Fosterbarn og egne barn

[AnonymBruker]

For en uke siden mottok vi telefon om at vi får tildelt ett lite barn, og fra før har vi 2 gutter. En er egenprodusert. 

Den vesle jenta flyttet inn dagen etter.

Sønnen vår har alltid fra første stund elsket ideen med fosterbarn, for han ønsket seg så iherdig søsken. 

Han var 7 år da vår første fosterbarn flyttet inn.

Han har elsket det fra første stund, og vi gjør mye for å skåne han for ting og tang som skjer og for at han ikke skal føle seg tilsidesatt.

Selv om vi gjør dette, går jo ting ut over han, som tid alene sammen med oss, utflukter som er vanskelige å gjennomføre pga forterbarnas bagasje osv, men han har vært en helt og klager aldri.

Tvert imot, han hjelper heller til, og setter seg å leke med barna, mater hun minste om jeg ikke har fått satt meg til  middagsbordet mm.

Han er bare 12 år, men jeg er verdens stolteste mamma.

Samtidig føler jeg en fryktelig skyld ovenfor han.

Vi snakker ofte om det, prøver alltid å kjenne litt på hans følelser og tilrettelegger for at han skal være en bror, ikke en omsorgsgiver.

Han har på en måte tatt på seg den rollen, noe som er flott, men samtidig så føler jeg at ikke burde ta på seg denne rollen. Barna blir jo tatt hånd om av oss voksne, og trenger ikke noe.

Men jeg er redd for at dette påvirker han, at han skal bite over for mye siden han føler så stort ansvar som han gjør.

Er det noen andre som har opplevd dette og har erfaringer å dele

 

Anonymkode: b7719...436

[AnonymBruker]

Høres ut som en fantastisk t gutt, og det er flott at dere er oppmerksom på dette. Tenker du bør ta dette opp med kontaktpersonen deres. Det finnes tilbud for biologiske barn i fosterhjem, der de får møtt andre barn og anledning til å prate med voksne som har kompetanse på dette. 

Anonymkode: 31cdc...d04

[Tvist]

Ikke glem at det å ha den rollen også kan være en berikelse av livet hans, det er mye glede i å hjelpe andre. 

[AnonymBruker]

For en flott gutt du har ❤️

Anonymkode: 0ce33...bc9

[AnonymBruker]

Jeg er delt her. Jeg var i nogenlunde samme posisjon som deg med en datter som påtok seg en omsorgsrolle for unge (foster)søsken. For henne kommet nok naturlig fordi hun er anlagt slik, likevel så vi at det gjorde noe med henne.

hun elsker å hjelpe til, det har jeg ikke dårlig samvittighet for, men det gjorde at hun, uten å tenke seg om, alltid satt egne behov til side i alle situasjoner. Hun ble til slutt ute av stand til å kjenne og forstå egne behov, og hun kunne i alle fall ikke uttrykke de. Det å ta valg ble vanskelig, for hva skulle hun velge?

om noen kom med tre kjærligheter i ulik farge til våre barn, sa hun alltid at de andre kunne velge først. Hun tok gladelig det som var igjen. Om vi insisterte på at hun skulle velge først, så ble det fryktelig vanskelig for henne. Dette forflyttet seg til større og viktigere arenaer i livet hennes, selvom vi jobbet med det og hun også fikk hjelp. Hun var ikke bistand til å ha eller ytre meninger, hevde sin posisjon, eller kreve noe. 
 

vi har som sagt sett henne hele veien, jobbet intenst med det, men jeg ser, den dag i dag, nå som hun er stor, at hun dessverre er for opptatt av å tilfredsstille alle andre sine behov og ønsker, hun er altoppofrende i de fleste relasjoner, og det er på ingen måte sunt.

Anonymkode: 6d72e...44f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er delt her. Jeg var i nogenlunde samme posisjon som deg med en datter som påtok seg en omsorgsrolle for unge (foster)søsken. For henne kommet nok naturlig fordi hun er anlagt slik, likevel så vi at det gjorde noe med henne.

hun elsker å hjelpe til, det har jeg ikke dårlig samvittighet for, men det gjorde at hun, uten å tenke seg om, alltid satt egne behov til side i alle situasjoner. Hun ble til slutt ute av stand til å kjenne og forstå egne behov, og hun kunne i alle fall ikke uttrykke de. Det å ta valg ble vanskelig, for hva skulle hun velge?

om noen kom med tre kjærligheter i ulik farge til våre barn, sa hun alltid at de andre kunne velge først. Hun tok gladelig det som var igjen. Om vi insisterte på at hun skulle velge først, så ble det fryktelig vanskelig for henne. Dette forflyttet seg til større og viktigere arenaer i livet hennes, selvom vi jobbet med det og hun også fikk hjelp. Hun var ikke bistand til å ha eller ytre meninger, hevde sin posisjon, eller kreve noe. 
 

vi har som sagt sett henne hele veien, jobbet intenst med det, men jeg ser, den dag i dag, nå som hun er stor, at hun dessverre er for opptatt av å tilfredsstille alle andre sine behov og ønsker, hun er altoppofrende i de fleste relasjoner, og det er på ingen måte sunt.

