Alvorlig syk mann som er sur og vanskelig uansett hva vi gjør.

[AnonymBruker]

Min mann fikk alvorlig Parkinson for noen år siden, men har vært i bra form helt til i fjor høst da formen begynte å dale og humøret ble veldig dårlig.

Det har vært enormt mye hakking, bjeffing, kjefting, kverulering og sjikanering både på meg og barnet, og jeg har for første gang i mitt liv eksplodert og kjeftet tilbake på han.  Jeg har stått på pinne for han for at han skal ha et best mulig liv, og nå har han havnet på sykehuset og han kommer nok ikke ut igjen i live.

Alt vi i familien gjør er feil, og jeg forstår at han er veldig sliten pga undersøkelser og behandlinger, men det er feil at vi kommer på besøk til han, selv om vi deler oss opp og kommer i små puljer.

Jeg har også bestemt at han skal få én eller to uten besøk, der han bare får tenke på seg selv og hvile, men det er også feil.

Da ringer han og bestiller besøk fra de forskjellige i familien eller venner, og ber oss komme til forskjellige tidspunkt. Ikke alle har mulighet til å slippe alt de har i hendene og gå på besøk akkurat da selv om han er syk, og når jeg spør om én av oss kan komme på besøk to timer tidligere og kun være der i 10-15 minutter, så er det feil også.

Da kritiserer han vedkommende for at han er egoistisk og  bare tenker på seg selv.

All denne kjeftingen gjør at mister jeg både følelser og håp, og blir helt utslitt midt i all sorgen.

Han er så sur og gretten at jeg nesten bare har lyst å la han ligge der alene, selv om man er inne i sine siste dager.

Jeg prøver å skåne barnet men det er ikke lett.

Noen som har lignende erfaringer?

Anonymkode: b0044...223

[AnonymBruker]

Har ikke lignende erfaring, men skjerp deg! Han skal DØ! Han er forbanna og bitter for at livet ble alt for kort. For alt han går glipp av. For at dere skal leve et helt liv uten han. Han har all rett til å reagere med å være sint og sur. Andre hadde grått ustanselig og lagt all sin egen sorg og redsel for døden over på andre. Er det så mye bedre? Dette handler virkelig ikke om deg, du skal leve videre, så dette skal du bare bite i deg og tenke på hvordan han egentlig er.

Anonymkode: 2d2c9...094

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du han lever sine siste dager? 
Det høres jo ut som om han snakker fint. 
De fleste som dør av parkinson mister til slutt evnen til å snakke og ringe/sms. 
hvis han får kjeftet så mye høres det ut som han er for frisk til å dø. 
 

Å være pårørende er ekstremt krevende. Jeg ville ringt sykepleier på avdelingen det han er og forklart problemet. Vær dønn ærlig! 
Det går ann å få avlastningsopphold så pårørende får hvile noen uker i året. Dette kan du kreve! 
 

Selv om du skulle ha rett i at han er døende er det fult ut lov å kjenne på det du gjør og ta avstand. 
barnet deres trenger deg, og du må puste for egen del også. 
Å være alvorlig syk er enormt krevende. Men det gir ham ikke rett til å bli en bølle!

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 9af09...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvorfor tror du han lever sine siste dager? 
Det høres jo ut som om han snakker fint. 
De fleste som dør av parkinson mister til slutt evnen til å snakke og ringe/sms. 
hvis han får kjeftet så mye høres det ut som han er for frisk til å dø. 
 

Å være pårørende er ekstremt krevende. Jeg ville ringt sykepleier på avdelingen det han er og forklart problemet. Vær dønn ærlig! 
Det går ann å få avlastningsopphold så pårørende får hvile noen uker i året. Dette kan du kreve! 
 

Selv om du skulle ha rett i at han er døende er det fult ut lov å kjenne på det du gjør og ta avstand. 
barnet deres trenger deg, og du må puste for egen del også. 
Å være alvorlig syk er enormt krevende. Men det gir ham ikke rett til å bli en bølle!

