Hvordan fortelle psykologen at hen forstår?

[AnonymBruker]

Jeg har vært mange år samboer med en kontrollerende mann. Alle årene skjulte jeg mine sår. Jeg fremsto tøff og som jeg hadde det fint.

Ingen forstår hva jeg egentlig har vært igjennom. Eksen skjulte sin vold mot meg og fikk andre til å mislike meg. Han fikk andre til å se på meg som den narsissistiske personen. Ikke han.
 

Jeg mistet kontakt med familien og venner. Jeg ble mer og mer isolert og volden økte. Hovedsakelig psykisk vold.

Jeg begynte mer og mer å holde på å knekke i stykker. Til slutt ønsket jeg å dø.

Må nevne med at i starten var han den mest kjærligste, snilleste,rause,omsorgsfulle mannen som løftet meg opp.
 

Men sakte men sikkert glapp han masken og monsteret kom frem. Jeg var fanget i noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle komme meg ut av.  Jeg hadde mistet alle rundt meg og var helt alene.

Det gikk til slutt så langt at jeg ikke ville leve mer og jeg fikk flere anfall der jeg trodde jeg var gal i hode.
 

Jeg tok til slutt kontakt med legen og fikk psykolog. 1 år med psykolog klarte jeg å rømme fra eksen. Helt alene med alt, ingen familie og venner. Jeg måtte derfor undertrykke resten av følelsene mine for å holde meg sterk og komme meg ut fra helvete.

Nå er det 1 år siden jeg kom meg ut. Jeg var ikke meg selv den tiden hos psykologen.

Psykologen tror det er jeg som er gal og har en personlighetsforstyrrelse. Fordi jeg ikke klarte å slippe noen inn på meg den perioden. Jeg var totalt vettskremt og paranoid. ALLE rundt meg var eksen. Det føltes akkurat sånn.

Jeg nektet å høre på psykologen som prøvde å forklare meg at ikke alle er manipulerende. Men jeg bygget en vegg foran psykologen som prøvde å få meg til å stole på andre. Noe jeg ikke gjorde på noen den tiden. Jeg var helt mutters alene. Jeg beskyttet meg selv mot alle mennesker.
 

Psykologen forsto ikke det. Han forsto ikke at jeg naturlig beskyttet meg selv etter mange år med sterk vold. Jeg var ikke klar for å stole på noen rett etter pr med vold. Han forsto det ikke. 

Nå har jeg begynt å slippe mennesker inn i livet mitt igjen, jeg forstår at ikke alle er som eksen. Men jeg har fortsatt ikke møtt følelsene som jeg undertrykket.

Jeg har ikke fått bearbeidet dette. Jeg har undertrykte følelser og jeg har ikke opplevd å fått snakket om hvordan jeg ble behandlet av eksen og fått høre at det ikke var min skyld og fått tårene mine ut. Jeg har fortsatt de undertrykte følelsene at det er ingen som tror på meg, at alle tror det er min feil. Slik er følelsene.
 

Jeg trenger en psykolog som vil lytte til meg og bekrefte at det ikke var min feil, møte meg på det jeg holdt for meg selv og la meg bli fri fra disse følelsene. Ingen vet hvor mye skade han gjorde mot meg.

Jeg er redd for å prate om det til andre, men jeg trenger en psykolog som vil la meg få ut disse følelsene. En psykolog som forstår hva jeg har vært igjennom og tror på det jeg sier.

Jeg kan ikke møte disse følelsene alene, for da vil jeg dø. Jeg føler at det er min skyld alt sammen, men jeg nekter å høre på det samtidig fordi jeg vet det ikke er min skyld. Men jeg trenger at noen bekrefter det også, forstår meg hva jeg opplevde. At det ikke var min skyld.

Møter jeg dette uten forståelse vil jeg ønske å dø igjen. Det vil kaste meg tilbake til den tiden jeg var i dette voldelige forholdet der han manipulerte andre og meg til å hate meg.

