Stå i det å ha anmeldt noen

[AnonymBruker]

Jeg har anmeldt. Det var en nær relasjon, det er sorg, håp, sinne hele tiden. Har så vidt krefter til å ta vare på meg selv. Oppi alt dette så anmeldte jeg. Det er så hardt å stå i denne prosessen, få flashbacks når jeg leter etter etterspurt bevis. Noen med erfaring? Er så redd jeg ikke skal klare fullføre anmelde fordi jeg er helt utslitt og deprimert. Og redd for å føle ting blir urettferdig fordi jeg kanskje ikke er sterk nok til denne kampen.

Noen som vil dele noen ord med meg? Har du opplevd dette selv, vært pårørende eller har en mening?

ts

Anonymkode: 12245...8a6

[Karelia]

Har ikke vært i en lignende situasjon, men vil prøve å løfte tråden din så du kanskje kan få gode svar fra andre ❤ 

For det første; ta et dypt åndedrag, og husk at du nå har startet på noe som uansett kommer til å bli kjempetøft. At det gjelder en som står deg nær, gjør alt så mye, mye verre. Men din eneste forpliktelse er ovenfor deg selv og din fysiske og psykiske helse. Skulle det vise seg å bli for tøft, så er det ikke noe nederlag å trekke anmeldelsen eller la det ligge. Det betyr ikke at du svikter deg selv eller det som er "riktig" å gjøre, du skal ta vare på deg selv og ingen straff i verden er verdt å kjøre seg selv i grøfta for.

For det andre; du trenger mennesker rundt deg som kan hjelpe deg gjennom dette. Du trenger ikke å stå alene, du SKAL ikke stå alene! Kanskje er det vanskelig å finne støtte hos sine nærmeste hvis den som har gjort deg urett er i nær familie/omgangskrets; for folk vil jo helst tro det beste om de de er glade i. Men jeg håper du har noen som klarer å være der for deg.

Har du rett på bistandsadvokat? I såfall, bruk den ressursen alt du kan. Kanskje er det noen støttegruppe som kan hjelpe og støtte deg? Hvis det dreier seg om sedelighetskriminalitet (f.eks voldtekt) eller vold så finnes det gode tilbud der ute, med folk som har vært igjennom det du nå står midt oppe i. De er gode ressurser og kan bistå deg i det du skal igjennom.

Håper inderlig at du har gode folk rundt deg som hjelper deg nå, og som får lov til å hjelpe deg! Ønsker deg alt godt! ❤❤❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2023 den 23.46):

Jeg har anmeldt. Det var en nær relasjon, det er sorg, håp, sinne hele tiden. Har så vidt krefter til å ta vare på meg selv. Oppi alt dette så anmeldte jeg. Det er så hardt å stå i denne prosessen, få flashbacks når jeg leter etter etterspurt bevis. Noen med erfaring? Er så redd jeg ikke skal klare fullføre anmelde fordi jeg er helt utslitt og deprimert. Og redd for å føle ting blir urettferdig fordi jeg kanskje ikke er sterk nok til denne kampen.

Noen som vil dele noen ord med meg? Har du opplevd dette selv, vært pårørende eller har en mening?

ts

Anonymkode: 12245...8a6

Jeg har erfaring, anmeldte min far for vold. Det er tøft når det står på, men jeg fikk god hjelp og støtte fra Støttesenter for kriminalitetsutsatte – Politiet.no 

Første møte med de var vanskelig siden jeg ikke følte at jeg og hun som jobbet der hadde noe kjemi, men møte nummer to gikk så mye bedre. Hun fremsto da som et helt annet menneske, tror det hadde noe å gjøre med at jeg gruet meg sånn til å åpne meg for henne og følte meg ukomfortabel.

Det jeg mener å si med dette er: Gi ikke opp etter en gang, be om en annen om du føler det vanskelig med personen du møter hvis du vil bruke de som støtte. De er flinke, profesjonelle og der for å støtte voldsofre (nå vet jeg ikke om saken din handler om vold, men mulig det finnes lignende støtteapparat for andre).

