Føler han har for mye mørke til å starte familie

[AnonymBruker]

Jeg vil starte med å si at han har aldri behandlet meg som noe annet enn en engel og han er veldig bevist på å skal behandle folk rundt seg så bra som overhode mulig. Men fra han var ung møtte han på mye ting de fleste av oss ikke kan tenke seg, han måtte gå inn i beskytter rolle når han be sterk nok til å kunne gjøre det. Og når faren var ute av livet deres hvor han ikke trengte å være der for dem. Forlot han Norge og gikk inn i militære fordi han følte han trengte noen til å vise han hvordan han skulle bli en ordentlig mann og hadde ingen forbilder å kunne se opp til. De vennene han hadde da var "festere" og han ønsket ikke å gå ned den veien pga at han så va det gjorde med hjemme hans. Han hadde mye sinne og kampsport gav han noe men ikke nok utløp og struktur. Siste året ble han hardt skaddet og måtte begynne å bruke smertestillende som han ble avhengig av, men etter det siste året hans var over dro han på rehabilitering isteden for å dra hjem fordi han ville ikke familien skulle se han i slik tilstand. 

Han har virkelig vært beinhard, på det litt over et halvår vi har vært sammen har jeg aldri lært så mye som jeg har gjort i et forhold som jeg har gjort fra han. Ingen tvil han er mer den introverte typen som har lært seg hvordan å være ekstrovert. Med mindre det er rolig spille kveld med kompisene. Når jobb uka er over foretrekker han å kan slappa av med et av de ulike prosjektene/hobbyene han holder på med og selvfølgelig at vi tilbringer tid sammen alene enn å konstant måtte føle at noe skal skje, at man må ut eller noe må gjøres. Det er måten han ladder batteriene til å kunne være den ekstroverte personen i både jobb og sosial sammenheng.

Vi var på dåp til nye nevøen hans, på et tidspunkt kom det spøkende kommentar om det ikke var hans tur snart.  Han er god å skjule det men jeg kjenner han godt nok til å vite når han er ukomfortabel, og svarte tilbake at det var litt tidlig. Ikke at jeg er i noen som helst hast og forventer at vi skal være gift og ha første på vei senest om et år. Dog jeg har tenkt mer alvorlig på han og vår framtid enn jeg har gjort noen annen mann. Jeg var ikke ute etter å skremme han vekk, jeg ville at han skulle vite hvor mye jeg elsket han og ser på han som noen jeg vil dele resten av livet med. Så på turen hjem når vi satt i bilen sa jeg til han at han behøver ikke å være bekymret for at jeg kommer til å gå av pillen med det første. Samtidig behøvde han ikke å være bekymret for at jeg syntes kommentaren ville vært ukomfortabel hvis han svarte noe annet. Skulle det skje ville jeg at han skulle vite at jeg har aldri følt meg mer trygg på at det ville gått bra. Jeg har sett hvor fantastisk han er med barn både under besøk og litt lenger periode. Vi har vært helgebarnevakt flere ganger fra begge familier, og jeg ser hvor mye glede det gir han.

Han ble stille og spurte om vi kunne ta samtalen når vi kom hjem. Satt oss ned og han ville først forsikre meg om at det har ingenting med meg å gjøre. Han føler at han har blitt flink til å integrere personen som han ønsker å være og kan tre inn i den rollen som har hjulpet han å få et ordentlig liv. Han setter umåtelig pris på at han kan tre ut av den rollen når vi er alene for å ha energi nok, at jeg elsker begge deler av han er noe han har drømt om. Da tidligere forhold har ønsket at han skal være "på" hele tiden, hvis han har en tur i kjelleren er jeg der for han. Som han mener har hjulpet å takle det kjappere og bedre, slik han før måtte takle panikk anfall. Skulle jeg uplanlagt bli gravid kommer han aldri til å rømme unna ansvaret. Han vet bare helt ærlig ikke om det vil være lurt å skulle ha det som et mål. Han mener han har for mye mørke i seg etter alt han har opplevd, som et monster han må alltid kontrollere. Er livredd at det mørke hans vil være noe hans barn enten arver fra han. Eller hvis de ikke gjør det at de kommer til å se det mørke hvis han både er utslitt og nede i kjelleren. 