Hvordan skal jeg få frem dette til en psykolog, at de forstår at jeg trenger dette?  Orker ikke bære på dette mer, jeg blir så sliten av å holde på alle disse følelsene. Snart går det over til depresjon, det ønsker jeg ikke.

Har noen opplevd det samme? 

 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

Hvis du går til en psykolog til som setter samme diagnose bør du tenke de har rett. Du har hatt det beintøft. ❤️
De fleste ville fått sterke sykdomstegn psykisk og utviklet sykdommer. Skjønner du er uenig og ikke føler du har blitt sett i rette øyne. Eller er det frykten for å ikke bli forstått? 

Anonymkode: 54848...8ea

[AnonymBruker]

TS, skjønner at du sliter, og har mange spørsmål og tanker, men kan du ikke forholde deg til én tråd? Dette er den nte du starter.

Anonymkode: 43005...17f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du går til en psykolog til som setter samme diagnose bør du tenke de har rett. Du har hatt det beintøft. ❤️
De fleste ville fått sterke sykdomstegn psykisk og utviklet sykdommer. Skjønner du er uenig og ikke føler du har blitt sett i rette øyne. Eller er det frykten for å ikke bli forstått? 

Anonymkode: 54848...8ea

Frykten for å ikke bli forstått😞… Det jeg har vært igjennom er så gale at det ikke er mulig å forklare verken muntlig eller skriftlig.
 

Jeg er redd for at jeg ender med å gi opp snart. Jeg klarer snart ikke bære mer på disse undertrykte følelsene. Det er så slitsomt. Jeg fungerer ikke i samfunnet lenger og jeg klarer ikke være sosial uten at angsten kommer.

Jeg våger ikke å dele med venner og familie. De vil ikke forstå. De så den perfekte mannen, ikke den han var mellom fire vegger. Det er for sykt til å tro på og jeg forstår at folk ikke kan tro på det. Jeg brukte selv år for å tro på det selv, og jeg var den som levde i det.

Jeg trenger derfor å snakke med en terapeut som jeg ikke har relasjon til og som jeg kan møte skammen og skylden som sitter i kroppen min. 
 

Jeg er annerledes nå, at jeg ikke er paranoid lenger. Jeg ser ikke folk som fiender mer. Nå ser jeg bare skaden min og kan ta tak i det. Håper bare jeg får en psykolog snart, at det ikke er lenge å vente. 
 

Men er det mulig å få samtale med noen fra krisesenteret? At jeg kan dele med dem? De forstår kanskje hva jeg har vært utsatt for.

Jeg føler meg så alene med dette😔Jeg treffer mennesker og er sosial og gjør kjekke ting. Men disse følelsene inni meg ligger der å venter på å bli sett. Men jeg trenger noen som jeg kan møte disse følelsene med. En person som vil tåle å se meg sånn.

Sinnet som jeg hadde etter forholdet har jeg fått bort. Jeg var veldig sint den perioden med den første psykologen. Gjorde ting jeg ellers aldri kunne gjort. Utsatt meg selv for fare. Osv.
 

Men jeg har roet meg nå. Nå sitter jeg bare igjen med disse undertrykte følelsene som gir meg angst og hemmer meg totalt.

Anbefaler du krisesenter? Kan jeg bearbeide med dem? 
 

Jeg er helt mutters alene med dette her, våger ikke dele med mine venner og familie. Kun terapeuter og kg😔❤️

 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

Psykologen vil forstå deg hvis du forteller. Det er første steg. Du må kommunisere det du skriver her. De er ikke tankelesere.

Når det er gjort så kan det være greit å huske på at en psykolog ikke må nødt til å forstå deg 100%, vite 100% av alt som har skjedd, for å kunne gi deg riktig behandling.

Anonymkode: 3bb88...5b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Psykologen vil forstå deg hvis du forteller. Det er første steg. Du må kommunisere det du skriver her. De er ikke tankelesere.

