'silent treatment'

[AnonymBruker]

Dere som dere som er på mottagersiden for 'silent treatment', hvordan håndterer dette? Har dere funnet noe som funker?

Jeg er utrolig lei av å måtte ta initiativ til forening hver bidige gang! Da skal han gjerne avvise meg etpar ganger og være litt kostbar også, noe som er sårende når jeg allerede har blitt så og si ignorert i opp til flere dager!

Denne gangen fikk jeg katta rett i fleisen med rumpehullet først fordi han forsøkte  å dytte den bort (lå på sofaen). Jeg sa han kunne dultet den til den andre siden, så jeg slapp å få rumpa rett i ansiktet. Da begynte han å diskutere høylytt og snakka over meg så jeg ikke kom til, så jeg sa 'hold kjeft'. Og det skal jeg love dere han har gjort: siden søndag kveld!! Bortsett fra å sagt feks takk for mat etter middagen da.

Bare jeg som syns det er litt i overkant? Vet det er en filleting, men det sårer når han stenger meg ute på denne måten, og det VET han.

Og helt til slutt: dere som bruker silent treatment mot deres partner? Hvorfor gjør dere det? Hvis dere ikke er klar over det allerede, så er det utrolig vondt og vanskelig på den som står på andre siden og ikke tillates å gjøre noe med det.

Håper på noen gode råd, dette kjennes så utrolig kjipt!

Og nei, jeg skal ikke gå fra han. Vi har barn sammen, fungerer som oftest godt sammen og har det fint mesteparten av tida. Men denne oppførselen sårer veldig.

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å plassere oppførselen hans hos ham! Dette er hans problem, ikke ditt. Det har faktisk ingen ting med deg å gjøre. Bare vær vanlig høflig og gi ham litt space, hvis det er det han trenger. Ikke ta igjen med samme mynt, det blir bare giftig stemning. Du kan ikke velge hvordan andre mennesker oppfører seg, men du kan til en viss grad velge hvordan du vil forholde deg til det.

Klarer du å leve med at han oppfører seg sånn, uten at du til stadighet blir såret? 

Hvis du ønsker endring så kan du prøve å ta det opp med ham, eller parterapi. 

Alle mennesker har utfordringer som kan være vanskelig å leve med. Noen snorker, noen smatter, og noen oppfører seg som en barnslig primadonna. 

Jeg har opplevd silent treatment i perioder der gubben har vært deprimert, så jeg vet at det er vanskelig å ikke ta det personlig. Selv kan jeg noen ganger gå i freeze hvis gamle traumer blir trigget, og jeg innser at det for andre kan virke som silent treatment. Hvorfor din mann oppfører seg slik vet kanskje han?

Anonymkode: 0e562...ad2

[AnonymBruker]

Dere har barn sammen - kom dere i parterapi og lær dere å kommunisere godt sammen!

Slik dere holder på nå risikerer dere å ødelegge både for forholdet og hverandre - og barna deres!

Parterapi ❤️

 

Vet det ikke var det du spurte om, men dette kan ikke fortsette, og det vet du.

Jeg har måttet drive med "silent treatment" mot en person i min familie i lange perioder, og må det dessverre fremdeles en sjelden gang. Årsaken der er da alvorlig psykisk sykdom hos personen, og det å fortsette å snakke med personen da vil gjøre at ting eskalerer voldsomt. Jeg har diskutert dette med fagpersoner og fått støtte for at det i akkurat dette tilfellet dessverre er det riktige. Jeg driver ikke med det i andre relasjoner, da, fordi jeg vet det er vondt å bli utsatt for det, og jeg ser det ikke som hensiktsmessig for å løse noe som er vanskelig. Ironisk nok utsatte denne personen meg for "silent treatment" helt irrasjonelt da jeg var liten.

Jeg sammenligner ikke det med din og din manns situasjon. Men ofte ligger det manglende evne til å stå i utfordrende situasjoner. Jeg blir ikke forundret om din mann har hatt foreldre som har holdt på likedan, og at han derfor ikke har lært å kommunisere ordentlig når det er uenigheter, ikke vet hvordan konflikter skal løses. Og det er også årsaken til at jeg tenker dere må komme dere i parterapi, slik at dere kan få rydde opp i egen kommunikasjon slik at dere ikke lærer ungene samme dårlige mønster! For ungene deres får med seg at dere ikke snakker sammen, tro meg!