Jeg prøvde å poengtere ved å påminne han om en av overnattingene hvor han ikke hadde det helt bra. Vi ordnet det til slik at vi hadde en avslappende helg hvor nevøen min fikk lov til å sitte oppe sent å spille og se film. Og uten at vi gikk inn detaljer forklarte at jeg hadde planlagt at vi to kom til å finne på et par ting. Mens vi tre kom til å slappe litt mer av og kose oss foran TVn fordi onkel var ikke helt i form. Nevøen min ville hjelpe der han kunne, oppførte seg mer rolig og var til og med mer kosete. Han ville ikke en gang bli med bare meg til bassenget, lekebutikken og McDonalds fordi han var blitt glad i onkelen som hadde tatt han så godt inn og syntes ikke han skulle være alene når han ikke var i form.

Kjæresten sa han hadde totalt splittet følelser anngåenden den situasjonen. På den ene hånd syntes han det var sterkt av en 6 åring å være så forståelsesfull. På den andre skammet han seg for at nevøen overhode var nødt til å ta hensyn til han. Han prøvde virkelig hardt å komme seg ut av det, slik at vi kunne si at han var blitt bedre og kunne dratt på bassenget på søndagen, men energi nivået hans var på null, og hadde nok med å skulle holde han underholdet når vi spilte. Med negative tanker om at han ikke var bra nok, at han "faen i meg må ta å skjerpe deg, hvordan kan du la dette kontrollere deg?"

Det var direkte vondt å ikke vite hva jeg skulle si eller gjøre, det eneste jeg kom på å si er at han setter en alt for høy standard til seg selv, og jeg vet han ville aldri bedt noen eller sett ned på noen som ikke hadde klart å holde seg til den standarden hele tiden. At vi ikke behøvde å snakke mer om dette for øyeblikket, jeg trengte tid og han trengte å høre og føle hvor glad i og elsket han er. Litt for meg selv også, jeg følt et behov for å utrykke det på den eneste måten som kjentes rett, hele samtalen vi hadde gjorde meg fortvilet.

Han har så mye av å være stolt av, jeg viste at han hadde litt problemer. Men jeg skjønte ikke før nå at han vet virkelig ikke hvor sterk han er som har blitt den han har blitt. Han hadde alle unskyldninger i verden til å bli den personen som bare synes synd på seg selv, ikke gjør noen ting for andre. Han fortjener ikke å føle bare fordi han har den fortiden som han har, og de har satt noen spor som iblant dukker opp, at det gjør han uverdig eller upassende som pappa materiale. At han har det mørke i seg og enda velger å være den han er viser i min mening hvor sterkt et lys han har i seg, selv om kanskje det er sant at mørke er standard settingen hans.

Vet jeg jamrer og jabbler, jeg ønsker å være der for han mer enn jeg er for at han skal kunne se seg selv slik jeg og alle andre ser han. Men vet ikke hvordan jeg skal trå fram, å ta han til meg slik jeg gjorde etterpå eller repitere ordene vil bare gå så langt føler jeg.

Anonymkode: 1c319...842

[AnonymBruker]

Jeg ser jeg var dum som ikke bare holdt meg til overskriften, bare sedd for mange som skriver en kort liten ting når de spørr om hjelp og så etter det blir svart gir de ut detaljer de utela som gav mer kontekst. Jeg tenkte det var best å skippe men nå vil ingen lese.

Anonymkode: 1c319...842

[AnonymBruker]

Han prøver å fortelle deg at han ikke vil ha barn med deg i nærmeste framtid og kanskje aldri.

Å være lekeonkel er noe helt annet enn ansvar for eget barn. 

