En slitsom mor/mormor og høytider/ferier. Hvordan løse det ?

[AnonymBruker]

Vi er et par i begynnelsen av 30 årene og vært sammen i 6.5 år. Vi har en datter på 1 år og jeg har studert og etablert meg i denne byen sammen med han. Jeg trives godt her og trives med hans familie bestående av foreldrene, broren, kona hans og deres 3 barn. De ser og er vi med jevnlig. 

Jeg har hatt og har trøblete forhold til min mor. Min psykiater og fastlege sier at jeg ble utsatt for emosjonell omsorgsvikt i oppveksten av min mor.  Hun ga meg " alt", dvs tak over hodet, mat, klær og alt jeg ville egentlig.. men så ikke meg og mine behov den gangen. Jeg husker spesielt godt 11-19 års alderen hvor jeg var mye sint, sur og forbannet. Jeg trodde alt var min feil. Det var krangling daglig og jeg endte opp med å gå inn på rommet mitt og slå igjen døren. Ingen kom etter, ingen snakket med meg om hvorfor jeg var sån, ingen lyttet på meg og ingen fortalte meg at jeg var god nok som jeg var.

Etter mange år med terapi, har jeg ennå trøblete forhold til henne. Hun har blitt 70 år, men oppfører seg likevel som om hun vet best og alt handler om hva som er best for hun. Hun er typen som gang på gang sier at hun blir skuffet/lei seg og sur hvis det går mer enn 3 dager før jeg gir en lyd. Hun MÅ ha bilder/filmer/lyd fra barnebarnet sitt jevnlig ( hver uke). Noe jeg ikke gir hele året. 

Ingenting skjer i hennes liv som ikke ganger henne. Jeg fikk kjeft av henne når jeg ble haste innlagt på nevrologisk fordi jeg ble lam i ansiktet.. det var visst ikke bra nok at hun ikke ble vaslet før svigers..

Før jeg og vi fikk barn, hadde ikke jeg feiret jul med bare hun fra 2017 til 2022, kanskje en gang var hun her. Hun bor i et annet land nå ( Spania) og nyter det gode liv. Jeg gikk fra å se henne 2-3 ganger i året..til at hun må være her en gang hver 3 mnd omtrent. Hun må være med barnebarnet sitt.  Hun driter også i rutiner vi har rundt 1 åringen og hvilken mat vi gir og snop vi ikke gir. Hva skal en 1 åring med ostepopp og smågodt liksom?

Hun hører veeldig tungt, men nekter å skaffe hjelp. Det ender med at alle må skrike rundt henne av oss i familien.. TVen må på maks om vi ser tv sammen og generelt slitsomt å være med hun. 

Ifjor var hun her hele Julen og det var ekstremt slitsomt. Både jeg og min samboer var enig der. Hun er ikke enig i tradisjoner svigers har og ikke enig om ting som blir gjort, men hun sier ikke det til de.. det skal hun viske og tiske til meg. Hun syns det er slitsomt med 13 stykk til jul ( bare kjernefamilien hans det), men slik har jeg valgt det. Jeg stortrives og har kommet inn i en familie som ser, hører og forstår meg. Jeg får alltid hjelp om jeg spør om hjelp eller trenger støtte ( tilstede rundt termin anytime). 

Hvordan formidler man at man ikke ønsker besøk hver eneste jul ? Og er det hjerterått og ikke ville ønske å feire jul sammen hvert eneste år ? 

Trodde de fleste eller mange praktiserte annenhvert år. Søsteren hans bor i en annen by med sin familie og de har annenhvert år med svigers. 

Hvordan legger man frem dette på en fin måte? 

Anonymkode: 602cd...14a

[AnonymBruker]

Hun høres slitsom ut. Du skylder henne ikke noe. Emosjonell omsorgssvikt og du er bekymret for å såre henne? Du feirer julen som du vil, om det så er uten henne. Hun høres gifitig ut, beste er å si det rett ut og minimere kontakten. 

Anonymkode: 45d66...bc1

[AnonymBruker]

Det er bare å gi godt faen i henne, hun er voksen og har ansvar for egne relasjoner. Og det innebærer at andre trekker seg vekk når hun er ufyselig og egoistisk. 

Anonymkode: 03a96...e45

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hun høres slitsom ut. Du skylder henne ikke noe. Emosjonell omsorgssvikt og du er bekymret for å såre henne? Du feirer julen som du vil, om det så er uten henne. Hun høres gifitig ut, beste er å si det rett ut og minimere kontakten. 

Anonymkode: 45d66...bc1

Det er jo ekstra vanskelig å bryte for noen som har blitt utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Veldig ofte har det blitt spilt på samvittighet, så samvittigheten kan være helt skakkjørt. Jeg snakker av erfaring. 

Anonymkode: 78cea...414

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er jo ekstra vanskelig å bryte for noen som har blitt utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Veldig ofte har det blitt spilt på samvittighet, så samvittigheten kan være helt skakkjørt. Jeg snakker av erfaring. 

