Sliter voldsomt med psyken...

[AnonymBruker]

Alt er kaos i hodet nå, men skal prøve å få fram det jeg ønsker. Dette blir nok veldig langt, men jeg er desperat etter gode råd og gjerne noen oppmuntrende ord. Og vær så snill, i hvert fall ikke rakk ned på meg. Jeg har det vondt nok som det er.

Jeg har i ett år gått til en psykiater. Har tidligere vært hos flere andre psykologer hos både bup (da jeg var yngre)og dps, uten at jeg følte det hjalp nevneverdig. Må også sies at jeg følte de ikke forsto meg, og det har nok mye å gjøre med at jeg sliter veldig med å faktisk si og få fram hvordan jeg har det. Det er veldig vondt og vanskelig for meg å vise negative følelser og bare det å si at jeg ikke har det bra.

For ett år siden sa det helt stopp for meg hva gjelder jobb. Etter mange sykemeldinger i perioder, klarte jeg ikke mer og ba legen om enda en henvisning. Kom til psykiateren jeg nå går hos, og føler meg for første gang forstått. Og ikke minst at jeg skal få bruke den tiden jeg trenger på å prøve å bli frisk. Har aldri vært mer enn 4 måneder sykemeldt før denne runden. Men har vært av og på sykemeldinger, kollapser, men hopper på den samme runddansen igjen før enda en sykemelding. 

Jeg har forresten fått diagnosene generalisert angst, panikkangst, sosialangst, kronisk tilbakevendende depresjon og nå til slutt fikk jeg også påvist ptsd (ikke pga ett enkeltstående traume, men flere gjentagende traumer). 

Nå skulle jeg prøve meg i jobb igjen, kun 20% for å se hvordan det gikk. Har søkt om AAP da både psykiateren min og jeg skjønner at jeg ikke kommer til å klare å jobbe 100% igjen innen retten til sykepenger opphører. 

Jeg har gruet meg nesten hele sommeren for å gå tilbake. Men har samtidig følt en trygghet i at jeg har psykiateren min. Nå har jeg nettopp hatt første arbeidsdag, og det var helt jævlig. Var skikkelig dårlig i flere dager før jeg skulle tilbake på jobben, og to dager før hadde jeg et skikkelig angstanfall, og selve dagen på jobb opplevdes helt grusomt. Var så svimmel, kvalm, uvel i hele kroppen og følte jeg var i en slags uvirkelighetsboble. Slet med å huske hva folk sa til meg siden jeg hadde så mye angst. Dette vedvarte hele arbeidsdagen og jeg hadde bare lyst til å løpe derfra, men jeg får meg heller ikke til å gjøre det (jeg gjør så og si alltid det jeg blir fortalt jeg skal eller burde gjøre). Begynte å hylgrine med en gang jeg kom meg i bilen, og hadde det rett og slett veldig vondt. 

Kom hjem og tok meg av barna, men gikk rundt i en boble av angst og vonde følelser. Da mannen min kom hjem, skjønte han at jeg ikke hadde det godt, og ba meg legge meg nedpå. Så tok han seg av alt med barna resten av dagen, mens jeg ble liggende i senga og skyldte på hodepine.

Dagen etter hadde jeg time hos psykiateren, og jeg hadde skrevet opp hvordan jeg hadde hatt det og hvordan det føltes ut. Jeg hadde virkelig håpet at han skulle si at det var for tidlig, at det ikke var meningen at jeg skulle ha det så vondt og at vi måtte vente litt til. 

Men så sier han at angsten ikke er farlig, at det er bare å stå i det. Samtidig sier han at det er opp til meg om jeg vil fortsette, men at han gjerne ønsker for min del at jeg skal gå tilbake. At det er eksponering. Og jeg vet jo at angsten i seg selv ikke er farlig, det er bare det at det er helt grusomt å stå i det. Og hele situasjonen blir altoppslukende. Jeg ble så ufattelig lei meg for å ikke bli ordentlig sett og forstått, og jeg føler så mye utrygghet nå. All tryggheten jeg følte meg å ha psykiateren min, ble så og si borte.

