Frustrert over barnets mor

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å være stemor da man ser på at foreldre ødelegger barna og seg selv. Mammaen til bonusbarnet mitt vet virkelig ikke hva hun driver med. Hun får større og større problemer med barnet. Jeg har så lyst til å hjelpe med føler ikke helt det er på sin plass at jeg snakker med henne om dette. Hun er en følsom dame og jeg ønsker absolutt ikke at hun skal føle at jeg trår inn i en belærende rolle i hennes barn liv da det kommer til oppdragelse. Men jeg ser de samme tingene hver gang hun henter. Ett barn som endrer oppførsel drastisk. Sparker henne, sparker bilen og hyler/ skriker. Mor reagerer ikke overhode på noe av det som skjer. Man ser hun blir veldig lei seg og bare later som det ikke skjer. Jeg har snakket til barnet før da hun ikke har reagert. Men ser tydelig at hun ikke liker at man bruker noe annet enn en meget mild stemme til barnet. Mor vil virkelig ikke at man irettesetter eller oppdrar på noe plan. Samtidig tar hun opp med samboeren min til stadighet at det er vanskelig i forhold til hvordan de har det hjemme. Hun forteller at hun ikke vet hva hun skal gjøre. Hun sliter med å få barnet på skolen. Hun sliter med utagering. Hun sliter med ett barn som aldri hører noen gang på noe som blir sagt. Far har pratet mye med meg om dette og han har prøvd å gi gode råd til mor. Om grensesetting. I å stå i sitasjoner. Etc etc. Men hun syntes det høres helt forferdelig ut og kan bare ikke gjøre det. Barnet oppfører seg veldig fint hjemme hos oss og veldig fint på skolen i ukene barnet er hos oss. De har 50/50 løsning. Nå har skolen også begynt å reagere på den ekstreme endringen i oppførsel de ukene barnet er hos mor. Barnet konsentrerer seg dårligere og de har reagert på at barnet virker veldig sliten hele tiden. Jeg skjønner jo hvorfor da barnet selv bestemmer når det legger seg og hva barnet spiser etc som blir mye usunt. Barnet går i førsten av barneskolen. Hva hadde dere gjort som steforelder i en sånn situasjon? Jeg føler at vi gjør alt vi kan for at barnet skal få de beste muligheter til utvikling og best mulig oppdragelse. Men det "smitter ikke over" når barnet drar hjem til mor dessverre. Jeg er veldig rett hun en dag møter veggen i ren utmattelse. 

Anonymkode: efeaf...0b1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er vanskelig å være stemor da man ser på at foreldre ødelegger barna og seg selv. Mammaen til bonusbarnet mitt vet virkelig ikke hva hun driver med. Hun får større og større problemer med barnet. Jeg har så lyst til å hjelpe med føler ikke helt det er på sin plass at jeg snakker med henne om dette. Hun er en følsom dame og jeg ønsker absolutt ikke at hun skal føle at jeg trår inn i en belærende rolle i hennes barn liv da det kommer til oppdragelse. Men jeg ser de samme tingene hver gang hun henter. Ett barn som endrer oppførsel drastisk. Sparker henne, sparker bilen og hyler/ skriker. Mor reagerer ikke overhode på noe av det som skjer. Man ser hun blir veldig lei seg og bare later som det ikke skjer. Jeg har snakket til barnet før da hun ikke har reagert. Men ser tydelig at hun ikke liker at man bruker noe annet enn en meget mild stemme til barnet. Mor vil virkelig ikke at man irettesetter eller oppdrar på noe plan. Samtidig tar hun opp med samboeren min til stadighet at det er vanskelig i forhold til hvordan de har det hjemme. Hun forteller at hun ikke vet hva hun skal gjøre. Hun sliter med å få barnet på skolen. Hun sliter med utagering. Hun sliter med ett barn som aldri hører noen gang på noe som blir sagt. Far har pratet mye med meg om dette og han har prøvd å gi gode råd til mor. Om grensesetting. I å stå i sitasjoner. Etc etc. Men hun syntes det høres helt forferdelig ut og kan bare ikke gjøre det. Barnet oppfører seg veldig fint hjemme hos oss og veldig fint på skolen i ukene barnet er hos oss. De har 50/50 løsning. Nå har skolen også begynt å reagere på den ekstreme endringen i oppførsel de ukene barnet er hos mor. Barnet konsentrerer seg dårligere og de har reagert på at barnet virker veldig sliten hele tiden. Jeg skjønner jo hvorfor da barnet selv bestemmer når det legger seg og hva barnet spiser etc som blir mye usunt. Barnet går i førsten av barneskolen. Hva hadde dere gjort som steforelder i en sånn situasjon? Jeg føler at vi gjør alt vi kan for at barnet skal få de beste muligheter til utvikling og best mulig oppdragelse. Men det "smitter ikke over" når barnet drar hjem til mor dessverre. Jeg er veldig rett hun en dag møter veggen i ren utmattelse. 

