Vanlig aa plutselig faa litt hetta?

[Holly Hobbie]

Bare lurer hvordan dere har det, spesielt dere som ikke har noen barn fra foer. Selv synes jeg det plutselig blir litt skummelt aa tenke paa at vi kanskje skal bli foreldre med alt det innebaerer. Det er likevel selve foedselen som virker mest skummel. Tenk om jeg mister helt kontrollen, noe gaar galt eller man faar smerter som setter en stoekk i en for resten av livet?

Tenk om man angrer etter at man faar barnet? At man ikke orker/takler foreldrerollen?

Har jo ingen grunner til aa tro det verste, har en del erfaring med barn, alltid oensket meg barn, og hvorfor skulle jeg vaere noe mindre rustet enn andre? Folk faar jo barn hver dag...det er jo en dagligdags hendelse saann sett. Likevel har jeg saa mange rare tanker rundt det. Synes selve graviditeten og foedselen virker ganske uvirkelig ogsaa. Selv om jeg jo vet det er slik et barn blir til.

Vil jo ikke "feige ut" naa, tror ikke tankene blir borte selv om jeg hadde ventet noen aar. Noen andre som har lignende tanker svirrende oppi hodet noen ganger? Hva gjoer dere med dem?

[Saeria]

Nå er jo ikke jeg prøver, men det vet du jo.

Jeg tror ikke det er uvanlig i det hele tatt å få litt hetta når man endelig har bestemt seg for å prøve. Alt er jo blitt så virkelig da. Det er noe annet enn når man bare snakker løst om når man skal bli det, eller at man kanskje ønsker barn en gang i fremtiden.

Tror knapt noen angrer når barnet har kommet til verden. At det er skummelt å tenke på fødselen er nok normalt. Man vet jo ikke helt hva man skal forvente. Blir det uutholdelig? Blir det greit men vondt?

Ut i fra hva jeg har lest her på KG, og hva mine søstre har fortalt så veier smerten opp for barnet man får i armene etterpå.

Skal ærlig talt inrømme at det å bli forelder virker skremmende på meg også. For jeg tenker litt som deg. Tenk om jeg/vi ikke klarer av foreldrerollen? Det er jo verdens mest ansvarsfulle oppgave å oppdra og ta vare på et barn. Men de aller fleste klarer seg kjempebra. De er rustet for oppgaven, selv om det er deres første barn.

Underveis i svangerskapet får en jo tid til å forberede seg, og på alle kontrollene kan man jo lufte litt av de tanker en har rundt det å skulle bli foreldre. Man får litt info og når barnet kommer så tror jeg de fleste er mer klar enn det de hadde trodd. (Tror nok naturen har gjort sitt for at vi skal klare oss som foreldre også.)

Ut i fra hvordan jeg kjenner deg, tror jeg du kommer til å bli en flott mor. Omsorgsfull, ansvarlig og engasjert. T kommer helt sikkert til å bli en flott far. Han virker hvertfall som en herlig mann.

[Gjest Bjørnsdatter]

Det er helt normalt!

Og jeg tror det er litt sunt også! Det viser at du i hvert fall tar inn over deg konsekvensene av det dere prøver å få til, og forstår at det ikke bare blir kos og moro.

Bare vent til du får to blå du. Da blir du kjempehappy, og så blir du dritredd Og så blir du happy igjen etter hvert. Og så begynner riene, og da skulle du ønske du hadde sterilisert deg før det var for sent. Men når alt er over og du begynner å få kontakt med nurket ditt, da er det ingenting i verden som er bedre enn å være mamma'n hans/hennes.

[IdaC]

Skjønner veldig godt hva du mener Popelka. Vi fikk to blå før vi engang ble prøvere. Min mann var jo MIKE for inntil nylig, og vi skulle ikke begynne å prøve før til sommeren. Jeg var den som maste om at vi måtte begynne tidligere, da jeg følte meg veldig klar.

Etter å ha blitt gravid må jeg innrømme at jeg sliter litt med tankene. syns dette skjedde så fort, tenker ofte på at dette kommer ikke til å gå bra. Hvorfor skulle vi være så heldige å få det til ved en gangs "uhell" mens andre sliter i flere år? Er jeg virkelig klar for dette?

Nå tror jeg at jeg er på det stadiet som Bjørnsdatter sa, at jeg er livredd. Men ikke missforsatå meg,jeg er kjempe glad, og gleder meg selvsagt, men det har liksom ikke helt gått opp for meg tror jeg.

