Doktorandene blir stadig yngre

[AnonymBruker]

Før var man gjerne i 40-årene eller eldre når man tok doktorgrad. En sjelden gang var det en i 30-årene.

Nå er de fleste knapt fylt 30. Mange har aldri satt sin fot utenfor universitetet.

Hva har skjedd? Og er dette en god og ønsket utvikling? Jeg føler graden blir utvannet.

 

Anonymkode: 0f311...559

[AnonymBruker]

Jeg fikk selv PhD da jeg var 37. Da hadde jeg naturlig nok jobbet i en god del år først, ingen av dem i akademia. Personlig er jeg veldig glad for det, at akademia ikke er alt jeg kjenner av yrkeslivet. Det er sikkert bra (effektivt) for samfunnet å få ut PhDer som er 27 år, og derfor har mange år igjen i yrkeslivet hvor de kan bruke den dyre graden samfunnet har betalt for dem. Men jeg er glad det ikke er meg. Jeg tok PhD på medisinsk fakultet, hvor de aller fleste hadde jobbet noen år før PhD - eller mange år, de eldste stipendiatene jeg var borte i var over 60 da de disputerte, og den eldste jeg møtte på PhD-kurs, disputerte da han var over 70. Men det er ikke vanlig på andre fakulteter, etter det jeg har hørt. 

Anonymkode: 374d2...5ba

[AnonymBruker]

Vil man ha en annen utvikling må man øke lønna. Jeg kjenner mange som kunne tenke seg phd men som ikke ønsker å gå ned i lønn. Når til og med sykepleiere (med master, naturlig nok) blir lønnstapere på å bli stipendiater sier det seg selv at disse stillingene ikke egner seg for etablerte familiemennesker. 

Jeg har vært stipendiat, og det var blytungt. Det hadde vært enda verre hadde jeg ikke kommet rett fra studiene, for kursene jeg tok var så krevende at uten studieteknikk og fersk kunnskap fra masteren hadde jeg ikke hatt nubbesjans. Det var teoretisk svært tungt. Nå var dette matematisk krevende, er mange retninger hvor det ikke vil være sånn da. 

Fullførte dog aldri graden. Nå har jeg ikke råd til å plukke den opp. 😂

Anonymkode: 1ad43...0ff

[AnonymBruker]

Hvordan i alle dager blir graden "utvannet" av at de som tar den er yngre...? 

De unge har gjort akkurat samme jobben som de eldre. Normert tid for en phd-grad er 3 år, 4 om man har finansiering som innebærer 25% undervisningsplikt. Man har ikke gjort noe mindre jobb om man er ung enn om man er gammel. 

Jeg har phd i informatikk. På mitt institutt var mer eller mindre alle phd-kandidatene nettopp ferdig med master. 

I it-bransjen er lønningene så høye at om man først har lagt livet opp til "normal lønn", så er det mange som ikke har råd til å gå over til stipendiat-lønn. Derfor er det få "eldre" som går tilbake til universitetet for å ta en phd. 

Anonymkode: 48140...999

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg vet om mer enn 1 som har tatt vanlig phd uten å gå rett fra master. De i jobb har tatt næringsphd. Spurte masterveilederen min også og han sa det var veldig uvanlig med opphold mellom master og phd. Dette er over 10 år siden så phd rett etter master kan jo ikke være noe nytt? 

Anonymkode: 115c5...157

[AnonymBruker]

Man kan si mye rart om det å ta en PhD, men det som er helt, helt sikkert er at hvis jeg hadde fått en «normal» jobb rett etter master så hadde jeg aldri tatt den doktorgraden. Hvis jeg først hadde fått prøve å jobbe 40 timer i uka og tjene normalt, så hadde jeg selvfølgelig aldri gått over til å jobbe 80 timer i uka for et par hundre tusen mindre i lønn, færre goder, ingen lønnsforhandlinger, og et opplegg hvor arbeidsmiljøloven generelt ikke eksisterer. 

De eneste jeg kjenner som har tatt PhD etter å ha jobbet en stund er leger, og det er mer en formalitet. Og noen som tar næringsphd. 

Vær glad noen gidder i det hele tatt, akademia er fullstendig ødelagt.. 