Noen bruker slik "silent treatment" som en hersketeknikk, noen med psykopatiske trekk kan gjøre det. Men jeg tror de fleste som holder på med det gjør det fordi de aldri har lært å håndtere egne og andres følelser, ikke lært å kommunisere godt nok, og ikke minst, mange blir usikre og redde for å si eller gjøre noe galt som kan ødelegge mer, og fordi de føler seg hjelpesløse blir de redde og stumme. Det gode er at man kan lære seg å kommunisere ordentlig. Dere er to i forholdet, og skal jeg tippe så trigger dere hverandre. F.eks. ville jeg aldri sagt "hold kjeft!" i en slik krangel, for det eskalerer hans trøblete følelser, og så har dere gående. Det er langt mer hensiktsmessig å si at det beste nå er at dere begge to roer dere ned, for dette er egentlig ikke et stort problem, det var en tankeløs handling. Du følte det ble ille å få katterumpa i ansiktet, som de fleste nok kan forstå, men det var jo ikke meningen hans eller gjort for å plage deg. Det er mulig å snakke om dette på en annen måte. Du kunne f.eks. sagt at du ville gå for å vaske ansiktet (hvis det var så ille), og så kunne du tatt det opp på en rolig måte når du kom tilbake.

Det at du reagerte såpass sterkt satte nok også han ut, så eskalerte hans følelser, og så hadde dere det i gang. Og det viser at dere har noen mønster i reaksjonsmønstrene deres begge to som gjør at dere gjør det utrivelig for begge to.

Dette er ikke et forsvar av ham, jeg forsøker bare å vise at dere begge to bidrar til hvordan kommunikasjonsmønster dere har. Dere to og barna deres fortjener alle at du og han jobber med dette, og det tror jeg dere best gjør i parterapi. Det trenger ikke ta lang tid heller. Formidle til ham at du ser at dere sammen har gått dere inn i et kommunikasjonsmønster som ikke er bra for forholdet, og at du er bekymret for at dere kan komme til å lære ungene det samme, og så si at du håper dere kan gå sammen for å lære å kommunisere bedre. Har dere små barn finnes det vel også et kurs for foreldre på Helsestasjonene, hvordan kommunisere for å hindre at småbarnstiden tar knekken på forholdet. Jeg kjenner flere som har tatt slikt kurs og de har sagt at det var veldig nyttig, de ble mye mer bevisste på hvordan de kunne kommunisere på en god måte, og ikke minst ble det langt færre krangler og konflikter, de var mer bevisste på å bygge hverandre opp og stå sammen.

Håper dere finner ut av det!

Ps - denne måten hans å stenge deg ute, det er absolutt ingen filleting! Det er noe dere må finne ut av, for hvis ikke vil det spise opp forholdet deres innenfra, for hver gang det skjer så skader dere forholdet litt og litt. Det fjerner tryggheten og tilliten i forholdet, man blir gående på nåler rundt den andre, og sinne og sårethet bygger seg opp. Så har stor sympati med deg! Virker som dere har mye bra sammen også, så jeg tror dere vil kunne lære dere en god måte å håndtere konflikter og kommunisere godt sammen igjen ❤️ 

 

Anonymkode: 8eb35...d9a

[AnonymBruker]

Denne adferden kan ses på scan av hjernen som smerte, akkurat som om personen hadde slått deg. Når man blir utsatt for det ofte og lenge kan det oppleves som psykisk vold, og man går rundt på eggeskall og lurer på når neste runde begynner. Dette er en umoden måte å oppføre seg på. Jeg opplevde dette i forhold med en mann med høytfungerende autisme. Flere runder med terapi hjalp ikke. 

Anonymkode: c0b1c...472

[AnonymBruker]

En umoden og primitiv for kommunikasjon som må avlæres. Finn en terapeut.

Anonymkode: ffc2d...ad8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

...dere som bruker silent treatment mot deres partner? Hvorfor gjør dere det? 

Anonymkode: f16dd...e60

Fordi vedkommende har oppført seg så dårlig at jeg faktisk blir stum, eventuelt kommer til å si så stygge ting om jeg snakker at jeg heller lar være å prate for begges skyld.