Jeg fungerer dårligere og dårligere i hverdagen. Sover dårligere, ligger bare i senga og er "lammet" av angsten mens barna er på skolen og mannen på jobb. Når de kommer hjem får jeg bare lyst til å flykte fordi jeg ikke orker å forholde meg til noen. Har et voldsomt raseri inni meg hele tiden, sånn utrolig aggresjon som er så slitsom. Jeg holder jo aggresjonen inne, men det er uansett vondt. Og den kommer ut i form av at jeg er sur og gretten, har liten tålmodighet. Klarer ikke lytte ordentlig når noen snakker til meg fordi jeg er så fjern, det føles i hvert fall sånn ut. Jeg spiller jo med og nikker og sier ja og ha, prøver å delta i samtaler, men jeg er rett og slett fjern. Husker omtrent ikke hva noen sier til meg. Går rundt i en slags boble.

Jeg bare vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg prøvde jo å si fra til psykiateren min, men jeg klarer ikke å insistere. Jeg sliter så innmari med å sette grenser for meg selv, og dette vet han jo egentlig. Så når han sier at det er opp til meg, men at han helst vil jeg skal fortsette å prøve, så er det nesten umulig for meg å si noe mer. Jeg føler at jeg må gjøre det da, uansett hvor jævlig det er. 

Jeg har gått på jobb før uten å ha sovet en eneste time fordi angsten er så høy, har kastet opp av utmattelse/angst, men allikevel gått på jobb. Grått hver dag på vei til og fra jobb, men allikevel dratt. Så det er ikke det at jeg ikke prøver eller har lyst, jeg får det bare ikke til uten at alt rundt meg kollapser. 

Og når det gjelder eksponering, så har jeg jo eksponert meg. Både før jeg ble sykemeldt og underveis i sykemeldingen. Jeg stiller jo opp på utviklingssamtaler, arrangementer med barna, foreldremøter, dugnader osv. 

På mitt mørkeste nå vurderer jeg å skade meg selv, f.eks. kjøre utfor veien i en ikke altfor stor fart, sånn at jeg kan slippe unna litt lenger. Jeg vil ikke bli alvorlig skadd, men ønsker bare å slippe forventingene til å skulle gå på jobb. Vurderer også å gå og spørre om å bli innlagt av samme grunn. 

Men samtidig kan og vil jeg ikke dette pga barna. Jeg prøver for harde livet å skjerme dem fra problemene mine og angsten min, men de får jo en rimelig sur og gretten mamma som ikke har noe overskudd sånn det er nå. Og jeg er redd det skal sprekke fullstendig for meg og renne over en dag. Redd jeg plutselig skal begynne å hylgrine foran dem, bli kjempesint, eller rett og slett bare stikke av. Jeg tror jo innerst ikke det skal skje, jeg har jo klart å unngå det i mange år nå. Men jeg vet ikke hvor mye fortet holder lenger. 

Vet ikke hva jeg vil med å skrive det her.. kanskje noen gode råd fra noen som har vært i lignende situasjon. Skal eksponering være sånn her? Blir det virkelig bedre etter hvert? Skal det gjøre så vondt? Er det noen som har noen trøstende ord? Kan jeg bli kvitt dette og slippe å bli spist opp av vonde følelser og angst?

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

Angst er grusomt men blir bare verre om du ikke står i det over tid og eksponerer deg. Det er det eneste som hjelper.  Og også den eneste måten å bli frisk på. 

Klem sendes❤️

Anonymkode: 32bfd...525

[AnonymBruker]

Katastrofetanker er ofte tanker som ikke er reelle, og di vil ikke miste kontrollen.

Angst er grusomt og det er forferdelig slitsomt. Klarer du p tenke fuck you angst!! Gi litt faen og unngå å kjenne på den? Angsten er nemlig slik at jo mer du fokuserer på den jo mer vil den vokse. Gir du faen, og gir den lite tanketom og oppmerksomhet dabber den av. 
men det er ikke enkelt. 
Er den veldig plagsom finnes det medisiner som ikke er vanedannende. 

