Hva skjer med meg? Bare helt tom og trist

[AnonymBruker]

I dag har jeg hatt en grei dag, vært på kino med ei venninne og mens jeg var der kjente jeg meg plutselig nedfor, indre uro. Kom hjem og føler meg deprimert/ uro. 
Har hatt mye bekymringer i det siste. 
På fredag var jeg på en gynekolog undersøkelse. Ventet flere mnd på denne timen, og har vært langt nede av frykt. Fordi legen sa det var noe galt med livmortappen. Alt er heldigvis normalt i følge gyn. 
Så har jeg hatt en sak på skolen til barnet mitt som har vært kjip, da lærer har oppført seg dårlig. Fikk full støtte med rektor. Selv om alt går vår vei sånn sett så kjenner jeg meg tom. 
Vært mye å tenke på, og er redd jeg skal klappe sammen. 
Flere som kan føle seg slik? 

Anonymkode: 0a3a3...042

[AnonymBruker]

Du er lei deg, det er livet. Slapp av, det går over. 🥰

Anonymkode: 68c60...c6d

[Rosa Gnom]

Ja. Ganske sikker på at vi alle føler på det ifra en tid til en annen? Tror det er helt normalt ! Jeg har det litt sånn for tiden,men med meg nå så er det så enkelt at høsten er på vei. Det er mørkt,kaldt og fælt. For min del går dette heldigvis over i mars-april ish.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du er lei deg, det er livet. Slapp av, det går over. 🥰

Anonymkode: 68c60...c6d

Takk 🥰 vært et tøft år med både dødsfall i nær familie, sykdom og mye stress og uro rundt det. Nå kan jeg egentlig senke skuldrene litt.. men så føler jeg meg tom. 
Føler meg ensom, men så orker jeg ikke folk heller. Jobb går greit, men er delvis sykmeld. 

Anonymkode: 0a3a3...042

[AnonymBruker]

Ja ❤️ av og til, nå det har vært mye på en gang. Selv om det går bra så har jeg liksom tomt batteri.. som regel går det over - men nå har jeg hatt det i en lengre periode. Jeg er på jobb og fungerer jo og får gjort det jeg skal, men kjenner meg tom og sliten… Jeg tenker også dette er livet, det går opp og ned ❤️

Anonymkode: 286a3...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja ❤️ av og til, nå det har vært mye på en gang. Selv om det går bra så har jeg liksom tomt batteri.. som regel går det over - men nå har jeg hatt det i en lengre periode. Jeg er på jobb og fungerer jo og får gjort det jeg skal, men kjenner meg tom og sliten… Jeg tenker også dette er livet, det går opp og ned ❤️

Anonymkode: 286a3...f25

Det er nok sant som du sier. 
Men de to soste dagene har dødsfallet plaget meg. Ser for meg den døde kroppen og tanken på at hen er død er uutholdelig. Har klart å holde det på avstand og tatt det litt eller litt, men så kommer det i bølger slik som nå.. da blir man redd for å miste det helt. 
tiden etter dødsfallet var grusom.. nesten så jeg ikke orker å tenke på det. 
men det er vel kanskje slik? At det går opp og ned 

Anonymkode: 0a3a3...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er nok sant som du sier. 
Men de to soste dagene har dødsfallet plaget meg. Ser for meg den døde kroppen og tanken på at hen er død er uutholdelig. Har klart å holde det på avstand og tatt det litt eller litt, men så kommer det i bølger slik som nå.. da blir man redd for å miste det helt. 
tiden etter dødsfallet var grusom.. nesten så jeg ikke orker å tenke på det. 
men det er vel kanskje slik? At det går opp og ned 

Anonymkode: 0a3a3...042

Du er i en sorgprosess, og når det attpåtil blir mange bekymringer/stress faktorer i hverdagen - så er jo det med på å trigge sorgen du bærer på. Og da er det naturlig at du vil føle på det du føler. Selv om du gjør koselig eller morsomme ting. I tillegg så har du kanskje landet litt, så du har bedre tid til å kjenne og tenke etter? 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen, og bruke h*n som en støtte fremover.