Anonymkode: b4677...582

[AnonymBruker]

Er det vanlig å gå rett på PhD etter master altså? Jeg var så ubrent etter fullført master at jeg ikke hadde lyst til å skrive så mye som en tekstmelding engang... Først nå, fem år etter, begynner jeg å savne akademia litt og tenker at det kunne vært fint med en PhD.

Anonymkode: 3c7ff...902

[AnonymBruker]

On 9/24/2023 at 5:57 PM, AnonymBruker said:

Før var man gjerne i 40-årene eller eldre når man tok doktorgrad. En sjelden gang var det en i 30-årene.

Nå er de fleste knapt fylt 30. Mange har aldri satt sin fot utenfor universitetet.

Hva har skjedd? Og er dette en god og ønsket utvikling? Jeg føler graden blir utvannet.

 

Anonymkode: 0f311...559

En naturlig konsekvens av at lønna er på 500.000 mss.

også de. Mest naturlige årsaken til at de ved «mitt universitet» stort sett alle er utenlandske - mye øst-europeere.

Anonymkode: 373c1...dbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

En naturlig konsekvens av at lønna er på 500.000 mss.

også de. Mest naturlige årsaken til at de ved «mitt universitet» stort sett alle er utenlandske - mye øst-europeere.

Anonymkode: 373c1...dbe

Her kommer nesten alle fra Asia. Svært problematisk når det nesten ikke er mulig å finne søkere til faste vitenskapelige stillinger som ikke snakker norsk, og som ikke skjønner norske forhold (viktig der jeg jobber). Vi har brent oss igjen og igjen på å ansatte utenlandske søkere til faste vitenskapelige stillinger som ikke fungerer i jobben. De kan ikke norsk, lærer seg aldri godt nok norsk til å fungere i undervisning, driter i undervisning i det store og hele (de vil bare forske), så de oppgavene faller på de nordmennene som er. Forstår ikke norske forhold (viktig i både undervisning, veiledning og forskning). Dermed får de god tid til å forske, mens forskningstiden til oss norske spises opp fordi vi må undervise så mye og være med i så mange utvalg og andre ting som skjer på norsk. Og når lønnsøkning skjer først og fremst på grunnlag av forskningsproduksjonen, ikke undervisning, så er det enda en kilde til stor frustrasjon. 
Og de på toppen lærer ALDRI. Stillinger lyses ut internasjonalt, på engelsk, igjen og igjen. Med helt urealistiske språkkrav - du klarer ikke lære deg godt nok norsk til å undervise på en fornuftig måte på norsk på 3 år, med mindre du er nederlandsk eller tysk, kanskje. Når du er fra India eller Bangladesh blir det straks verre. Studentene skjønner ikke den engelske aksenten din, heller. Og ingen ting skjer når de ikke lærer seg norsk. 
Sånn går no dagan. 

Anonymkode: 374d2...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Her kommer nesten alle fra Asia. Svært problematisk når det nesten ikke er mulig å finne søkere til faste vitenskapelige stillinger som ikke snakker norsk, og som ikke skjønner norske forhold (viktig der jeg jobber). Vi har brent oss igjen og igjen på å ansatte utenlandske søkere til faste vitenskapelige stillinger som ikke fungerer i jobben. De kan ikke norsk, lærer seg aldri godt nok norsk til å fungere i undervisning, driter i undervisning i det store og hele (de vil bare forske), så de oppgavene faller på de nordmennene som er. Forstår ikke norske forhold (viktig i både undervisning, veiledning og forskning). Dermed får de god tid til å forske, mens forskningstiden til oss norske spises opp fordi vi må undervise så mye og være med i så mange utvalg og andre ting som skjer på norsk. Og når lønnsøkning skjer først og fremst på grunnlag av forskningsproduksjonen, ikke undervisning, så er det enda en kilde til stor frustrasjon. 
Og de på toppen lærer ALDRI. Stillinger lyses ut internasjonalt, på engelsk, igjen og igjen. Med helt urealistiske språkkrav - du klarer ikke lære deg godt nok norsk til å undervise på en fornuftig måte på norsk på 3 år, med mindre du er nederlandsk eller tysk, kanskje. Når du er fra India eller Bangladesh blir det straks verre. Studentene skjønner ikke den engelske aksenten din, heller. Og ingen ting skjer når de ikke lærer seg norsk. 
Sånn går no dagan. 