Anonymkode: eaa7b...fe9

[Kullsyrevann]

Med tanke på hans bakgrunn - hadde jeg altså vært i din situasjon - så hadde jeg ikke begynt å tenke på unger før han hadde vært innom terapi og jobbet gjennom sårene fra barndommen. Har han noen gang mottatt profesjonell hjelp, snakket om det med en nøytral part? Man kan bli veldig trigget av sin egen barndom når man selv får barn. Det er noe helt annet å passe på en nevø i forhold til det å ha å gjøre med sitt eget barn 24/7. Syns du virker litt naiv her og ignorerer hans behov fordi du selv er klar for det?

Du poengterer hvor sterk han er og hvor mye han har tålt gjennom livet. Men resiliens betyr ikke at alt er fint og flott. Det kan bety at han later som han tåler ting bedre enn det som er realiteten oppi hodet hans. Det virker som du tror du kan elske han frisk og at han kan lande på det at han er en flott mann? 

Jeg føler mannfolk har en tendens til å vite det veldig godt når de er klar for å bli fedre. Det er som om de river ned en murvegg og bare "TADA, HER SKAL DET BEFRUKTES!"

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han mener han har for mye mørke i seg etter alt han har opplevd, som et monster han må alltid kontrollere.

Når han føler det slik selv så skal han selvfølgelig ikke ha barn. Dette er kjernen i hele problemstillinga.

Og jeg sier som personen over at det å være onkel for ei helg ikke har noen som helst relevans for hvordan man blir som forelder. Og hvis han må tas hensyn til bare for en helg så er det i hvert fall helt håpløst å se for seg dette på heltid, det tror jeg du skjønner.

[Khloe P.T]

Det er en sterk historie du forteller. Har dere vært sammen lenge?

Mannen høres ut som en ekte helt, en som har kommet langt pga egen styrke og stahet. Men som også er svært preget av fortiden. Det kommer tydelig fram i teksten din, det mørket han har i seg.

Med tanke på å få barn tror jeg det kan slå begge veier. Et barn kan bringe lykke og glede. Et lysere liv.  Eller det kan bli nok en arena der han må bevise at han er verdig. En indre kamp om hvorvidt han innfrir rollen som far. Det er mye å ta inn over seg.

Uten å kjenne mannen synes jeg ikke jeg kan si så mye mer. Men han virker som en skikkelig god mann, dog med mye ballast. Jeg håper det går bra for dere.

[AnonymBruker]

Khloe P.T skrev (15 minutter siden):

Det er en sterk historie du forteller. Har dere vært sammen lenge?

Mannen høres ut som en ekte helt, en som har kommet langt pga egen styrke og stahet. Men som også er svært preget av fortiden. Det kommer tydelig fram i teksten din, det mørket han har i seg.

Med tanke på å få barn tror jeg det kan slå begge veier. Et barn kan bringe lykke og glede. Et lysere liv.  Eller det kan bli nok en arena der han må bevise at han er verdig. En indre kamp om hvorvidt han innfrir rollen som far. Det er mye å ta inn over seg.

Uten å kjenne mannen synes jeg ikke jeg kan si så mye mer. Men han virker som en skikkelig god mann, dog med mye ballast. Jeg håper det går bra for dere.

Litt over et halvår og to måneder hvor vi kjente hverandre før vi ble sammen, som jeg sa jeg går ikke rundt å forventer at vi skal være gift og ha barn senest neste år. Jeg fyller 24 og selv om jeg vet at det blir vanskeligere jo eldre man blir har jeg enda en del år før det vil begynne å haste. Uten at jeg egentlig timer det hvis han skulle spurt on når det var ideelt føler jeg minst 2 år til, helst 3 før vi hadde begynt å prøve. Jeg vet også at det høres veldig tidlig å en gang ha slike tanker, men selv med det han sliter med har jeg aldri følt meg så trygg eller så elsket. Samtidig som han utfordrer og lærer meg så mye, har funnet en indre styrke jeg ikke viste at jeg hadde før jeg traff han. Jeg har vært nyforelsket før og ja selvfølgelig er jeg det med han også. Jeg kan bare ikke forklare det på noen annen måte enn at som en person som aldri så for seg at jeg kom til å bli noe mer enn en samboer og en unge eller to når man fant tid. Hadde til og med tanker som "hvor lenge kan det realistisk vare når du ser hvor mange som skiller seg, så hvorfor kaste bort tid og penger på å bli gift?" Hvis jeg noen gang skal gjøre det ordentlig så er det med han, men jeg presiserer jeg er ikke ute etter at vi tidligst mulig skal gå til prest for å planere bryllup, dåp og gravstein. 