Anonymkode: eaf15...0c1

[AnonymBruker]

Uff så trist å høre at du sliter så mye. Du klarte ihvertfall å sette ord på det du føler. Jobb er vel det siste du bør tenke på. Skjønner ikke at det skal være så viktig at man skal jobbe når man er syk. 
 

er man syk så er man syk. 
 

virker som det beste for deg kunne vært å bli innlagt en periode , for å se om det hjelper. Du kan jo ikke gå rundt å ha tanker om å skade deg. Og med all ansvar hjemme og barn itillegg er du som en tikkende bombe. Spør om å bli innlagt. Det er mange flinke og gode mennesker i psykiatrien som kan hjelpe. 
 

 

Anonymkode: 1fa17...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Angst er grusomt men blir bare verre om du ikke står i det over tid og eksponerer deg. Det er det eneste som hjelper.  Og også den eneste måten å bli frisk på. 

Klem sendes❤️

Anonymkode: 32bfd...525

Ja, det er det alle sier... er bare det at jeg har stått i det igjen og igjen, men det blir liksom ikke noe lettere. Skjønner ikke helt at det noen gang skal løsne. 

Takk for klemmen, det gjorde godt ❤️ Var veldig redd for tilbakemeldingene 

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Katastrofetanker er ofte tanker som ikke er reelle, og di vil ikke miste kontrollen.

Angst er grusomt og det er forferdelig slitsomt. Klarer du p tenke fuck you angst!! Gi litt faen og unngå å kjenne på den? Angsten er nemlig slik at jo mer du fokuserer på den jo mer vil den vokse. Gir du faen, og gir den lite tanketom og oppmerksomhet dabber den av. 
men det er ikke enkelt. 
Er den veldig plagsom finnes det medisiner som ikke er vanedannende. 

Anonymkode: eaf15...0c1

Ja, jeg jobber virkelig hardt med det. Jeg prøver ikke unngå å kjenne på den, men heller akseptere den, og minne meg på at det ikke er noen reell fare på gang. Bare la den være på en måte, men den slipper liksom ikke taket...

Prøver å fokusere utover, ikke innover. Se på andre, prøve å lytte, fokusere mer på andre enn hva jeg føler. Men den jævla angsten vil liksom ikke slippe taket... 

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

Det første som slår meg er at du bør vise psykiateren det du har skrevet her.

Du skriver godt og du beskriver hvordan du har det på en veldig bra måte, og mye av det du sier kan være vanskelig å uttrykke sammenhengende i en samtale med psykiateren. Så vis psykiateren dette i neste time, ev. send en mail hvor du legger med dette.

Videre tenker jeg at kanskje du hadde hatt det bedre med et litt mer lavterskeltilbud når det gjelder jobb? Litt tryggere rammer enn det å skulle stå i selvstendig jobb, om du forstår.

Mange kommuner har lavterskeltilbud på dagtid til personer med psykiske problemer, det er også en mulighet for deg, at du kunne gå der til det føltes tryggere.

En annen ting, kanskje du kan finne en besøksgård som trenger noen til å hjelpe til. Kontakten med dyr kan være veldig bra for psyken også.

Så dårlig som du sier du blir innimellom nå, det skal du ikke være. Eksponering er flott, men det bør skje i et tempo som er forsvarlig for deg og din fremgang og din helse.

Du er reflektert, du har store ressurser i deg - så vis psykiateren din hva du har skrevet her og diskuter hvordan dere kan skape en form for eksponering som er tryggere for deg nå, slik at du gradvis kan eksponeres til mer krevende ting etterhvert.

Lykke til

Anonymkode: a7684...b65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det er det alle sier... er bare det at jeg har stått i det igjen og igjen, men det blir liksom ikke noe lettere. Skjønner ikke helt at det noen gang skal løsne. 

Takk for klemmen, det gjorde godt ❤️ Var veldig redd for tilbakemeldingene 

Anonymkode: d5f0b...fc0

Har du mulighet til å snakke med fastlegen om dette? Kanskje du faktisk burde få deg en planlagt innleggelse over litt tid der du får jobbet skikkelig med følelsene dine og ikke minst med angst/eksponering?  