Anonymkode: 08f13...72f

[Andro]

Silent treatment er emosjonell mishandling, er ment å såre og disiplinere, og er helt uakseptabelt. Det er ikke noe du trenger å finne deg i, og du kan møte det med å si at "Jeg ser hva du prøver på, og det er ikke akseptabelt."

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Dere som dere som er på mottagersiden for 'silent treatment', hvordan håndterer dette? Har dere funnet noe som funker?

Jeg er utrolig lei av å måtte ta initiativ til forening hver bidige gang! Da skal han gjerne avvise meg etpar ganger og være litt kostbar også, noe som er sårende når jeg allerede har blitt så og si ignorert i opp til flere dager!

Denne gangen fikk jeg katta rett i fleisen med rumpehullet først fordi han forsøkte  å dytte den bort (lå på sofaen). Jeg sa han kunne dultet den til den andre siden, så jeg slapp å få rumpa rett i ansiktet. Da begynte han å diskutere høylytt og snakka over meg så jeg ikke kom til, så jeg sa 'hold kjeft'. Og det skal jeg love dere han har gjort: siden søndag kveld!! Bortsett fra å sagt feks takk for mat etter middagen da.

Bare jeg som syns det er litt i overkant? Vet det er en filleting, men det sårer når han stenger meg ute på denne måten, og det VET han.

Og helt til slutt: dere som bruker silent treatment mot deres partner? Hvorfor gjør dere det? Hvis dere ikke er klar over det allerede, så er det utrolig vondt og vanskelig på den som står på andre siden og ikke tillates å gjøre noe med det.

Håper på noen gode råd, dette kjennes så utrolig kjipt!

Og nei, jeg skal ikke gå fra han. Vi har barn sammen, fungerer som oftest godt sammen og har det fint mesteparten av tida. Men denne oppførselen sårer veldig.

Anonymkode: f16dd...e60

Hadde konfrontert han med at han er dramaqeen og ikke tåler å bli snakket til.  I utgangspunktet hadde jeg gått ganske tidlig fra et slikt forhold, da jeg er allergisk mot silent treatment. Soesielt en typen som bare plutselig blir taus og stille,  og mener at jeg burde skjønne hvorfor,  når jeg faktisk ikke vet det. Og npr man får vite det,  er ddt noe absurde greier som fortsatt ikke gir mening. Eller en liten bagatell som ble en hel elefant, og lagt veldig mange meninger i jeg aldri har tenkt eller kunne firestille meg gikk an å komne frem til. 

Anonymkode: e4725...0a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Bare jeg som syns det er litt i overkant? Vet det er en filleting, men det sårer når han stenger meg ute på denne måten, og det VET han.

Og helt til slutt: dere som bruker silent treatment mot deres partner? Hvorfor gjør dere det? Hvis dere ikke er klar over det allerede, så er det utrolig vondt og vanskelig på den som står på andre siden og ikke tillates å gjøre noe med det.

Håper på noen gode råd, dette kjennes så utrolig kjipt!

Og nei, jeg skal ikke gå fra han. Vi har barn sammen, fungerer som oftest godt sammen og har det fint mesteparten av tida. Men denne oppførselen sårer veldig.

Anonymkode: f16dd...e60

Først: Jeg forstår at denne oppførselen sårer. Det er ikke greit å holde på sånn som dette, du blir «forlatt» og behandlet som om du ikke eksisterer. Du blir straffet med stillhet/ignorering når du gjør noe han ikke er fornøyd med. Det er overhodet ikke greit.

Jeg har selv holdt på med silent treament i årevis uten å forstå hvor mye det skader og ødelegger et menneske. Jeg er utrolig flau over meg selv, og etter å ha lest mye om temaet, vil jeg skjerpe meg. Har aldri forstått hvor mye det sårer - og silent treatment et noe narsissister ofte gjør. Jeg vet jo at jeg ikke er en narsissist, men oppfører jeg meg som en, skader jeg menneskene jeg er glad i og konsekvensene er de samme. Innrømmer at jeg har vært umoden og skapt dårlig stemning med min barnslige oppførsel. Aldri mer!!!

Anonymkode: 8f82a...f56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi vedkommende har oppført seg så dårlig at jeg faktisk blir stum, eventuelt kommer til å si så stygge ting om jeg snakker at jeg heller lar være å prate for begges skyld.

Anonymkode: 08f13...72f

Skal sies at jeg ikke gjør det særlig ofte, da min partner stort sett er en hyggelig kar som kan prate normalt med meg om ting.

