Angst?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Selvsagt behandle angst og depresjon hvis det er det som er grunnen. Håper jo det. Men syns jo det er veldig rart om serotonin er det som forårsaker dette. 
(går til psykolog også, men funker ikke så langt). Kanskje fordi jeg er forvirra om hva og hvorfor jeg har blitt sånn her nå. 
 

men tenkte på noe å gjøre for å prøve å komme sg ut av denne følelsen, siden den opprettholdes av seg selv..

fælt å føle at man har mistet seg selv og personligheten og følelsene, når jeg snakker om feks hvordan jeg er eller hva jeg liker eller hva jeg har gjort tidligere Så føles det ikke som meg, så er helt nummen og låst i ingenting akkurat nå. Men om dette kan være symptomer på alvorlig depresjon/angst/utbrent og «isolert» så er det jo håp om at det vil roe seg med medisin og noe kognitiv terapi og ikke at jeg må jobbe meg gjennom absolutt alt jeg føler før det letter, fordi det vlir vanskelig når jeg ikke føler/er meg selv, tenker klart, kobler meg på andre osv.

Er så redd for å «bli en annen» pga dette, men det er kanskje en katastrofetanke

Anonymkode: e8d50...95a

Den følelsen/frakobletheten er kroppens forsvarsmekanisme for å unngå å kjenne på følelser/det som har skjedd. Hvis du skal komme deg ut av det, så må angsten jobbes med. Du må finne ut hva som er årsaken til at du kobler av, altså de underliggende årsakene. 

Å gå i terapi for sånt kan ta tid, det er ikke løst på 1-2-3. Så gi terapi en sjans, evnt finn en annen terapeut hvis den du går til er feil. Men det avhenger hvor lenge du har gått i terapi. Snakk med legen din om medisiner hvis det er det du føler er riktig. Men jeg tror aktivitet og frisk luft er en veldig god ide, som en del av en større helhet.

Du kan lese litt her, nederst på siden står det også noen tips:  https://www.webmd.com/mental-health/mental-derealization-overview
 

Anonymkode: 262ee...cc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Den følelsen/frakobletheten er kroppens forsvarsmekanisme for å unngå å kjenne på følelser/det som har skjedd. Hvis du skal komme deg ut av det, så må angsten jobbes med. Du må finne ut hva som er årsaken til at du kobler av, altså de underliggende årsakene. 

Å gå i terapi for sånt kan ta tid, det er ikke løst på 1-2-3. Så gi terapi en sjans, evnt finn en annen terapeut hvis den du går til er feil. Men det avhenger hvor lenge du har gått i terapi. Snakk med legen din om medisiner hvis det er det du føler er riktig. Men jeg tror aktivitet og frisk luft er en veldig god ide, som en del av en større helhet.

Du kan lese litt her, nederst på siden står det også noen tips:  https://www.webmd.com/mental-health/mental-derealization-overview
 

Anonymkode: 262ee...cc7

Har aldri vært sånn før nå siste ukene/mnd. Og som sagt har dette dukket opp i en «smell» etter for mye og deretter en utrolig kjip situasjon å være i over tid og reaksjon på symptomene som har kommet ifb med mental utmattelse. Og videre en ond sirkel som forsterker seg selv. 
kobler ikke av i spesielle situasjoner, har bare blitt sånn utover i denne perioden

og derfor er håpet at medisin i første omgang kan hjelpe på de verste symptomene som å føle seg helt ute/inne i seg selv. Så jeg kan komme meg litt ovenpå. Medisin er jo også en behandling. 
 

Anonymkode: e8d50...95a

[AnonymBruker]

Medisiner er en flott start for å komme seg opp til det nivået man klarer å nyttiggjøre seg terapi.

Skal man ha terapi så må man klare å bruke den. Og det krever noe av oss.