Jeg har hatt angst hele livet og på det verste så gikk jeg ikke ut av leiligheten min på to år. Det var grusomt.  Det tok lang tid å komme tilbake til normalen men det eneste som hjalp var å eksponere (ofte sammen med noen som støtte). 

Har du støtte i de rundt deg? ❤️ Får du snakket ut om hvordan du har det? 

Anonymkode: 32bfd...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Uff så trist å høre at du sliter så mye. Du klarte ihvertfall å sette ord på det du føler. Jobb er vel det siste du bør tenke på. Skjønner ikke at det skal være så viktig at man skal jobbe når man er syk. 
 

er man syk så er man syk. 
 

virker som det beste for deg kunne vært å bli innlagt en periode , for å se om det hjelper. Du kan jo ikke gå rundt å ha tanker om å skade deg. Og med all ansvar hjemme og barn itillegg er du som en tikkende bombe. Spør om å bli innlagt. Det er mange flinke og gode mennesker i psykiatrien som kan hjelpe. 
 

 

Anonymkode: 1fa17...287

Takk for forståelsen, det gjør godt ❤️

Jeg vil jo egentlig ikke bli innlagt. Ønsker ikke å belaste familien min på den måten. Det beste jeg vet om, er jo å være med barna mine. Det er bare det at alt blir veldig overveldende når jeg har det som jeg har det nå. Og så kommer sånne tanker som å skade meg selv eller be om å bli lagt inn, bare for å slippe unna alt.

I det året her hvor jeg har vært sykemeldt, har jeg hatt det veldig godt hjemme. Har klart å senke skuldrene mer, være mer til stede, ikke så stressa som før. Angsten og det vonde ligger der selvfølgelig, men det tar ikke overhånd. Nå føler jeg at alt det glipper og jeg holder på å forsvinne inn i mørket igjen... 

Anonymkode: d5f0b...fc0

[tøydokka]

Skjønner deg godt. Det som er viktig med eksponeringsterapi er at du har støtte og at du opplever mestring. Sånn det høres ut som, så tvinger du deg ut i det og opplever at du ikke mestrer. Å stå i situasjoner der man føler seg hjelpesløs og ikke opplever mestring er traumatiserende og utmattende. Da øker angsten og problemet blir bare verre. 

Når psykiateren som du trenger som støtte har blitt en pusher på en negativ måte, så er ikke behandlingsrelasjonen god. Du mister følelsen av kontroll når du ikke har reell medvirkning. Dette må du nesten våge å si fra om til psykiateren. 

Kan du i en overgangsperiode jobbe halve dager? Evt noen timer? 

Vil ellers anbefale å begynne med en treningsform om du ikke allerede driver med det. Helst noe som er litt krevende både fysisk og mentalt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Har du mulighet til å snakke med fastlegen om dette? Kanskje du faktisk burde få deg en planlagt innleggelse over litt tid der du får jobbet skikkelig med følelsene dine og ikke minst med angst/eksponering?  

Jeg har hatt angst hele livet og på det verste så gikk jeg ikke ut av leiligheten min på to år. Det var grusomt.  Det tok lang tid å komme tilbake til normalen men det eneste som hjalp var å eksponere (ofte sammen med noen som støtte). 

Har du støtte i de rundt deg? ❤️ Får du snakket ut om hvordan du har det? 

Anonymkode: 32bfd...525

Uff, det høres fryktelig ut. Men veldig glad for å høre at du ble kvitt den ekstreme angsten ❤️ 

Jeg har støtte i de rundt meg, ja. Mannen min er veldig forståelsesfull, så jeg er heldig sånn sett. 

Jeg ønsker jo egentlig ikke å legges inn. Vil være her med familien og til stede for barna mine. Men det er altså sike tanker som dukker opp når jeg er veldig fortvila. Får da lyst til å flykte fra alt og alle.

