Når forhold ikke fungerer med baby, erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i 3 år. Vi har har hatt det fint sammen, bortsett fra når han drikker alkohol. Det har skjedd flere episoder med vold og rus. Vi har dessverre ett barn sammen. I ukedagene drikker han noen ganger, selv om det ikke er så mye. Kanskje 4 øl eller en flaske vin. 

 

Eksempel torsdag fredag og lørdag. I helgene drikker han alltid begge dager hjemme. Jeg har etter alt fått drikking helt opp i halsen og rører ikke alkohol lenger selv. Han blir aldri idiot hjemme, men jeg kjenner jeg finner det uattraktiv og mine følelser er blitt borte nesten. Vi krangler ofte for vi finner ingenting å gjøre, jeg liker å være aktiv og han liker å drikke alkohol. Vi sitter kun inne. 

 

Han har lovet å drikke mindre men føler ikke han klarer det. Jeg ble sist irritert for han gikk å kjøpte 14 øl til å ha hjemme. Jeg forklarer at jeg har ingenting imot at han koser seg med noen øl, men føler ikke han prøver å drikke mindre når han må kjøpe de enorme mengdene som forsvinner på 2 dager. 

 

Han blir da rasende, lager krangling offentlig, sier jeg skal kontrollere alt han gjør og at jeg er en grusom person. Han sier at jeg burde ha dårlig samvittighet når han ikke kan kose seg lenger. Jeg forstår jo at han syns jeg er kontrollerende, for jeg ER jo det når det komme til alkohol. Men føler ikke han forstår grunnen. Har flere ganger vært på nippet til å gå fra han, men da lover han som sagt at det skal bli bedre. 
 

Han sier jeg alltid må lage dårlig stemning, jeg er så jævlig, jeg skal kommentere å kontrollere alt han gjør. Jeg vet jo mange av disse tingene stemmer, men det er jo ikke sånn at jeg vil være slik. Jeg blir jo slik for det har skjedd så mye alvorlig, og vi har ett barn sammen. 

 

Nå kjenner jeg bare at jeg orker ikke mer. Jeg er likegyldig til han, hva han gjør. Har ikke lyst å ha sex med han. Hadde han vært utro hadde det bare gjort det lettere å gå. Han mener at jeg ikke kjemper for forholdet, er sur etc. Babyen vår er kun 1,5 år, og jeg får så vondt i hjertet av at han ikke skal få ha begge foreldre hele tiden. Jeg føler meg som en idiot som fikk barn med han. Er det noen som kan fortelle meg om situasjoner hvor dere har gått fra hverandre, der baby likevel har det bra? Eller om jeg har feil/rett eller burde prøve mer? 

 

Han er veldig god og snill med babyen vår. Flink å hjelpe til ofte, og har mange positive sider også. Bare så det er sagt. Jeg vil at han skal se babyen vår, og ha mest mulig kontakt og er ikke en person som vil ta det ut over barnet selv om dette åpenbart er slutten. Jeg er ikke redd for rus eller alkohol når han hadde hatt baby i såfall, men er redd at han kan plassere baby hos foreldre for så å gå å drikke. 

Anonymkode: dd71e...081

[kjærring]

Et barn merker når ting ikke er greit mellom foreldrene og det er utrolig hvor lite alkohol som skal til før et barn merker det. Denne mannen er jo tufeligvis en alkoholiker siden han ikke klarer å legge vekk ølen og må ha den for å kose seg. 

Mitt beste tips er å dra. Samvær blir man jo enige om og han får jo sett barnet sitt. 

Jeg bet med meg selv at jeg hadde ikke funnet meg i noe sånt. 

[Vera]

Hvem har han vært voldelig mot?

[Duff]

Fire øl eller ei flaske vin er MYE på en ukedag.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har vært sammen med min samboer i 3 år. Vi har har hatt det fint sammen, bortsett fra når han drikker alkohol. Det har skjedd flere episoder med vold og rus. Vi har dessverre ett barn sammen. I ukedagene drikker han noen ganger, selv om det ikke er så mye. Kanskje 4 øl eller en flaske vin. 

