipulerende og tar over livet ditt uten at du ser det (i forhold). Ellers er den daglige tralten å skryte av kjendiser han kanskje skal møte, eller hvor stolt han er for alt han gjør for andre. Sorry, men jeg spyr! 

På den annen side, hadde jeg ikke visst hva jeg gikk igjennom av manipulasjon, så hadde jeg fått vondt av han for ting han opplever osv. For han er så dumsnill også at han stadig lures i jobb og av folk han kjenner. Men klarer ikke ha medynk, naturligvis.

Nå ble jeg egentlig usikker på nytten av det jeg skriver her. Men kanskje at det går an å bli venn med eksen selvom det har vært et betent forhold. Dog tok det meg 10+ år. Og jeg føler avsky enda som dere forstår. Masse annet jeg kunne sagt, men ikke alt egner seg her. Dere kjenner typen. Alltid andres feil osv. Så når det blir for mye for meg - Da roer jeg kontakten, lar meg selv få tankene på andre ting, også vet jeg at vi kan hjelpe hverandre hvis det trengs. 

Det siste jeg vil si er at jeg tror jeg vet hvorfor jeg føler så sterkt avsky til tider. For selvom vi er enige om at vi overhodet ikke kunne vært i et forhold igjen, så føles det som om det kun kommer fra min side oppriktig. Jeg merker at jo mer kontakt vi feks. har en periode, desto fler hint kommer det, og da går det kaldt nedover ryggen min. For det finnes ingenting i meg som føler noe som helst for han. Så når han hinter mer og mer fordi han blir provosert over ikke å få noe tilbake, så leker jeg bare dum. Later som jeg ikke får med meg noenting. Kan være så enkelt som at han klapper meg på kneet, for å se etter en respons, hvor jeg grøsser og 5 sekunder etter må reise meg å hente noe å drikke fordi jeg "tørster ihjel". Har tidvis vært så plagsomt at jeg har måtte si ting som: Haha, dette kunne vi aldri gjort den gangen vi var sammen, da hadde det bare blitt krangling og tull. Eller si tydelig at jeg har crush på noen andre osv. Det er i disse periodene jeg trekker jeg totalt unna, for at han skal innse at det bare er å gi faen. 

Er vel ikke så mye annet jeg kan gjøre, enn å trekke meg unna? Men den fysiske reaksjonen min overrasker meg. Har lurt på om det er et slags traume. Men så lenge han oppfører seg, og ikke får noen dumme ideer skal jeg klare å ha han som bekjent/venn. Han er ikke mer for meg, og jeg ville ikke savnet han om jeg brøt all kontakt igjen. Dog hyggelig med folk som hjelper. Og deilig å være den som endelig sier hit, men ikke lengre. 

Er så sykt å tenke på at det samme mennesket man gikk på knær for for 10-15 år siden, er det samme menneske man senere avskyr om vedkommende er borti deg. Man lærer så lenge man lever...

Hva hadde DU gjort? Ta høyde for at du mister et stort nettverk fordi du blir syk, og du er avhengig av hjelp spesielt fordi du tidvis må ligge mye, og lappen forsvant i det du ble syk. Derfor tok jeg et valg og gav han en sjans. Men jeg holder han på god avstand, for han har gitt endel hint om at han trives litt for godt i mitt nærvær til tider. Vil bare legge til at det ikke er snakk om manipulasjon hvor vedkommende risikerer å tvinge seg på seksuelt eller noe sånt altså.

Anonymkode: e125d...7ce

Men hvorfor velger du å likevel fortsatt ha kontakt med ham når du klager over hvor fæl han er; hvorfor i all verden skal han hjelpe deg eller kjøre deg til sykehuset når du baksnakker ham på landets største forum, og hevder at han er sleip ...?

Frasen om å holde sine fiender nærme gjelder for folk som Putin eller andre i politiske maktposisjoner, men neppe for en vanlig norsk kvinne.

Anonymkode: 0e53e...736

[AnonymBruker]

Du sier han lett lar seg utnytte. Jeg tenker du utnytter ham nå for at han skal gjøre deg tjenester.

Du vil ikke inn i et forhold med ham, men gjør deg likevel avhengig av ham.

Du avskyr ham, men tviholder på å ha kontakt med ham.

Jeg tror dette forholdet er like usunt i dag som det var da du var ung.

Du synes å ha et eller annet traumebånd til ham. Eller kanskje det er en dose hevn fra din side også.

Jeg tror du leker med ilden her, du risikerer både å ødelegge deg selv, og å ødelegge for deg selv.

Du vet han vil mer og derfor gjør tjenester for deg - fortsetter du som du nå gjør er det bare tidsspørsmål før det går galt.

Kontakt legen din og psykolog eller kontakt andre som kan hjelpe deg å se dette forholdet for hva det er.

Anonymkode: 0ffe1...e84

[Refuse]

...

Endret 27. september 2023 av Refuse
Alt for mye personlig informasjon

[AnonymBruker]

Det du skriver gir ingen mening. På hvilken måte spiller han et spill? Er det rart å invitere en venn med på ferie? 

Anonymkode: 44592...0a6

[Bamseklemmer]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva hadde DU gjort? Ta høyde for at du mister et stort nettverk fordi du blir syk, og du er avhengig av hjelp spesielt fordi du tidvis må ligge mye, og lappen forsvant i det du ble syk. Derfor tok jeg et valg og gav han en sjans. Men jeg holder han på god avstand, for han har gitt endel hint om at han trives litt for godt i mitt nærvær til tider. Vil bare legge til at det ikke er snakk om manipulasjon hvor vedkommende risikerer å tvinge seg på seksuelt eller noe sånt altså.

Anonymkode: e125d...7ce

Jeg bruker verdens enkleste triks.. som også mange benytter seg av, uten at de tenkler som så mye på det.. Og det er et matematisk regnskap av ekteskapet😉

Finn ut hva som er positivt/negativt og summere.. får du mye røde negative tall, er forholdet konkurs😅 jo de fleste vil nok se på dette som latterlig. Men dette er igrunn meget sant, for vi veier det positive mot det negative. Vi vet selv hva vi vil ha, og har den andre for mye negative sider.. sveiper de fleste til neste. Husk også at en negativ person drar deg ned i det negative (se regnestykket lengre ned)

"Gammel kjærlighet ruster aldri" det er sant, men da kan den ikke inneholde masse negativitet, det er positivitet som virkelig er rustfjerneren. Vi har også en rekke andre eksempler.. høytrykk/lavtrykk, opp/ned, varmt/kaldt, fordeler/ulemper, leve/dø, godt/ondt, pluss/minus etc.. En enkel huskeregel: (pluss og minus gir minus) og (pluss og pluss gir pluss).. Så du kan jo selv velge hvilke side du vil være på? Husk også at (minus og minus gir pluss) da er dere begge negativ, så det er jo et pluss🤭

Jo livet inneholder mye matematikk, etikk, romantikk og erotikk, og alt må være positivt, ellers vil det ikke fungere✔️

Endret 25. september 2023 av Bamseklemmer
..små justeringer bare..