Barn som ikke vil dra på bursdag

[AnonymBruker]

Hei,

har en gutt på 7år, som sier han ikke vil dra i bursdag som han er invitert til. Jeg får ikke noe grunn ut av han, bare at han ikke vil. Det er ikke noe mobbing/utestenging eller noe slikt. Hans nærmeste kompiser skal dit. Han har alltid vært litt vanskelig å få av gårde på bursdager til venner,  (uten å vite dette sikkert), men de gangene jeg har fått han av sted har han kost seg og hatt det kjekt, men samtidig kan han si at han heller ville være hjemme? 
Han funker sosialt bra på skolen, har alltid noen å leke med og er fin lek på sfo. Men opplever også at han er veldig sliten på ettermiddagene og er da litt «tappet» sosialt, og trives godt med å være alene hjemme (uten å ha med kompiser hjem). 
 

Skal jeg «tvinge» han i bursdag? Jeg kan jo alltids få han dit, og han får det sikkert gøy, men så tenker jeg at det er jo en grunn til at han sier han ikke vil? Burde jeg heller lytte til han og grensene han selv faktisk setter her?

Anonymkode: 619fe...71b

[AnonymBruker]

Hva med å foreslå at du blir med i bursdagen? Min var i perioder litt utrygg, men det hjalp at jeg ble med.

Anonymkode: 8cc07...d6d

[AnonymBruker]

Da jeg var liten kunne jeg også ha det sånn innimellom, selv om jeg stort sett var ganske selvsikker. Tror det var noe med at forandring eller ukjente mennesker/situasjoner/steder gjorde meg usikker. Når jeg tenker tilbake på det så ble mamma ofte med inn og «småpratet» med de voksne en liten stund i gangen, og innen den tid hadde jeg funnet et barn jeg kjente som jeg hang meg på😊 Mamma sa alltid ifra da hun dro, så jeg hadde ikke separasjonsangst.
 

ps. Noen ganger ble jeg redd fordi de jeg besøkte hadde hund. 

Anonymkode: 2b2e3...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med å foreslå at du blir med i bursdagen? Min var i perioder litt utrygg, men det hjalp at jeg ble med.

Anonymkode: 8cc07...d6d

Ja jeg har til nå vært med i bursdagene, og har jo sett at han har det kjekt. Forrige gang var første jeg ikke var med, ville egentlig ikke da heller, men pushet litt og fikk han til å dra. Hadde det kjekt sa han, men sa også «men jeg ville jo egentlig være hjemme sa jeg». Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor, men prøver å ta følelsene hans på alvor også. Ikke bare overkjøre han, men er vanskelig synes jeg da det oppleves for meg som viktig at man må dra i slike sosiale settinger for å ikke falle utenfor.

Anonymkode: 619fe...71b

[AnonymBruker]

Min planlegger at han heller kan være hjemme med nettbrett,  han har spilletid men eier ennå ikke begrep om tid så han tror at det å gå i bursdag koster ham halvtimen med nettbrett. 

Fikk det oppklart så nå har han gledet seg til den siste bursdagen.

Anonymkode: 9fa92...e3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da jeg var liten kunne jeg også ha det sånn innimellom, selv om jeg stort sett var ganske selvsikker. Tror det var noe med at forandring eller ukjente mennesker/situasjoner/steder gjorde meg usikker. Når jeg tenker tilbake på det så ble mamma ofte med inn og «småpratet» med de voksne en liten stund i gangen, og innen den tid hadde jeg funnet et barn jeg kjente som jeg hang meg på😊 Mamma sa alltid ifra da hun dro, så jeg hadde ikke separasjonsangst.
 

ps. Noen ganger ble jeg redd fordi de jeg besøkte hadde hund. 

Anonymkode: 2b2e3...675

Ja tror gutten min er ganske lik deg her. Han er og virker ganske selvsikker, men så er også nye situasjoner og kanskje forventninger fra andre litt skummelt og han er kanskje mer usikker i slike situasjoner enn hva han oppleves som. Og derfor er veldig sliten etterpå. Derfor det er vanskelig, for føler og det er «god trening» på en måte, men samtidig tenker jeg at han sier tydelig ifra og kanskje jeg burde lytte til han. 
 

Til nå har jeg vært med i bursdagene, og ser jo at han har det kjekt. Han bryr seg fint lite om at jeg er der (men kan hende det er en trygghet, og derfor slapper han av). Det er siste par gangene der har blitt mer «kamp» å få han til å dra.