 

Anonymkode: 51595...658

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Har aldri vært sånn før nå siste ukene/mnd. Og som sagt har dette dukket opp i en «smell» etter for mye og deretter en utrolig kjip situasjon å være i over tid og reaksjon på symptomene som har kommet ifb med mental utmattelse. Og videre en ond sirkel som forsterker seg selv. 
kobler ikke av i spesielle situasjoner, har bare blitt sånn utover i denne perioden

og derfor er håpet at medisin i første omgang kan hjelpe på de verste symptomene som å føle seg helt ute/inne i seg selv. Så jeg kan komme meg litt ovenpå. Medisin er jo også en behandling. 
 

Anonymkode: e8d50...95a

Det trenger ikke være spesielle situasjoner, men hva som er den underliggende årsaken til at du har angst, ikke symptomet "frakobling" i seg selv.
Og det virker jo som om du er klar over hva som har fått deg over ende, da er det som er vesentlig. 

Anonymkode: 262ee...cc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Medisiner er en flott start for å komme seg opp til det nivået man klarer å nyttiggjøre seg terapi.

Skal man ha terapi så må man klare å bruke den. Og det krever noe av oss.

 

Anonymkode: 51595...658

Det er det jeg håper. Men da må denne frakoblinga til meg selv hvertfall opphøre. Og jeg må kunne kjenne på noe interesse eller glede ved et eller annet og klare å kjenne at jeg er meg. Håper medisin kan hjelpe med det, og det kan det vel dersom det er depresjon /angst som er årsak. Evt fordi jeg er så utslitt at den mentale kapasiteten er helt tom og kroppen/hodet Er i survival mode. Bare synd at symptomene isåfall opprettholder og forsterker det og hindrer avkobling/avslapning 

Anonymkode: e8d50...95a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det trenger ikke være spesielle situasjoner, men hva som er den underliggende årsaken til at du har angst, ikke symptomet "frakobling" i seg selv.
Og det virker jo som om du er klar over hva som har fått deg over ende, da er det som er vesentlig. 

Anonymkode: 262ee...cc7

Neida men å ha angst kan man jo diskutere, hadde ikke noen behandlings trengende angst i utg punktet. Men at det har slått ut til de grader nå (antagelig hvis det er det som forårsaker nevnte symptomer). Så det blir litt vidt da.

 
 

Anonymkode: e8d50...95a

[AnonymBruker]

Angst handler som regel kun om mangel på kjærlighet og tilstedeverelse i seg selv. Ikke driv med disse alternative teknikkene. Begynn å vær ærlig med deg selv, det er alt som trengs. Angst er kroppens måte å takle det underbevisste som ikke får nok lys.

Anonymkode: 7be6c...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Angst handler som regel kun om mangel på kjærlighet og tilstedeverelse i seg selv. Ikke driv med disse alternative teknikkene. Begynn å vær ærlig med deg selv, det er alt som trengs. Angst er kroppens måte å takle det underbevisste som ikke får nok lys.

Anonymkode: 7be6c...d07

Ikke spre slikt tull.

Anonymkode: 51595...658

[AnonymBruker]

Jeg har likt som deg. Først skal jeg fortelle om hva næring og fysisk aktivitet gjorde for meg, så skal jeg fortelle om tanker/følelser til slutt.

Ta disse vitaminene/mineralene:

sink,magnesium,tran,multivitamin, og ølgjær. Spesielt ølgjær gjør mye for meg

Anbefaler også å faste. Kroppens tarmsystem henger veldig godt sammen med psykisk helse. Hvis tarmsystemet jobber på fullt hele tiden, er det hardt for kroppen. Lurt å derfor la magen få en pause.
 

Jeg har levd på 5/2 dietten noen år nå  spiser kun 500 kcal 2 dager i uken. Ellers spiser jeg som vanlig, det som føles bra for magen og som jeg liker å spise.

Sikkert ikke for alle, men for meg er denne måten å spise på helt riktig. Har gjort mye bra for magen min og helsen generelt. For meg.

Annet

Jeg trener også fast for å få endorfiner. Løping og gå opp bratte fjelltopper der pulsen er høy.

