Kan man bli alvorlig syk eller dø av hjertesorg?

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd alt! Gå lange turer, musikk, reise vekk, snakke, sette opp lister over positive tanker osv. Alt jeg kan finne på internett av tips. Jeg vil ikke miste han, men klarer heller ikke leve med han etter han har vært utro. Jeg klarer ikke å tilgi, og jeg vil ikke bo med en som egentlig ikke vil ha meg. Vi har vært med hverandre i tykt og tynt i 25 år. Flere barn. Et innholdsrikt liv.

Jeg er helt knust. Går rundt som en zombie. Klarer bare å gjøre det som jeg absolutt må. Lage mat til barna. Blir helt tom av å være med andre mennesker. Vil bare sove, da slipper jeg unna angsten. Forstår ikke hvordan jeg skal klare alt det praktiske med flytting. Familien blir oppløst. Jeg bryter sammen med en gang jeg er alene. Jeg klarer ikke mat, hele kroppen verker. Jeg er redd for å bli syk av dette. Hvor mye kan kroppen tåle? Jeg tenker på folk som mister noen i dødsfall, og tenker de har det mye verre og at jeg må ta meg sammen. At jeg er svak og patetisk. Så tenker jeg at jeg må være syk allerede. I psyken min. Folk går jo fra hverandre hele tiden. De overlever jo. Føler meg så svak og dum. Og prøver å tenke på hvor sterk jeg var før. Taklet alt mulig. Men kroppen og hodet nekter. Det er akkurat som jeg har gitt opp.

Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: d9cb5...1bb

[AnonymBruker]

Det er jo en stor og tung sorg, et langt liv, 25 år og flere barn. Jeg er sikker på mange ville følt som deg. Jeg også sikkert, eller bare bukka helt under. Aldri takla brudd så bra. 

Jeg vil si at det er en prosess og det tar tid. Det er ikke vits i å tenke at andre har det verre og at du er ei pyse, det gjør jo ting bare mye tyngre vil jeg tro? 

Gi deg selv tid, gi deg selv rom til å føle og kjenne.

Anonymkode: fa8ce...9ea

[AnonymBruker]

Syndromet har fått tilnavnet Takotsubo, eller Broken Heart Syndrome, og ble første gang omtalt i et japansk tidsskrift i 1990, skriver nordlys.no.

https://www.nettavisen.no/hjertesorg/hjerteinfarkt/kjarlighetssorg/kjarlighetssorg-kan-vare-dodelig/s/12-95-3369386

Anonymkode: fbf1f...981

[AnonymBruker]

Men altså.. du må også slå et slag for deg selv.. føkk ham, han var utro.. 

Anonymkode: fa8ce...9ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo en stor og tung sorg, et langt liv, 25 år og flere barn. Jeg er sikker på mange ville følt som deg. Jeg også sikkert, eller bare bukka helt under. Aldri takla brudd så bra. 

Jeg vil si at det er en prosess og det tar tid. Det er ikke vits i å tenke at andre har det verre og at du er ei pyse, det gjør jo ting bare mye tyngre vil jeg tro? 

Gi deg selv tid, gi deg selv rom til å føle og kjenne.

Anonymkode: fa8ce...9ea

Takk for fine ord. Det føles som jeg bukker under, men jeg klarer å holde huset i gang med mat og rene klær osv. Men smerten er der så den minste lille ting er en kraftanstrengelse. Det er overveldende. 
TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

[M.H85]

Kan ikke fysisk dø,men føle seg dø absolutt.

Ofte er vektnedgang og ekstrem tomhet veldig vanlig. Ingenting gir glede. 

 

Men det finnes bare en eneste medisin..... TID.

 

Det vil bli bedre....ikke nå...men senere. 🙏💞

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Syndromet har fått tilnavnet Takotsubo, eller Broken Heart Syndrome, og ble første gang omtalt i et japansk tidsskrift i 1990, skriver nordlys.no.

https://www.nettavisen.no/hjertesorg/hjerteinfarkt/kjarlighetssorg/kjarlighetssorg-kan-vare-dodelig/s/12-95-3369386

Anonymkode: fbf1f...981

Har tenkt at dette ikke kan være bra for hjertet. Har lavt blodtrykk til vanlig og er ikke overvektig, håper det er positivt for hjertet da, eller kan det ramme alle tro?

