Hvordan behandler mannen din deg?

[AnonymBruker]

Dere som lever i et godt forhold eller ekteskap over lengre tid,  hvordan behandler mannen din deg?  Hvordan føles det?  Blir du/føler du deg prioritert,  føler du deg sett og hørt?  Hvordan er kommunikasjonen og er han ærlig mot deg? 

Når dere er samme med andre,  føler du at han setter deg først/ser deg?  Hvis noen sier noe eller gjør noe som ikke er greit mot deg,  forsvarer mannen din deg eller er ditt "lag"  eller er det ofte at han da slenger seg med de andre?  

Anonymkode: fa793...93e

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt behov for at mannen min skal "forsvare meg"" så det vet jeg ikke, men vi er absolutt ett team og prioriterer hverandre når det er behov for å prioritere og støtter hverandre i hverdagen, er oppmerksomme og handler ut fra omsorg og respekt i saker og situasjoner som en sjelden gang oppstår. HAr aldri opplevd at han har "slengt seg med" fordi jeg ikke omgås mennesker som treffer beskrivelsen på generelt grunnlag.. 
Vi snakker åpent og direkte, tar oss tid til å ta pauser om det er nødvendig, men også med et utangspunkt om å ønske forstå og løse evt uenigheter fra begge sider for å finne en felles vei videre. 

Anonymkode: 91974...65b

[AnonymBruker]

Ja på alt. Han behandler meg som en dronning, og det har han alltid gjort. Jeg og barna har alltid vært førsteprioritet for han, og det kjenner jeg på hver dag. 

 

Om han er ærlig aner jeg jo ikke, men på syvende året har jeg foreløpig til gode å tro noe annet.

Anonymkode: 81570...781

[AnonymBruker]

Han prioriterer meg, liker å være sammen med meg, skriver søte post-it lapper til meg ofte, (jeg har hjemmekontor) tar sin del av hus og hjem, følger opp barnet vårt, gir hyppige kjærtegn både ute og hjemme, og gir støtte ved behov. 

Anonymkode: 4f736...46e

[AnonymBruker]

Så godt å lese ❤️ Jeg vil høre mer! 

For dette er betryggende lesing.  Gir meg håp.  

Mannen min er på ingen måte en ond eller slem person.  Men forholdet vårt er på ingen måte sunt.  Jeg føler jeg har gitt sjela mi til han og sitter nå som et tomt skall. Jeg skal ut av forholdet.  Det er ikke så enkelt når man føler man ikke har stort å gå på. Jeg har gitt alt,  prøvd alt og har ikke mer å gi lengre.  

Dette har også gitt meg lærdom i hva jeg ser etter i en mann og hva jeg trenger for å ha sunt forhold.  Jeg trengte nok, desverre,  denne lærdommen.  Da er det godt og betryggende å høre at en mann faktisk kan gi dette ❤️ og at jeg ikke har urealistiske forventninger. 

Først må jeg komme meg ut av dette forholdet,  bygge meg selv opp igjen, få selvrespekt,  jobbe med meg selv og heale,  og sette grenser for meg selv og andre.  En lang, vanskelig og tøff prosess - samtidig velfortjent.  

Så takk for alle svar jeg får.  

Ts

Anonymkode: fa793...93e

[AnonymBruker]

Vi (samboere) har begge mye jobb og hver sine 2 barn som har aktiviteter, lekser etc. Når vi er ledige, så prøver vi å prioritere hverandre, om det så bare er sofakroken om kvelden.

Blir han invitert på noe, så vil han gjerne ha meg med. Hans venner har blitt mine venner og omvendt.

Han snakker mye positivt om og til meg. Og viser også med handling at han setter pris på meg.

Anonymkode: 1299f...357

[AnonymBruker]

Klarer fint å forsvare meg selv. Er ikke et barn.

Og er noe morsomt sagt så kan  nok han le med, kjenner ingen som slenger drit til han eller meg.

Mannen min er snill og grei, behandler meg som det menneske jeg er.