Å gå rolig turer kan gjøre det verre egentlig. Det må være løping som gir puls eller bratte fjell. Jeg kombinerer begge.

Det jeg får ut av dette er først og fremst frykt respons (Flight). Som er bedre enn frys som er den værste frykt responsen fordi det er den som gjør oss frakoblet.
 

Så ved å løpe får du mer kontakt med flykt responsen som er bedre.

Etterpå kommer endorfiner som sitter i kroppen 3 dager. Dette gir glede og energi, som gjør at du klarer å håndtere hverdagen og tøffe ting bedre. Som igjen gir en god følelse av bare det og du kommer inn i en god sirkel som gjør at du eksponerer deg mer for ting uten å tappe deg ut, pga effekten av treningen.

Trening med høy puls har endret livet mitt på ekte!

MEN hvis du ikke har kondis, så kan det føles tungt og lite motiverende i starten. Det er derfor noe du må bygge opp for å forstå gleden av det.
 

Før jeg hadde kondis var det tøfft for meg å begynne. Jeg var også redd for å løpe ute og folk så på meg. Men jeg trente sent på kvelden alene først og presset meg opp bakken med slev ned over kjeften alene og bygget opp.
 

Videre utfordret jeg meg å løpe der folk kunne se meg. Var ikke skummelt etter noen ganger fordi,  til slutt var jeg så opptatt av løpingen og målene jeg hadde for å slå rekorden min osv, at jeg glemte folk som så meg. Fokuset ble meg og mine løpe mål. Jeg har også flykt responsen aktivert, siden jeg løper og da vil jeg vare løpe mer når jeg ser folk. 
 

Løping er den beste medisinen for meg. Men jeg måtte gjennom en tøff periode først ved å bygge kondis. Når kondisen ble bra, ble det som en lek!

Når det har gått en stund siden jeg har løpt, merker jeg symptomene kommer tilbake. Det er ikke alltid enkelt å bare ta på løpesko da og komme meg ut. Men jeg gjør det likevel. Jeg bare sletter alle tanker, kler meg etter været, på med joggesko, og fullfører. Fordi jeg VET at jeg får igjen for det etterpå. 

 

Utenom dette

Utenom trenger jeg mye alene tid. Hvis jeg har vært mye sosial sitter jeg igjen med tanker og uro. Jeg MÅ derfor ha en pause alene. Rett og slett bare ligge i sengen og kjenne etter det som skjer i kroppen og roe ned tankene.
 

Gå gjennom tankene og roe de ned. Det kan komme tanker som:

«Jeg sa dette til den personen!  Nå har jeg ødelagt for meg selv!»

Så jobber jeg med å bytte det ut med meg gode tanker:

»Neida, slapp av. Det var ikke galt av deg å si det, personen tenkte ikke på det. «Det er bra du fortalte det» «folk tenker mest på seg selv» osv… 

Rett og slett roe ned alle katastrofe tankene og bytte de ut med fornuftig tanker som rydder opp i hode.

Jobber mye med dette å bytte ut negative tanker med konstruktive tanker. Igjen og igjen og igjen. 

Traumer fucket så mye opp i alt og det tar tid å reparere seg. Man må jobbe med å endre tankemønster igjen og igjen hver dag.
 

Viktig å unngå å være langt utenfra toleransevinduet. Det er viktig, for det kan gjøre det verre. Man må sørge for å være i toleransevinduet eller LITT utenfor. Finne balansen på hva som gir fremgang. 

Meditasjon og puste ting er noe jeg gjør av meg selv når jeg føler det. Ikke noe jeg presser meg til å gjøre fordi jeg MÅ. Det kommer av seg selv. Plutselig kjenner jeg for å bare ligge og bare puste og koble ut alt. Det skjer automatisk.
 

Klokeste ord i alt dette er tålmodighet. Det er en lang prosess som tar tid. Å reparere seg tar tid. Det beste er derfor å se på hele healing prosessen som noe gøy, som noe du gjør for deg selv og følg med på de små skrittene du kommer frem litt og litt. Ha det gøy i reparering prosessen, aksepter hvor du står i dag og gled deg over de små skrittene og fremgangen som du får. 
 