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 9af09...a2a

Han har fått tilleggs komplikasjoner som gjør at han er i ferd med å få organsvikt. De vet ikke om det henger sammen med parkinson sykdommen, men han klarer å snakke litt og kommuniserer via sms og ansiktsuttrykkene hans, lyder han lager og at han slår med knyttneven i nattbordet eller mot meg eller barnet.

Har snakket med psykolog på avdelingen og sykepleiere, og de forteller at noen takler det med utagerende sinne sånn som min mann, mens andre er ydmyke og takknemlige for alt som blir gjort for de. Ts

Anonymkode: b0044...223

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Har ikke lignende erfaring, men skjerp deg! Han skal DØ! Han er forbanna og bitter for at livet ble alt for kort. For alt han går glipp av. For at dere skal leve et helt liv uten han. Han har all rett til å reagere med å være sint og sur. Andre hadde grått ustanselig og lagt all sin egen sorg og redsel for døden over på andre. Er det så mye bedre? Dette handler virkelig ikke om deg, du skal leve videre, så dette skal du bare bite i deg og tenke på hvordan han egentlig er.

Anonymkode: 2d2c9...094

Det du skriver i første setning er nok grunnen til at du mener jeg skal skjerpe meg!

Hadde jeg ikke hatt denne erfaringen nå så hadde jeg nok også skrevet som svar på et lignende innlegg at ts bør skjerpe seg.

Man vet ikke hvordan man takler en sånn alvorlig situasjon før man står i det selv.

Ts

Anonymkode: b0044...223

[AnonymBruker]

Du mister følelser og håp, hva har mannen din mistet tro?

 

Anonymkode: eac80...f0b

[lillevill]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det du skriver i første setning er nok grunnen til at du mener jeg skal skjerpe meg!

Hadde jeg ikke hatt denne erfaringen nå så hadde jeg nok også skrevet som svar på et lignende innlegg at ts bør skjerpe seg.

Man vet ikke hvordan man takler en sånn alvorlig situasjon før man står i det selv.

Ts

Anonymkode: b0044...223

Ja uffa meg for et svar det der var ts... blir stadig sjokkert over hvordan folk svarer et medmenneske her på KG. 😧 Det er tydeligvis mange her som bare er ute etter å være fæl med noen. Jeg lurer på om du er alene i det eller om det finnes noen bauter som kan hjelpe til litt? Går mannen til psykolog? Om det er sånn at han sitter å nurk er i bitterhet eller om det er hjernen som er påvirket eller om det e medisiner så vil det Kansje hjelpe å få snakka med legen. Kan være han er deprimert og kan få noen medisiner som vil hjelpe. Evt samtaleterapi. 

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Min mann fikk alvorlig Parkinson for noen år siden, men har vært i bra form helt til i fjor høst da formen begynte å dale og humøret ble veldig dårlig.

Det har vært enormt mye hakking, bjeffing, kjefting, kverulering og sjikanering både på meg og barnet, og jeg har for første gang i mitt liv eksplodert og kjeftet tilbake på han.  Jeg har stått på pinne for han for at han skal ha et best mulig liv, og nå har han havnet på sykehuset og han kommer nok ikke ut igjen i live.

Alt vi i familien gjør er feil, og jeg forstår at han er veldig sliten pga undersøkelser og behandlinger, men det er feil at vi kommer på besøk til han, selv om vi deler oss opp og kommer i små puljer.

Jeg har også bestemt at han skal få én eller to uten besøk, der han bare får tenke på seg selv og hvile, men det er også feil.

Da ringer han og bestiller besøk fra de forskjellige i familien eller venner, og ber oss komme til forskjellige tidspunkt. Ikke alle har mulighet til å slippe alt de har i hendene og gå på besøk akkurat da selv om han er syk, og når jeg spør om én av oss kan komme på besøk to timer tidligere og kun være der i 10-15 minutter, så er det feil også.

Da kritiserer han vedkommende for at han er egoistisk og  bare tenker på seg selv.