Anonymkode: 374d2...5ba

Her ble det selvsagt feil i andre setning, det manglet et par «ikke». Det er selvsagt umulig å finne søkere som snakker norsk og som skjønner norske forhold. 🤣

Anonymkode: 374d2...5ba

[AnonymBruker]

Jeg hadde stort ønske om å gå ph.d rett etter master, men det ble ikke slik av flere grunner. Jeg kunne fremdeles ha tenkt meg en ph.d da jeg fremdeles brenner for faget, men å gå ned 150 000 i lønn har jeg rett og slett ikke råd til nå som jeg sitter med unger, boliglån og tidsklemma.

Jeg blir vel en av de som tar doktorgrad som 50-60åring, når økonomien og livsstilen tillater det.

Anonymkode: b637e...aec

[AnonymBruker]

On 9/25/2023 at 11:30 PM, AnonymBruker said:

En naturlig konsekvens av at lønna er på 500.000 mss.

også de. Mest naturlige årsaken til at de ved «mitt universitet» stort sett alle er utenlandske - mye øst-europeere.

Anonymkode: 373c1...dbe

 

23 hours ago, AnonymBruker said:

Her kommer nesten alle fra Asia. Svært problematisk når det nesten ikke er mulig å finne søkere til faste vitenskapelige stillinger som ikke snakker norsk, og som ikke skjønner norske forhold (viktig der jeg jobber). Vi har brent oss igjen og igjen på å ansatte utenlandske søkere til faste vitenskapelige stillinger som ikke fungerer i jobben. De kan ikke norsk, lærer seg aldri godt nok norsk til å fungere i undervisning, driter i undervisning i det store og hele (de vil bare forske), så de oppgavene faller på de nordmennene som er. Forstår ikke norske forhold (viktig i både undervisning, veiledning og forskning). Dermed får de god tid til å forske, mens forskningstiden til oss norske spises opp fordi vi må undervise så mye og være med i så mange utvalg og andre ting som skjer på norsk. Og når lønnsøkning skjer først og fremst på grunnlag av forskningsproduksjonen, ikke undervisning, så er det enda en kilde til stor frustrasjon. 
Og de på toppen lærer ALDRI. Stillinger lyses ut internasjonalt, på engelsk, igjen og igjen. Med helt urealistiske språkkrav - du klarer ikke lære deg godt nok norsk til å undervise på en fornuftig måte på norsk på 3 år, med mindre du er nederlandsk eller tysk, kanskje. Når du er fra India eller Bangladesh blir det straks verre. Studentene skjønner ikke den engelske aksenten din, heller. Og ingen ting skjer når de ikke lærer seg norsk. 
Sånn går no dagan. 

Anonymkode: 374d2...5ba

På mitt institutt får ikke innvandrere kun doktorgradene. De får også mange av de faste stillingene.  Det har blitt mye høyere konkurranse om de faste stillingene enn det som var vanlig tidligere.  Tror det også gjør at det blir færre nordmenn som velger å ta doktorgrad. Om man er en norsk masterstudent og ser at nesten alle de unge forskerne på instituttet har bakgrunn fra eliteuniversiteter i utlandet så blir det jo også tydelig at konkurransen for å få ansettelse på universitetet er hard. 

Anonymkode: 7dd64...b61

[AnonymBruker]

Dårligere økonomiske tider og et vanskeligere arbeidsmarked kan jo bidra til å føre flere nordmenn inn i akademia igjen. Hvis de anekdotiske eksemplene over her faktisk har vært betegnende for situasjonen i lang tid (noe jeg mistenker at de er, basert på statistikker fra mitt eget tidligere studiested), så er økonomiske svingninger ikke bare til ulempe for akademia. 

Men til påstanden i hovedinnlegget om at "før" var det vanligst å være i 40-årene når man tok doktorgrad: når er "før", og hva underbygger du påstandene dine med, TS? 

SSB har gode statistikker som viser at både gjennomsnitts- og medianalder for alle som har avlagt doktorgrad, fra 1990 til og med 2022 svinger litt. Likevel ligger alderen hele tiden rundt midten av 30-årene, hvert eneste år. Medianalderen er lavere enn gjennomsnittsalderen, noe som tilsier at det ikke noen gang i løpet av disse årene var "vanligst" å være i førtiårene. Dine "følelser" er dermed ikke helt korrekte. 

