AnonymBruker Skrevet 18. september 2023 #1 Skrevet 18. september 2023 Denne tråden kommer til å stenges, dersom jeg publiserer. Men jeg trenger noen å snakke med. Jeg har ingen å snakke med. Jeg tenker på selvmord hver eneste dag. Jeg føler meg død allerede. Det er ingen liv igjen hos meg. Jeg er sliten og lei. Lei av livet. Lei av motgang. Lei av meg selv. Lei meg. Jeg lever et zombieliv. Jeg føler meg fanget. Fastlås. Det finnes ingen utvei. Jeg orker ikke å kontakte venner. Og de kontakter heller ikke meg. All tiltakslyst er borte. Jeg orker ikke å vaske. Det er et ork å lage mat. Det er håpløst å håpe. Jeg ble ferdig med en lang utdannelse. Omskolering. Fra før hadde jeg en annen utdannelse. Begge utdannelsene er relativt vanskelige. Men den første er utfordrende å livnære seg på. Spesielt om man syns det er skummelt å eksponere seg. Jeg synes det er skummelt å eksponere meg. Det har alltid vært skummelt å bli sett, samtidig som det har vært drivkraften i alt det jeg gjør. Gjøre vanskelige ting. Jeg gjør ting frem til det ses, deretter gjemmer jeg meg. Jeg synes det er vanskelig å kontakte andre mennesker. Jeg vil ha kontakt. Men jeg orker ikke. Orker ikke skuffelser, avslag, avvisning. Jeg er ensom. Og jeg skjønner det er min egen ide om fellesskap som holder meg fastlåst. Om jeg bare kunne erkjenne at jeg er alene. At andre gir faen. Så jeg kan gi faen. Dessverre er jeg en optimistisk pessimist. Gjennom hele utdannelsen så jeg frem til å starte et vanlig liv. Med god og trygg inntekt. Et trygt og godt fellesskap. Bare være trygg. Endelig trygg. Gjennom hele utdannelsen ble jeg tryggere. Tryggere på folk. Mine evner. På meg selv. Jeg fikk gode karakterer og tilbakemeldinger. Alle viftet bort mine bekymringer over å ikke få jobb. “Nei da - alle får jobb” og “det trenger du ikke å tenke på”. Og nå sitter jeg her - og jo - det trenger jeg å tenke på. Jeg blir ikke innkalt til intervju. Blir forbigått av alle. Fem års utdannelse til ingen nytte. Troen på meg selv brytes ned dag for dag. Jeg skammer meg fordi jeg ikke har fått jobb. Jeg er ubrukelig, og jeg må spare andre for den ubehagelige jobben det er å avvise meg. Så jeg har gitt opp. Jeg gjemmer meg, og jeg er skamfull. Jeg orker ikke flere nederlag. Livet har vært vanskelig. Det har vært traumer. Overgrep og latterliggjøring. Vold og stakkarsliggjøring. Jeg har hele tiden gått videre. Tenkt at alt blir bedre, så lenge jeg kommer meg rundt neste sving. Og neste sving. Ok, litt til. En sving til. Men jeg stamper fremdeles rundt. Det blir ikke bedre. Og nå ser jeg ikke flere svinger. Ingen muligheter. Jeg er utslitt. Jeg er en zombie. Jeg lever på papiret fordi jeg har et barn. Selvmord er ikke et alternativ. Kan jeg sende en leiemorder til meg selv? Kan jeg be en barmhjertig torpedo øve seg på meg? Er jeg kondemnabel og klar til å brenne ned? Jeg må snart selge leiligheten. Jeg har fått all den støtten jeg kan få. Likevel stopper det her. Alt til ingen nytte. Beklager til alle. Beklager til alle som trodde på meg. Det var ikke meningen å lure dere. Anonymkode: 7ac65...d67 3
AnonymBruker Skrevet 18. september 2023 #2 Skrevet 18. september 2023 Du må ringe fastlegen din og be om hjelp nå. Anonymkode: 75320...f68 1
AnonymBruker Skrevet 18. september 2023 #3 Skrevet 18. september 2023 Det ble et kort og ubarmhjertig svar fra meg ovenfor her fordi jeg måtte løpe. Men når du føler at du ikke greier mer, ikke orker flere svinger, så må du be om hjelp. Går du i behandling? Får du medisiner? Anonymkode: 75320...f68 1
Topsi Skrevet 18. september 2023 #4 Skrevet 18. september 2023 Det høres ut som du trenger hjelp av noen med fagkunnskap. Kan du ringe fastlegen din imorgen? I tillegg er det hjelpetelefoner du kan kontakte, men jeg tenker fastlegen imorgen er et godt sted å starte. 1
AnonymBruker Skrevet 18. september 2023 #5 Skrevet 18. september 2023 Bestill deg time til fastlegen din NÅ! Og ta med en printout av det du har skrevet her ❤️ Anonymkode: 1f1ac...172
AnonymBruker Skrevet 18. september 2023 #6 Skrevet 18. september 2023 Takk for svar! Nei, jeg går ikke i behandling nå. Jeg har gjort det før, og jeg vet ikke om jeg orker å starte med det igjen. Jeg vet hva som må til, og det er ingen andre enn meg som kan gjøre det. Og det er innimellom innmari tungt å ta innover seg. Det går nok bra. Jeg trengte å få opp litt selvmedlidende oppgulp. Og det tenkte jeg å spare mine nærmeste for. Takk for barmhjertige og ubarmhjertige svar (si ifra om dere kjenner en torpedo) Anonymkode: 7ac65...d67 2
Matas Skrevet 18. september 2023 #7 Skrevet 18. september 2023 Kjære trådstarter, Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113. Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Matas, moderator.
Anbefalte innlegg