Er vi ute så er det klart han ikke har øynene på meg, men på de vi er ute med. Han kan jo snakke med meg resten av tiden.

Anonymkode: 327f8...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Klarer fint å forsvare meg selv. Er ikke et barn.

Og er noe morsomt sagt så kan  nok han le med, kjenner ingen som slenger drit til han eller meg.

Mannen min er snill og grei, behandler meg som det menneske jeg er.

Er vi ute så er det klart han ikke har øynene på meg, men på de vi er ute med. Han kan jo snakke med meg resten av tiden.

Anonymkode: 327f8...93f

Det var ikke det jeg mente med forsvare 🥰 For meg handler det nok om noe annet,  så forstår at vi ser ulikt på det og skjønner hva du mener. 

Jeg har forsvart meg selv siden jeg var liten fordi jeg har måtte for å overleve 💔.  Jeg har forsvart meg selv og stått opp for meg selv ovenfor mobbere, familien min og de overgrepene jeg ble utsatt for.  Jeg har måtte forsvare mine reaksjoner,  følelser og tanker. Jeg har ofte måtte stå i det alene,  fordi jeg har hatt dysfunksjonelle mennesker rundt meg og tillat det/ikke visst bedre. Jeg har også stått opp for andre i situasjoner det har vært nødvendig. Jeg er svært loyal mot de jeg har nære. 

F. Eks -  Jeg har en dysfunksjonell familie jeg holder på emosjonell avstand av ulike grunner. Når de har vært på besøk så liker de godt å hakke på meg.  Mannen min vet hvor vondt og sårende dette kan være for meg. Trykker familien min på riktig knapper kan det åpne mange sår.  Og jeg blir forsvarsløs, eller følt meg forsvarsløse fordi jeg sitter rundt et bord hvor jeg må forsvare meg selv uten noe støtte.  I dette tilfelle hadde det vært godt med en støttende mann. Selvfølgelig ikke det å krangle, lage drama eller noe.  I stede kan han bli med på denne hakkingen eller starte det. Men på tomanns hånd så støtter og forstår han meg.  

Eller en mann som som ser meg i slike situasjoner og spør meg hvorfor jeg gidder å bli behandlet slik.  At jeg er verdt mer.  Støtter meg,  slik jeg har gjort med han. For noen ganger trenger man den støtten,  kanskje særskilt når jeg har heletiden måtte stå alene om ting siden jeg var liten og så sårt ønsket å ha en på min side 😬 Ikke kjempe min kamp altså,  men er der. Det hadde vært så godt at jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det.  

For jeg er "ekspert"  på å forsvare meg selv 😅 Men noen ganger hadde det vært så utrolig godt å bare ha en som man kan lene seg på i en slik situasjon. At jeg kan føle meg trygg på den jeg sitter ved siden av og deler livet mitt med. At jeg bare kan se inni øynene hans å finne tryggheten og roen uten å måtte snakke sammen.  

Jeg skjønner selvsagt at jeg har et ansvar her med å kutte ut slike mennesker fra livet mitt.  Jeg er i en healing prosess. I dag har jeg noen gode relasjoner jeg aldri må forsvare,  forklare eller noe ovenfor. Som jeg kan være trygge på. Det er slike mennesker jeg vil ha i livet mitt fremover ❤️ 

Ts

Anonymkode: fa793...93e

[AnonymBruker]