Når det er gjort så kan det være greit å huske på at en psykolog ikke må nødt til å forstå deg 100%, vite 100% av alt som har skjedd, for å kunne gi deg riktig behandling.

Anonymkode: 3bb88...5b4

Oki❤️Jeg forstår. Det skal jeg gjøre. Jeg skal fortelle det som jeg sier her til den nye psykologen.

Nå gjelder det bare å vente kjempe lenge til jeg faktisk får en ny psykolog….

Håper det ikke tar for lang tid. Jeg vil bli frisk og fungere i samfunnet og kunne være i arbeid igjen😔…

Trenger psykolog fort å fortelle dem hva jeg trenger hjelp til. Fordi jeg nå vet det. 
 

 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

Ts, du må huske på at selv om du får en personlighetsforstyrrelse som diagnose - så betyr ikke det at du er gal. 

Mest sannsynligvis så kommer personlighetsforstyrrelsen i fra det du ble utsatt for, og både tankemønster og reaksjonsmønster blir naturlig påvirket av traumatiske hendelser. Det er helt naturlig at du får reaksjoner og symptomer, og handler ut i fra det. Psykologen må behandle deg for hvordan du er her-og-nå, men selvfølgelig også ta hensyn til at du har blitt utsatt for noe traumatisk.

Jeg har også levd i et kontrollerende og psykisk voldelig forhold (i tillegg til at jeg har vært utsatt for incest og omsorgssvikt i oppveksten), og jeg ble naturligvis preget. Kom meg ut etter et år, og begynte da hos psykolog - de to første årene var jeg veldig ustabil og hadde aldri hatt så mange selvmordsforsøk (opptil 10 på et år). Og psykologen tenkte at jeg kunne ha en mild form for EUPF, men etter at jeg ble mer stabilisert - så avtok denne selvdestruktive atferden. Jeg går fortsatt til den samme psykologen, og har bare PTSD.

Anonymkode: d6dc3...389

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør stole på psykologen. Og heller lese litt mer om hva en personlighetsforstyrrelse er. For bare tolket ut i fra det du skriver her så virker det spot on. 

Anonymkode: 0fc93...3bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ts, du må huske på at selv om du får en personlighetsforstyrrelse som diagnose - så betyr ikke det at du er gal. 

Mest sannsynligvis så kommer personlighetsforstyrrelsen i fra det du ble utsatt for, og både tankemønster og reaksjonsmønster blir naturlig påvirket av traumatiske hendelser. Det er helt naturlig at du får reaksjoner og symptomer, og handler ut i fra det. Psykologen må behandle deg for hvordan du er her-og-nå, men selvfølgelig også ta hensyn til at du har blitt utsatt for noe traumatisk.

Jeg har også levd i et kontrollerende og psykisk voldelig forhold (i tillegg til at jeg har vært utsatt for incest og omsorgssvikt i oppveksten), og jeg ble naturligvis preget. Kom meg ut etter et år, og begynte da hos psykolog - de to første årene var jeg veldig ustabil og hadde aldri hatt så mange selvmordsforsøk (opptil 10 på et år). Og psykologen tenkte at jeg kunne ha en mild form for EUPF, men etter at jeg ble mer stabilisert - så avtok denne selvdestruktive atferden. Jeg går fortsatt til den samme psykologen, og har bare PTSD.

Anonymkode: d6dc3...389

Tusen takk for at du delte❤️Jeg har kun fått KPTSD, men det sto mulig personlighetsforstyrrelse.

Jeg tenker lite på diagnosene og hvordan jeg ble oppfattet hos den psykologen nå. Husker godt hvor paranoid jeg var den tiden. Ekstrem. Jeg bodde også i bilen og i skogen fordi jeg var så redd for alle.