Anonymkode: d9cb5...1bb

[Mannen 40]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har prøvd alt! Gå lange turer, musikk, reise vekk, snakke, sette opp lister over positive tanker osv. Alt jeg kan finne på internett av tips. Jeg vil ikke miste han, men klarer heller ikke leve med han etter han har vært utro. Jeg klarer ikke å tilgi, og jeg vil ikke bo med en som egentlig ikke vil ha meg. Vi har vært med hverandre i tykt og tynt i 25 år. Flere barn. Et innholdsrikt liv.

Jeg er helt knust. Går rundt som en zombie. Klarer bare å gjøre det som jeg absolutt må. Lage mat til barna. Blir helt tom av å være med andre mennesker. Vil bare sove, da slipper jeg unna angsten. Forstår ikke hvordan jeg skal klare alt det praktiske med flytting. Familien blir oppløst. Jeg bryter sammen med en gang jeg er alene. Jeg klarer ikke mat, hele kroppen verker. Jeg er redd for å bli syk av dette. Hvor mye kan kroppen tåle? Jeg tenker på folk som mister noen i dødsfall, og tenker de har det mye verre og at jeg må ta meg sammen. At jeg er svak og patetisk. Så tenker jeg at jeg må være syk allerede. I psyken min. Folk går jo fra hverandre hele tiden. De overlever jo. Føler meg så svak og dum. Og prøver å tenke på hvor sterk jeg var før. Taklet alt mulig. Men kroppen og hodet nekter. Det er akkurat som jeg har gitt opp.

Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: d9cb5...1bb

Har hørt noen si at hjertesorg er den verste sorgen😓.

det vil komme en dag hvor du føler mindre på alt det du føler nå og det vil bli lettere med tiden. Vet det er en mager trøst.

du vil ikke dø av det isolert sett. Jeg hadde en kollega som hoppet  fra ett hotell i Amsterdam i 2010, angivelig pga kjærlighetssorg (viste seg noen år senere at det var flere ting). Psykiske utfordringer kan du vel kanskje til en grad klare å påføre deg selv gjennom intens og hard jobbing og selvmedlidenhet over tid.

ikke synes synd på deg selv, synd er det på han som ikke lenger får være din livsledsager pga kjødelig lyst drevet av dyriske instinkter og fullstendig mangel på impuls kontroll.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har symptomer på depresjon og det er ikke så rart. Har selv vært gjennom tøff kjærlighetssorg og den eneste veien ut av det er å gå gjennom det. Ikke tenk for mye frem i tid, ta en dag om gangen. Det er fort gjort å tenke på fremtiden ut i fra hvor du er nå men det vil blei bedre med tiden. Bare gi det tid og vær god mot deg selv. Du aner ikke hvor du er om 6 måneder eller 2 år. Han fortjener deg ikke og det er hans tap.

Anonymkode: 5845e...4f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men altså.. du må også slå et slag for deg selv.. føkk ham, han var utro.. 

Anonymkode: fa8ce...9ea

Det tenkte jeg også først, da kom sinnet, men så er det sånn at man etter så mange år sammen med sin sjelevenn og største kjærlighet , også er din bestevenn, og det er den eneste personen man vil støtte seg på. Psykisk sykt på en måte, det gjør det bare verre, men klarer ikke la være.

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

[AnonymBruker]

M.H85 skrev (5 minutter siden):

Kan ikke fysisk dø,men føle seg dø absolutt.

Ofte er vektnedgang og ekstrem tomhet veldig vanlig. Ingenting gir glede. 

 

Men det finnes bare en eneste medisin..... TID.

 

Det vil bli bedre....ikke nå...men senere. 🙏💞

Trodde tiden skulle hjelpe, men foreløpig synes jeg det bare blir verre. Hjelper vel når jeg kommer i gang med «mitt nye liv», men akkurat nå klarer jeg ikke å tro det.