Anonymkode: efeaf...0b1

Kanskje moren, eller kjæresten til moren (hvis hun har en) behandler barnet dårlig når dere ikke ser det?

Anonymkode: c183a...db0

[AnonymBruker]

Mor har ikke kjæreste. Å det finnes ingen grunn til å tro at hun skulle være slem med barnet på noen måte. Mor er en ekstremt mild person som regelrett forguder barnet sitt. Det er jo dette som skaper så store problemer for henne. Hun ser jo ikke at den "frie" , grenseløse oppdragelsen ødelegger livet hennes og barnet. Hun ser ikke at da man ikke tar noen konflikter eller "setter ned beinet" noen ganger kan være både sundt og bra for barnet. Å hun skjønner ikke at ett barn i den alderen ikke er i stand til å kunne bestemme alt i eget liv på egenhånd. Men samtidig forteller samboeren min om at hun har det ekstremt hard som mor. Det rare er jo at hun har bra utdannelse, fin jobb og er ett fantastisk menneske på alle plan. Så hun er utrolig oppegående på alle områder i livet. Bare ikke når det gjelder å oppdra eget barn. 

Anonymkode: efeaf...0b1

[AnonymBruker]

Høres ut som om dere bør forsøke å få hovedomsorgen, barnet har det tydeligvis ikke bra slik det er nå og kommer til å slite med skolen når det blir eldre om det fortsetter å få halve skolegangen sin ødelagt. 

Anonymkode: eab0d...3c6

[AnonymBruker]

Om mor ser at hun sliter i morsrollen og søker råd hos far - hva med å prøve å hjelpe henne inn i en form for veiledning? COS-kurs på helsestasjonen f.eks?

Om samarbeidet er bra - la far være mye hos mor en stund når mor har barnet - og at han hjelper mor med å innføre rutiner når det gjelder søvn - det å skulle endre noe kan være vanskelig for mor, og å få hjelp til dette kan være en lettelse for henne. 

 

Anonymkode: 04371...d5e

[AnonymBruker]

Jeg synes det var fint å lese at du skriver så positivt om barnets mor. Jeg tenker at mor er overveldet. Når barnet først har begynt å utagere på den måten kan man fort havne i en ond sirkel, mor tør kanskje ikke ta tak i problemet fordi hun er redd barnet skal utagere. Hun synes sikkert også det er flaut ovenfor dere at hun føler hun ikke mestrer morsrollen. 

Så lenge dere har et så godt samarbeid bør dere gjøre det dere kan for å hjelpe mor. Hva om alle tar et cos kurs sammen? Det kan åpne for gode samtaler mellom dere omsorgspersoner, samtidig som at dere kan få et felles mål å jobbe mot. 

Anonymkode: c7203...eca

[AnonymBruker]

Far kan forsøke hjelpe mor. Hun kan lese bøker, gå på kurs, få noe veiledning. Men du skal ikke veilede. 

Anonymkode: a2a81...3a8