Jeg tror nok det er vanlig med sånne tanker uansett når mann bestemmer seg for å få barn.

Prøv å tenke positivt og glede deg over det som venter deg fremover.

Idac

[Holly Hobbie]

Godt jeg ikke er helt alene om aa ha det saann. Har det ikke saann hele tiden, men naa i helgen kom de negative foelelsene stroemmende av en eller annen grunn...

til dere som har svart.

IdaC: skjoenner godt at du er litt redd, saerlig siden dere ikke ventet at det skulle skje saa fort! Men det er jo heldigvis enda mange maaneder igjen foer babyen er ute, saa dere kommer sikkert til aa bli vant til alt sammen innen den tid...men skjoenner hva du mener!

Bjornsdatter: Ja, jeg kommer nok til aa bli baade glad og redd naar de to blaa dukker opp! Mest glad, men ogsaa litt sjokkert, tror jeg!

Saeria: Tusen takk for koselige ord. Jo da, egentlig tror jeg vi blir gode foreldre. Hvertfall etterhvert!

Paa en maate har jeg kjempelyst til at det skal klaffe med en gang, men paa en annen maate er det kanskje bra at man maa slite litt, for da vil man det gjerne enda mer?

Hmm...

[Gjest j79]

Jeg kjenner meg igjen... Skal / skal ikke. Er det egentlig rette tiden nå?

Å bli mamma er noe jeg vil veldig mye, men det er jo så mye annet jeg også vil. Hva med jobben? Hva med fjellturene jeg planlegger? Hva med...

Skal / skal ikke... Vi prøver, men vi er ikke super-ivrige prøvere. Jeg håper jo at det skal klaffe, men innimellom får jeg litt hetta jeg også.

[Gjest Gjesta]

Jeg vet ikke om jeg kan svare på dette siden jeg allerede har en spire i magen, men jeg kjenner meg i hvertfall veldig godt igjen i det som blir skrevet i denne tråden, og innlegget ditt Popelka!

For det er jammen litt av ei oppgave vi tar på oss når vi velger å bli foreldre. Vår lille spire var heller ikke planlagt, men h*n er veldig, veldig velkommen likevel. Men jeg må innrømme at frykten noen ganger tar meg og jeg lurer på HVA vi har tatt på oss ansvaret for. Vi var jo ikke forberedt på noe som helst punkt, og har vel fortsatt ikke helt forstått hva som skal skje om noen måneder...

Men jeg tror det er helt normalt - vi som ikke har barn før har jo ingen formening om hva vi går til - vi bare vet at vi ønsker det, og håper at vi skal takle det.

Jeg har veldig lett for å tenke langt fram jeg da - hvordan skal jeg takle en tenåring i huset, osv. Gruer ikke så mye for fødsel og spebarnstid, heller det som kommer etter der når den lille begynner å vokse seg stor og bli et selvstendig menneske. Jeg tenker på hvilken stor oppgave det er å skulle oppdra et barn til å bli et godt menneske og et menneske som har det godt med seg selv.

Det er ikke rart man får litt kalde føtter, Popelka, men jeg er vel innerst inne sikker på at vi takler oppgaven som ligger foran oss. Det er jo det vi er skapt til!

Det går helt sikkert bra - og du kan glede deg til GLEDEN over å ha en spire i magen!

[Holly Hobbie]

Bra skrevet, Kverula. Uansett er det godt aa ha dere paa kg aa spoerre om raad!

[Gjest mzluze i.i]

vi gjorde vårt første forsøk uten prevensjon igår....og mannen hoppet av i svingen for han fikk hetta....enda vi har barn fra før...hehe. Måtte bare le av hele greia.

Han var helt..."tenk om vi ikke får til" osv....mens jeg bare slepte ham til barnerommet og pekte på den lille sovende blonde og påpekte at vi faktisk ikke er så ille foreldre at vi ikke fikser en til.

Men han var søt da, mannen...i sin panikk

[zmurfette]

Jeg hadde mange av de samme tankene som deg, Popelka, da vi begynte å prøve. Og første gang jeg fikk to blå fikk jeg helt hetta - var livredd for at jeg kom til å bli en skikkelig dårlig mor, og fikk en mengde egoistiske tanker om at "nå er livet over, aldri mer romantiske middager, spontane helgeturer eller laaange morgener i senga. Så på en måte har det kanskje vært "lurt" å ha hatt noen MAer, for de har i alle fall fått meg til å innse at jeg virkelig ønsker meg barn, og at jeg gjerne kan ofre de spontane helgeturene m.m. for det.