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

tøydokka skrev (9 timer siden):

Skjønner deg godt. Det som er viktig med eksponeringsterapi er at du har støtte og at du opplever mestring. Sånn det høres ut som, så tvinger du deg ut i det og opplever at du ikke mestrer. Å stå i situasjoner der man føler seg hjelpesløs og ikke opplever mestring er traumatiserende og utmattende. Da øker angsten og problemet blir bare verre. 

Når psykiateren som du trenger som støtte har blitt en pusher på en negativ måte, så er ikke behandlingsrelasjonen god. Du mister følelsen av kontroll når du ikke har reell medvirkning. Dette må du nesten våge å si fra om til psykiateren. 

Kan du i en overgangsperiode jobbe halve dager? Evt noen timer? 

Vil ellers anbefale å begynne med en treningsform om du ikke allerede driver med det. Helst noe som er litt krevende både fysisk og mentalt. 

Tusen takk for svar ❤️

Jeg har ikke tenkt på det på denne måten. Men jo, jeg føler jo ingen mestring nå, alt er bare vondt. Og ja, du setter ord på det når du skriver at jeg ikke har følelsen av kontroll. 

Jeg skal prøve veldig å si fra til psykiateren min om dette.. jeg må nesten klare å si fra, for sånn det er nå føles det helt uutholdelig ut. 

Jeg synes det er flaut nok å bare komme inn på jobb én dag i uka, men det beste hadde kanskje vært å jobbe noen timer bare. Jeg hadde ikke taklet akkurat nå og fordele en arbeidsdag på to dager. Hadde ikke fått en eneste pause fra å grue meg. Men kanskje noen timer kan gå. Jeg skal snakke med psykiateren min.

Har en arbeidsdag før jeg har neste time. Og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

Enkelt forklart så mister du troen på psykiateren fordi ham mener noe annet enn deg?

Deres jobb er å få oss friskere. De vet nok godt hva de driver med. Man bør stole på de gjør rett.

Anonymkode: 00c26...fa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Enkelt forklart så mister du troen på psykiateren fordi ham mener noe annet enn deg?

Deres jobb er å få oss friskere. De vet nok godt hva de driver med. Man bør stole på de gjør rett.

Anonymkode: 00c26...fa6

Jeg føler meg lite forstått, er vel det som er saken. Jeg mister ikke troen på han som fagperson, tenker fortsatt at han er veldig dyktig og kompetent. Men jeg ble veldig lei meg og skuffet, for jeg fikk med en gang følelsen av at han umulig kan forstå hvordan jeg har det og hvordan det påvirker hverdagen min. 

Jeg har møtt så mye helsepersonell som ikke klarer å forstå meg. Psykiateren min har påpekt at dette ikke er rart fordi han mener jeg sliter veldig med å videreformidle hvordan jeg har det. Han har bl.a. sagt at jeg er "programmert" til å ikke vise mine negative følelser, så selv om jeg forteller hvordan jeg har det vondt, så vises det ofte ikke i ansiktet, stemmeleie eller kroppsspråk. Hvis ikke alt brister fullstendig da, da renner det jo fullstendig over av følelser. Men dette viser jeg kun for personer som kjennes veldig trygge ut. Tok over et halvt år med ukentlig terapi før det var trygt at det rant litt over overfor psykiateren.

Jeg bare føler nå at han kanskje ikke forstår meg like godt allikevel. At han ikke forstår hvor ille det faktisk er. For det går jo utover familien min når jeg har det sånn her. Det spiser meg opp. Og da tenker jeg at han kanskje faktisk ikke klarer å forstå hvor ille det er.... at det blir som alle de andre gangene i helsevesenet. 

Men jeg gjør jo det jeg blir bedt om...

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

Som en annen skrev over, ta en kopi av det som har blitt skrevet her, og lever det til psykiateren i neste time. 

Anonymkode: 484ae...f00

[AnonymBruker]

Men… blir du friskere av forståelse? Hvorfor higer du etter den så voldsomt at for hver gang du føler du ikke har det, så faller alt til grunn? 
 

Kan det være at det ikke er alle de profesjonelle sin feil, men at du har et vanskelig forhold til relasjoner? 