Anonymkode: bf016...b80

[Gjest Elooon]

Det er helt normalt å ha tunge dager der man føler seg deprimert. Uansett hvor bra en har det. Jeg kan ha dager der alt bare er supert, plutselig kommer en tanke eller ett eller annet som gjør at alt føles trist og mørkt. Kan til og med bli deprimert uten grunn. 

Stress/bekymringer/sorg er veldig vanlige grunner til å bli deprimert. 

[AnonymBruker]

Elooon skrev (1 minutt siden):

Det er helt normalt å ha tunge dager der man føler seg deprimert. Uansett hvor bra en har det. Jeg kan ha dager der alt bare er supert, plutselig kommer en tanke eller ett eller annet som gjør at alt føles trist og mørkt. Kan til og med bli deprimert uten grunn. 

Stress/bekymringer/sorg er veldig vanlige grunner til å bli deprimert. 

Fikk x antall timer hos rask psykisk helse etter dødsfallet, men det var det. Kan støtte meg på fastlegen, men han har 15 min til rådighet, og er mest opptatt av sykmeld eller medisin. Ikke en du kan snakke med. Kan jo kanskje bestille en time og si jeg trenger å snakke? De skal jo ivareta både psykisk og fysisk helse. 
Får ofte råd om å gå en tur, og jeg har begynt å gå turer. 
 

Anonymkode: 0a3a3...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du er i en sorgprosess, og når det attpåtil blir mange bekymringer/stress faktorer i hverdagen - så er jo det med på å trigge sorgen du bærer på. Og da er det naturlig at du vil føle på det du føler. Selv om du gjør koselig eller morsomme ting. I tillegg så har du kanskje landet litt, så du har bedre tid til å kjenne og tenke etter? 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen, og bruke h*n som en støtte fremover.

Anonymkode: bf016...b80

Det er nok sikkert det. Det har vært sjokk, vantro, normalitet, sorg, sjokkfasen igjen.. så det går litt frem og tilbake. Holder det for det meste på avstand, så jeg kan ha normalitet i hverdag, men så kommer tanken på at hen er borte for alltid, at jeg aldri skal få se hen igjen. Tanken på når jeg fikk beskjeden, og når jeg såg hen død i kista. Det synet vil jeg aldri glemme. 
Noen ganger er det litt fjernt, så kommer det veldig nært igjen. 
Så er det veldig tøft å tenke på foreldrene til avdøde som er min nærmeste familie, og smerten de har. De har den tyngste sorgen. 

Anonymkode: 0a3a3...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er nok sant som du sier. 
Men de to soste dagene har dødsfallet plaget meg. Ser for meg den døde kroppen og tanken på at hen er død er uutholdelig. Har klart å holde det på avstand og tatt det litt eller litt, men så kommer det i bølger slik som nå.. da blir man redd for å miste det helt. 
tiden etter dødsfallet var grusom.. nesten så jeg ikke orker å tenke på det. 
men det er vel kanskje slik? At det går opp og ned 

Anonymkode: 0a3a3...042

Sorg kommer og går, og dersom du har holdt det litt på avstand - men nå senker  skuldrene litt - så kan det være det kommer skyllende over deg ekstra hardt ❤️ Når sjokket har lagt seg kommer hverdagssorgen - når man skal akseptere at dette er virkeligheten videre- det kan ofte oppleves som en enorm avgrunn, man er svimmel og verden føles nesten uvirkelig… Dette er normalt til et visst punkt - du må kjenne etter selv, og det er ingen skam å ta kontakt med fastlegen detsom du føler på at noe er anderledes enn «normal» sorg, heller en gang for mye enn for lite. Dersom du synes legen er for mye i første omgang, kan det være nyttig å prate med feks prest / diakon. De er ofte veldig flinke til å hjelpe å sortere tankene i en sorgprosess, helt uten at religion blandes inn.. Det er ikke bra å gå forlenge med tanker man føler eskalerer, spesielt ikke når du har et barn du også skal være både fysisk og mentalt til stede for ❤️ Kondolerer med tapet ditt. 

Anonymkode: 286a3...f25

[AnonymBruker]

Elooon skrev (22 minutter siden):

Det er helt normalt å ha tunge dager der man føler seg deprimert. Uansett hvor bra en har det. Jeg kan ha dager der alt bare er supert, plutselig kommer en tanke eller ett eller annet som gjør at alt føles trist og mørkt. Kan til og med bli deprimert uten grunn. 