På det jevne behandler han meg svært godt. Svært ømt og kjærlig, og med respekt og til og med stolthet. Han prioriterer meg definitivt, både generelt og når vi er sammen med andre. Såpass at vi har litt diskusjoner om det med alenetid. Han trenger det ikke, og jeg gjør det, jeg vil gjøre ting sammen med andre, og han vil ofte ha meg alene, så vi må inngå kompromisser på slikt. Han lytter altså til mine behov, når jeg er tydelig på dem, men han er ikke bestandig flink til å lytte. Han er en tsunami av iver, energi og hva han tenker og mener til tider, som jeg må kave meg gjennom ganske jevnlig. Er det noe han ikke har lyst til å høre må jeg stå svært sterkt imot, og virkelig stå opp for meg selv. Han forsvarer meg for ivrig. Ingen har lov til å kritisere meg. Kun han. 🤣 Generelt er han ærlig, for han er virkelig klar over at jeg klikker om han lyver, og jeg ser på ham om han lyver. Det hender likevel at han prøver seg på det han mener er hvite løgner, eller å ikke fortelle alt, men det er en risikosport ovenfor meg, for jeg tåler ikke å bli løyet til. Å være ærlig om alt er likevel ikke alltid enkelt for ham. Det kommer av hans bakgrunn, uten at jeg skal gå mer inn på det, og det har tatt ham tid å innse at det likevel alltid er lurest å fortelle meg sannheten, på grunn av at jeg reagerer så sterkt på løgner, også små løgner, men det hender altså fremdeles at han feiler litt på dette. 

Det hender også at han er svært urimelig. Han har ptsd, og når jeg uforvarende pirker i hans triggere da går han helt i lås, og blir på mange måter det motsatte av sitt normale jeg. Da blir han kald, sinna, sarkastisk og ufin, avvisende og vrang. Det har tatt meg tid å forstå dette i ham og hvordan jeg skal håndtere slike situasjoner. Forstå at da er han redd, og trenger min kjærlighet, omtanke, støtte og klokhet for å komme ut av dette igjen. At det verste jeg i slike situasjoner kan gjøre er å gå i konflikt. Han går til psykolog for dette, og det har hjulpet oss begge mye. 

Alt i alt er han den mest kjærlige og fine partner jeg kan tenke meg, men også altså krevende og en jeg må forholde meg klokt og sterkt til. Han er det mest lojale mennesket jeg kjenner også, og nesten for snill. Nåde mot meg og mot andre. Han er på godt og vondt min store kjærlighet, og jeg veldig tydelig hans. Han veier veldig godt opp for at det ikke bestandig er enkelt å leve med ham på grunn av hans traumer. Han nesten opphøyer meg for mye for å takle de sidene ved ham, for jeg har jo mine sider han må takle også. Jeg har også traumer han må takle. Noe som blant annet gir utslag i dette med at jeg ikke tåler den minste lille løgn. 

Vi er to litt skadede mennesker som er hverandres beste støtte. 

Anonymkode: 374a9...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var ikke det jeg mente med forsvare 🥰 For meg handler det nok om noe annet,  så forstår at vi ser ulikt på det og skjønner hva du mener. 

Jeg har forsvart meg selv siden jeg var liten fordi jeg har måtte for å overleve 💔.  Jeg har forsvart meg selv og stått opp for meg selv ovenfor mobbere, familien min og de overgrepene jeg ble utsatt for.  Jeg har måtte forsvare mine reaksjoner,  følelser og tanker. Jeg har ofte måtte stå i det alene,  fordi jeg har hatt dysfunksjonelle mennesker rundt meg og tillat det/ikke visst bedre. Jeg har også stått opp for andre i situasjoner det har vært nødvendig. Jeg er svært loyal mot de jeg har nære. 

F. Eks -  Jeg har en dysfunksjonell familie jeg holder på emosjonell avstand av ulike grunner. Når de har vært på besøk så liker de godt å hakke på meg.  Mannen min vet hvor vondt og sårende dette kan være for meg. Trykker familien min på riktig knapper kan det åpne mange sår.  Og jeg blir forsvarsløs, eller følt meg forsvarsløse fordi jeg sitter rundt et bord hvor jeg må forsvare meg selv uten noe støtte.  I dette tilfelle hadde det vært godt med en støttende mann. Selvfølgelig ikke det å krangle, lage drama eller noe.  I stede kan han bli med på denne hakkingen eller starte det. Men på tomanns hånd så støtter og forstår han meg.  

Eller en mann som som ser meg i slike situasjoner og spør meg hvorfor jeg gidder å bli behandlet slik.  At jeg er verdt mer.  Støtter meg,  slik jeg har gjort med han. For noen ganger trenger man den støtten,  kanskje særskilt når jeg har heletiden måtte stå alene om ting siden jeg var liten og så sårt ønsket å ha en på min side 😬 Ikke kjempe min kamp altså,  men er der. Det hadde vært så godt at jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det.  