Jeg kunne bestemme om hun skulle være med som støtte i rettssaken. Det ville jeg og det var godt å ha henne der. Hun var inne da jeg vitnet, siden jeg ikke ville høre de andre vitnene så forlot hun sammen med meg. Denne saken ble anket så det ble en runde nr. 2. Da var hun også med. Denne gangen satt vi begge og hørte på alle vitnene, akkurat det angrer jeg på at jeg gjorde. Etter at vi forlot rettslokalene begge ganger så satte vi oss ned og snakket om opplevelsen, det anbefaler jeg at du også gjør med noen. 

Det som var viktig for meg i perioden frem til saken kom opp, var å lage meg "friminutt". Sette av tid der jeg ikke skulle tenke på saken og bare gjøre helt andre ting. Man blir gal om man skal gå å la dette kverne rundt i hodet 24/7, derfor er det viktig å koble av. Har du mulighet så reis bort, gjør ting du liker, omgi deg med folk som ikke kjenner til saken (så det ikke diskuteres) eller noe annet som får tankene dine bort fra dette. Etterforskning og vurdering av statsadvokat kan ta tid, så du MÅ koble av. Du skal nemlig spare kreftene dine til en rettssak der du skal kjempe for din rettferdighet, du skal ikke slite deg ut nå. Vær snill med deg selv, super snill faktisk. Føler du deg utslitt og deprimert så bør du ta det opp med fastlegen. Jeg følte det på samme måte inn i mellom. Det er utrolig slitsomt å stå i slikt som dette, men jeg var så bestemt på at "nok er nok" at jeg psyket meg selv opp med tanken på det.

Ikke gi opp, en dag er det over og saken er avgjort. Dette skal ikke pågå til evig tid, ønsker deg masse lykke til ❤️

Anonymkode: 05f12...f40

[AnonymBruker]

Hvis du har krav på bistandsadvokat så må du finne noen som har erfaring med denne typen saker. Jeg hadde en fantastisk bistandsadvokat som var tålmodig og tok seg tid til å forklare meg alt om anmeldelsesprosessen, rettssaker, rettssikkerhet osv. Det gjorde meg veldig trygg på det. I tillegg bør du ha noen andre å prate med hvis det blir tøft i hverdagen. Kanskje rask psykisk helsehjelp?

Anonymkode: db5ec...3ca

[AnonymBruker]

Jeg står i en litt liknende situasjon og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er helt utslitt, sover lite om natten og har fått helt panikk for å åpne epost, sms'er eller ta telefonen. Har varierende grad av depresjon og våkner med panikkangst om natten. Jeg har en del beviser som jeg skulle lete frem til min advokat i løpet av helgen, men bruker så utrolig mye energi på å få det til at jeg ikke er ferdig enda. Er fremdeles i 100% jobb så jeg vet at jeg må gjøre det når jeg kommer hjem i dag. Jeg tror nesten eneste løsningen er å bli delvis sykemeldt, men jeg er redd for at det vil gjøre meg enda mer deprimert. Er du i full jobb, TS?

Jeg har stått i dette i to måneder nå og det eneste som har hjulpet litt er å tilbringe tid med gode venner, meditasjon, et par podcaster/bøker, masse hvile og tålmodighet med meg selv, og å ikke stille krav til meg selv utenom å bare stå i det jeg står i nå. Jeg prøver også å tenke litt frem i tid. Glede meg til våren for eksempel og tenke at selv om det er lenge til så er forhåpentligvis ting bedre i april/mai. God klem til deg ❤️

Anonymkode: a5664...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.9.2023 den 23.46):

Jeg har anmeldt. Det var en nær relasjon, det er sorg, håp, sinne hele tiden. Har så vidt krefter til å ta vare på meg selv. Oppi alt dette så anmeldte jeg. Det er så hardt å stå i denne prosessen, få flashbacks når jeg leter etter etterspurt bevis. Noen med erfaring? Er så redd jeg ikke skal klare fullføre anmelde fordi jeg er helt utslitt og deprimert. Og redd for å føle ting blir urettferdig fordi jeg kanskje ikke er sterk nok til denne kampen.

Noen som vil dele noen ord med meg? Har du opplevd dette selv, vært pårørende eller har en mening?

ts

Anonymkode: 12245...8a6

Tenker det kommer helt an på årsaken til anmeldelsen, målet ditt med anmeldelsen og om du takler henleggelse eller ikke vinner frem i en rettsak. Og ikke minst hvor mye støtte du har rundt deg. 

For det verste gjenstår. 

 

Anonymkode: 067b0...fba