Har vel egentlig skjedd bare én gang med ham. Og da hadde jeg det vondt selv, pga hans oppførsel i forkant. Jeg bare orket ikke å kommunisere på vanlig vis lenger. Så jeg svarte ikke på meldinger. Sa bare at jeg måtte tenke. Visste ikke der og da om jeg ville mer. Ihvertfall ikke uten mer ydmykhet fra hans side. Det budskapet tror jeg han oppfattet tydelig og klart sjøl om han hadde hatt hodet godt oppi egen ræv kort tid før, og til og med lo av meg til jeg fikk nok av tullet hans og ble  stum.

Anonymkode: 08f13...72f

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Det første du må gjøre er å plassere oppførselen hans hos ham! Dette er hans problem, ikke ditt. Det har faktisk ingen ting med deg å gjøre. Bare vær vanlig høflig og gi ham litt space, hvis det er det han trenger. Ikke ta igjen med samme mynt, det blir bare giftig stemning. Du kan ikke velge hvordan andre mennesker oppfører seg, men du kan til en viss grad velge hvordan du vil forholde deg til det.

Klarer du å leve med at han oppfører seg sånn, uten at du til stadighet blir såret? 

Hvis du ønsker endring så kan du prøve å ta det opp med ham, eller parterapi. 

Alle mennesker har utfordringer som kan være vanskelig å leve med. Noen snorker, noen smatter, og noen oppfører seg som en barnslig primadonna. 

Jeg har opplevd silent treatment i perioder der gubben har vært deprimert, så jeg vet at det er vanskelig å ikke ta det personlig. Selv kan jeg noen ganger gå i freeze hvis gamle traumer blir trigget, og jeg innser at det for andre kan virke som silent treatment. Hvorfor din mann oppfører seg slik vet kanskje han?

Anonymkode: 0e562...ad2

Takk for svar.

Jeg har forklart han tidligere hvordan dette påvirker meg, så det vet han. Han sa selv at dette ikke har noe med meg å gjøre, men det er jo jeg som må ta støyten. Han var forståelsesfull i samtalen vi hadde om det, men here we are. Det var jo den kattesituasjonen som utløste det denne gangen, så føler jeg var triggern. 

Det skal sies jeg takler det litt bedre denne gangen ettersom han har sagt at det ikke har noe med meg å gjøre da vi snakket om det, men det er vanskelig å legge det helt fra seg, går fortsatt inn på meg. Til vanlig søker jeg kontakt etter det har gått litt tid, og det er nok det han går å venter på, men jeg klarer ikke det denne gangen. Jeg gidder hverken avvisningen eller en evt krangel. Er nok derfor det har vart såpass lenge denne gangen, han vet kanskje ikke hva han skal gjøre nå som jeg er 'off script'. Jeg oppfører meg normalt, lager feks middag, spør hvis det er noe jeg lurer på i en vanlig tone.

Han har hatt en tøff barndom, og er nok litt deprimert innimellom. Merker jo når han har disse periodene, kan bli litt sånn på høsten spesielt. Vært sykmeldt for en ryggskade en stund også, så det tærer på da han helst vil være på jobb. Alt dette skjønner jeg, men jeg er støtten hans og hjemmet hans, så det sårer når det skal gå utover meg.

Parterapi er ingen dum ide, spørsmålet er om jeg får han med... han er veldig sånn 'skal fikse selv'.

TS

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for svar.

Jeg har forklart han tidligere hvordan dette påvirker meg, så det vet han. Han sa selv at dette ikke har noe med meg å gjøre, men det er jo jeg som må ta støyten. Han var forståelsesfull i samtalen vi hadde om det, men here we are. Det var jo den kattesituasjonen som utløste det denne gangen, så føler jeg var triggern. 

Det skal sies jeg takler det litt bedre denne gangen ettersom han har sagt at det ikke har noe med meg å gjøre da vi snakket om det, men det er vanskelig å legge det helt fra seg, går fortsatt inn på meg. Til vanlig søker jeg kontakt etter det har gått litt tid, og det er nok det han går å venter på, men jeg klarer ikke det denne gangen. Jeg gidder hverken avvisningen eller en evt krangel. Er nok derfor det har vart såpass lenge denne gangen, han vet kanskje ikke hva han skal gjøre nå som jeg er 'off script'. Jeg oppfører meg normalt, lager feks middag, spør hvis det er noe jeg lurer på i en vanlig tone.