 

Eksempel torsdag fredag og lørdag. I helgene drikker han alltid begge dager hjemme. Jeg har etter alt fått drikking helt opp i halsen og rører ikke alkohol lenger selv. Han blir aldri idiot hjemme, men jeg kjenner jeg finner det uattraktiv og mine følelser er blitt borte nesten. Vi krangler ofte for vi finner ingenting å gjøre, jeg liker å være aktiv og han liker å drikke alkohol. Vi sitter kun inne. 

 

Han har lovet å drikke mindre men føler ikke han klarer det. Jeg ble sist irritert for han gikk å kjøpte 14 øl til å ha hjemme. Jeg forklarer at jeg har ingenting imot at han koser seg med noen øl, men føler ikke han prøver å drikke mindre når han må kjøpe de enorme mengdene som forsvinner på 2 dager. 

 

Han blir da rasende, lager krangling offentlig, sier jeg skal kontrollere alt han gjør og at jeg er en grusom person. Han sier at jeg burde ha dårlig samvittighet når han ikke kan kose seg lenger. Jeg forstår jo at han syns jeg er kontrollerende, for jeg ER jo det når det komme til alkohol. Men føler ikke han forstår grunnen. Har flere ganger vært på nippet til å gå fra han, men da lover han som sagt at det skal bli bedre. 
 

Han sier jeg alltid må lage dårlig stemning, jeg er så jævlig, jeg skal kommentere å kontrollere alt han gjør. Jeg vet jo mange av disse tingene stemmer, men det er jo ikke sånn at jeg vil være slik. Jeg blir jo slik for det har skjedd så mye alvorlig, og vi har ett barn sammen. 

 

Nå kjenner jeg bare at jeg orker ikke mer. Jeg er likegyldig til han, hva han gjør. Har ikke lyst å ha sex med han. Hadde han vært utro hadde det bare gjort det lettere å gå. Han mener at jeg ikke kjemper for forholdet, er sur etc. Babyen vår er kun 1,5 år, og jeg får så vondt i hjertet av at han ikke skal få ha begge foreldre hele tiden. Jeg føler meg som en idiot som fikk barn med han. Er det noen som kan fortelle meg om situasjoner hvor dere har gått fra hverandre, der baby likevel har det bra? Eller om jeg har feil/rett eller burde prøve mer? 

 

Han er veldig god og snill med babyen vår. Flink å hjelpe til ofte, og har mange positive sider også. Bare så det er sagt. Jeg vil at han skal se babyen vår, og ha mest mulig kontakt og er ikke en person som vil ta det ut over barnet selv om dette åpenbart er slutten. Jeg er ikke redd for rus eller alkohol når han hadde hatt baby i såfall, men er redd at han kan plassere baby hos foreldre for så å gå å drikke. 

Anonymkode: dd71e...081

Jeg hadde gått men først hadde jeg kontaktet en advokat for tips om hvordan jeg skal unngå at mitt barn blir pålagt å henge i et hjem hvor rus er daglig kost.

Anonymkode: 02278...2aa

[AnonymBruker]

Vera skrev (10 minutter siden):

Hvem har han vært voldelig mot?

Meg 

Anonymkode: dd71e...081

[Vera]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Meg 

Anonymkode: dd71e...081

Ok, da vet du sikkert hva som er det rette å gjøre? 

[AnonymBruker]

Mannen min hadde litt problemer med alkohol. Mye mindre enn din, både i hyppighet, mengde og alvorlighetsgrad. Ikke snakk om vold. Men drikkingen førte uansett til noen få episoder som satte forholdet vårt veldig på prøve. Til slutt forstod han alvoret i det, både for sin egen del og mtp å beholde meg som kjæreste. Da oppsøkte han hjelp (samtaleterapi henvist via fastlegen), fikk ryddet opp i det mentale som lå bak, og lagde regler for drikking som jeg også var komfortabel med. Over litt tid ble tilliten bygget opp igjen, og nå er ikke alkohol noe tema lenger egentlig. Poenget er at det er mulig å endre sitt forhold til alkohol og gjenoppbygge tilliten mellom dere igjen, men da må han selv ønske det. Både for sin egen del, for deres skyld og for barnet sin del. Han må selv innrømme at han har et problem, og oppsøke hjelp for å løse det, han må være villig til å jobbe hardt for å endre seg, og å ha en åpen og ærlig dialog med deg om problemet sitt.

