Jeg tror jeg vil gå, men klarer ikke se hvordan det skal gå

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg elsker han lenger. Det gjør så vondt, men jeg gleder meg ikke til han kommer hjem, jeg kjenner jeg blir nedstemt av det. Han er min beste venn, min kompanjong gjennom 12 år! Jeg kjenner ikke til ett samliv som voksen med noen andre enn han. Det pleide være så lett. Jeg følte meg dem verdens heldigste som forelsket meg i min beste venn! Han lager god mat, rydder og ordner, han er dypt lidenskapelig opptatt av barnas ve og vell, han har så masse kjærlighet, at jeg føler meg ibland kald vedsidenav hans smeltende hjerte. Han ser på våre barn og får tårer i øynene sv hvor fine de er. Jeg er ikke helt sånn skrudd sammen, med følelsene utapå liksom, men jeg og kjenner det i hjertet mitt, at jeg elsker dem over alt på jord. 

 

Det er bare så trått nå. Det har vært 12 år med forferdelige krangler også, mye sjalusi og kontrollbehov fra hans side, og jeg tror det har skadet meg mer enn jeg har har skjønt. Jeg er en «people pleaser» og klarer ikke la vær å tilgi når han ber på sine knær. Jeg har tilgitt og vi har gått videre, men det har nok sitter fast i underbevisstheten. Han mistenker meg for å ønske han vindt, forglemmelser blir tolket som ønske om å sverte han/skade han. Oppmerksomhet mot andre menn har blitt oppfattet som flørting i lang tid. «Øyeflørting» har vært ett tema. Går jeg ut med en venninne og ikke snapper eller er på jobb og ikke sender ett ❤️ blir jeg stilt til veggs. Hvor var jeg egentlig? 
 

Og nå har han blitt veldig opptatt av at jeg er sliten. Han blir så sur over at jeg er sliten. Jeg jobber som sykepleier på sykehus, og det er skikkelig slitsomt. Jeg liker jobben min, jeg føler meg respektert, til hjelp og som en ressurs. Føler meg som en som redder liv og det gir meg gnist, men tømmer meg jo også for energi psykisk og fysisk. Før fikk jeg omtanke og omsorg når jeg kom hjem. Beundring. Nå blir han bare sur over at jeg legger igjen så mye energi der og kommer hjem tom. Men det er jo ikke sånn at jeg ikke var sliten før, men nå er det ikke hyggelig å komme hjem. Bortsett fra til barna da. Han blir sur hvis jeg føler for å vaske av seg sminken og ta på en behagelig bukse. (Noe jeg ikke alltid gjør). Jeg føler meg som en fange i eget hjem. Sier jeg ifra om at jeg har mensen (ofte da jeg ikke orker noe som strammer) så er svarer «igjen?!». Hver. Eneste. Gang. 

Lenge har der vært en forventning om at ett par lørdager i måneden skal vi pynte oss, drikke vin og ha kjærestetid. Kjempe koselig det, men det kveles av at han ønsker seg at jeg tar på noe sexy, danser for han og at vi skal ha heftig sex. Vi gjorde det ofte før barn, og også en stund etter det. (Barna er 8. og 4.), men da gjorde jeg det fordi jeg ønsket det. Nå føles det tvunget. 
 

Vi har sex mellom 2-5 ganger i uken, sjelden gang det går over 1 uke mellom hver gang, og da blir han så gretten. 
 

Det er så mye grubling fra hans side. Hva folk mente med det de sa, gjorde også videre. Analyser og tolkninger. Også sover han så dårlig. Jeg er bare så sliten av alt. Føler meg deprimert. Og sa det til han også. Men det har han visst glemt, for han er så sur igjen må for at jeg er sliten. Vi har lite å rutte med økonomisk. Jeg har fikset avdragsfrihet ett år. Jeg har stoppet nedbetaling av studiegjeld, og tatt på meg noen ekstra lukrative vakter så vi kan holde hodet over vann. Men han blir bare sur for at jeg er borte og mener vi kan spare mer. Jeg unner meg behandling hos hudpleier ca hver 6. uke, koster ca 1400 kroner, ellers har jeg ikke kjøpt noe til meg selv, vi har kjøpt ting til hjemmet vi har vært enige om. Jeg selger ting på Finn og synes det er skikkelig kjipt at jeg ikke får noe cred for at jeg drar inn penger til familien. 
 

I det hele tatt føler jeg meg så lite verdsatt, elsket for den jeg er. Føler jeg er til for å please han, en som bare blir akseptert hvis jeg er den versjonen av meg selv han vil jeg skal være, og jeg vet ikke om jeg klarer å finne tilbake kjærligheten til han. 
 