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

[AnonymBruker]

Det du opplever er grusomt vondt. Du har min fulle forståelse. Jeg gikk i fra min kjære gjennom nesten to tiår etter utroskap. Det beste jeg gjorde var å stille opp for meg selv, samt akseptere at det som har skjedd. Akseptere at man ikke kunne gjort noe annerledes og at livet nå blir annerledes. Det blir uten han som har vært din så lenge, men livet går ikke under. Du har mange som bryr seg om deg. Benytt deg av venner og nære, gråt, snakk og bearbeid sorgen. Jeg sender deg all mulig styrke! Det blir bedre, etterhvert❤️

Anonymkode: b52de...9b6

[AnonymBruker]

Mannen 40 skrev (5 minutter siden):

Har hørt noen si at hjertesorg er den verste sorgen😓.

det vil komme en dag hvor du føler mindre på alt det du føler nå og det vil bli lettere med tiden. Vet det er en mager trøst.

du vil ikke dø av det isolert sett. Jeg hadde en kollega som hoppet  fra ett hotell i Amsterdam i 2010, angivelig pga kjærlighetssorg (viste seg noen år senere at det var flere ting). Psykiske utfordringer kan du vel kanskje til en grad klare å påføre deg selv gjennom intens og hard jobbing og selvmedlidenhet over tid.

ikke synes synd på deg selv, synd er det på han som ikke lenger får være din livsledsager pga kjødelig lyst drevet av dyriske instinkter og fullstendig mangel på impuls kontroll.

Jeg kommer ikke til å ta livet mitt, det er jeg altfor glad i barna mine til, at den tanken er helt uaktuell. Gjør man det så er det nok annet psykisk sykdom som ligger i bunn. 
Takk for en veldig fin forklaring på utroskap fra en mann)regner med du er en mann utifrå navnet ) . Det er så lett å gå  i den fella og tenke at man ikke er pen nok, god nok, attraktiv nok osv osv når man blir bedratt. Likte veldig godt beskrivelsen din. Den skal jeg ta med meg i tankene videre

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det høres ut som du har symptomer på depresjon og det er ikke så rart. Har selv vært gjennom tøff kjærlighetssorg og den eneste veien ut av det er å gå gjennom det. Ikke tenk for mye frem i tid, ta en dag om gangen. Det er fort gjort å tenke på fremtiden ut i fra hvor du er nå men det vil blei bedre med tiden. Bare gi det tid og vær god mot deg selv. Du aner ikke hvor du er om 6 måneder eller 2 år. Han fortjener deg ikke og det er hans tap.

Anonymkode: 5845e...4f4

Takk for gode ord❤️

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det tenkte jeg også først, da kom sinnet, men så er det sånn at man etter så mange år sammen med sin sjelevenn og største kjærlighet , også er din bestevenn, og det er den eneste personen man vil støtte seg på. Psykisk sykt på en måte, det gjør det bare verre, men klarer ikke la være.

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kommer ikke til å ta livet mitt, det er jeg altfor glad i barna mine til, at den tanken er helt uaktuell. Gjør man det så er det nok annet psykisk sykdom som ligger i bunn. 
Takk for en veldig fin forklaring på utroskap fra en mann)regner med du er en mann utifrå navnet ) . Det er så lett å gå  i den fella og tenke at man ikke er pen nok, god nok, attraktiv nok osv osv når man blir bedratt. Likte veldig godt beskrivelsen din. Den skal jeg ta med meg i tankene videre

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

Jeg forstår det, men jeg tror det er viktig å forstå og anerkjenne at han VAR din bestevenn og din sjelefrende, fordi jeg tror en del av smerten som ikke går vekk er når vi forteller oss selv motstridende ting.. som at han er min bestevenn og sjelefrende, og alt, og samtidig den som begikk det største sviket. Da sitter man på en måte i en runddans av det.. om du skjønner meg. 

Jeg tror du må ta et valg og gå videre enten med at du ønsker å tilgi dette og da er han din bestevenn og sjelefrende og alt, eller innse det at det er han faktisk ikke lenger. Det valgte han selv og den sorgen må du få ta så du kan gå videre. 

Det er ikke din feil at han var utro og det er ikke noe du kunne gjort annerledes. Mennesker som er utro er det fordi de har noe i seg som det utroskapet liksom skal stilne, men det skjer ikke det heller. 

Anonymkode: fa8ce...9ea

[M.H85]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Trodde tiden skulle hjelpe, men foreløpig synes jeg det bare blir verre. Hjelper vel når jeg kommer i gang med «mitt nye liv», men akkurat nå klarer jeg ikke å tro det.