All denne kjeftingen gjør at mister jeg både følelser og håp, og blir helt utslitt midt i all sorgen.

Han er så sur og gretten at jeg nesten bare har lyst å la han ligge der alene, selv om man er inne i sine siste dager.

Jeg prøver å skåne barnet men det er ikke lett.

Noen som har lignende erfaringer?

Anonymkode: b0044...223

Alle med Parkinson får forandringer i humøret. Det har direkte med sykdom og medisiner å gjøre. Ingen vits i å ta det personlig. Men bytt på hvem som følger opp nærmest. Det gjorde vi de siste årene mamma levde. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Min mann fikk alvorlig Parkinson for noen år siden, men har vært i bra form helt til i fjor høst da formen begynte å dale og humøret ble veldig dårlig.

Det har vært enormt mye hakking, bjeffing, kjefting, kverulering og sjikanering både på meg og barnet, og jeg har for første gang i mitt liv eksplodert og kjeftet tilbake på han.  Jeg har stått på pinne for han for at han skal ha et best mulig liv, og nå har han havnet på sykehuset og han kommer nok ikke ut igjen i live.

Alt vi i familien gjør er feil, og jeg forstår at han er veldig sliten pga undersøkelser og behandlinger, men det er feil at vi kommer på besøk til han, selv om vi deler oss opp og kommer i små puljer.

Jeg har også bestemt at han skal få én eller to uten besøk, der han bare får tenke på seg selv og hvile, men det er også feil.

Da ringer han og bestiller besøk fra de forskjellige i familien eller venner, og ber oss komme til forskjellige tidspunkt. Ikke alle har mulighet til å slippe alt de har i hendene og gå på besøk akkurat da selv om han er syk, og når jeg spør om én av oss kan komme på besøk to timer tidligere og kun være der i 10-15 minutter, så er det feil også.

Da kritiserer han vedkommende for at han er egoistisk og  bare tenker på seg selv.

All denne kjeftingen gjør at mister jeg både følelser og håp, og blir helt utslitt midt i all sorgen.

Han er så sur og gretten at jeg nesten bare har lyst å la han ligge der alene, selv om man er inne i sine siste dager.

Jeg prøver å skåne barnet men det er ikke lett.

Noen som har lignende erfaringer?

Anonymkode: b0044...223

Gjør det beste ut av det lille som er igjen, men ikke mist deg selv. Tenker det blir en lettelse for deg når han får slippe. 

Anonymkode: c099e...f17

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du mister følelser og håp, hva har mannen din mistet tro?

 

Anonymkode: eac80...f0b

Mest sannsynligvis vettet.

Er ikke uvanlig at det utvikles til demens. 

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (Akkurat nå):

Mest sannsynligvis vettet.

Er ikke uvanlig at det utvikles til demens. 

Ja det er en del av det. Men redsel for å dø er en redsel han føler ved å vite døden er nær er nok ikke lett å bære. 

Anonymkode: eac80...f0b

[lillevill]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han har fått tilleggs komplikasjoner som gjør at han er i ferd med å få organsvikt. De vet ikke om det henger sammen med parkinson sykdommen, men han klarer å snakke litt og kommuniserer via sms og ansiktsuttrykkene hans, lyder han lager og at han slår med knyttneven i nattbordet eller mot meg eller barnet.

Min mor som døde av kreft forandret personlighet når hun fikk organsvikt. Hun ble trassete slem og sur og satte alle opp mot hverandre siste året hun levde.

Hvordan er hjertet hans mtp blodomløp? Kan være hjernen ikke fungerer optimalt og at perosnlighetsforandringen handler at hjernen ikke er helt optimal for å si det sånn? 

[AnonymBruker]

Parkinson gir en form for demens. Han er jo ikke seg selv lenger. Det viktigste blir å skåne barnet. Prøv å få til besøk når han er i sånn noenlunde humør. Ring gjerne inn på avdelingen på forhånd. 

Anonymkode: 0e26b...f99

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (3 minutter siden):

Mest sannsynligvis vettet.

