Dere som sliter med det sosiale og ensomhet

[AnonymBruker]

Har dere noen gang blitt utredet? Hvordan var dere som barn?

 

Anonymkode: 72168...110

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er meg du vil høre fra, for jeg er ikke alene ensom for å si det slik - jeg er godt voksen med barn og tror folk flest ser på meg som normalt sosial og engasjert. Likevel føler jeg selv at jeg har slitt med ensomhetsfølelse siden jeg var barn. Jeg har alltid hatt venner og blitt inkludert, men jeg skjønner liksom ikke folk helt - og føler meg alltid litt anderledes. Jeg er veldig flink til å maskere det, og oppfører meg normalt sosialt for der har jeg lært meg hva som forventes. Jeg har ofte hørt jeg er en god lytter - jeg tror ikke de forstår at det er fordi jeg prøver å knekke koden om hvordan de resonnerer, og mine spørsmål som de føler er oppfølgende og empatiske er egentlig fordi jeg prøver å analysere de (jeg har oppriktig medfølelse og interesse også, var ikke meningen  å høres ut som en psykopat )…. Jeg blir så engasjert når noe oppleves urettferdig for andre, og så forunderlig at ikke alle opplever det slik - jeg føler vi så enkelt kunne hatt en fantastisk verden for alle.  Jeg føler ro med mine foreldre og barn, eller med dyr, der føler jeg jeg hører til. Skole, jobb ( jeg har en god jobb) venner etc føler jeg alltid at jeg er litt anderledes, jeg har alltid vondt i magen og gleder meg til jeg skal hjem igjen. Var slik som barn også, hadde en trygg og fin barndom.  Har lurt som voksen om dette er en personlighetsforstyrrelse av noe slag, eller bare rett og slett min personlighet? Jeg har tatt et par autismetester på nett, men scorer veldig lavt på de. På personlighetstest får jeg alltid INFJ som et sjeldent, men ikke negativt, så det kan jo være bare det. Hvordan har du det? 

Anonymkode: 013fc...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke om det er meg du vil høre fra, for jeg er ikke alene ensom for å si det slik - jeg er godt voksen med barn og tror folk flest ser på meg som normalt sosial og engasjert. Likevel føler jeg selv at jeg har slitt med ensomhetsfølelse siden jeg var barn. Jeg har alltid hatt venner og blitt inkludert, men jeg skjønner liksom ikke folk helt - og føler meg alltid litt anderledes. Jeg er veldig flink til å maskere det, og oppfører meg normalt sosialt for der har jeg lært meg hva som forventes. Jeg har ofte hørt jeg er en god lytter - jeg tror ikke de forstår at det er fordi jeg prøver å knekke koden om hvordan de resonnerer, og mine spørsmål som de føler er oppfølgende og empatiske er egentlig fordi jeg prøver å analysere de (jeg har oppriktig medfølelse og interesse også, var ikke meningen  å høres ut som en psykopat )…. Jeg blir så engasjert når noe oppleves urettferdig for andre, og så forunderlig at ikke alle opplever det slik - jeg føler vi så enkelt kunne hatt en fantastisk verden for alle.  Jeg føler ro med mine foreldre og barn, eller med dyr, der føler jeg jeg hører til. Skole, jobb ( jeg har en god jobb) venner etc føler jeg alltid at jeg er litt anderledes, jeg har alltid vondt i magen og gleder meg til jeg skal hjem igjen. Var slik som barn også, hadde en trygg og fin barndom.  Har lurt som voksen om dette er en personlighetsforstyrrelse av noe slag, eller bare rett og slett min personlighet? Jeg har tatt et par autismetester på nett, men scorer veldig lavt på de. På personlighetstest får jeg alltid INFJ som et sjeldent, men ikke negativt, så det kan jo være bare det. Hvordan har du det? 

Anonymkode: 013fc...afb

Takk for at du deler.

Dette gjelder min datter hun er tenåring nå. Hun sliter med venner, og de hun var god venn med bare forsvinner. Er alene 24/7.

Jeg slet selv og som du skriver følte meg annerledes og kjenner meg igjen med det å analysere.  

 

Anonymkode: 72168...110

[Gjest Lykkedykker]

Er autist, så har alltid slitt med det sosiale. Men har nok aldri følt meg særlig ensom. Mens venner festet på høytider så satt jeg heller hjemme. Var ofte at jeg sov meg gjennom nyttårsaften. Takler ikke fest og støy. Det har ført til at så og si alle vennene mine fra barndommen har sluttet å ha kontakt med meg. Men har aldri følt noe tristhet for det. 

Hadde i hvert fall ingen problemer under koronatiden, levde som jeg alltid gjør😅