TS

Anonymkode: d9cb5...1bb

Psykolog? Kan hjelpe.

[Virrevirrevapp]

Kjærlighetssorg er som en febersykdom. Det er tungt, svett og tyngende. Man kjenner seg ikke som seg selv og alt er uvant. På et tidspunkt ebber feberkrampene ut og da starter arbeidet med å bygge seg opp. Man blir frisk men en litt annen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har prøvd alt! Gå lange turer, musikk, reise vekk, snakke, sette opp lister over positive tanker osv. Alt jeg kan finne på internett av tips. Jeg vil ikke miste han, men klarer heller ikke leve med han etter han har vært utro. Jeg klarer ikke å tilgi, og jeg vil ikke bo med en som egentlig ikke vil ha meg. Vi har vært med hverandre i tykt og tynt i 25 år. Flere barn. Et innholdsrikt liv.

Jeg er helt knust. Går rundt som en zombie. Klarer bare å gjøre det som jeg absolutt må. Lage mat til barna. Blir helt tom av å være med andre mennesker. Vil bare sove, da slipper jeg unna angsten. Forstår ikke hvordan jeg skal klare alt det praktiske med flytting. Familien blir oppløst. Jeg bryter sammen med en gang jeg er alene. Jeg klarer ikke mat, hele kroppen verker. Jeg er redd for å bli syk av dette. Hvor mye kan kroppen tåle? Jeg tenker på folk som mister noen i dødsfall, og tenker de har det mye verre og at jeg må ta meg sammen. At jeg er svak og patetisk. Så tenker jeg at jeg må være syk allerede. I psyken min. Folk går jo fra hverandre hele tiden. De overlever jo. Føler meg så svak og dum. Og prøver å tenke på hvor sterk jeg var før. Taklet alt mulig. Men kroppen og hodet nekter. Det er akkurat som jeg har gitt opp.

Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: d9cb5...1bb

Det å miste nokon i et dødsfall er ikkje verre enn å miste en du elsker i et samlivsbrudd. Et samlivsbrudd er ofte verre. Vedkommende finnes fremdeles, men du kan ikkje vere med h*n. 

 

Finn deg en ny hobby, det er mitt tips. 

Anonymkode: ed889...916

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det du opplever er grusomt vondt. Du har min fulle forståelse. Jeg gikk i fra min kjære gjennom nesten to tiår etter utroskap. Det beste jeg gjorde var å stille opp for meg selv, samt akseptere at det som har skjedd. Akseptere at man ikke kunne gjort noe annerledes og at livet nå blir annerledes. Det blir uten han som har vært din så lenge, men livet går ikke under. Du har mange som bryr seg om deg. Benytt deg av venner og nære, gråt, snakk og bearbeid sorgen. Jeg sender deg all mulig styrke! Det blir bedre, etterhvert❤️

Anonymkode: b52de...9b6

Tusen takk for gode ord❤️ Jobber med å akseptere det, men det er så vanskelig når alt i livet er så sammenfiltret med hans liv, og jeg føler at mitt liv er tomt uten hans tilstedeværelse. Føler alle våre interesser sammen har blitt ødelagt, og jeg vet ikke hvem jeg er uten han. Jeg skal ta med meg rådene dine, du må ha vært igjennom en virkelig tøff tid og er sterk som har kommet deg videre❤️

Anonymkode: d9cb5...1bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det å miste nokon i et dødsfall er ikkje verre enn å miste en du elsker i et samlivsbrudd. Et samlivsbrudd er ofte verre. Vedkommende finnes fremdeles, men du kan ikkje vere med h*n. 

 

Finn deg en ny hobby, det er mitt tips. 

Anonymkode: ed889...916

Ja, man møter nok mer støtte og omsorg i en sånn situasjon, sorgen og depresjonen blir mer forstått. Når man ligger alene med sin sorg og må ta seg sammen og late som ingenting for alle rundt deg er det kanskje fort å tenke sånn. 
Vi deler hobbyer og interesser. Nå føler jeg det er helt ødelagt. Jeg blir kvalm av dem, han dukker opp i tankene mine hele tiden. God ide og finne seg en ny. Det skal jeg tenke på i dag. Hva var det jeg likte å gjøre før han, utenom det vi hadde sammen. 
TS

Anonymkode: d9cb5...1bb