Hvordan visste dere at dere var klar for barn?

[AnonymBruker]

Sliter veldig med å ta en avgjørelse. På en side har jeg lyst på barn og familie, men på en annen så vet jeg ikke helt. Er også redd for å stå mye alene, føler ikke så mye tilknytning følelsesmessig til samboeren, selv om han hadde sikkert vært en bra pappa.

Er 30 år gammel.

Anonymkode: 04545...909

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sliter veldig med å ta en avgjørelse. På en side har jeg lyst på barn og familie, men på en annen så vet jeg ikke helt. Er også redd for å stå mye alene, føler ikke så mye tilknytning følelsesmessig til samboeren, selv om han hadde sikkert vært en bra pappa.

Er 30 år gammel.

Anonymkode: 04545...909

Du bør droppe det hvis du er såpass usikker. Og SPESIELT siden du ikke føler så mye følelsesmessig tilknytning til samboeren. 
Det er veldig krevende å ha barn, og du er helt avhengig av at du og barnefar er et godt team. 

Anonymkode: c29ac...c9a

[AnonymBruker]

Klar? Aldri. Det bare skjedde at jeg ble gravid. Skulle egentlig ikke ha noen i det hele tatt. 
Har et barn, skal ikke ha flere.

Anonymkode: fd321...6dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Du bør droppe det hvis du er såpass usikker. Og SPESIELT siden du ikke føler så mye følelsesmessig tilknytning til samboeren. 
Det er veldig krevende å ha barn, og du er helt avhengig av at du og barnefar er et godt team. 

Anonymkode: c29ac...c9a

TS her. Men skal man bli uten barn da?

Jeg har lyst på barn. Kanskje situasjonen med samboeren kunne  vært bedre, men har også lest mange som opplever teite menn som ikke er der for dem i graviditeten eller småbarnsfasen og at mange kvinner uansett ender med å måtte ta det største lasset. Jeg lurer på hvor mange egentlig har et så godt team hjemme. 

Jeg bare ser ikke så mye alternativ. Har ikke lyst å angre senere om jeg ikke får barn. Tror ikke alle er så heldig å ha et forhold da man føler seg 100% sett.

Anonymkode: 04545...909

[AnonymBruker]

At tiden rant ut. Er blitt 40 år nå, og kan være for sent.

Anonymkode: 0892a...bb8

[Gjest EmKay]

Tja, etter veldig mange år sammen kjente vi vel bare på at vi hadde oppnådd de materielle tingene vi ønsket, og at vi var klar for å bli fler i familien. Det følelsesmessige var riktignok sterkt til stede, og vi har alltid vært et godt team. 

Jeg opplevde likevel det du skriver om en mann som var fraværende i graviditeten, han hadde store problemer med å ta det innover seg og knytte seg til det kommende barnet. Men i det sekundet barnet skulle ut var han den samme gode støtten og har vært en fantastisk far og teamplayer siden. 

Før dere bestemmer dere for å få barn, ville jeg sammen gått inn for å styrke det følelsesmessige båndet igjen, og snakker mye om hva dere ønsker og forventer av samarbeid og samlivet ellers når et barn er kommet til verden. 
Om dere ikke kommer i mål her, tenker jeg at det gjerne er bedre å gå hver til sitt enn å få barn sammen. 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på hva du spør om, er du gravid - eller lurer du på å bli det? Jeg ble litt uventet mamma første gang ( for å si det slik), og det er ikke vits i å benekte at panikken stod i taket hos både meg og far 😅 men, så fikk vi summet oss litt, og bare hoppet i det…Var vi 100 % klare? Nei… Har alt vært perfekt? Nei… Angrer jeg? Nei! Jeg er så glad og takknemlig for barna mine og alt jeg har fått oppleve pga de 🥰 Av og til skjer livet bare… Det er kun du som kan avgjøre hva du skal gjøre ❤️ Om du aktivt bør prøve å få barn med en du ikke er sikker på er noe helt annet… men da må du jo vurdere om du skal fortsette forholdet først og fremst, så er jo barn evt et spørsmål dere må diskutere dersom dere skal fortsette sammen 😊

Anonymkode: 9a939...db2

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt lyst på barn. 

Skrekken var likevel stor da jeg sto der, helt uventa, i starten av tjueåra med positiv test. 

Følte meg ikke klar før jeg fikk babyen i fanget knapt 5mnd senere. Da ble jeg klar. 

(Siden jeg oppdaga graviditeten så seint hadde jeg aldri noe reelt alternativ til å få babyen. Men jeg har ikke angret et sekund.)

Anonymkode: 07dc1...9fc

[AnonymBruker]

For min del handlet det mest om at jeg hadde en mann som jeg elsker, stoler på og hadde vært sammen med og bodd ilag med lenge. Det føltes helt naturlig at vi skulle bygge videre og få barn. 

Anonymkode: cce4c...89f

[AnonymBruker]

Vi var sammen i 5 år, gift, over 30, trygg jobb, bygd reir... eh hus, reist mye - alt la til rette og vi hadde lyst, så vi satt i gang. Fikk 2 barn med 5 år i mellom, tror det var bedre enn 2 helt tette.

Jeg hadde ALDRI fått barn med en mann jeg ikke var 100% sikker på. Å få barn er en skikkelig belastning for parforholdet, så hvis basisen ikke stemmer blir fellesprosjekt familie mislykket.

Jeg sa til mannen at vi helst burde gå ut fra alt som er belastende og negativ med barn, så blir det en hyggelig overraskelse når det ikke blir så ille. Og det skal sies, selv med 2 voksne som er innstilt på våkenetter er det slit. Hvordan folk som ser på baby- og småbarnsfase med rosa briller overlever den tiden er meg en gåte.

Anonymkode: b098e...8de

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt lyst på barn og bare vist hele livet at det er rett for meg. Har aldri vært usikker på det valget selv om mannen ville blitt en super far men ingen av oss ønsker. Noen ganger bare vet en både når en er sikker på at en aldri ønsker og omvendt. Er 54 nå. Men det høres mer som om du er usikker på forholdet enn barn og da er det det du eventuelt bør jobbe med.

Anonymkode: f4734...2c3

[AnonymBruker]

Du er nok sammen med feil mann. Magefølelsen din skal du ikke ignorere. 
 

Klar for barn blir noen aldri. Men å se for seg om partner blir en bra samarbeidspartner å ha i Familien AS, er viktig. 
 

Er han feil for deg, må du finne en ny mann. 

Anonymkode: e2ffd...dbe