Anonymkode: 6d72e...44f

Jeg sliter med mye av det samme som din datter. Kommer nok av både personligheten min og min bakgrunn. Jeg burde nok vært i fosterhjem, for oppveksten har gitt store traumer. Jeg har også opplevd ting som voksen som har gjort meg veldig utrygg. Jeg har nå folk rundt meg som jobber med at jeg skal kunne kjenne etter egne behov, kunne uttrykke de trygt, og bli møtt på dem. Her er det ros for å be om veldig grunnleggende ting. 
 

Jeg følte for å kommentere, og mener ikke å kritisere i det hele tatt. Bare tanken som streifet meg at det kan være flere grunner til at det er sånn det er, utover at hun er fostersøster. Utrolig bra dere er så obs på det, og jobber med det. Det er utfordrende å stå i, så føler virkelig med deres datter, og håper det går seg til etterhvert, og hun blir bedre på å kjenne etter på egne behov.

Generelt til tråden så tror jeg det er lurt å være obs her. Det er mange like erfaringer med barn som har søsken med funksjonshemninger / sykdom, eller har syke foreldre. Uten at jeg vet sikkert, så vil jeg tro en kan dra nytte av tipsene fra familier som har andre utfordringer, som søsken og/eller med diagnoser/funksjonshemninger/sykdommer. (Jeg har egen erfaring med noe av det.) Sånn om en vil ha noe å søke på på Google. 

 

 

Anonymkode: ca719...765

[AnonymBruker]

Vi har ikke fosterbarn, men et minstebarn med spesielle behov og en storesøster som hele oppveksten har vært som du beskriver din gutt.

Vi fikk en backlash av en annen verden da storesøster kom i puberteten. Nå er hun 15 og yngste ni, og plutselig krangler de som småunger og er ekstremt krevende å forholde seg til. Det blir spennende om søskenforholdet blir som før igjen når eldste er gjennom hormonkaoset, men det er uansett tydelig at det har vært mye tilsidesettelse av egne behov hos henne. Selv om det er noe vi har vært veldig bevisst hele tiden, nettopp fordi minste krever veldig mye av omgivelsene. Eldste har det siste året stadig forbannet både foreldre og minstemann for dette og formidlet en opplevelse av å stadig ha blitt nedprioritert.

Lite tips og triks herfra, men tenker jo at bevissthet rundt det er det beste vi kan gjøre. 

Anonymkode: 3dc4f...3a7

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For en uke siden mottok vi telefon om at vi får tildelt ett lite barn, og fra før har vi 2 gutter. En er egenprodusert. 

Den vesle jenta flyttet inn dagen etter.

Sønnen vår har alltid fra første stund elsket ideen med fosterbarn, for han ønsket seg så iherdig søsken. 

Han var 7 år da vår første fosterbarn flyttet inn.

Han har elsket det fra første stund, og vi gjør mye for å skåne han for ting og tang som skjer og for at han ikke skal føle seg tilsidesatt.

Selv om vi gjør dette, går jo ting ut over han, som tid alene sammen med oss, utflukter som er vanskelige å gjennomføre pga forterbarnas bagasje osv, men han har vært en helt og klager aldri.

Tvert imot, han hjelper heller til, og setter seg å leke med barna, mater hun minste om jeg ikke har fått satt meg til  middagsbordet mm.

Han er bare 12 år, men jeg er verdens stolteste mamma.

Samtidig føler jeg en fryktelig skyld ovenfor han.

Vi snakker ofte om det, prøver alltid å kjenne litt på hans følelser og tilrettelegger for at han skal være en bror, ikke en omsorgsgiver.

Han har på en måte tatt på seg den rollen, noe som er flott, men samtidig så føler jeg at ikke burde ta på seg denne rollen. Barna blir jo tatt hånd om av oss voksne, og trenger ikke noe.

Men jeg er redd for at dette påvirker han, at han skal bite over for mye siden han føler så stort ansvar som han gjør.

Er det noen andre som har opplevd dette og har erfaringer å dele

 

Anonymkode: b7719...436

Virker som en nydelig gutt og flott familie. 

Vær obs på at han tar den rollen fordi det tillates av omgivelsene. Vær tydelig på at dere klarer det og at han ikke trenger å bidra så mye for at ting skal gå rundt. 