Er ikke uvanlig at det utvikles til demens. 

Enig. Er trolig demens. Personen du kjente er ikke der lenger. Nå må du bare forholde deg til han frem til han dør og gjøre tiden så bra som mulig for barnet og han slik at barnet kan se tilbake på siste tiden og huske noen fine ting i alt det triste

Anonymkode: c099e...f17

[lillevill]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

s, lyder han lager og at han slår med knyttneven i nattbordet eller mot meg eller barnet

Huff så leit dette høres ut ts. Jeg tenker du må beskytte ungen mot å bli skremt av han jeg, og ikke ha barnet nær han om han blir så voldsom. Forstår det er utrolig trist men Kansje barnet heller kan besøke om humøret er bedre? Det hadde jeg gjort, kan jo vrøe han får en bedre periode snart. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (16 minutter siden):

Ja uffa meg for et svar det der var ts... blir stadig sjokkert over hvordan folk svarer et medmenneske her på KG. 😧 Det er tydeligvis mange her som bare er ute etter å være fæl med noen. Jeg lurer på om du er alene i det eller om det finnes noen bauter som kan hjelpe til litt? Går mannen til psykolog? Om det er sånn at han sitter å nurk er i bitterhet eller om det er hjernen som er påvirket eller om det e medisiner så vil det Kansje hjelpe å få snakka med legen. Kan være han er deprimert og kan få noen medisiner som vil hjelpe. Evt samtaleterapi. 

Nei, jeg var absolutt ikke bare ute etter å være fæl med noen. Jeg var ute etter at mannen til Ts skulle få litt forståelse og omsorg i sine siste dager. For meg er det den døende som er den viktigste her, ikke den som skal fortsette å leve som klager på at den døende er så vanskelig på dødsleiet. Jeg vil også tro at Ts kommer til å angre veldig i ettertid, når hun får dette litt på avstand, hvis hun ikke endrer innstilling og holdning NÅ.

Anonymkode: 2d2c9...094

[lillevill]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, jeg var absolutt ikke bare ute etter å være fæl med noen. Jeg var ute etter at mannen til Ts skulle få litt forståelse og omsorg i sine siste dager. For meg er det den døende som er den viktigste her, ikke den som skal fortsette å leve som klager på at den døende er så vanskelig på dødsleiet. Jeg vil også tro at Ts kommer til å angre veldig i ettertid, når hun får dette litt på avstand, hvis hun ikke endrer innstilling og holdning NÅ.

Anonymkode: 2d2c9...094

Jeg tenker man kan si samme beskjeden på en måte som gjør at du ikke føler at du må skrive på anonym i frykt for å bli gjenkjent jeg da. 

[AnonymBruker]

Hvor lite er barnet?

Anonymkode: e2135...4b0

[AnonymBruker]

lillevill skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker man kan si samme beskjeden på en måte som gjør at du ikke føler at du må skrive på anonym i frykt for å bli gjenkjent jeg da. 

Man skriver som anonym pga man ikke orke varsler og mas fra andre brukere. Ikke fordi man skriver ting man ikke står for. Og synes du virkelig sette er tråden til å si slikt?

Sorry ts.

Anonymkode: eac80...f0b

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nei, jeg var absolutt ikke bare ute etter å være fæl med noen. Jeg var ute etter at mannen til Ts skulle få litt forståelse og omsorg i sine siste dager. For meg er det den døende som er den viktigste her, ikke den som skal fortsette å leve som klager på at den døende er så vanskelig på dødsleiet. Jeg vil også tro at Ts kommer til å angre veldig i ettertid, når hun får dette litt på avstand, hvis hun ikke endrer innstilling og holdning NÅ.

Anonymkode: 2d2c9...094

Den døende er viktigst men det er ikke lett å forholde seg til en som er mye sint og kanskje ikke alltid er i vår virkelighet... Vi i vår familien snakket åpent om at mamma var blitt en bitch. Det trenges for å holde ut med henne og å prøve å snu stemninga innimellom.