Anonymkode: fd993...c79

[AnonymBruker]

Jeg slet også veldig med å i det hele tatt formulere tanker om hvilke følelser jeg hadde da jeg hele livet hadde fortrengt de og bare prøvd etter beste evne å holde alle negative følelser på avstand. Samt traumer jeg opplevde i ungdommen. Til slutt gikk ikke det lenger og jeg ble innlagt. Var innlagt i ca. 7 mnd og der lærte jeg å kjenne på følelsene uten å nærmest som en refleks føle at jeg måtte bort fra de, koste hva det koste ville. Men det viktigste var at jeg klarte å lære meg å sette ord på følelsene, forstå hvor de kommer fra og hva de er. Det hjalp selvsagt å få snakke med psykiater og psykolog der, men de som hjalp meg mest med dette var miljøpersonalet på posten. Etter min erfaring er de aller fleste utrolig flinke folk. Både assistenter, studenter, sykepleiere, vernepleiere og generelt bare de som jobber der og ønsker å hjelpe. 

Nå sier jeg ikke at du trenger å være innlagt i 7 mnd for at du skal klare dette, men min erfaring tilsier i alle fall at en innleggelse kan hjelpe. 

Jeg tenker også at dette ikke er noe du "utsetter" familien din for. Ville du tenkt det samme om du ble innlagt på somatisk avd. fordi du var syk? De færreste ville i alle fall tenkt det, fordi det er nødvendig å få riktig behandling når man er syk, enten det er psykisk eller fysisk. 

Anonymkode: 86fb1...a50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Alt er kaos i hodet nå, men skal prøve å få fram det jeg ønsker. Dette blir nok veldig langt, men jeg er desperat etter gode råd og gjerne noen oppmuntrende ord. Og vær så snill, i hvert fall ikke rakk ned på meg. Jeg har det vondt nok som det er.

Jeg har i ett år gått til en psykiater. Har tidligere vært hos flere andre psykologer hos både bup (da jeg var yngre)og dps, uten at jeg følte det hjalp nevneverdig. Må også sies at jeg følte de ikke forsto meg, og det har nok mye å gjøre med at jeg sliter veldig med å faktisk si og få fram hvordan jeg har det. Det er veldig vondt og vanskelig for meg å vise negative følelser og bare det å si at jeg ikke har det bra.

For ett år siden sa det helt stopp for meg hva gjelder jobb. Etter mange sykemeldinger i perioder, klarte jeg ikke mer og ba legen om enda en henvisning. Kom til psykiateren jeg nå går hos, og føler meg for første gang forstått. Og ikke minst at jeg skal få bruke den tiden jeg trenger på å prøve å bli frisk. Har aldri vært mer enn 4 måneder sykemeldt før denne runden. Men har vært av og på sykemeldinger, kollapser, men hopper på den samme runddansen igjen før enda en sykemelding. 

Jeg har forresten fått diagnosene generalisert angst, panikkangst, sosialangst, kronisk tilbakevendende depresjon og nå til slutt fikk jeg også påvist ptsd (ikke pga ett enkeltstående traume, men flere gjentagende traumer). 

Nå skulle jeg prøve meg i jobb igjen, kun 20% for å se hvordan det gikk. Har søkt om AAP da både psykiateren min og jeg skjønner at jeg ikke kommer til å klare å jobbe 100% igjen innen retten til sykepenger opphører. 

Jeg har gruet meg nesten hele sommeren for å gå tilbake. Men har samtidig følt en trygghet i at jeg har psykiateren min. Nå har jeg nettopp hatt første arbeidsdag, og det var helt jævlig. Var skikkelig dårlig i flere dager før jeg skulle tilbake på jobben, og to dager før hadde jeg et skikkelig angstanfall, og selve dagen på jobb opplevdes helt grusomt. Var så svimmel, kvalm, uvel i hele kroppen og følte jeg var i en slags uvirkelighetsboble. Slet med å huske hva folk sa til meg siden jeg hadde så mye angst. Dette vedvarte hele arbeidsdagen og jeg hadde bare lyst til å løpe derfra, men jeg får meg heller ikke til å gjøre det (jeg gjør så og si alltid det jeg blir fortalt jeg skal eller burde gjøre). Begynte å hylgrine med en gang jeg kom meg i bilen, og hadde det rett og slett veldig vondt. 