For jeg er "ekspert"  på å forsvare meg selv 😅 Men noen ganger hadde det vært så utrolig godt å bare ha en som man kan lene seg på i en slik situasjon. At jeg kan føle meg trygg på den jeg sitter ved siden av og deler livet mitt med. At jeg bare kan se inni øynene hans å finne tryggheten og roen uten å måtte snakke sammen.  

Jeg skjønner selvsagt at jeg har et ansvar her med å kutte ut slike mennesker fra livet mitt.  Jeg er i en healing prosess. I dag har jeg noen gode relasjoner jeg aldri må forsvare,  forklare eller noe ovenfor. Som jeg kan være trygge på. Det er slike mennesker jeg vil ha i livet mitt fremover ❤️ 

Ts

Anonymkode: fa793...93e

Når jeg snakker om det å forsvare meg selv ovenfor familien så handler det ofte om at de pusher og pusher helt til jeg knekker og forsvaret kommer.  Å si i fra,  vise sårbarhet,  gå, sette ned foten etc eskalerer bare situasjonen og hakkingen blir verre 😬 Vet ikke om det er helt forståelig,  men er dysfunksjonell og merkelig setting.  Jeg prøver nok å bli forstått, men skader bare meg selv mer og er i utgangspunktet bare nytteløst. Jeg skjønner ikke at jeg gidder 😔

TS 

Anonymkode: fa793...93e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

På det jevne behandler han meg svært godt. Svært ømt og kjærlig, og med respekt og til og med stolthet. Han prioriterer meg definitivt, både generelt og når vi er sammen med andre. Såpass at vi har litt diskusjoner om det med alenetid. Han trenger det ikke, og jeg gjør det, jeg vil gjøre ting sammen med andre, og han vil ofte ha meg alene, så vi må inngå kompromisser på slikt. Han lytter altså til mine behov, når jeg er tydelig på dem, men han er ikke bestandig flink til å lytte. Han er en tsunami av iver, energi og hva han tenker og mener til tider, som jeg må kave meg gjennom ganske jevnlig. Er det noe han ikke har lyst til å høre må jeg stå svært sterkt imot, og virkelig stå opp for meg selv. Han forsvarer meg for ivrig. Ingen har lov til å kritisere meg. Kun han. 🤣 Generelt er han ærlig, for han er virkelig klar over at jeg klikker om han lyver, og jeg ser på ham om han lyver. Det hender likevel at han prøver seg på det han mener er hvite løgner, eller å ikke fortelle alt, men det er en risikosport ovenfor meg, for jeg tåler ikke å bli løyet til. Å være ærlig om alt er likevel ikke alltid enkelt for ham. Det kommer av hans bakgrunn, uten at jeg skal gå mer inn på det, og det har tatt ham tid å innse at det likevel alltid er lurest å fortelle meg sannheten, på grunn av at jeg reagerer så sterkt på løgner, også små løgner, men det hender altså fremdeles at han feiler litt på dette. 

Det hender også at han er svært urimelig. Han har ptsd, og når jeg uforvarende pirker i hans triggere da går han helt i lås, og blir på mange måter det motsatte av sitt normale jeg. Da blir han kald, sinna, sarkastisk og ufin, avvisende og vrang. Det har tatt meg tid å forstå dette i ham og hvordan jeg skal håndtere slike situasjoner. Forstå at da er han redd, og trenger min kjærlighet, omtanke, støtte og klokhet for å komme ut av dette igjen. At det verste jeg i slike situasjoner kan gjøre er å gå i konflikt. Han går til psykolog for dette, og det har hjulpet oss begge mye. 