Anonymkode: 78cea...414

Ts her: 

Signerer denne.  For meg har hele barndommen vært at alt som har skjedd vært min feil.. f eks: mamma finner ikke mobilen, røyken, den kremen eller sminke.. da var det alltid jeg som hadde tatt alt, selvom jeg fant det ved å lete i lommer. 

Krangel var alltid min feil, i alder av 10..

Hun var min beste venn frem til 11 års alderen, når jeg lærte mer og reflekterte mer om hvorfor og spurte om div ting hun ikke ønsket å svare på. 

Hvorfor foreldrene mine kranglet 24/7, hvorfor alltid over hodet på meg typ. 

Jeg har prøvd å bryte, men jeg er en veldig snill og god person. Jobber og har utdannet meg innen helse selv og det er vanskelig å ta den veien. Men kanskje jeg må..

Jeg får dårlig samvittighet ja.

Anonymkode: 602cd...14a

[AnonymBruker]

Ting er aldri svart-hvitt. Du beskriver deg selv som en "veldig snill og god person". Du synes altså godt om deg selv? Det vanlige ved omsorgssvikt hadde vært dårlig selvtillit. 

Anonymkode: e258d...c9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ting er aldri svart-hvitt. Du beskriver deg selv som en "veldig snill og god person". Du synes altså godt om deg selv? Det vanlige ved omsorgssvikt hadde vært dårlig selvtillit. 

Anonymkode: e258d...c9d

Nei, jeg syns ikke godt om meg selv. Det har jeg aldri gjort. Det er alle andre som beskriver meg som en god og snill person. Jeg har en fantastisk mann som forteller meg fine ting heletiden, men nei.. 

Jeg har verken godt selvbilde eller god selvtillit. Selvtilliten har blitt mye bedre, men selvbilde kan jeg skrive en hel bok om. 

F eks har min mor fokusert veldig mye på kroppen min opp igjennom.. jeg har vært for feit, som hun sier.. men så er det også hun som har gitt meg alt mulig hjemme. Kosthold lærer man hjemme fra tidlig alder.  Når jeg flyttet ut, så gikk jeg ned 10 kg. Jeg er ingen lettvekter. Går som overvektig, men var større for 10 år siden. Men selvbildet ser er lik 0. Jeg syns ikke rumpa, puppene eller slikt er fint, selvom min samboer elsker dem. 

Jeg må jobbe hardt for å syns godt om meg selv og vet at trening, rutiner og godt kosthold gjør meg veldig godt. Det er f eks det min mor refser hver gang hun er her. Hun mener vi trener for mye.. og spiser for mye.  4 ganger dagen, 5 noen ganger ved trening. 

Mens hun kan spise 1 gang for dagen og synes det er helt fantastisk. Hun sitter i vårt hjem og klager på våre rutiner ( hvorfor legge 1 åringen kl 19 når hun ikke virker trøtt liksom) 

Åh.. er det soving nå igjen kl 10.30-11? Hun sto jo nettopp opp.. vi legger hun når hun virker trett og sutrete, så enkelt er det..

Anonymkode: 602cd...14a

[AnonymBruker]

Her er det din mor som burde fått hjelp. Men hun kommer nok alltid til å være lik, rett og slett det man kaller narsissisme.

Det du kan gjøre er å setre grenser og stå i de. Som med barn, at det blir konsekvenser om regler ikke blir fulgt 😂

Når det kommer til jul ser du for deg og kunne holde ut annet hvert år med henne? Og du er villig til å gi opp svigers annet hvert år? I så fall kan du si rett ut at dere kan kommet frem til at det fra 2023 blir annen hver jul og at det starter med svigers. At det blir din mors tur neste år.

 

om du ikke er villig til å si opp svigers hvert år hadde jeg satt begrensninger til din mor på en annen måte. Jeg hadde rett og slett tatt en liten løgn for å endre vanene med å bo hos dere i julen. Du kan si til henne at i år er det ikke mulig å bo hos dere, at hun må se på andre muligheter. Du sier videre at du har fått alvorlig migrene samt at dere sliter i rollen som foreldre og at dere i år ikke kan ha noe besøk hjemme hos dere. Dere må prioritere hverandre og deres egen helse for å ha overskudd til å være med noen timer i ulike julefeiringer.

Anonymkode: 8392e...a50

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi er et par i begynnelsen av 30 årene og vært sammen i 6.5 år. Vi har en datter på 1 år og jeg har studert og etablert meg i denne byen sammen med han. Jeg trives godt her og trives med hans familie bestående av foreldrene, broren, kona hans og deres 3 barn. De ser og er vi med jevnlig. 

Jeg har hatt og har trøblete forhold til min mor. Min psykiater og fastlege sier at jeg ble utsatt for emosjonell omsorgsvikt i oppveksten av min mor.  Hun ga meg " alt", dvs tak over hodet, mat, klær og alt jeg ville egentlig.. men så ikke meg og mine behov den gangen. Jeg husker spesielt godt 11-19 års alderen hvor jeg var mye sint, sur og forbannet. Jeg trodde alt var min feil. Det var krangling daglig og jeg endte opp med å gå inn på rommet mitt og slå igjen døren. Ingen kom etter, ingen snakket med meg om hvorfor jeg var sån, ingen lyttet på meg og ingen fortalte meg at jeg var god nok som jeg var.

