Til dere som har slitt med sosialangst

[AnonymBruker]

Jeg sliter med sosialangst. 

Jeg skal prøve å gjøre det så kort som mulig :

Jeg har hatt en tøff oppvekst, og flyttet tidlig hjemmefra. Jeg har ikke en tilstedeværende far (ser ikke på han som min pappa, da han aldri ha vært en del av livet mitt), og mor er narsissist. Hun har aldri vist noe form for kjærlighet, alltid rakket ned på meg. Jeg har aldri vært bra nok, aldri fått skryt, jeg har aldri blitt "heiet på" eller blitt motivert fremover i livet - hvis jeg kan si det på den måten. 

Jeg har alltid vært sosial, alltid hatt mange venner. Når jeg begynte på vgs følte jeg aldri at jeg fant min plass. Jeg følte at jeg diltet etter de andre, bare for å ikke være alene. Jeg var sjeldent med noen av mine medelever på fritiden. Jeg hang alltid med de som var et år yngre. 

Jeg kan huske at jeg satt i gangen på vgs mellom pausene, og ristet ufrivillig med hodet. Typ rykninger, tydelig angst av noe slag. 

Jeg droppet ut av vgs flere ganger, kom meg aldri videre. Prøvde og prøvde, men fikk det ikke til. Til slutt ga jeg opp. Jeg jobbet litt her og der, men det var vanskelig. Jeg følte meg aldri bra nok, og følte aldri at jeg passet inn. 

Jeg møtte mannen min i 2014. Angsten ble nesten fraværende. Jeg gikk på skole, og fullførte med toppkarakterer i alle fag. Jeg følte at jeg kom meg fremover i livet. Dessverre flyttet jeg et sted hvor det var umulig å få seg jobb. 

Så kom corona. Fordi vi har et barn som er veldig syk ble vi isolert fra omverdenen i to år - og det var her de virkelige store problemene startet. 

Alle mine problemer ble bare verre og verre. 

Tidligere har jeg alltid vært glad i å snakke med andre. Jeg har aldri hatt problemer med å føre samtaler der hvor det stadig stopper opp, og jeg har gledelig gått bort til bekjente på gaten for å snakke. Men sånn er det altså ikke lenger. 

Jeg tørr ikke lenger å dra på butikken alene. Noen dager klarer jeg å overtale meg selv til å gjøre det, men det er helt j***** å gjennomføre det. Jeg prøver å tenke at det ikke er noe farlig, men kroppen min er ikke enig i det hele tatt. 

Jeg prøver, så langt det lar seg gjøre, å unngå å hente barna på skole og barnehage. Jeg er så redd for å møte på foreldre. Jeg er redd for småprat. Jeg går igjennom samtaler i hodet på repeat, for å finne ut hva jeg kan si om det skulle skje, men jeg bare får det ikke til. 

Jeg kjenner ikke igjen meg selv lenger. Jeg syntes det er utrolig trist for barna at de har en mor som er sånn. Heldigvis så har de en pappa som er helt motsatt av meg, men jeg skulle så gjerne ønske at jeg også kunne ta de med overalt, invitere foreldre og barn med på kino, osv. 

Jeg har alltid hatt en form for angst, men den har vært mulig å leve med. Nå føler jeg meg helt låst. 

Et av problemene er at vi har flyttet til en liten bygd, hvor jeg ikke kjenner noen. Så jeg har ikke muligheten til å ta med meg venner på tur, eller gjøre noe sosialt. Jeg sitter bare inne, alene, isolert. 

Jeg er så lei av å ha det sånn her, og jeg ønsker så veldig å finne en løsning. Jeg ønsker ikke å føle på denne frykten. Jeg vil kunne gå på butikken, gå på kafe, hente barn i barnehage og skole, dra på arrangementer...... 

Hva kan jeg gjøre? Er det noen som har kommet seg igjennom dette som har noen tips? 

Jeg går til psykolog en gang i uken, jeg har kjøpt et tårn med selvhjelpsbøker, jeg har prøvd yoga, jeg har prøvd å endre tankesettet mitt - men til ingen nytte. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg ensom..... Jeg vil ikke ha det sånn her... 

Beklager rotete tekst.. 

 

Anonymkode: 42935...f67

[Gjest uwuu]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Endret 22. september 2023 av uwuu

[AnonymBruker]

Så fint at du får hjelp av psykolog. Da er du jo på god vei til å få det bedre!

I kommunen min har de et opplegg med aktiviteter hver uke for brukere som er tilknyttet avdeling for psykisk helse. De spiser lunsj sammen, trener, driver med noen hobbyaktiviteter osv. Finnes det noe liknende hos deg? Så du kunne eksponert deg litt i trygge rammer (med godkjenning av psykologen din, så klart) og kanskje også blitt kjent med noen på stedet du har flyttet til.

Anonymkode: e4dab...9b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så fint at du får hjelp av psykolog. Da er du jo på god vei til å få det bedre!

I kommunen min har de et opplegg med aktiviteter hver uke for brukere som er tilknyttet avdeling for psykisk helse. De spiser lunsj sammen, trener, driver med noen hobbyaktiviteter osv. Finnes det noe liknende hos deg? Så du kunne eksponert deg litt i trygge rammer (med godkjenning av psykologen din, så klart) og kanskje også blitt kjent med noen på stedet du har flyttet til.

Anonymkode: e4dab...9b5

Tusen takk for tips! Jeg vet faktisk ikke om det eksisterer et slikt tilbud her jeg bor, men det skal jeg undersøke. Det hadde vært til stor hjelp tror jeg. 

Anonymkode: 9a8e9...e5d

[AnonymBruker]

Du går til psykolog, du leser masse bøker om emnet, du jobber med tankesettet...Det du ikke gjør er å utfordre deg selv sosialt. Når du sier at du var helt komfortabel sosialt tidligere så er det tydelig at problemet stammer fra den langvarige isolasjonen. Vi er mange som kjente på det da samfunnet åpnet seg igjen, til og med broren min som er super ekstrovert sa at han følte seg så klein og selvbevisst i smalltalk da han var tilbake på kontoret. 

Det er isolasjonen din som er problemet. Og veien ut er å tørre å være åpen med de andre foreldrene du møter i barnas skole og barnehage. Tåle at det kan bli litt awkward i starten, men de kommer neppe til å huske det om du er åpen og interessert. Rett og slett hoppe i det og foreslå kino med foreldre og barna som du nevner. Driver de med idrett? Fin arena til å bli kjent med foreldre når dere står på sidelinjen sammen. Du er ny på stedet og da er du nødt til å gå utover komfortsonen og være kontaktsøkende. 

Jeg skjønner at det er vanskelig, men mer isolasjon vil gjøre det 100 ganger vanskeligere helt til det blir umulig. 

Anonymkode: 1a778...42e

[frivis]

Din indre stemme søker sannheten, og usikkerhet rundt din eksistens er kommet opp. Dette er det jeg tror er noe av årsaken til din ansgt. Dette kan muligens være til dels underbevisste prosesser enda.

Å gå den veien du ønsker er ikke lett, men den er den eneste veien om du vil ut av mølla.