Det finnes ingen snarvei. Medisiner vil bare stoppe alt opp. Da vil ikke kroppen reparere seg selv. Den lærer at den ikke trenger det pga medisinene. Medisiner kan gi gale bivirkninger. Unngå medisiner. (Men finnes såklart unntak for noen)
 

Det vi tenker er det som påvirker hva vi føler. Å jobbe aktivt med tankene, bytte negative tanker til konstruktive vil skape store positive endringer med tiden.

Men når det gjelder traumer. Følelser som vi prøver å unngå, så kan man finne disse følelsene ved å gå tilbake til tiden man var redd. Man kan snakke til seg selv og fortelle «Dette opplevde du, du følte deg slik, du ville komme unna, du var redd, du følte det var din skyld, det var ikke det, du kunne ikke gjøre noe, men du følte deg uelsket, du følte ingen ville tro deg, men det er feil, det er noen som vil tro deg, de som ikke gjør det, de fortjener deg ikke, de har problemer selv, de definerer ikke din verdi, det er deg selv, du fortjener å ha det godt, du fortjener å bli elsket, du holdt alt for deg selv, ingen kunne se smerten din når du skjulte den, da kunne heller ingen se deg, du gjemte deg, men når du viser din sårbarhet vil folk se og de vil forstå deg. Ikke alle, men de aller fleste. 
 

Vær dun egen omsorgsperson og snakk frem disse undertrykte følelsene. Du vet hva du har vært gjennom og du vet hva du følte den gangen. Finn frem disse følelsene og gråt dem ut.  

 

Anonymkode: 494ba...dd5

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Neida men å ha angst kan man jo diskutere, hadde ikke noen behandlings trengende angst i utg punktet. Men at det har slått ut til de grader nå (antagelig hvis det er det som forårsaker nevnte symptomer). Så det blir litt vidt da.

 
 

Anonymkode: e8d50...95a

Angst kan slå ned som lyn fra klar himmel, og det påvirker oss forskjellig. Hos noen er det brystsmerter, svimmelhet, kaldsvetting, og/eller ekstrem utmattelse. Hos deg er det i stor grad frakobling. Det manifisererer seg forskjellig, men utgangspunkter er likevel det samme , og man må jobbe med det som har skjedd som har ført til angst. 

Anonymkode: 262ee...cc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Angst kan slå ned som lyn fra klar himmel, og det påvirker oss forskjellig. Hos noen er det brystsmerter, svimmelhet, kaldsvetting, og/eller ekstrem utmattelse. Hos deg er det i stor grad frakobling. Det manifisererer seg forskjellig, men utgangspunkter er likevel det samme , og man må jobbe med det som har skjedd som har ført til angst. 

Anonymkode: 262ee...cc7

Men før man kan begynne å jobbe så må man komme seg opp fra knestående. Da behøver man kanskje hvile eller medisiner en stund.

Anonymkode: e5dd4...3f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Angst kan slå ned som lyn fra klar himmel, og det påvirker oss forskjellig. Hos noen er det brystsmerter, svimmelhet, kaldsvetting, og/eller ekstrem utmattelse. Hos deg er det i stor grad frakobling. Det manifisererer seg forskjellig, men utgangspunkter er likevel det samme , og man må jobbe med det som har skjedd som har ført til angst. 

Anonymkode: 262ee...cc7

Når det som har ført til det er situasjon og reaksjon på det så er det jo det å komme seg ut av den man må. Og det er umulig å jobbe med noen endringer når man er helt knekt på alle vis

 

Anonymkode: e8d50...95a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har likt som deg. Først skal jeg fortelle om hva næring og fysisk aktivitet gjorde for meg, så skal jeg fortelle om tanker/følelser til slutt.