Kom hjem og tok meg av barna, men gikk rundt i en boble av angst og vonde følelser. Da mannen min kom hjem, skjønte han at jeg ikke hadde det godt, og ba meg legge meg nedpå. Så tok han seg av alt med barna resten av dagen, mens jeg ble liggende i senga og skyldte på hodepine.

Dagen etter hadde jeg time hos psykiateren, og jeg hadde skrevet opp hvordan jeg hadde hatt det og hvordan det føltes ut. Jeg hadde virkelig håpet at han skulle si at det var for tidlig, at det ikke var meningen at jeg skulle ha det så vondt og at vi måtte vente litt til. 

Men så sier han at angsten ikke er farlig, at det er bare å stå i det. Samtidig sier han at det er opp til meg om jeg vil fortsette, men at han gjerne ønsker for min del at jeg skal gå tilbake. At det er eksponering. Og jeg vet jo at angsten i seg selv ikke er farlig, det er bare det at det er helt grusomt å stå i det. Og hele situasjonen blir altoppslukende. Jeg ble så ufattelig lei meg for å ikke bli ordentlig sett og forstått, og jeg føler så mye utrygghet nå. All tryggheten jeg følte meg å ha psykiateren min, ble så og si borte.

Jeg fungerer dårligere og dårligere i hverdagen. Sover dårligere, ligger bare i senga og er "lammet" av angsten mens barna er på skolen og mannen på jobb. Når de kommer hjem får jeg bare lyst til å flykte fordi jeg ikke orker å forholde meg til noen. Har et voldsomt raseri inni meg hele tiden, sånn utrolig aggresjon som er så slitsom. Jeg holder jo aggresjonen inne, men det er uansett vondt. Og den kommer ut i form av at jeg er sur og gretten, har liten tålmodighet. Klarer ikke lytte ordentlig når noen snakker til meg fordi jeg er så fjern, det føles i hvert fall sånn ut. Jeg spiller jo med og nikker og sier ja og ha, prøver å delta i samtaler, men jeg er rett og slett fjern. Husker omtrent ikke hva noen sier til meg. Går rundt i en slags boble.

Jeg bare vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg prøvde jo å si fra til psykiateren min, men jeg klarer ikke å insistere. Jeg sliter så innmari med å sette grenser for meg selv, og dette vet han jo egentlig. Så når han sier at det er opp til meg, men at han helst vil jeg skal fortsette å prøve, så er det nesten umulig for meg å si noe mer. Jeg føler at jeg må gjøre det da, uansett hvor jævlig det er. 

Jeg har gått på jobb før uten å ha sovet en eneste time fordi angsten er så høy, har kastet opp av utmattelse/angst, men allikevel gått på jobb. Grått hver dag på vei til og fra jobb, men allikevel dratt. Så det er ikke det at jeg ikke prøver eller har lyst, jeg får det bare ikke til uten at alt rundt meg kollapser. 

Og når det gjelder eksponering, så har jeg jo eksponert meg. Både før jeg ble sykemeldt og underveis i sykemeldingen. Jeg stiller jo opp på utviklingssamtaler, arrangementer med barna, foreldremøter, dugnader osv. 

På mitt mørkeste nå vurderer jeg å skade meg selv, f.eks. kjøre utfor veien i en ikke altfor stor fart, sånn at jeg kan slippe unna litt lenger. Jeg vil ikke bli alvorlig skadd, men ønsker bare å slippe forventingene til å skulle gå på jobb. Vurderer også å gå og spørre om å bli innlagt av samme grunn. 

Men samtidig kan og vil jeg ikke dette pga barna. Jeg prøver for harde livet å skjerme dem fra problemene mine og angsten min, men de får jo en rimelig sur og gretten mamma som ikke har noe overskudd sånn det er nå. Og jeg er redd det skal sprekke fullstendig for meg og renne over en dag. Redd jeg plutselig skal begynne å hylgrine foran dem, bli kjempesint, eller rett og slett bare stikke av. Jeg tror jo innerst ikke det skal skje, jeg har jo klart å unngå det i mange år nå. Men jeg vet ikke hvor mye fortet holder lenger. 