Ser man på forskjellige fagområder er tendensen at doktorander innen realfag og innen teknologi hele tiden ligger i nedre del av tredveårene, mens innen humaniora og kunstfag er de blitt en del yngre i løpet av disse årene, fra en median på over førti til +/- 37. Innen medisin svinger det litt opp og ned, men de er som regel mellom 36 og 40.

Statistikkene bekrefter mine egne opplevelser ganske godt. Jeg har bakgrunn innen realfag og teknologi og ble uteksaminert i 1997. De av mine studievenner som tok doktorgrad begynte enten rett etter avlagt grad eller innen et års tid. Dermed kunne de rekke å avlegge doktorgrad i god tid før fylte 30, også for 20-25 år siden.

Samtidig har jeg i dag venner som jobber innen helsefag og som har avlagt doktorgrader innen sine fagområder både i slutten av førtiårene og midt i femtiårene. 

Anonymkode: cf3e6...cd3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dårligere økonomiske tider og et vanskeligere arbeidsmarked kan jo bidra til å føre flere nordmenn inn i akademia igjen. Hvis de anekdotiske eksemplene over her faktisk har vært betegnende for situasjonen i lang tid (noe jeg mistenker at de er, basert på statistikker fra mitt eget tidligere studiested), så er økonomiske svingninger ikke bare til ulempe for akademia. 

Men til påstanden i hovedinnlegget om at "før" var det vanligst å være i 40-årene når man tok doktorgrad: når er "før", og hva underbygger du påstandene dine med, TS? 

SSB har gode statistikker som viser at både gjennomsnitts- og medianalder for alle som har avlagt doktorgrad, fra 1990 til og med 2022 svinger litt. Likevel ligger alderen hele tiden rundt midten av 30-årene, hvert eneste år. Medianalderen er lavere enn gjennomsnittsalderen, noe som tilsier at det ikke noen gang i løpet av disse årene var "vanligst" å være i førtiårene. Dine "følelser" er dermed ikke helt korrekte. 

Ser man på forskjellige fagområder er tendensen at doktorander innen realfag og innen teknologi hele tiden ligger i nedre del av tredveårene, mens innen humaniora og kunstfag er de blitt en del yngre i løpet av disse årene, fra en median på over førti til +/- 37. Innen medisin svinger det litt opp og ned, men de er som regel mellom 36 og 40.

Statistikkene bekrefter mine egne opplevelser ganske godt. Jeg har bakgrunn innen realfag og teknologi og ble uteksaminert i 1997. De av mine studievenner som tok doktorgrad begynte enten rett etter avlagt grad eller innen et års tid. Dermed kunne de rekke å avlegge doktorgrad i god tid før fylte 30, også for 20-25 år siden.

Samtidig har jeg i dag venner som jobber innen helsefag og som har avlagt doktorgrader innen sine fagområder både i slutten av førtiårene og midt i femtiårene. 

Anonymkode: cf3e6...cd3

Dette stemmer. I realfag, matematikk, teknologi, osv, er det vanlig å ta doktorgrad rett fra master, mye antageligvis pga gode lønninger i vanlig jobb kontra som stipendiat. Mens i humaniora o.l. er det gjerne lavere lønninger OG vanskeligere å få fast jobb. 

jeg husker jeg fikk litt hakaslepp på seremonien for å feire alle med gjennomført phd som er årlig på mitt universitet, og så hvor gamle de nye doktorene fra de andre fakultetene var. Det var markant aldersforskjell fra mat-nat til historisk-filosofisk og samfunnsvitenskapelig. 

Anonymkode: 48140...999

[AnonymBruker]

Mannen min er sykehuslege i Oslo, og her må man i praksis ha phD for å få fast overlegestilling. Så han har tatt doktorgraden ved siden av spesialisering/vanlig jobb nå i 30-årene, og ble ferdig da han var 36år. Beinhard jobbing, men en del av løpet på en måte. På kreeringen var de fleste rundt hans alder tenker jeg.