Han har nok sin egen side av saken, jeg er ingen engel, men jeg har aldri vært illojal, jeg har vært veldig tålmodig imens han har prøvd å bli ett bedre menneske med sinne, sjalusi og kontrollbehov. Jeg har vært alene med barna i lengere perioder imens han har vært med på spennende ting for å «finne seg selv» og for å være helt ærlig, er han veldig mye fortsatt den samme. Kanskje ikke like sint, men ellers ser jeg for lite endring. Han er kranglete, detalj orientert og til tider en besserwisser. Men hvordan skal jeg klare dette? Han har truet med å si til barna at det er min feil hvis vi går fra hverandre. Jeg tror han kan bli utrolig sint. Men jeg vil ikke ta fra han barna. De forguder han, og han er en fin pappa. Og hvordan skal jeg klare å gå glipp av halvparten av oppveksten deres? 
 

Jeg trenger råd.

Og vi har time hos foreldrevern kontoret snart. Jeg skal prøve, jeg har ikke gitt opp helt. Tror jeg. 

Anonymkode: c226c...4de

[AnonymBruker]

Ditt hovedansvar er å ta vare på deg selv. Nå gjør du det, og det skal du være stolt av. Ikke la noen trykke deg ned fordi du tar ansvar for eget liv. Det kommer til å gå bra ❤️

Anonymkode: e8d16...4cd

[Maggi2]

Sånn som du beskriver ham så høres han virkelig ikke ut som "din beste venn" og "en som har så masse kjærlighet". Og jeg hadde absolutt HATET det om mannens ide av foreplay var at jeg danset for ham i undertøyet. Jeez. Kan ikke han gjøre noe for deg innimellom? 

Du kommer til å klare deg fint hvis du går. Selv om jeg skjønner at tanken på barna er knusende. Det må jo være siste utvei å gå, men ja. Jeg tror ikke jeg hadde holdt ut resten av livet med en slik mann.

[AnonymBruker]

Maggi2 skrev (12 minutter siden):

Sånn som du beskriver ham så høres han virkelig ikke ut som "din beste venn" og "en som har så masse kjærlighet". Og jeg hadde absolutt HATET det om mannens ide av foreplay var at jeg danset for ham i undertøyet. Jeez. Kan ikke han gjøre noe for deg innimellom? 

Du kommer til å klare deg fint hvis du går. Selv om jeg skjønner at tanken på barna er knusende. Det må jo være siste utvei å gå, men ja. Jeg tror ikke jeg hadde holdt ut resten av livet med en slik mann.

Det var vel jeg som skapte for høye forventninger. Jeg kan like å gjøre sånt innimellom jeg, men da må det komme helt på eget initativ, man kan ikke be om det liksom.. 

 

TS

Anonymkode: c226c...4de

[Maggi2]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det var vel jeg som skapte for høye forventninger. Jeg kan like å gjøre sånt innimellom jeg, men da må det komme helt på eget initativ, man kan ikke be om det liksom.. 

 

TS

Anonymkode: c226c...4de

Å be om det er jo greit nok, men å forvente det eller bli grinete hvis det ikke skjer er jo ikke greit nok. Synes jeg.

[AnonymBruker]

Det virker som du allerede er logget av forholdet. Hvis du tror det er ingenting mer å gjøre, og synes det er pyton når han kommer hjem kan det være tegn på at det er påtide å kaste håndkleet.

Hvordan det blir kan man ikke vite, mange blir lettet og ser livet med annet lys. Andre er litt i tvil at det rette er gjort og man angrer over nye livet. Virker ikke som dere blir spesielt lykkelig med mindre det blir gjort tiltak. 

Dessuten kan man glemme å tvinge seg selv til å være mer sensuell og danse, det høres ut som det gjør vondt verre. Heller at man har hyggelige dates eller lavterskel aktivitet, men det bør være gjensidig. 

Hvor lenge har disse følelsene og tankene vært?

Anonymkode: e381f...00c

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Det var vel jeg som skapte for høye forventninger. Jeg kan like å gjøre sånt innimellom jeg, men da må det komme helt på eget initativ, man kan ikke be om det liksom.. 

 

TS

Anonymkode: c226c...4de

Det høres ut som hans forventninger er iferd med å kvele deg , kjenner meg igjen . Usikker på om menn av denne sorten har forbedringspotensial dessverre . Men viktig at du skriver ned detaljert liste til fvk ,  å er ærlig på hva som er krevende for deg i dette forholdet . Å start alle setninger med «jeg opplever « . Ikke «du gjør « . Din opplevelse er din opplevelse❤️. sjalusi / kontroll og mistenksomhet / forventninger og krangling er døden for enhver relasjon .  Du er IKKE til for å fylle hans krav og ønsker . Redd han er en sånn som ALDRI blir fornøyd med «sin kvinne « . 

[AnonymBruker]

For meg høres du ut som du blir utsatt for psykisk vold ved at du blir presset til å gjøre ting du ikke vil gjøre. Og i tillegg at du ikke får kle deg i behagelige klær, finnes mange fine chilleklær. 

Høres ut som du også blir presset til sex du ikke vil ha? Det er seksualisert vold.