Vet ikke hva jeg vil med å skrive det her.. kanskje noen gode råd fra noen som har vært i lignende situasjon. Skal eksponering være sånn her? Blir det virkelig bedre etter hvert? Skal det gjøre så vondt? Er det noen som har noen trøstende ord? Kan jeg bli kvitt dette og slippe å bli spist opp av vonde følelser og angst?

Anonymkode: d5f0b...fc0

Psykiateren sier jo at det er best om du klarer å stå «i det», men at det er opp til deg. Psykiateren  har gitt deg en «nødbrems» du kan trekke i. Om det virkelig ikke går mer - så sier du i fra til hun/han at du skjønner at det beste er om du klarer å stå i det, men at du ikke makter mer. Du har psykiateren i ryggen.

Anbefaler deg å snakke med psykiateren om å søke deg inn til Modum bad eller Viken senter - for å få jobbet ordentlig med det du sliter med over tid. Om du føler plagene dine går ut over barna så har disse stedene og familieavdeling - der barna og mannen kan være med.

Anonymkode: bce95...ca1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men… blir du friskere av forståelse? Hvorfor higer du etter den så voldsomt at for hver gang du føler du ikke har det, så faller alt til grunn? 
 

Kan det være at det ikke er alle de profesjonelle sin feil, men at du har et vanskelig forhold til relasjoner? 

Anonymkode: fd993...c79

Selvsagt har jeg et vanskelig forhold til relasjoner... jeg har ptsd (kompleks type). Relasjoner er veldig vanskelig for meg. Forståelse er viktig for meg fordi jeg aldri ble forstått som liten, og ble ofte fortalt at jeg løy eller overdrev når jeg prøvde å si hvordan jeg hadde det. 

Sier ikke jeg blir friskere av forståelse, men det kan umulig være sånn her jeg skal ha det? Det går utover familien min. Jeg fungerer ikke ordentlig. Mannen min mener også at dette ikke er bærekraftig.

Jeg så for meg at dette skulle tas i mindre porsjoner. Noe som var håndterbart og ikke spiste meg opp fullstendig.

Anonymkode: d5f0b...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Psykiateren sier jo at det er best om du klarer å stå «i det», men at det er opp til deg. Psykiateren  har gitt deg en «nødbrems» du kan trekke i. Om det virkelig ikke går mer - så sier du i fra til hun/han at du skjønner at det beste er om du klarer å stå i det, men at du ikke makter mer. Du har psykiateren i ryggen.

Anbefaler deg å snakke med psykiateren om å søke deg inn til Modum bad eller Viken senter - for å få jobbet ordentlig med det du sliter med over tid. Om du føler plagene dine går ut over barna så har disse stedene og familieavdeling - der barna og mannen kan være med.

Anonymkode: bce95...ca1

Ja, den nødbremsen føles bare ikke veldig reell.. men det sitter vel mer hos meg i mitt hode. Er så redd for å skuffe psykiateren min, eller at han skal bli sint og oppgitt over meg (har aldri skjedd før, men er veldig redd for at andre skal bli sinte på meg).

Er også redd han skal avslutte meg fordi han ikke synes jeg gjør en god nok innsats. Redd han skal si at han ikke kan hjelpe meg mer da og sende meg ut døra.

Familieavdelinger? Som i at familien bor der? Barna går begge på skolen, og det beste for dem er nok å bo hjemme i nærheten av skolen og vennene sine. 

Jeg fungerer fint i dagliglivet når jeg ikke må eksponeres gjennom jobb hver dag. Er det ikke da bedre å ta det i et rolig tempo som er komfortabelt for meg, altså eksponeringen og det å gå tilbake til jobb? Godt mulig det tar lengre tid, men jeg slipper å reise fra familien min og være borte fra dem. 

Jeg skal ta det opp med psykiateren min i hvert fall, høre hva han tenker om evt. innleggelse.

Anonymkode: d5f0b...fc0