Anonymkode: 619fe...71b

[AnonymBruker]

Spør om hva han hadde synes om at ingen ville komet i hans bursdag for de heller ville være hjemme?

Anonymkode: 17608...50a

[Uglems]

Hehe sorry men må bare si det. Her må du guilttrippe ham til å dra, for det er det som er det eneste akseptable i norsk kultur. Selvom vi snakker om å respektere barnas ønsker, så er det ingenting som er viktigere å spille på samvittigheten for å få de til å stille opp i en obligatorisk bursdag som uansett er påtvunget foreldrenes regler. Bursdag et ikke lengre et privat og hyggelig arrangement og barna blir tvunget til å delta. 

Enten så tvinger du sønnen din til å dra for å opprettholde dette. Eller så lar du ham bli hjemme. Men da må han godta at ingen kommer i bursdagen hans. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Spør om hva han hadde synes om at ingen ville komet i hans bursdag for de heller ville være hjemme?

Anonymkode: 17608...50a

Å spille på samvittigheten hans for at han skal dra i en bursdag, som i bunn og grunn burde være en lystbetont og hyggelig sammenkomst, er for meg helt feil. Jeg prøver heller å forstå hva som ligger bak, og lufte tankene her for å ha noen å diskutere med…

Anonymkode: 619fe...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Å spille på samvittigheten hans for at han skal dra i en bursdag, som i bunn og grunn burde være en lystbetont og hyggelig sammenkomst, er for meg helt feil. Jeg prøver heller å forstå hva som ligger bak, og lufte tankene her for å ha noen å diskutere med…

Anonymkode: 619fe...71b

Eh ja vel, det var et forslag , noe du åpenbart ikke vil ha

Anonymkode: 17608...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Å spille på samvittigheten hans for at han skal dra i en bursdag, som i bunn og grunn burde være en lystbetont og hyggelig sammenkomst, er for meg helt feil. Jeg prøver heller å forstå hva som ligger bak, og lufte tankene her for å ha noen å diskutere med…

Anonymkode: 619fe...71b

Akkurat det at alt skal være lystbetont er jeg ikke helt enig i… Syns det ofte blir mer vektlagt av de voksne enn hva barna egentlig mener selv. Feks da jeg var liten motsatte jeg meg alltid å bli med ut i skogen eller annen utflukt på søndagstur. Hadde vært deilig å slappe av hjemme lissom… Men jeg hadde det alltid fint på tur, når jeg kom over surmulingen, og hadde nok sittet hjemme og sturet hvis foreldrene mine ikke tvang meg med. Skjønner nesten ikke at de orket, for jeg var ganske tverr, men jeg hadde helt klart godt av annen stimulans enn den jeg ville fått av å bli hjemme. 
 

Har også lyst til å nevne en annen ting… Jeg jobber på en fritidsaktivitet, og jeg vet at spesielt tenåringene kan være seige å få ut døra. Ofte kan det være sånn hver gang typ hele ungdomsskolen, og jeg skjønner at det er slitsomt for foreldrene å mase på dem. Og når de blir hentet/kommer hjem, så er de jo slitne etter aktiviteten, og surmuler over at de ikke vil være med mer, at det ikke er gøy, osv. Men jeg som er der ser jo at de har det gøy, koser seg med vennene sine, lærer ting som gir dem mestringsfølelse mm. Det er bare det at foreldrene kun ser dem rett før (når det er tungt å komme av gårde), og rett etter (når de er slitne etter aktiviteten). Flere burde være med noen ganger, sånn som ts, og se at barna jo har det kjempefint! 
 

Anonymkode: 2b2e3...675

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen fra da jeg selv var barn. Likte ikke bursdager og andre store sammenkomster. Var sjenert og utilpass blant andre. Var redd for å ikke bli inkludert. Var litt veslevoksen og en "old soul" og følte egentlig jeg hadde mer til felles med de voksne enn barna, og opphold meg derfor ofte med dem. 

Forsøk snakk med gutten angående hva det er som gjør han ikke vil dra i bursdagen, kanskje er det noe helt annet enn du tror.

Anonymkode: d63c5...250

[AnonymBruker]

Jeg gjetter på han er introvert og trenger alenetid. Selv om han trives i bursdagen og med vennene sine så blir han sliten av det.   Han er ikke gammel nok til å forklare det enda så for ham blir det "jeg vil heller være hjemme". 