Mene jeg har kommet dit nå at jeg ønsker hjelp der jeg er i dag. Nå er jeg klar for å slippe psykologer inn og bearbeide. Håper jeg møter en som vil lytte og forstå ❤️
 

 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

Det er jo ikke slik at man ikke kan ha både ptsd OG en personlighetsforstyrrelse. Faktisk er det vel flere med personlighetsforstyrrelse som havner i situasjoner som kan gi ptsd. 

Det er ikke noe enten eller her altså. 

Anonymkode: a21d3...ac6

[Capazitet]

Du kan jo ta og skrive ned/printe ut det du har formidlet her og lese opp for ham/henne. Evt gi han et utskrift for eget bruk. Du formulerer det jo godt i hovedinnlegget ditt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er jo ikke slik at man ikke kan ha både ptsd OG en personlighetsforstyrrelse. Faktisk er det vel flere med personlighetsforstyrrelse som havner i situasjoner som kan gi ptsd. 

Det er ikke noe enten eller her altså. 

Anonymkode: a21d3...ac6

Enig. Det er for eksempek glidende overganger mellom KPTSD og borderline.

Anonymkode: 43005...17f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig. Det er for eksempek glidende overganger mellom KPTSD og borderline.

Anonymkode: 43005...17f

Jeg har veldig få av de symptomene som står for borderline. Har aldri slitt med selvskading osv. Samtidig har jeg kontroll på min identitet. Jeg har samme hobbyer, musikksmak, klesstil, og samme meninger om ting jeg står for.

Samtidig har jeg ikke svart/hvit tenking om folk. Jeg har relasjoner i livet mitt og de har både negative og positive egenskaper, de er ikke enten eller, de er mennesker og unike på mange måter.

Når det gjelder sosialt og bygge relasjoner så sliter jeg med å få noen for nær meg. Jeg klarer ikke å bygge en nær relasjon med en mann feks.

Jeg liker ikke oppmerksomhet heller. Når jeg er sosial så deler jeg ikke noe av mine problemer. Jeg holder det for meg selv og slipper ikke folk inn i mine følelser. Jeg er rolig og sier ikke så mye. Snakker om andre ting eller problemene deres. 
 

Slik har jeg alltid vært. Holdt mine problemer for meg selv med en maske av smil og positiv holdning.

Borderline er en forstyrrelse som virkelig er tøft å leve med som jeg oppfatter. Har sett dokumenterer osv hvordan det er å leve med dette. Mye utover følelser og selvskading. Usikker på hvem de er, og mye innleggelser.

Jeg har typisk KPTSD, alle symptomene stemmer overens der jeg leser, samtidig er det sen diagnosen psykologen haar gidd meg.

Mulig personlighetsforstyrrelse fikk jeg fordi jeg var i en ekstrem ubalanse. Men har det stabilt nå. Det ville han ha merket om han møtte meg igjen i dag.

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo ikke slik at man ikke kan ha både ptsd OG en personlighetsforstyrrelse. Faktisk er det vel flere med personlighetsforstyrrelse som havner i situasjoner som kan gi ptsd. 

Det er ikke noe enten eller her altså. 

Anonymkode: a21d3...ac6

Jeg er klar over at det er mulig å få flere diagnoser. Men når jeg ser meg selv totalt gjennom livet, er det ubehandlet KPTSD som har gjort ting vanskelig for meg. Jeg har ikke de typisk symptomene som er ved personlighetsforstyrrelse. Men jeg har ADD fra barndom da. 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg har veldig få av de symptomene som står for borderline. Har aldri slitt med selvskading osv. Samtidig har jeg kontroll på min identitet. Jeg har samme hobbyer, musikksmak, klesstil, og samme meninger om ting jeg står for.

Samtidig har jeg ikke svart/hvit tenking om folk. Jeg har relasjoner i livet mitt og de har både negative og positive egenskaper, de er ikke enten eller, de er mennesker og unike på mange måter.