Han har hatt en tøff barndom, og er nok litt deprimert innimellom. Merker jo når han har disse periodene, kan bli litt sånn på høsten spesielt. Vært sykmeldt for en ryggskade en stund også, så det tærer på da han helst vil være på jobb. Alt dette skjønner jeg, men jeg er støtten hans og hjemmet hans, så det sårer når det skal gå utover meg.

Parterapi er ingen dum ide, spørsmålet er om jeg får han med... han er veldig sånn 'skal fikse selv'.

TS

Anonymkode: f16dd...e60

Parterapi kan du vinkle til at det at dere begge to kommuniserer som dere gjør, eller som nå - ikke kommuniserer - det er noe du vet hverken han selv eller du ønsker å lære ungene deres opp til å gjøre, da det er vondt for alle involverte, han, det og ungene, og at det er smart å gå og lære å kommunisere bedre slik at dere slipper slike episoder i fremtiden, ikke minst for barnas skyld.

Og du, det  at han gjerne blir deprimert på høsten - han burde vurdere å ta ordentlige doser med D-vitamin. Han kan ev. få det sjekket først hos lege, men det er mange som blir deprimerte på denne tiden pga. lavere nivåer av D-vitaminer, selv om de ikke er så lave at de i Norge defineres som mangel.

Anonymkode: 8eb35...d9a

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

Dere har barn sammen - kom dere i parterapi og lær dere å kommunisere godt sammen!

Slik dere holder på nå risikerer dere å ødelegge både for forholdet og hverandre - og barna deres!

Parterapi ❤️

 

Vet det ikke var det du spurte om, men dette kan ikke fortsette, og det vet du.

Jeg har måttet drive med "silent treatment" mot en person i min familie i lange perioder, og må det dessverre fremdeles en sjelden gang. Årsaken der er da alvorlig psykisk sykdom hos personen, og det å fortsette å snakke med personen da vil gjøre at ting eskalerer voldsomt. Jeg har diskutert dette med fagpersoner og fått støtte for at det i akkurat dette tilfellet dessverre er det riktige. Jeg driver ikke med det i andre relasjoner, da, fordi jeg vet det er vondt å bli utsatt for det, og jeg ser det ikke som hensiktsmessig for å løse noe som er vanskelig. Ironisk nok utsatte denne personen meg for "silent treatment" helt irrasjonelt da jeg var liten.

Jeg sammenligner ikke det med din og din manns situasjon. Men ofte ligger det manglende evne til å stå i utfordrende situasjoner. Jeg blir ikke forundret om din mann har hatt foreldre som har holdt på likedan, og at han derfor ikke har lært å kommunisere ordentlig når det er uenigheter, ikke vet hvordan konflikter skal løses. Og det er også årsaken til at jeg tenker dere må komme dere i parterapi, slik at dere kan få rydde opp i egen kommunikasjon slik at dere ikke lærer ungene samme dårlige mønster! For ungene deres får med seg at dere ikke snakker sammen, tro meg!

Noen bruker slik "silent treatment" som en hersketeknikk, noen med psykopatiske trekk kan gjøre det. Men jeg tror de fleste som holder på med det gjør det fordi de aldri har lært å håndtere egne og andres følelser, ikke lært å kommunisere godt nok, og ikke minst, mange blir usikre og redde for å si eller gjøre noe galt som kan ødelegge mer, og fordi de føler seg hjelpesløse blir de redde og stumme. Det gode er at man kan lære seg å kommunisere ordentlig. Dere er to i forholdet, og skal jeg tippe så trigger dere hverandre. F.eks. ville jeg aldri sagt "hold kjeft!" i en slik krangel, for det eskalerer hans trøblete følelser, og så har dere gående. Det er langt mer hensiktsmessig å si at det beste nå er at dere begge to roer dere ned, for dette er egentlig ikke et stort problem, det var en tankeløs handling. Du følte det ble ille å få katterumpa i ansiktet, som de fleste nok kan forstå, men det var jo ikke meningen hans eller gjort for å plage deg. Det er mulig å snakke om dette på en annen måte. Du kunne f.eks. sagt at du ville gå for å vaske ansiktet (hvis det var så ille), og så kunne du tatt det opp på en rolig måte når du kom tilbake.