Hans kontrollbehov er sykelig. Å kreve at du sender han meldinger hele tiden er ikke normalt.

Hjelper ikke at han elsker barna når han ikke elsker deg. En mann som elsker deg behandler deg ikke slik!

Og du hadde garantert hatt energi etter jobb hvis hjemmemiljøet var godt for deg.

Anonymkode: cde78...6fb

[AnonymBruker]

Det finnes flere ulike former for parterapi. Gottman-kurs, Partolken, Ekteskapsdialig osv. Jeg vil anbefale deg å Google litt og se om noen av de ulike tilnærmingene virker mer tiltalende enn andre. Hvis begge gir det en ærlig sjanse så er det utrolig hva som kan endre seg!

Det forutsetter selvsagt at begge er villig til å jobbe med relasjonen, men ofte er det den ene som tar initiativ.

Anonymkode: e8d96...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var vel jeg som skapte for høye forventninger. Jeg kan like å gjøre sånt innimellom jeg, men da må det komme helt på eget initativ, man kan ikke be om det liksom.. 

 

TS

Anonymkode: c226c...4de

Det jeg synes folk har for høye forventninger til er selve ekteskapet.

Hvorfor kan dere ikke gå fra hverandre?

Om dere har kranglet i tolv år så har ungene fått det med seg liksom. Jeg var faktisk tolv da jeg skrek til mine foreldre og spurte om de skulle skille deg. De gjorde ikke det, men de burde ha gjort det. 

Det er helt greit å ikke passe sammen, og det kan være en stor sjans for at dere begge to blir bedre foreldre av å bryte opp. Og du vet jo at du vil få det bedre.

Finn deg et liv hvor du har en stemme og ikke er redd for å bruke den, finn deg selv og selvtilliten din og begynn etterhvert å meng deg med mennesker som bekrefter andres følelser på en god måte. 

Og ta avstand fra de som bryter andre med, ta avstand fra krangling og drama.

Ikke sett drømmen om den perfekte kjærligheten på en pidestall. Det er innholdet som teller

 

Anonymkode: e499a...25a

[AnonymBruker]

Uff du står i mye nå.. kjenner jeg får lyst til å gi deg en klem. 

Jeg også står i et ekteskap som ikke er bra. På randen til skilsmisse her. Andre issues da. Her er det jeg som har masse følelser og er people pleaser, mens mannen er avkoblet, pragmatisk, og ser på praktiske "manne" gjøremål som kjærlighet.. Vi kræsjer helt. Kommunikasjonen er feil. Hans reaksjon er å bli sur for min reaksjon og ikke på hva som skjedde som var leit for meg.. og han har et temperament...

Vi også har barn.. hvorpå jeg gruer meg hvis vi gå fra hverandre... Jeg er så lei nå at jeg ikke kjenner igjen meg selv. Alt jeg vil er at han skal endre noen vaner mot meg så vi kan holde sammen, men jeg får ikke tvunget han til det.. jeg må gi opp og kaste inn håndkle fordi jeg kan ikke tvinge han til å se meg og min side, eller prioritere meg. 

Jeg syns det med dansing osv var litt.... Sier du nei og han blir furt da også? Jeg er enig m deg i at det er gøy innimellom med slike ting, men ikke alltid. Og jeg føler at mannen din ikke helt klarer å kontrollere impulsene sine og reaksjonene sine.. ikke sikkert jeg har rett her altså. Bare tyder.

Hvis han truer med å si noe til ungene...det er lavmål... ungene hodes unna alt sånt. Men skal fremsnakke hverandre..

Støtter meg på de andre: Få hjelp. Familievernkontoret, parterapi, etc. Det kan hjelpe å se den andres sak- eller å selv bli hørt når partneren ikke responderer. Jeg kjenner folk som har kommet ut sammen og kommet ut og gått hvert til sitt. Ei sa det var så herlig å endelig bli hørt! Uansett blir det bra. Vi har et liv. Vi skal ha det bra! Barna våre fortjener lykkelige foreldre. Rolige foreldre. 

Ønsker deg masse lykke til!

 

Anonymkode: 2f6b6...f3f

[Gjest WhisperingWind]

Jeg leser kontrollerende, sjalu og en som ikke aksepterer deg for den du er. En som vil ha en fantasi versjon av deg og straffer deg for å ikke leve opp til hans ideal.

Ser ikke mye bestevenn her. Ikke en god mann heller.

Hadde aldri godtatt å bli behandlet sånn. 
 

Og det økonomiske ordner seg. Du har en god jobb. Separer dere, selg huset og kjøp en mindre leilighet og lev et liv der du er lykkelig og ikke må leve opp til en psykopat sine fantasier.

Og finn etterhvert en mann som elsker deg for den du er og verdsetter deg.

[AnonymBruker]

Fanilierådgivning. Så fort som mulig. 

Anonymkode: 9c9ef...9a8