Alt i alt er han den mest kjærlige og fine partner jeg kan tenke meg, men også altså krevende og en jeg må forholde meg klokt og sterkt til. Han er det mest lojale mennesket jeg kjenner også, og nesten for snill. Nåde mot meg og mot andre. Han er på godt og vondt min store kjærlighet, og jeg veldig tydelig hans. Han veier veldig godt opp for at det ikke bestandig er enkelt å leve med ham på grunn av hans traumer. Han nesten opphøyer meg for mye for å takle de sidene ved ham, for jeg har jo mine sider han må takle også. Jeg har også traumer han må takle. Noe som blant annet gir utslag i dette med at jeg ikke tåler den minste lille løgn. 

Vi er to litt skadede mennesker som er hverandres beste støtte. 

Anonymkode: 374a9...f90

❤️❤️❤️❤️ 

Heier på dere. Dette er virkelig beundringsverdig. 

Ts

Anonymkode: fa793...93e

[AnonymBruker]

Jeg er alvorlig kronisk syk. Av typen de fleste ville vurdert å gå fra deg. Men han står ved min side. Jeg sa at jeg ville forstå om han ville gå, for dette er ikke livet vi planla. Han svarer bare at han elsker meg, og lovet å være med meg i gode og onde dager. Dette er de onde dagene, men likevel har vi det utrolig godt vi to, selv om omstendighetene er ille.

Han ser meg. Jeg ser han. Vi prioriterer hverandre, og de lille kreftene jeg har brukes på vår tid sammen. Noen dager klarer jeg ikke noe, da viser han at han er her som alltid, og spør om han kan gjøre noe for at jeg skal få det bedre. Kunne ikke fått en snillere mann. Vi tar ikke hverandre for gitt.

Vi tåler alt. Og det er utrolig godt å vite at selv om livet er vondt, så er vi to helt dønn solide. Hvis noen slenger med leppa om sykdommen min så er han den første til å prøve å lære dem at de tar feil, og hvorfor. Heldigvis sjeldent det skjer nå.

Anonymkode: 8c0bc...39d

[AnonymBruker]

Vi var sammen i 22 år. De første 19-20 årene var nesten bare bra, og de siste par årene var nesten bare dårlige. Mens vi hadde et godt forhold vil jeg si at han behandlet meg bra. Vi var likeverdige parter i ett og alt, og forventet vel stort sett det samme av hverandre. Delte ansvar og oppgaver, fant på kjæresteaktiviteter og brukte det meste av fritid sammen.
Han var ærlig, og jeg tvilte aldri på lojaliteten hans.

Det kjentes trygt og kjærlig. Vi hadde mye gøy sammen, kunne ta tunge jobber sammen og var en bra enhet.
Ulempen var at vi ikke kommuniserte bra. Han er stille og fåmælt, og slet med å sette ord på det som var vanskelig.
Han oppfattet ofte mine velmente eller nøytrale utsagn som at jeg motsa ham, og det ble jeg ofte lei meg for.

De første årene følte jeg meg sett, hørt og prioritert, selv om han nok følte seg mer berettiget å bestemme og ta initiativ. Kanskje fordi aldersforskjellen var ganske stor da vi ble sammen. Etter hvert ble det i større grad slik at hans planer og behov trumfet mine ønsker, og på slutten følte jeg meg bare i veien. Faktisk helt utfrosset det siste året av samlivet. 

De første årene vi var sammen uttrykte han at han var stolt over å være sammen med meg. Han likte at jeg var kunnskapsrik, bestemt og flink til å debattere, og vi hadde ganske likt syn på grunnverdiene. Seinere tror jeg at han følte seg overskygget, fordi han er mer sjenert, og smyger langs veggene og setter seg bakerst. Og på slutten ble han flau av at jeg lo for høyt eller på annen måte gjorde oss synlige i sammenkomster. I etterkant lurer jeg på om det lå en slags isolasjonsstrategi i det.

Han har aldri tatt parti imot meg i noen sammenheng, og jeg ser fortsatt ikke for meg at han ville gjort det i noen sammenheng. Kanskje har han ikke forsvart meg så aktivt, men det har vel vært fordi han har vært så trygg på at jeg kan stå opp for meg selv. Ikke bare sosialt og verbalt, men også i fysiske konfrontasjoner.  Han har f.eks. stått helt stille, og sett på at jeg har slått ned en som tok meg på rumpa, uten å gripe inn. Jeg oppfattet det kun som tillit, og det kjentes fint.