[Martha Stewart]

Kjenner meg igjen i de tankene du har!

Før vi bestemte oss for å få barn for over 3 år siden, gikk jeg flere runder både med meg selv og mannen, for å forsikre meg om at vi virkelig ville dette her og var innstilt på omveltningene i tilværelsen som et barn medfører.

Det rare er at jeg var mer betenkt mht alt, t.o.m ift redsel for å føde, før jeg ble gravid! Det er vel noe med at når man først har fått en liten spire i magen, så knytter man seg til den følelsesmessig, den er ikke lenger bare en "idé". Og så er det litt "point of no return" når det først er gjort, liksom!

Paa en maate har jeg kjempelyst til at det skal klaffe med en gang, men paa en annen maate er det kanskje bra at man maa slite litt, for da vil man det gjerne enda mer?

Hmm...

←

Heller ikke tvil om at man får et annet perspektiv på det hele hvis man må slite litt! Det kan jeg skrive under på. Hvis jeg noen gang var i tvil om at jeg ville ha barn, så er jeg ihvertfall ikke i tvil nå! Har jo opplevd både å få klaff på aller første forsøk etter p-pilleslutt, miste flere ganger, måtte slite for å bli gravid igjen - før jeg nå bare har et par mnd. igjen til termin.

Tenk, i dag begynte jeg å gråte bare fordi jeg tenkte på hvor heldig jeg føler meg! :grine2:

(Er ikke lettrørt til vanlig, det må være disse svangerskapshormonene...)

[Leo]

Jeg velger å tro at det er helt normalt siden jeg har mange av de samme tankene selv

[Holly Hobbie]

Det som er bra er at jeg merker at disse foelelsene heldigvis ikke er permanente - i de siste dagene foeler jeg meg mye mer avslappet og optimistisk! Men det er jo sunt at man reflekterer over ting, da.

[Gjest j79]

Jeg tror mannen min har litt hetta om dagen. Han har ikke sånn lyst i senga virker det som, og jeg tenker at det kanskje er fordi han er usikker på om han er klar til å bli pappa?

Vi var enige om at jeg skulle slutte på p-piller, og at vi skulle ta ting som de kommer. Blir jeg gravid er det fint, men vi har liksom ikke noe hast. Før trodde jeg at han var kjempeklar, men nå virker det som jeg er mest klar.

Det kan jo være tilfeldig at det går noen ekstra dager mellom hver gang vi har sex, eller så innbiller jeg meg at han vet om EL og passer på å legge seg litt seinere om kvelden enn meg, akkurat i disse dagene.

Noen tips? Vil jo fortsatt at vi "skal ta ting som det kommer", men er det noe jeg kan gjøre for å få han til skynde på litt..?

[Holly Hobbie]

Saant tror jeg gaar litt i boelger for mange, mannen min er ogsaa saann. Men helt plutselig sa han i gaar at naa er han veldig klar. Har ikke mast paa en stund, kanskje det var derfor?!

Hvis du klarer aa la vaere tror jeg det beste er aa ikke mase...det kan jo uansett vaere noe annet som gjoer at lysten er litt laber? Jobbstress eller noe slikt?

lykke til hvertfall, dette kan snu kjemperaskt!

[Gjest Gjest]

Det er sikkert vanlig å ha det slik, men jeg har det ikke sånn. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg, og da tviler jeg lite og bekymrer meg ikke.

Var slik når jeg giftet meg også, hadde ikke snev av tvil fra før forlovelsen til giftermålet var i boks.

[smile]

kjenner meg igjen i mange av tankene. Vi var prøvere noen mnd men så måtte vi dessverre slutte for en periode. Følte av og til at jeg var så stresset over de tankene som du snakker om.... men det høres jo ut som om det e rnormalt. På en måte godt å høre at det ikke er uvanlig.

[tuji]

Kjenner igjen redselen for å føde. Jeg kan love deg at jeg er verdens største pyse når det gjelder slike ting, og jeg greide det helt fint.

Under hele svangerskapet så jeg for meg en liten, pinglete mor jeg kjenner, og tenkte: Når hun har greid det, greier jeg også. Og det gjorde jeg!

(Etterpå kom det for en dag at pingla hadde tatt keisersnitt...)