Etter mange år med terapi, har jeg ennå trøblete forhold til henne. Hun har blitt 70 år, men oppfører seg likevel som om hun vet best og alt handler om hva som er best for hun. Hun er typen som gang på gang sier at hun blir skuffet/lei seg og sur hvis det går mer enn 3 dager før jeg gir en lyd. Hun MÅ ha bilder/filmer/lyd fra barnebarnet sitt jevnlig ( hver uke). Noe jeg ikke gir hele året. 

Ingenting skjer i hennes liv som ikke ganger henne. Jeg fikk kjeft av henne når jeg ble haste innlagt på nevrologisk fordi jeg ble lam i ansiktet.. det var visst ikke bra nok at hun ikke ble vaslet før svigers..

Før jeg og vi fikk barn, hadde ikke jeg feiret jul med bare hun fra 2017 til 2022, kanskje en gang var hun her. Hun bor i et annet land nå ( Spania) og nyter det gode liv. Jeg gikk fra å se henne 2-3 ganger i året..til at hun må være her en gang hver 3 mnd omtrent. Hun må være med barnebarnet sitt.  Hun driter også i rutiner vi har rundt 1 åringen og hvilken mat vi gir og snop vi ikke gir. Hva skal en 1 åring med ostepopp og smågodt liksom?

Hun hører veeldig tungt, men nekter å skaffe hjelp. Det ender med at alle må skrike rundt henne av oss i familien.. TVen må på maks om vi ser tv sammen og generelt slitsomt å være med hun. 

Ifjor var hun her hele Julen og det var ekstremt slitsomt. Både jeg og min samboer var enig der. Hun er ikke enig i tradisjoner svigers har og ikke enig om ting som blir gjort, men hun sier ikke det til de.. det skal hun viske og tiske til meg. Hun syns det er slitsomt med 13 stykk til jul ( bare kjernefamilien hans det), men slik har jeg valgt det. Jeg stortrives og har kommet inn i en familie som ser, hører og forstår meg. Jeg får alltid hjelp om jeg spør om hjelp eller trenger støtte ( tilstede rundt termin anytime). 

Hvordan formidler man at man ikke ønsker besøk hver eneste jul ? Og er det hjerterått og ikke ville ønske å feire jul sammen hvert eneste år ? 

Trodde de fleste eller mange praktiserte annenhvert år. Søsteren hans bor i en annen by med sin familie og de har annenhvert år med svigers. 

Hvordan legger man frem dette på en fin måte? 

Anonymkode: 602cd...14a

Først av alt: Gray rock method. Google det. Basicly; gi vedkommende så lite info at hen ikke klarer å bruke det mot deg.
 

Når det gjelder jul får du si at det er ektefelle som også ønsker å være med sin familie og det må du ta hensyn til. 
Håper din ektefelle klarer å støtte deg i at du har en mor som har emosjonelt misbrukt deg og forsøker å styre deg. Det kan være at via å gjøre deg selv litt «hjelpesløs» og si at «Geir vil ha det sånn fordi han vil også feire jul med sine foreldre og det må jeg jo respektere» så tørr hun ikke ta det videre og lar det være med det. Føler med deg, vet dessverre alt for godt hvordan dette er. Hvis det er noen trøst sliter nok din mor med relasjoner og er kanskje «ødelagt» grunnet egen barndom/fravær av sunn relasjonsbygging. Noen tipset meg en gang i tiden her inne på KG om boka «uelskbar» og den har vært en øyeåpner for meg.. anbefales. Lykke til, TS, dette er ikke enkelt ❤️

[AnonymBruker]

Det var ikke vanlig før at når et barn på 11-19 år kranglet med foreldrene, og gikk inn på rommet og smelte med døra, at foreldrene kom forståelsesfulle inn og lyttet til hva barna egentlig følte. Det var mere vanlig å tenke at "Ok, da får hun vel rase fra seg, så kommer hun ut når hun er blid igjen" Ungdomsopprør ville det ha blitt kalt. At psykiateren din kaller det emosjonell omsorgssvikt høres drøyt ut. Det burde blitt sett i sammenheng med datidens foreldre, og du burde ha blitt forklart at dette var normalt. Og som du sier så fikk du alt. Det virker som du krever alt for mye av et enkelt menneske, men du er gammel nok til å innse at noe må en faktisk bare kunne leve med. Nå som du har fått en familie som er særdeles oppmerksomme overfor deg, som lytter og hjelper, så kan det vel ikke skade å ha en mor som ikke et like perfekt. Det at mormor ønsker jevnlig kontakt med datteren og barnebarn er ganske normalt, og når man passerer 70 så innser en at en ikke har all verdens av tid igjen på jorda heller. Hva så om hun ikke er perfekt? Slik du beskriver sitauasjonen og forholdet deres, så virker det som om hun er mer til irritasjon for deg enn til skade. Synes du burde være raus nok og stor nok til å bære over med henne.  

 

Anonymkode: c974e...892