De siste par årene vi var sammen forandret han seg så mye at kjærestefølelsene døde, og det var nødvendig å avslutte. Det var umulig å bo sammen med en som hadde blitt til en litt syrlig isterning. Han isolerte seg i en egen del av huset, mens han påstod at vi hadde det fint, selv om jeg hadde det skikkelig dårlig og levde i dyp fortvilelse.

Etter at han flytta ble livet bedre igjen, og vi samarbeider fint rundt ungene. Jeg vil definere oss som venner.
Vi hjelper hverandre med praktiske ting, som to gamle kompiser, men fortrolige eller nære kan vi vel ikke sies å være lenger. Likevel: Vi har hverandre i ryggen, og er trygge på at den andre stiller opp når det trengs.

Det at folk kan forandre seg så dramatisk og så fort har gjort meg skeptisk til å gå inn i noe tett forhold igjen.
Jeg tror at det har skadet min tiltro til nære partnere for all framtid.
 

Anonymkode: 0d2d5...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dere som lever i et godt forhold eller ekteskap over lengre tid,  hvordan behandler mannen din deg?  Hvordan føles det?  Blir du/føler du deg prioritert,  føler du deg sett og hørt?  Hvordan er kommunikasjonen og er han ærlig mot deg? 

Når dere er samme med andre,  føler du at han setter deg først/ser deg?  Hvis noen sier noe eller gjør noe som ikke er greit mot deg,  forsvarer mannen din deg eller er ditt "lag"  eller er det ofte at han da slenger seg med de andre?  

Anonymkode: fa793...93e

Jeg lever i det jeg vil kalle et drømmeforhold. Jeg vet det, for jeg har hatt forhold før som ikke har vært i nærheten av det samme.

Han prioriterer meg svært høyt, og jeg føler meg alltid sett og hørt. Det var noe av det jeg syntes var så fantastisk da vi traff hverandre, at han alltid lytter og får med seg det jeg sier. For eksempel kan han ta opp igjen samtaler etter litt tid og huske hva jeg sa, eller han husker hva jeg ønsker meg til bursdag, eller han ser hva jeg liker og foretrekker og tilpasser seg det (jeg kan komme hjem og så har han for eksempel ryddet i boden, fordi jeg kom med et lite hjertesukk noen dager før). Vi elsker å snakke sammen, han er vel så pratsom som meg, og om han ser at jeg ikke er helt fornøyd en dag spør han hva det er.

Når vi er sammen med andre er han likevel oppmerksom, flink til å involvere meg i samtaler. Hvis noen gjør noe mot meg som ikke er greit reagerer han kraftig. Men han støtter meg først, og griper ikke inn med mindre han blir så irritert at han ikke klarer å dy seg. Jeg foretrekker å ta mine egne konflikter, og det vet han. Men han er heller ikke sånn at han ukritisk sluker alt jeg sier. Han kan også komme med andre perspektiver til meg, og det liker jeg godt. Det kan jo også være til mitt beste.

Det føles veldig trygt å ha det sånn. 

Og angående ærlig - man kan jo ikke vite det 100 % sikkert. Men om han er uærlig skal jeg nominere ham til Oscar.

Anonymkode: 2d0f4...1bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg lever i det jeg vil kalle et drømmeforhold. Jeg vet det, for jeg har hatt forhold før som ikke har vært i nærheten av det samme.

Han prioriterer meg svært høyt, og jeg føler meg alltid sett og hørt. Det var noe av det jeg syntes var så fantastisk da vi traff hverandre, at han alltid lytter og får med seg det jeg sier. For eksempel kan han ta opp igjen samtaler etter litt tid og huske hva jeg sa, eller han husker hva jeg ønsker meg til bursdag, eller han ser hva jeg liker og foretrekker og tilpasser seg det (jeg kan komme hjem og så har han for eksempel ryddet i boden, fordi jeg kom med et lite hjertesukk noen dager før). Vi elsker å snakke sammen, han er vel så pratsom som meg, og om han ser at jeg ikke er helt fornøyd en dag spør han hva det er.