Det at du reagerte såpass sterkt satte nok også han ut, så eskalerte hans følelser, og så hadde dere det i gang. Og det viser at dere har noen mønster i reaksjonsmønstrene deres begge to som gjør at dere gjør det utrivelig for begge to.

Dette er ikke et forsvar av ham, jeg forsøker bare å vise at dere begge to bidrar til hvordan kommunikasjonsmønster dere har. Dere to og barna deres fortjener alle at du og han jobber med dette, og det tror jeg dere best gjør i parterapi. Det trenger ikke ta lang tid heller. Formidle til ham at du ser at dere sammen har gått dere inn i et kommunikasjonsmønster som ikke er bra for forholdet, og at du er bekymret for at dere kan komme til å lære ungene det samme, og så si at du håper dere kan gå sammen for å lære å kommunisere bedre. Har dere små barn finnes det vel også et kurs for foreldre på Helsestasjonene, hvordan kommunisere for å hindre at småbarnstiden tar knekken på forholdet. Jeg kjenner flere som har tatt slikt kurs og de har sagt at det var veldig nyttig, de ble mye mer bevisste på hvordan de kunne kommunisere på en god måte, og ikke minst ble det langt færre krangler og konflikter, de var mer bevisste på å bygge hverandre opp og stå sammen.

Håper dere finner ut av det!

Ps - denne måten hans å stenge deg ute, det er absolutt ingen filleting! Det er noe dere må finne ut av, for hvis ikke vil det spise opp forholdet deres innenfra, for hver gang det skjer så skader dere forholdet litt og litt. Det fjerner tryggheten og tilliten i forholdet, man blir gående på nåler rundt den andre, og sinne og sårethet bygger seg opp. Så har stor sympati med deg! Virker som dere har mye bra sammen også, så jeg tror dere vil kunne lære dere en god måte å håndtere konflikter og kommunisere godt sammen igjen ❤️ 

 

Anonymkode: 8eb35...d9a

Takk for svar ♥️

Jeg tror parterapi kan vare fint, men vi får se om jeg får han med meg, han er litt sånn som skal fikse ting selv.

Jeg reagerte egentlig ikke mest pga. katterumpa, men at han begynte å heve stemmen slik at min (naturlig svakere stemme) ikke ble hørt når det eneste jeg ville si var at han kunne dultet bort karta den andre veien. Jeg skulle selvsagt ikke sagt hold kjeft selv om det i og for seg ikke er uvanlig i landsdelen vi bor i. Da jeg sa filleting mente jeg roten til konflikten, altså det med katten, ser det ble skrevet litt rart.

Vi er ikke irritert på hverandre ovenfor barna, og er like imøtekommende mot dem som vanlig, men det er klart de merker at vi ikke har noen dialog. De kjenner nok stemningen også, uansett.

Du har nok rett i det med oppveksten hans, den var vond. Jeg prøver å være forståelsesfull, men det sårer likevel ♥️

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

Denne adferden kan ses på scan av hjernen som smerte, akkurat som om personen hadde slått deg. Når man blir utsatt for det ofte og lenge kan det oppleves som psykisk vold, og man går rundt på eggeskall og lurer på når neste runde begynner. Dette er en umoden måte å oppføre seg på. Jeg opplevde dette i forhold med en mann med høytfungerende autisme. Flere runder med terapi hjalp ikke. 

Anonymkode: c0b1c...472

Ja, det kjennes forferdelig. Det skal sies at det ikke skjer ofte her, men det er ikke moro mens det står på! ♥️

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Fordi vedkommende har oppført seg så dårlig at jeg faktisk blir stum, eventuelt kommer til å si så stygge ting om jeg snakker at jeg heller lar være å prate for begges skyld.

Anonymkode: 08f13...72f

Det er ikke alltid man må oppføre seg så veldig 'dårlig' for metoden blir brukt. Det er også mindre vondt å få slengt 'noe stygt i fleisen' for så å begrave stridsøksa enn å gå i dagesvis å kjenne på utestengelse og ensomhet fra den som skal være deg nærmest.

TS

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar ♥️

Jeg tror parterapi kan vare fint, men vi får se om jeg får han med meg, han er litt sånn som skal fikse ting selv.