Stress/bekymringer/sorg er veldig vanlige grunner til å bli deprimert. 

Nei, det er ikke normalt å ha dager der man føler seg deprimert når man har det bra.

Det du tenker er depresjon, er nedstemthet og helt normalt og ikke en diagnose!

Anonymkode: e4e97...f83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er nok sikkert det. Det har vært sjokk, vantro, normalitet, sorg, sjokkfasen igjen.. så det går litt frem og tilbake. Holder det for det meste på avstand, så jeg kan ha normalitet i hverdag, men så kommer tanken på at hen er borte for alltid, at jeg aldri skal få se hen igjen. Tanken på når jeg fikk beskjeden, og når jeg såg hen død i kista. Det synet vil jeg aldri glemme. 
Noen ganger er det litt fjernt, så kommer det veldig nært igjen. 
Så er det veldig tøft å tenke på foreldrene til avdøde som er min nærmeste familie, og smerten de har. De har den tyngste sorgen. 

Anonymkode: 0a3a3...042

Jeg svarte over også, men hadde ikke lest det du skrev her da. Er dette et ungt menneske dere mistet? Så tragisk ❤️ Det er ofte en mer kronglete vei frem til aksept i sorgprosessen da, fordi man ubevisst sliter nettopp med å akseptere at dette kan skje… Når du da syns så ubeskrivelig synd på foreldrene samtidig, er det enda verre å prosessere sin egen sorg - og selvfølgelig skal livet med stort og smått takles utenom.. Det er ikke vanskelig å se at dette kan bli for mye på en gang for noen og enhver… Jeg tror kanskje for din del at du er der at du burde prate med noen. Som sagt glemmer mange at de kan bruke prest/diakon uten religiøs innblanding, de har lang erfaring med sorghåndtering - og er et medmenneske du kan snakke med, som lytter til deg…  Dersom du ikke er komfortabel med det finnes det støttegrupper mange steder, har dere noe slikt i din kommune? Spørre fastlegen? Eller ring en støttetelefon.. Av og til er der godt bare å prate med noen, og dersom du har vært mest opptatt av å være en støtte for foreldrene - har kanskje ikke du fått muligheten til å snakke ut om din personlige sorg, din opplevelse av dette? ❤️ Jeg håper du snart føler deg bedre, og da tillater deg selv å føle det også - uten å tro at du burde ha dårlig samvittighet for det ❤️ Livet går videre, og det er både riktig og lov.. 

Anonymkode: 286a3...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg svarte over også, men hadde ikke lest det du skrev her da. Er dette et ungt menneske dere mistet? Så tragisk ❤️ Det er ofte en mer kronglete vei frem til aksept i sorgprosessen da, fordi man ubevisst sliter nettopp med å akseptere at dette kan skje… Når du da syns så ubeskrivelig synd på foreldrene samtidig, er det enda verre å prosessere sin egen sorg - og selvfølgelig skal livet med stort og smått takles utenom.. Det er ikke vanskelig å se at dette kan bli for mye på en gang for noen og enhver… Jeg tror kanskje for din del at du er der at du burde prate med noen. Som sagt glemmer mange at de kan bruke prest/diakon uten religiøs innblanding, de har lang erfaring med sorghåndtering - og er et medmenneske du kan snakke med, som lytter til deg…  Dersom du ikke er komfortabel med det finnes det støttegrupper mange steder, har dere noe slikt i din kommune? Spørre fastlegen? Eller ring en støttetelefon.. Av og til er der godt bare å prate med noen, og dersom du har vært mest opptatt av å være en støtte for foreldrene - har kanskje ikke du fått muligheten til å snakke ut om din personlige sorg, din opplevelse av dette? ❤️ Jeg håper du snart føler deg bedre, og da tillater deg selv å føle det også - uten å tro at du burde ha dårlig samvittighet for det ❤️ Livet går videre, og det er både riktig og lov.. 