Ta disse vitaminene/mineralene:

sink,magnesium,tran,multivitamin, og ølgjær. Spesielt ølgjær gjør mye for meg

Anbefaler også å faste. Kroppens tarmsystem henger veldig godt sammen med psykisk helse. Hvis tarmsystemet jobber på fullt hele tiden, er det hardt for kroppen. Lurt å derfor la magen få en pause.
 

Jeg har levd på 5/2 dietten noen år nå  spiser kun 500 kcal 2 dager i uken. Ellers spiser jeg som vanlig, det som føles bra for magen og som jeg liker å spise.

Sikkert ikke for alle, men for meg er denne måten å spise på helt riktig. Har gjort mye bra for magen min og helsen generelt. For meg.

Annet

Jeg trener også fast for å få endorfiner. Løping og gå opp bratte fjelltopper der pulsen er høy.

Å gå rolig turer kan gjøre det verre egentlig. Det må være løping som gir puls eller bratte fjell. Jeg kombinerer begge.

Det jeg får ut av dette er først og fremst frykt respons (Flight). Som er bedre enn frys som er den værste frykt responsen fordi det er den som gjør oss frakoblet.
 

Så ved å løpe får du mer kontakt med flykt responsen som er bedre.

Etterpå kommer endorfiner som sitter i kroppen 3 dager. Dette gir glede og energi, som gjør at du klarer å håndtere hverdagen og tøffe ting bedre. Som igjen gir en god følelse av bare det og du kommer inn i en god sirkel som gjør at du eksponerer deg mer for ting uten å tappe deg ut, pga effekten av treningen.

Trening med høy puls har endret livet mitt på ekte!

MEN hvis du ikke har kondis, så kan det føles tungt og lite motiverende i starten. Det er derfor noe du må bygge opp for å forstå gleden av det.
 

Før jeg hadde kondis var det tøfft for meg å begynne. Jeg var også redd for å løpe ute og folk så på meg. Men jeg trente sent på kvelden alene først og presset meg opp bakken med slev ned over kjeften alene og bygget opp.
 

Videre utfordret jeg meg å løpe der folk kunne se meg. Var ikke skummelt etter noen ganger fordi,  til slutt var jeg så opptatt av løpingen og målene jeg hadde for å slå rekorden min osv, at jeg glemte folk som så meg. Fokuset ble meg og mine løpe mål. Jeg har også flykt responsen aktivert, siden jeg løper og da vil jeg vare løpe mer når jeg ser folk. 
 

Løping er den beste medisinen for meg. Men jeg måtte gjennom en tøff periode først ved å bygge kondis. Når kondisen ble bra, ble det som en lek!

Når det har gått en stund siden jeg har løpt, merker jeg symptomene kommer tilbake. Det er ikke alltid enkelt å bare ta på løpesko da og komme meg ut. Men jeg gjør det likevel. Jeg bare sletter alle tanker, kler meg etter været, på med joggesko, og fullfører. Fordi jeg VET at jeg får igjen for det etterpå. 

 

Utenom dette

Utenom trenger jeg mye alene tid. Hvis jeg har vært mye sosial sitter jeg igjen med tanker og uro. Jeg MÅ derfor ha en pause alene. Rett og slett bare ligge i sengen og kjenne etter det som skjer i kroppen og roe ned tankene.
 

Gå gjennom tankene og roe de ned. Det kan komme tanker som:

«Jeg sa dette til den personen!  Nå har jeg ødelagt for meg selv!»

Så jobber jeg med å bytte det ut med meg gode tanker:

»Neida, slapp av. Det var ikke galt av deg å si det, personen tenkte ikke på det. «Det er bra du fortalte det» «folk tenker mest på seg selv» osv… 

Rett og slett roe ned alle katastrofe tankene og bytte de ut med fornuftig tanker som rydder opp i hode.

Jobber mye med dette å bytte ut negative tanker med konstruktive tanker. Igjen og igjen og igjen. 

Traumer fucket så mye opp i alt og det tar tid å reparere seg. Man må jobbe med å endre tankemønster igjen og igjen hver dag.
 