Akkurat nå er det mest en god følende fantasi men jeg er mer interessert i at reisen vår uansett hvordan den vil vri og vende på seg kan gå så bra så mulig for oss begge. Destinasjons planer er litt mindre viktig akkurat nå. 

Det som gjør meg opptatt av det akkurat nå er hvordan han tenker om seg selv skulle situasjonen oppstå. Vi har alle våre ting som vi sliter med, samtidig benekter jeg ikke at han har vært med om ting som er fremmed for de aller fleste. Kanskje trenger han mer hjelp enn terapien han hadde en stund etter rehablitieringen, enten sammen eller alene hvis det er faktum kommer jeg til å være der for han i hva slags kapasitet han trenger. Grunnen til at jeg ikke er riktig klar for å gi opp på at han vil endre mening. Selv om han sier det han sier er jeg synes han hele tiden setter urealistiske krav til seg selv. Krav som han ikke hadde kommet til å stille noen andre. Ja jeg skjønner at det er forskjell på egne barn og barnepass. Men alle som hadde sett han slik jeg og familien har gjort når han holder på med dem. Han føler seg 100% hjemme, ikke bare med de små heller, eldste broren min ble ste pappa til en som nå er 13. Tok han rimelig lang tid å få kontakt, mens kjæresten min klarte det med en gang. Ting som var vanskelig å snakke med foreldrene om åpnet seg han opp for første gang til kjæresten min om. Uten at han klarer å se det selv klarer han ikke å stoppe seg selv fra å være guide, lærer, støtte, oppdrager når det trengs at en av dem ikke har oppført seg. Han har ikke bare gjort det han kan fra å ikke ende opp i samme situasjon han vokste opp, jeg vil si at han har lyktes over all forventing. 

Har han egne ting som han enda trenger å lære, og ting som han sliter med? Absolutt, selv om jeg skryter mye av han nå er han selvfølgelig ikke 100% feilfri person som er mester i alt. Men jeg føler jeg kan skryte av han fordi alternativet på hva han kunne blitt kontra den han er. Jeg tror ikke mange hadde klart å prestert det, og akkurat nå trenger han ikke en kritiker, han trenger løft. Flere av de tingene som han enda trenger å lære er ting jeg også vil komme til å må lære da jeg ikke tror det er mulig å lære dem uten å bli forelder. Mens tingen jeg skulle ønske jeg kunne lære akkurat nå er hvordan jeg kan gi han riktig løft som ikke bare fungerer som et plaster på såret. Vi trengte den stunden vi hadde etter vi snakket igår, men jeg var også klar over at det ikke var en permanent løsning eller at det alene kan fikse problemet. 

Anonymkode: 1c319...842

[AnonymBruker]

Fy flate så langt du skriver. Beklager altså men... 😒😒

Anonymkode: ddb14...968

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fy flate så langt du skriver. Beklager altså men... 😒😒

Anonymkode: ddb14...968

Hva kan jeg si, vanene fra gamle jobben min er vanskelig å legge fra seg. 

Anonymkode: 1c319...842

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt over et halvår og to måneder hvor vi kjente hverandre før vi ble sammen...

Anonymkode: 1c319...842

Har dere vært sammen i bare 6 mnd? Og knapt kjent hverandres før det? Sjansen er stor for at du vet mye mindre om ham enn det som trengs for å få barn ilag. 

Anonymkode: eaa7b...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han prøver å fortelle deg at han ikke vil ha barn med deg i nærmeste framtid og kanskje aldri.

Å være lekeonkel er noe helt annet enn ansvar for eget barn. 