Når det gjelder sosialt og bygge relasjoner så sliter jeg med å få noen for nær meg. Jeg klarer ikke å bygge en nær relasjon med en mann feks.

Jeg liker ikke oppmerksomhet heller. Når jeg er sosial så deler jeg ikke noe av mine problemer. Jeg holder det for meg selv og slipper ikke folk inn i mine følelser. Jeg er rolig og sier ikke så mye. Snakker om andre ting eller problemene deres. 
 

Slik har jeg alltid vært. Holdt mine problemer for meg selv med en maske av smil og positiv holdning.

Borderline er en forstyrrelse som virkelig er tøft å leve med som jeg oppfatter. Har sett dokumenterer osv hvordan det er å leve med dette. Mye utover følelser og selvskading. Usikker på hvem de er, og mye innleggelser.

Jeg har typisk KPTSD, alle symptomene stemmer overens der jeg leser, samtidig er det sen diagnosen psykologen haar gidd meg.

Mulig personlighetsforstyrrelse fikk jeg fordi jeg var i en ekstrem ubalanse. Men har det stabilt nå. Det ville han ha merket om han møtte meg igjen i dag.

Anonymkode: d018e...54d

Jeg har ikke kommentert på deg. Min kommentar var generell. Det er et faktum at det ikke vantette skott mellom de to diagnosene. Det er heller ikke slik at f.eks. borderline må se nøyaktig slik og sånn ut. Poenget er at det ene ikke utelukker det andre.

Anonymkode: 43005...17f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg har ikke kommentert på deg. Min kommentar var generell. Det er et faktum at det ikke vantette skott mellom de to diagnosene. Det er heller ikke slik at f.eks. borderline må se nøyaktig slik og sånn ut. Poenget er at det ene ikke utelukker det andre.

Anonymkode: 43005...17f

Ja. Forstår det. Man kan ha flere diagnoser. Må være beintøft å ha både KPTSD og borderline 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

Du viser deg jo ikke akkurat som stabil med alle disse usammenhengende innleggene dine. Du trenger hjelp, men ikke på de premissene du tror.

Anonymkode: 88216...da9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Du viser deg jo ikke akkurat som stabil med alle disse usammenhengende innleggene dine. Du trenger hjelp, men ikke på de premissene du tror.

Anonymkode: 88216...da9

Enig. Jeg vil på det sterkeste råde TS til å ta imot hjelp hun får tilbud om, og stole på at fagpersoner har peiling på det de driver med og vil henne vel.

Anonymkode: 43005...17f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Du viser deg jo ikke akkurat som stabil med alle disse usammenhengende innleggene dine. Du trenger hjelp, men ikke på de premissene du tror.

Anonymkode: 88216...da9

F✌🏼k you

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Enig. Jeg vil på det sterkeste råde TS til å ta imot hjelp hun får tilbud om, og stole på at fagpersoner har peiling på det de driver med og vil henne vel.

Anonymkode: 43005...17f

And you 

 

Anonymkode: d018e...54d

[AnonymBruker]

Slutt å fokuser på diagnoser og hva du tror du har eller kan få. 
Det med diagnoser er et verktøy for behandler for å kunne gi deg riktig behandling. 
Tenk godt gjennom hva du sliter med, hva er vanskelig for deg i hverdagen, hva trenger du hjelp til nå? 
alle mennesker opplever traumer på ett eller annet nivå. 
Du er sterk som kom deg ut av et dårlig forhold, og det er bra 💪🏼 

Det som er viktig er hvordan du har det her og nå, og planene framover. Prøv ikke se deg så mye tilbake. 
Vi er blitt veldig opptatt av å snakke ihjel det kjipe som har vært, framfor å se framover. Å bearbeide traumer kan være nødvendig, men ikke alltid. Det spørs om det vil gjøre det bedre for deg eller verre. 
En psykolog kan lytte og støtte, men det er du selv som må gjøre endringene. 
 

Anonymkode: c6a6e...115