Jeg reagerte egentlig ikke mest pga. katterumpa, men at han begynte å heve stemmen slik at min (naturlig svakere stemme) ikke ble hørt når det eneste jeg ville si var at han kunne dultet bort karta den andre veien. Jeg skulle selvsagt ikke sagt hold kjeft selv om det i og for seg ikke er uvanlig i landsdelen vi bor i. Da jeg sa filleting mente jeg roten til konflikten, altså det med katten, ser det ble skrevet litt rart.

Vi er ikke irritert på hverandre ovenfor barna, og er like imøtekommende mot dem som vanlig, men det er klart de merker at vi ikke har noen dialog. De kjenner nok stemningen også, uansett.

Du har nok rett i det med oppveksten hans, den var vond. Jeg prøver å være forståelsesfull, men det sårer likevel ♥️

Anonymkode: f16dd...e60

Fikk et inntrykk av at det kunne ligge i oppveksten hans, ja... Men det er ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig, bare en forklaring på hvorfor han reagerer som han gjør, så det må jobbes med.

Siden dere nå fremdeles ikke snakker sammen enda denne gangen, kanskje du kan helt rolig spørre ham om dere kan ta en ordentlig prat sammen i morgen, fordi dette ikke er godt for noen av dere å så som dere gjør nå? Kan være han da vil være litt mer positiv til også parterapi, fordi du da bryter tausheten, ikke kritiserer ham, men kommer med et konstruktivt forslag til hvordan dere kan lære å bli bedre foreldre (og kjærester...).

Jeg håper dere finner ut av dette, for jeg får ikke inntrykk av at han egentlig vil reagere slik, og heller ikke ønsker denne avstanden - og da må det jo være veldig vondt for ham å føle seg hjelpesløs fordi han ikke vet hvordan endre det eller vet hvordan han skal takle det. Det virker ikke som at han ønsker å såre deg, selv om det er det han gjør. Og jeg tror en parterapeut kunne hjulpet dere til å finne ut av dette. Som sagt, har dere små barn, sjekk om den lokale Helsestasjonen har et slikt foreldrekurs, tror det hadde vært nyttig for dere. Det som er positivt med et slikt kurs er at det ikke handler om å rote for mye i konfliktområder, men heller hvordan kan vi bli bedre fremover, hvordan kan vi skape og beholde et godt forhold, og hvordan kan vi gjøre det, hvordan kan vi reagere og kommunisere når slik og sånn...

Lykke til ❤️

 

Anonymkode: 8eb35...d9a

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Først: Jeg forstår at denne oppførselen sårer. Det er ikke greit å holde på sånn som dette, du blir «forlatt» og behandlet som om du ikke eksisterer. Du blir straffet med stillhet/ignorering når du gjør noe han ikke er fornøyd med. Det er overhodet ikke greit.

Jeg har selv holdt på med silent treament i årevis uten å forstå hvor mye det skader og ødelegger et menneske. Jeg er utrolig flau over meg selv, og etter å ha lest mye om temaet, vil jeg skjerpe meg. Har aldri forstått hvor mye det sårer - og silent treatment et noe narsissister ofte gjør. Jeg vet jo at jeg ikke er en narsissist, men oppfører jeg meg som en, skader jeg menneskene jeg er glad i og konsekvensene er de samme. Innrømmer at jeg har vært umoden og skapt dårlig stemning med min barnslige oppførsel. Aldri mer!!!

Anonymkode: 8f82a...f56

Så bra at du har forstått konsekvensene av det ♥️ det er virkelig ikke lett å endre på ett mønster man er vant til å følge, så all ære til deg! 🙌

Da er det kanskje håp her også ♥️

TS

P.s. Han er heldigvis ikke narsissist han er heller, men denne 'oppførselen' er nok ikke uvanlig.

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Parterapi kan du vinkle til at det at dere begge to kommuniserer som dere gjør, eller som nå - ikke kommuniserer - det er noe du vet hverken han selv eller du ønsker å lære ungene deres opp til å gjøre, da det er vondt for alle involverte, han, det og ungene, og at det er smart å gå og lære å kommunisere bedre slik at dere slipper slike episoder i fremtiden, ikke minst for barnas skyld.

Og du, det  at han gjerne blir deprimert på høsten - han burde vurdere å ta ordentlige doser med D-vitamin. Han kan ev. få det sjekket først hos lege, men det er mange som blir deprimerte på denne tiden pga. lavere nivåer av D-vitaminer, selv om de ikke er så lave at de i Norge defineres som mangel.