Når vi er sammen med andre er han likevel oppmerksom, flink til å involvere meg i samtaler. Hvis noen gjør noe mot meg som ikke er greit reagerer han kraftig. Men han støtter meg først, og griper ikke inn med mindre han blir så irritert at han ikke klarer å dy seg. Jeg foretrekker å ta mine egne konflikter, og det vet han. Men han er heller ikke sånn at han ukritisk sluker alt jeg sier. Han kan også komme med andre perspektiver til meg, og det liker jeg godt. Det kan jo også være til mitt beste.

Det føles veldig trygt å ha det sånn. 

Og angående ærlig - man kan jo ikke vite det 100 % sikkert. Men om han er uærlig skal jeg nominere ham til Oscar.

Anonymkode: 2d0f4...1bf

Ja,  drømmeforhold samtidig realitet for deg 🥰 Dette var hyggelig lesing og så glad på deres veier. 

Nei,  man kan aldri vite.  Samtidig,  når man blir behandlet med respekt,  blir sett og dere har det så godt sammen tror jeg man kan være ganske trygg på partneren sin ❤️

Jeg vet at mannen min ikke er ærlig 😔 Det sårer. Selv når jeg har tatt han i løgn vil han ikke innrømme det 💔 Det skal jeg aldri finne meg i en gang til. 

Ts

Anonymkode: fa793...93e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dere som lever i et godt forhold eller ekteskap over lengre tid,  hvordan behandler mannen din deg?  Hvordan føles det?  Blir du/føler du deg prioritert,  føler du deg sett og hørt?  Hvordan er kommunikasjonen og er han ærlig mot deg? 

Når dere er samme med andre,  føler du at han setter deg først/ser deg?  Hvis noen sier noe eller gjør noe som ikke er greit mot deg,  forsvarer mannen din deg eller er ditt "lag"  eller er det ofte at han da slenger seg med de andre?  

Anonymkode: fa793...93e

Ja vi hadde alle de tingene inntil jeg tok en annen vei. Gjorde en stor feil. Heldig er hun som blir tatt vare på av han nå💕 han var nesten perfekt, men noen minus har vel alle også han.

Anonymkode: d1895...f64

[AnonymBruker]

Sammen på 16. året, er gift og har 3 barn sammen. 

Han er den type mann som ville ha ført til at jeg hadde hatt skyhøye krav til en eventuell ny partner hvis dette skulle ende. Han er virkelig drømmemannen. Er han perfekt? Nei, men det er ikke jeg heller. 

Han setter alltid meg og barna først. Han gir støtte, omsorg og komplimenter. Han ser meg. Han viser hver dag at han elsker meg. Vi kommuniserer godt og har aldri store krangler. Hvis jeg tar opp noe jeg er "misfornøyd" med så går han ikke i forsvar, men lytter så vi kan sammen peile ut veien videre. Han begjærer meg og vi har et fantastisk sexliv. Han tar aldri store avgjørelser uten å snakke med meg først. Han mener ikke at hans behov og hans tid er viktigere enn mine behov og min tid. Han gjør de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Han er rett og slett min beste venn. 

Har så langt ikke tvilt på ham eller oss. 

Anonymkode: 7b43e...502

[AnonymBruker]

Han er alltid på mitt lag og prioriterer meg alltid. Mitt velvære er alltid viktigst for han

Anonymkode: 2e929...4d2

[Gjest Lurven]

Alle skriver som anonym her, er det virkelig ingen som tør å stå frem med brukernavn og si at de blir godt behandlet 

[SPOCA]

Veldig bra, han er omtenksom og snill. F.eks: I dag, da jeg fikk anfall (epilepsi), tok han hjemmekontor for å passe og stelle meg. Han får meg til å føle meg trygg og elsket. 🥰