Anonymkode: fbb0d...708

[AnonymBruker]

Du bør kontakte krisesenter eller andre ressurser for å få råd om hvordan du bør gå frem. Dette er ikke et forhold som er litt dårlig bare, det er skadelig. 

Anonymkode: 5f487...2fc

[AnonymBruker]

Hvis ikke han tar grep om missbruket så har du det bedre alene, du kan stole på deg selv men ikke på han.

Anonymkode: 8ba6a...f45

[AnonymBruker]

Jeg drikker for mye selv. ALDRI vært voldelig, samme hvor mye jeg har drukket. Eneste som skjer er at jeg blir dårlig på ett tidspunkt. Alkohol gjør ingen voldelig. Det bare forsterker eller demper følelser og sider av personlighet som vi har. Samme om din samboer drikker eller er tørrlagt så kan du jo ikke stole på han som pappa til et lite barn. Ei heller kan du bestemme hva andre voksne skal gjør selv om de tar dårlige valg i livet. Det må komme fra dem selv og at de ønsker endre på det. Dere burde nok skille lag da det høres ut som samboer har tatt seg vann. Over hodet med å bli far nå.

Anonymkode: 0a08c...797

[nordlending]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

I ukedagene drikker han noen ganger, selv om det ikke er så mye. Kanskje 4 øl eller en flaske vin. 

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

I helgene drikker han alltid begge dager hjemme.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

han gikk å kjøpte 14 øl til å ha hjemme (...) forsvinner på 2 dager. 

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er ikke redd for rus eller alkohol når han hadde hatt baby i såfall, men er redd at han kan plassere baby hos foreldre for så å gå å drikke. 

 

Situasjonen med drikkingen hans er absolutt ikke forenelig med et familieliv. 14 øl på 2 dager, alltid drikking fredag og lørdag, noen øl/ei flaske vin midt i uka, flere ganger i uka... Han har et problem! 

Hvordan kan du ikke være redd for hvordan det hadde gått om han var alene med barnet? Hva hvis han sovner etter noen øl/ei flaske vin? Mye kan skje, vil han våkne? Jeg hadde aldri turt å etterlate barnet mitt til en sånn person, far eller ei. Og han har vært voldelig også? Dette er ikke liv laga. 

Endret 24. september 2023 av nordlending

[AnonymBruker]

Ta kontakt med krisesenter. Fortell dem alt uten å legge skjul på noe. Ta imot hjelp. Gjør det i dag.

Anonymkode: 9dcd4...7e7

[Karelia]

Jeg er barn av en alkoholiker.

Pappa var snill og aldri voldelig eller slem, men alle mine tidligste minner fra barndommen handler likevel om utrygghet og redsel fordi pappa var full. Jeg var vanvittig heldig som hadde en sterk mamma som satte ned foten og forlot pappa da jeg var 3,5 år og søsteren min 5,5 år. Selv om hun elsket han og det var forferdelig tøft for henne, så gjorde hun det. Etter min mening reddet hun livene våre den dagen. Hun måtte tåle mye fordømmelse fra svigerfamilien og egentlig litt fra egen familie også. Pappas alkoholforbruk eskalerte etter at hun forlot han, og han døde pga alkoholskader 2 år senere.

Den dag i dag syns jeg fulle folk er vanvittig ubehagelig, selv når det er folk jeg kjenner godt og er 100 % trygg på. Og jeg priser meg lykkelig over at mamma var sterk og forlot han selv om det kostet henne enormt mye den gangen.