Anonymkode: 79147...5e0

[Gjest Anonymus Notarius]

Uglems skrev (36 minutter siden):

Hehe sorry men må bare si det. Her må du guilttrippe ham til å dra, for det er det som er det eneste akseptable i norsk kultur. Selvom vi snakker om å respektere barnas ønsker, så er det ingenting som er viktigere å spille på samvittigheten for å få de til å stille opp i en obligatorisk bursdag som uansett er påtvunget foreldrenes regler. Bursdag et ikke lengre et privat og hyggelig arrangement og barna blir tvunget til å delta. 

Enten så tvinger du sønnen din til å dra for å opprettholde dette. Eller så lar du ham bli hjemme. Men da må han godta at ingen kommer i bursdagen hans. 

Tja, bursdager og andre lignende arrangementer (bryllup, konfirmasjon) for voksne er jo heller ikke noe det er sosialt akseptert å droppe dersom man bare har lyst til å være hjemme i stedet. Man kan selvfølgelig mene at det er feil, men sånn er det, og det er kanskje lurt å lære barna å følge sosiale koder tidlig? Hvis ikke, kan de få det vanskelig som voksne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min planlegger at han heller kan være hjemme med nettbrett,  han har spilletid men eier ennå ikke begrep om tid så han tror at det å gå i bursdag koster ham halvtimen med nettbrett. 

Fikk det oppklart så nå har han gledet seg til den siste bursdagen.

Anonymkode: 9fa92...e3c

Bare en halv time på nettbrett? Ikke rart han ville bli hjemme.

Anonymkode: 51951...cd7

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du tvinge han? La han slippe.

Anonymkode: e6435...36c

[Uglems]

Anonymus Notarius skrev (1 time siden):

Tja, bursdager og andre lignende arrangementer (bryllup, konfirmasjon) for voksne er jo heller ikke noe det er sosialt akseptert å droppe dersom man bare har lyst til å være hjemme i stedet. Man kan selvfølgelig mene at det er feil, men sånn er det, og det er kanskje lurt å lære barna å følge sosiale koder tidlig? Hvis ikke, kan de få det vanskelig som voksne.

Nei og hvorfor tror du det er slik? 

[AnonymBruker]

Det kan være mange grunner. 

Han vil heller være på nettbrett eller bare være hjemme. Noen tappes for energi om de er mye sosial. Han er jo på skolen og treffer venner 5 dager i uken.

Han kan være usikker på foreldrene. Husker selv jeg var usikker på noen da jeg var yngre. De kunne være vanskelig å lese, streng, brydde seg kun om eget barn (gullungen deres og det var alle andres feil), snakket ikke til barn på en måte som barn forstod. 

Han kan være usikker på bursdagsbarnet eller ha opplevelser han ikke forteller om. Samme med andre deltakere i bursdagen. 

Noen trenger trygge voksne. Det har han på skolen, men han kjenner kanskje ikke foreldrene like godt. 

Jeg mener jo det er sunt at barn kan og får lov til å ta valg. Vi bør ikke alltid ta valgene for de. Men det er selvsagt viktig å vite grunnen for at barnet ikke vil delta. Trenger han alenetid så er det ok. Er det fordi et annet barn plager han så bør det jobbes med. 

Du kan jo bli med en liten stund også stikke. Hold deg i nærheten, så kan foreldrene ringe. 

Anonymkode: a0109...614

[Olsen]

Jeg synes dette er alderen for å begynne å lære å vurdere hva man takker ja til og hva man takker nei til. Med hjelp av foreldrene, selvsagt.  

Er det slik at ditt barn blir overveldet av bursdager der hele klassen/alle guttene  er invitert? Hvis dere vet at det er mange inviterte når dere får invitasjonen kan dere ta en kort samtale om det. La det så ligge litt, før dere må bestemme om han skal takke ja eller nei.  

Når man har takket ja, er det kun sykdom som er grunn til å ikke møte opp. Ikke at det har dukket opp noe morsommere eller at lysten ikke er der.  Da må man heller lære å takke nei, etter å ha gjort en ordentlig vurdering på hva man takker nei til. 

Barn på 7 år trenger voksen veiledning på disse avgjørelsene. 

Invitasjon til fødselsdag er ikke en beordring, heller ikke for barn .

[AnonymBruker]

Det er frekt å ikke komme i barnebursdager man er invitert i. Vit at om gutten din lar være å komme i bursdager nå, er han den første som ikke blir invitert når regelen om «alle jentene» eller «alle guttene» ikke lenger gjelder. 

Anonymkode: 04d52...1ff