Anonymkode: 8eb35...d9a

Du har helt rett ♥️

Jeg har allerede nevnt det med d-vitamin for han tidligere, får vel bare pushe litt på når han er på gli igjen!

Takk for at du svarer ♥️

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Fikk et inntrykk av at det kunne ligge i oppveksten hans, ja... Men det er ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig, bare en forklaring på hvorfor han reagerer som han gjør, så det må jobbes med.

Siden dere nå fremdeles ikke snakker sammen enda denne gangen, kanskje du kan helt rolig spørre ham om dere kan ta en ordentlig prat sammen i morgen, fordi dette ikke er godt for noen av dere å så som dere gjør nå? Kan være han da vil være litt mer positiv til også parterapi, fordi du da bryter tausheten, ikke kritiserer ham, men kommer med et konstruktivt forslag til hvordan dere kan lære å bli bedre foreldre (og kjærester...).

Jeg håper dere finner ut av dette, for jeg får ikke inntrykk av at han egentlig vil reagere slik, og heller ikke ønsker denne avstanden - og da må det jo være veldig vondt for ham å føle seg hjelpesløs fordi han ikke vet hvordan endre det eller vet hvordan han skal takle det. Det virker ikke som at han ønsker å såre deg, selv om det er det han gjør. Og jeg tror en parterapeut kunne hjulpet dere til å finne ut av dette. Som sagt, har dere små barn, sjekk om den lokale Helsestasjonen har et slikt foreldrekurs, tror det hadde vært nyttig for dere. Det som er positivt med et slikt kurs er at det ikke handler om å rote for mye i konfliktområder, men heller hvordan kan vi bli bedre fremover, hvordan kan vi skape og beholde et godt forhold, og hvordan kan vi gjøre det, hvordan kan vi reagere og kommunisere når slik og sånn...

Lykke til ❤️

 

Anonymkode: 8eb35...d9a

Takk for at du svarer ♥️

Ja, jeg kan gjøre det imorgen, men jeg hadde tenkt å ikke være 'den som krøp til korset' denne gangen, ettersom det er det som blir utfallet hver gang. Sikkert fordi han ikke hvordan han skal avslutte det han har startet.

Jeg ser han er litt forvirret av at jeg ikke allerede har bedt om en prat, men tenkte det kanskje kunne få han til å forstå konsekvensene av oppførselen hans. Det at jeg går inn med fredsflagg er det som løser 'konflikten' når slikt oppstår.

Jeg kan kanskje så noen frø opp mot 4årskontroll for minstemann om en mnd tid.

Takk for gode tips ♥️

Anonymkode: f16dd...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

...Det er også mindre vondt å få slengt 'noe stygt i fleisen' for så å begrave stridsøksa enn å gå i dagesvis å kjenne på utestengelse og ensomhet fra den som skal være deg nærmest.

TS

Anonymkode: f16dd...e60

Det tror jeg ikke min kjære nødvendigvis hadde vært enig i hvis han hadde hørt på hva jeg hadde hatt å si. Det ville også tatt veldig, veldig lang tid. For jeg syntes det han gjorde var dårlig gjort, og måten han oppførte seg på da jeg sa fra hvor såret jeg ble, gjorde det bare verre, og verre, og verre, inntil jeg til slutt tenkte at hvis dette skal være kommunikasjon, vil jeg ikke ha det. Og hvis jeg skal tømme hjertet og si akkurat hva jeg mener, vil det ødelegge ham. Han er overhodet ikke vant til å høre stygge ting fra meg, og ihverfall ikke ting som ikke er konstruktive. Å høre mine meninger om ham der og da, totalt ufiltrert, ville jeg spare oss begge for. Jeg ville heller ikke høre dét. Jeg tror faktisk jeg kunne slått til noen andre om de sa høyt om ham de tingene jeg selv tenkte der og da. Men det med ensomhet; tror knapt jeg har kjent meg så ensom som før vi fikk skværa opp. Det var ikke bare at jeg lurte på om jeg måtte slå opp med ham. Jeg lurte på om jeg aldri skulle bli sammen med NOEN igjen. Bare følte all min motivasjon for et romantisk forhold var borte. Hadde nok ikke blitt noen forsoning uten hans initiativ. 

Anonymkode: 08f13...72f