Er vel bare bra at folk tilegner seg kunnskapen tidlig i livet og ikke helt på slutten av yrkeslivet? Jeg vil si det er det motsatte av «utvanning». Jobbmarkedet er tøft, og man må fylle på med det man kan for å bli attraktiv.

Anonymkode: 64a2a...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

På mitt institutt får ikke innvandrere kun doktorgradene. De får også mange av de faste stillingene.  Det har blitt mye høyere konkurranse om de faste stillingene enn det som var vanlig tidligere.  Tror det også gjør at det blir færre nordmenn som velger å ta doktorgrad. Om man er en norsk masterstudent og ser at nesten alle de unge forskerne på instituttet har bakgrunn fra eliteuniversiteter i utlandet så blir det jo også tydelig at konkurransen for å få ansettelse på universitetet er hard. 

Anonymkode: 7dd64...b61

Utenlandske søkere får mange av de faste stillingene hos oss også. Det er jo ikke så rart, siden mange av stipendiatene er utenlandske, og da er det få kvalifiserte norske søkere. 

Anonymkode: 374d2...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Utenlandske søkere får mange av de faste stillingene hos oss også. Det er jo ikke så rart, siden mange av stipendiatene er utenlandske, og da er det få kvalifiserte norske søkere. 

Anonymkode: 374d2...5ba

På mitt institutt var også problemet at det rett og slett ikke var nok norske søkere. 

Jeg snakket med min gamle veileder noen år etter jeg var ferdig, og han sukket over at det nå ikke var en eneste norsk phd-kandidat. De fikk rett og slett ikke søkere. Jeg har phd innen et veldig tungt og matematisk felt, og det er ikke så mange norske som er interessert i å studere tung teoretisk matematikk. 

Anonymkode: 48140...999

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.9.2023 den 17.57):

Før var man gjerne i 40-årene eller eldre når man tok doktorgrad. En sjelden gang var det en i 30-årene.

Nå er de fleste knapt fylt 30. Mange har aldri satt sin fot utenfor universitetet.

Hva har skjedd? Og er dette en god og ønsket utvikling? Jeg føler graden blir utvannet.

 

Anonymkode: 0f311...559

Det handler om økonomi. Jeg har jobbet noen år nå, nettopp fylt 40 og ønsker å søke på stipendiater, men tror rett og slett ikke jeg har råd. Jeg har barn å forsørge. Det hadde vært mye lettere å gå rett fra master til PhD den gang jeg studerte, men det visste jeg ikke da - men det vet nok de fleste nå, og derfor synker gjennomsnittsalderen. 

Anonymkode: 51df0...0f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

På mitt institutt var også problemet at det rett og slett ikke var nok norske søkere. 

Jeg snakket med min gamle veileder noen år etter jeg var ferdig, og han sukket over at det nå ikke var en eneste norsk phd-kandidat. De fikk rett og slett ikke søkere. Jeg har phd innen et veldig tungt og matematisk felt, og det er ikke så mange norske som er interessert i å studere tung teoretisk matematikk. 

Anonymkode: 48140...999

Vi har rett og slett ikke hatt norske søkere i det hele tatt innimellom… Av 50 søkere er flertallet fra Asia/Afrika, hvor det er helt åpenbart at de copy-paster samme søknad inn i alt i JobbNorge i håp om å få en stipendiatstilling som billett til Europa. Det er ofte forferdelig vanskelig å vurdere kvalifikasjonene deres (hva betyr de? Er papirene ekte? Finnes tidsskriftene de har publisert i?), og de kan selvsagt ikke noe om norske forhold (problematisk for oss). Er vi heldige får vi 1-2 søkere som snakker norsk. Og det er selv om det står i utlysningen at det er en stor fordel å kunne et skandinavisk språk. 
Det er ikke noe bedre på faste stillinger heller. Der er det dessuten flere irrelevante søkere (uten PhD, helt feil fagfelt), igjen er det tydelig at de søker på «alt» som en billett til Europa. 

Anonymkode: 374d2...5ba

[mmd]

En viktig årsak er at utdanningene er mye kortere enn før. Bachelor, master og ph.d. er 1-2 år kortere enn cand.mag, hovedfag og doktorgrad. En annen årsak er at det er langt flere stipendiatstillinger og muligheter til å ta ph.d. i alt mulig rart, inkludert diverse profesjonsutdanninger.