 

[AnonymBruker]

nordlending skrev (37 minutter siden):

 

Situasjonen med drikkingen hans er absolutt ikke forenelig med et familieliv. 14 øl på 2 dager, alltid drikking fredag og lørdag, noen øl/ei flaske vin midt i uka, flere ganger i uka... Han har et problem! 

Hvordan kan du ikke være redd for hvordan det hadde gått om han var alene med barnet? Hva hvis han sovner etter noen øl/ei flaske vin? Mye kan skje, vil han våkne? Jeg hadde aldri turt å etterlate barnet mitt til en sånn person, far eller ei. Og han har vært voldelig også? Dette er ikke liv laga. 

Her motsier du deg selv, for han kommer helt sikkert til å få 50 %samvær.....

Anonymkode: 40871...54d

[AnonymBruker]

Overskriften her burde vært «Hvordan skaffe hjelp når mannen er alkoholiker»

Det beste for barnet er å ikke

måtte vokse opp med en alkoholisert far. Så får man jobbe med å finne ut hvordan det skal kunne skje. 

Anonymkode: 4d1b2...7ad

[AnonymBruker]

Han har er alkoholproblem, det er ganske tydelig.

Det er mye bedre for å dra fra hverandre når barnet er baby (eller voksen), enn når det er såpass at det kan spørre hvorfor dere ikke er sammen, osv.

Og jeg syns livet er for kort til å lenke deg fast til en akoholiker du ikke er tiltrukket til lengre....

Stusser også litt på at han er "flink å hjelpe" med baby... 😶 han er far, ikke en hjelper, lol. Det er like mye hans ansvar som ditt, dette barnet.

Uansett, han må vokse opp og få hjelp til alkoholen. Jeg ville ikke orket et slikt forhold, men det får du kjenne på selv. Men lurt å dra før barnet blir for stort, syns nå jeg. 

Kanskje Familievernkontoret er en start, men han må først innrømme alkoholismen.

Anonymkode: b799c...725

[AnonymBruker]

Få den ungen vekk fra denne voldelige alkoholikeren!

Anonymkode: 44709...26e

[AnonymBruker]

Hvis han drikker så mye som du sier, så er det jo merkelig om han alltid er en super pappa og du egentlig ønsker at han skal ha 50/50. Så enten overdriver du når du beskriver drikkingen hans (og han har rett i at du er kontrollerende) eller så burde du absolutt ikke stole på at han skal ha masse samvær. 

Jeg har forøvrig en gutt som er 13 år nå, faren forlot meg når han var 2 år, og det har gått helt fint å leve med mamma og helgepappa. Så du trenger ikke å katastrofetenke angående det. Min gutt har alltid vært glad, utadvendt og snill.

Lykke til.

Anonymkode: 1c21e...8cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Han er veldig god og snill med babyen vår. Flink å hjelpe til ofte, og har mange positive sider også. Bare så det er sagt. Jeg vil at han skal se babyen vår, og ha mest mulig kontakt og er ikke en person som vil ta det ut over barnet selv om dette åpenbart er slutten. Jeg er ikke redd for rus eller alkohol når han hadde hatt baby i såfall, men er redd at han kan plassere baby hos foreldre for så å gå å drikke. 

Anonymkode: dd71e...081

Dette her henger ikke på grep. Det høres ut som du har fått et helt feil forhold til hva som er «normalt». Å hjelpe til er ikke å være en god far. Og jeg er svært skeptisk til at han ikke velger rus og vold når han har barnet. Han gjør jo det mot deg, hva i all verden får deg til å tro at han ikke velger det mot barnet? Barn kommer i «trass-alder» hvor de tester grenser. Kan du si med hånden på hjerte at du stoler på han da?

Jeg anbefaler sterkt at du ringer krisesenteret. De snakker med alle kvinner med alle grader av volds-utfordringer. Uansett hvor mye eller lite vold en kvinne er utsatt for så er det rette instans. De kan hjelpe deg å sortere tanker og få et mer realistisk forhold til hva som virkelig er normalt. For det er lite ved din situasjon som er normalt.

Anonymkode: 8f19c...197