Anonymkode: 286a3...f25

Det var en ungdom som døde. Og svært mange i familien er preget. Det er en sorg i seg selv at foreldrene skal leve med denne smerten. Jeg er selv mor til tenåringer, og merker jeg har blitt veldig redd for at noe skal skje de. 
Jeg vet at livet skjer og man kan ikke gradere seg 100% på noe. Når man opplever ulykke og død så tett på skjønner man at dette skjer, og ikke noe man bare leser i avisa som rammer andre. 
Dette året her har vært det verste året for dødsfall blant unge mennesker i trafikken siden 2009. Tenk hvor mange familier, venner og berørte som sitter der med samme følelsene og tankene som vår familie. 
Jeg har selv ungdommer som holder på å ta lappen, og jeg gleder meg på deres vegne, samtidig så har jeg mest lyst at de aldri skal sette seg bak et ratt. 
Dette er bakdelen med å være foreldre, den frykten for at noe skal skje. 
nesten så jeg ikke tør skrive det i frykt for at det skal gå troll i ord. 
Men de som har opplevd samme - de vet 

Anonymkode: 0a3a3...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det var en ungdom som døde. Og svært mange i familien er preget. Det er en sorg i seg selv at foreldrene skal leve med denne smerten. Jeg er selv mor til tenåringer, og merker jeg har blitt veldig redd for at noe skal skje de. 
Jeg vet at livet skjer og man kan ikke gradere seg 100% på noe. Når man opplever ulykke og død så tett på skjønner man at dette skjer, og ikke noe man bare leser i avisa som rammer andre. 
Dette året her har vært det verste året for dødsfall blant unge mennesker i trafikken siden 2009. Tenk hvor mange familier, venner og berørte som sitter der med samme følelsene og tankene som vår familie. 
Jeg har selv ungdommer som holder på å ta lappen, og jeg gleder meg på deres vegne, samtidig så har jeg mest lyst at de aldri skal sette seg bak et ratt. 
Dette er bakdelen med å være foreldre, den frykten for at noe skal skje. 
nesten så jeg ikke tør skrive det i frykt for at det skal gå troll i ord. 
Men de som har opplevd samme - de vet 

Anonymkode: 0a3a3...042

Ja, jeg vet ❤️ Bilulykker er noe av det jeg frykter mest for ungdommen, samtidig som man kan ikke være så redd at de ikke får lov til å leve. Men å miste noen på denne måten kan også være traumatisk, og da er det ikke alltid man kan komme seg videre i sorgen på egenhånd. Jeg har ingen kompetanse til å si at dette gjelder deg altså, jeg vil bare si det - det er mange som trenger å snakke med noe og få andre verktøy for å komme seg videre. Sorg, uansett hvor brutal og intens, skal mildne. Dersom den vedvarer eller eskalerer, har kanskje noe hengt seg opp litt. Å gå med det selv vil bare slite deg ut, da kreftene dine går til å holde deg oppe. Jeg håper du prater litt med noen, det du skriver er veldig kjennelig for mange som har hatt komplisert sorg - det er ingen som kommer til å møte deg med at noe er galt med deg ❤️ 

Anonymkode: 286a3...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja, jeg vet ❤️ Bilulykker er noe av det jeg frykter mest for ungdommen, samtidig som man kan ikke være så redd at de ikke får lov til å leve. Men å miste noen på denne måten kan også være traumatisk, og da er det ikke alltid man kan komme seg videre i sorgen på egenhånd. Jeg har ingen kompetanse til å si at dette gjelder deg altså, jeg vil bare si det - det er mange som trenger å snakke med noe og få andre verktøy for å komme seg videre. Sorg, uansett hvor brutal og intens, skal mildne. Dersom den vedvarer eller eskalerer, har kanskje noe hengt seg opp litt. Å gå med det selv vil bare slite deg ut, da kreftene dine går til å holde deg oppe. Jeg håper du prater litt med noen, det du skriver er veldig kjennelig for mange som har hatt komplisert sorg - det er ingen som kommer til å møte deg med at noe er galt med deg ❤️ 

Anonymkode: 286a3...f25

Det er ganske kort tid siden ulykken, så det er under et halvt år. Så det er mange prosesser enda. Føler det går greit, men siste dagene har det blitt nært igjen. 

Anonymkode: 0a3a3...042