Prøv å få til kvalitetstid med han og spør hva som er viktig for han idag eller hvilke behov han har. Gi rom for at han kan fortelle om dagen og hva han er i, og møt han på det.

Om noe oppleves problematisk for han kan han være med å finne løsninger på dette og vite at hans stemme er viktig. 

Gi han rom for å leke og være barn❤️

[Annmei]

Det er mange som har like opplevelser som jeg setter pris på å høre. Sønnen vår er absolutt i fokus for oss.

Vi har snakket med fosterhjemstjenesten om dette, og han har fått deltatt på søsken av fosterbarn`s treff der de over tid har fått ytret seg og satt ord på sine følelser. Dessverre er dette ikke annet enn ett korttids kurs, og jeg har ytret at jeg savner ett permanent opplegg der han kan møte barn i en setting, slik at han kan ytre seg regelmessig, snakke med andre i samme situasjon som han som faktisk kan forstå hvordan det er å bo i en slik familiedynamikk. 

Vi er også veldig obs på at han skal ha alenetid, venner på besøk uten småbarna inn og ut av rommet hans.

Vi prøver hele tiden å finne både tid til alenetid med oss foreldrene sammen, men også en og en. 

Men jeg ser fremdeles at han ikke setter seg selv først som jeg ser noen har skrevet her. 

Han vil jo bare gi dem alt, fordi de har mistet så mye.

Jeg ser selv at han er verdens nydeligste gutt i sinn, men tanken på at dette kan bære preg gjør meg veldig redd for hans fremtid.

Vi prøver å gi alle barna verktøy til å hevde seg her i verden, nå frem, og vokse opp til å bli sterke individer, men det er veldig vanskelig å få barn som "ofrer seg" for de minste søsknene til å forstå hvorfor de må la være å ofre seg.

Vi har prøvd (prøver fortsatt) å få han til å forstå at når han ofrer seg lærer heller ikke de minste at de også må lære seg at de ikke alltid kan få alt, at de også må kjempe for å få det de vil ha her i livet.

Det er jo også en del av arbeidet jeg har som forstermor, å lære barna å være i en normal familie og vokse opp til å fungere som vanlige mennesker. 

Å komme inn i en forsterfamilie er jo ikke lett for de barna, de er ofte undertrykte, understimulert og dessverre mange værre ting i noen situasjoner, men de må likevel læres som egne barn at de skal bli ansvarlige, snille og fungerende voksne, ikke bare være en person som får det de ønsker. Dette er hvertfall det vi prøver å lære sønnen vår så han skal gi mere slipp. 

Setter virkelig pris på ideer som vi kan prøve ut , eventuelt høre hva andre har brukt som virkemidler for å løse lignende situasjoner. 

[AnonymBruker]

Kanskje han er glad i dem og liker å bidra? 

Det er langt mellom disse barna (og voksne).

Anonymkode: ef9b2...667

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere er oppmerksomme på noe veldig viktig. Det er jo alltid en balanse mellom å skulle forstå at dette er barn som har en baggasje og som trenger noe ekstra, samtidig som de skal være en naturlig del av familien. Synes du beskriver noe som er viktig at bvtj formidler tydelig når de rekrutterer fosterfamilier. Dette er ikke bare barn som trenger en ekstra klem og så ordner alt seg. Det er hardt arbeid over lang tid, tidvis med utfordringer som kan overgå det man kan forestille seg (sier ikke at det gjelder alle, men jeg jobber i helsevesenet og ser familier som nok ikke har vært godt nok forberedt på det de skulle inn i, og hvor det ender med nok et brudd for barnet). Tror dere gjør mye riktig bare ved å være bevisste på problemstillingen. Det andre jeg vil si, er at mange barn som får yngre søsken, nok kan oppleve det samme. Vi har tre biologiske barn, og jeg ser for eksempel at de to med roligst temperament, ofte må vike litt for den som uttrykker seg sterkest, den eldste må tilpasse seg det den yngste kan være med på etc. Sikkert i mindre grad enn det dere opplever, men jeg tror problemstillingen kan sykle opp i alle familier fordi man lever i et samspill med andre uavhengig av om man er biologiske søsken eller ikke. Dere kan jo være ekstra bevisste på å rose sønnen deres når han klarer å ta valg hvor han tar hensyn til seg selv, og sånn forsterke den atferden dere ønsker mer av. Legg merke til de små tingene hvor han «krever seg».  Dersom lillesøster blir lei seg, kan dere jo fint sette ord på de følelsene for henne og validere henne, men samtidig støtte storebroren i at han tok et valg som ble riktig. Kanskje også sette ord på det dersom dere ser at det var vanskelig for ham og hjelpe ham med å forstå at det ikke er farlig om lillesøster blir lei seg. Om det ga mening….

Anonymkode: b6537...153