Viktig å unngå å være langt utenfra toleransevinduet. Det er viktig, for det kan gjøre det verre. Man må sørge for å være i toleransevinduet eller LITT utenfor. Finne balansen på hva som gir fremgang. 

Meditasjon og puste ting er noe jeg gjør av meg selv når jeg føler det. Ikke noe jeg presser meg til å gjøre fordi jeg MÅ. Det kommer av seg selv. Plutselig kjenner jeg for å bare ligge og bare puste og koble ut alt. Det skjer automatisk.
 

Klokeste ord i alt dette er tålmodighet. Det er en lang prosess som tar tid. Å reparere seg tar tid. Det beste er derfor å se på hele healing prosessen som noe gøy, som noe du gjør for deg selv og følg med på de små skrittene du kommer frem litt og litt. Ha det gøy i reparering prosessen, aksepter hvor du står i dag og gled deg over de små skrittene og fremgangen som du får. 
 

Det finnes ingen snarvei. Medisiner vil bare stoppe alt opp. Da vil ikke kroppen reparere seg selv. Den lærer at den ikke trenger det pga medisinene. Medisiner kan gi gale bivirkninger. Unngå medisiner. (Men finnes såklart unntak for noen)
 

Det vi tenker er det som påvirker hva vi føler. Å jobbe aktivt med tankene, bytte negative tanker til konstruktive vil skape store positive endringer med tiden.

Men når det gjelder traumer. Følelser som vi prøver å unngå, så kan man finne disse følelsene ved å gå tilbake til tiden man var redd. Man kan snakke til seg selv og fortelle «Dette opplevde du, du følte deg slik, du ville komme unna, du var redd, du følte det var din skyld, det var ikke det, du kunne ikke gjøre noe, men du følte deg uelsket, du følte ingen ville tro deg, men det er feil, det er noen som vil tro deg, de som ikke gjør det, de fortjener deg ikke, de har problemer selv, de definerer ikke din verdi, det er deg selv, du fortjener å ha det godt, du fortjener å bli elsket, du holdt alt for deg selv, ingen kunne se smerten din når du skjulte den, da kunne heller ingen se deg, du gjemte deg, men når du viser din sårbarhet vil folk se og de vil forstå deg. Ikke alle, men de aller fleste. 
 

Vær dun egen omsorgsperson og snakk frem disse undertrykte følelsene. Du vet hva du har vært gjennom og du vet hva du følte den gangen. Finn frem disse følelsene og gråt dem ut.  

 

Anonymkode: 494ba...dd5

Jeg gråter mye, om det som er problemet- at jeg ikke føler meg som meg og er utslitt og ting blir meningsløst. Man er vel ikke i frys om man gråter 

Anonymkode: e8d50...95a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Angst kan slå ned som lyn fra klar himmel, og det påvirker oss forskjellig. Hos noen er det brystsmerter, svimmelhet, kaldsvetting, og/eller ekstrem utmattelse. Hos deg er det i stor grad frakobling. Det manifisererer seg forskjellig, men utgangspunkter er likevel det samme , og man må jobbe med det som har skjedd som har ført til angst. 

Anonymkode: 262ee...cc7

Det kan vel også være symptom på depresjon og utbrenthet. Så en salig blanding antagelig- og situasjonen som er uholdbar i seg selv som traume på en måte

Anonymkode: e8d50...95a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Det kan vel også være symptom på depresjon og utbrenthet. Så en salig blanding antagelig- og situasjonen som er uholdbar i seg selv som traume på en måte

Anonymkode: e8d50...95a

Legen til TS har sagt det er angst. Uansett hva det er, så er det en vanlig flukt-respons. 

Anonymkode: 262ee...cc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Legen til TS har sagt det er angst. Uansett hva det er, så er det en vanlig flukt-respons. 

Anonymkode: 262ee...cc7

Var meg, ts som skrev det. Ja legen (og jeg) er helt inneforstått med at det er angst, men også med innslag av det andre. Det svinger mellom de litt, har satt seg ordentlig fast som du skjønner. 

Anonymkode: e8d50...95a