Anonymkode: eaa7b...fe9

👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻👍🏻

Anonymkode: 373e7...f69

[AnonymBruker]

Ja det er fornuftig at du er tålmodig om å vente å ha barn med han, virker som han kan lett få fødelsdepresjon uten rett hjelp. Høres ut som han kan til tider ta ting tungt og ha tunge tanker, og istedenfor å legitimere hans følelser virker det som det er mer push på at han er mer motstandsdyktig enn det han er. Det kan stemme, men tror han kjenner seg selv at det er noe indre uro som er ikke helt sunt. 

Anonymkode: daf51...d83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja det er fornuftig at du er tålmodig om å vente å ha barn med han, virker som han kan lett få fødelsdepresjon uten rett hjelp. Høres ut som han kan til tider ta ting tungt og ha tunge tanker, og istedenfor å legitimere hans følelser virker det som det er mer push på at han er mer motstandsdyktig enn det han er. Det kan stemme, men tror han kjenner seg selv at det er noe indre uro som er ikke helt sunt. 

Anonymkode: daf51...d83

Når han er der pusher jeg han ikke, jeg er der for han på hva enn slags måte han trenger. Det være seg la han få trene i kjelleren gymen i 4 timer eller noe så enkelt som å holde rundt han og alt i mellom. Jeg vet det ikke er noe han kan for jeg klandrer han ikke for det, jeg bare spørr hvan han trenger og gir han det.

Anonymkode: 1c319...842

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva kan jeg si, vanene fra gamle jobben min er vanskelig å legge fra seg. 

Anonymkode: 1c319...842

Samme med gamle kg-vaner. Skriv en morsom historie neste gang!  

Anonymkode: b9874...591

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Når han er der pusher jeg han ikke, jeg er der for han på hva enn slags måte han trenger. Det være seg la han få trene i kjelleren gymen i 4 timer eller noe så enkelt som å holde rundt han og alt i mellom. Jeg vet det ikke er noe han kan for jeg klandrer han ikke for det, jeg bare spørr hvan han trenger og gir han det.

Anonymkode: 1c319...842

Det er bra, virker som du gjør det rette. Hva er problemstillingen utover? virker som dere er enige og at du møter han med forståelse. 

Anonymkode: daf51...d83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når han er der pusher jeg han ikke, jeg er der for han på hva enn slags måte han trenger. Det være seg la han få trene i kjelleren gymen i 4 timer eller noe så enkelt som å holde rundt han og alt i mellom. Jeg vet det ikke er noe han kan for jeg klandrer han ikke for det, jeg bare spørr hvan han trenger og gir han det.

Anonymkode: 1c319...842

Hvor ofte er han «der»? Du kommer ikke til å orke eller ha tid til å holde rundt han/vente på at han trener i fire timer akkurat når det passer han om dere får barn.
 

Hva om du får et komplisert svangerskap og fødselsdepresjon? Vil han være der for deg da? Har han kapasitet til det? Har du kapasitet til å eventuelt bli alene med et barn?  Det var spørsmål jeg stilte meg selv før jeg fikk barn. 
 

Har dere det gøy sammen? Har dere mye glede i hverandre? Det virker ganske mørkt slik du beskriver han og deres forhold. Du skriver også mye om hva han er for deg og alt han har opplevd osv. Har du ubevisst et behov for å «redde» han? Litt sånn «meg og han mot verden» opplegg? 
 

Anonymkode: 09ce7...42f

[AnonymBruker]

Gi det tid, bli godt kjent og tenk over dette om noen år. Han er reflektert og det er bra. 

Anonymkode: c0d24...21f

[AnonymBruker]

Nå skal du få et råd fra ei dame som har levd ei stund, og vært i to langvarige ekteskap med barn. 

Den mannen du er sammen med nå, vil du ikke ha barn med. 
Du er ung, litt naiv, og ser fortsatt på han gjennom rosenrøde briller. 
Å ha et kjæresteforhold er noe helt annet enn å bo sammen, bli foreldre, og skulle håndtere livet og familien AS gjennom en årrekke. 
Da vil man ha en stabil og fungerende partner. En man kan stole på, og en man kan overlate ungene til. 
En mann som har opplevd grusomme ting i oppveksten vil kunne møte seg selv i døra mange ganger i forhold til egne unger. Har han blitt slått som barn, er det en høy risiko for at han selv vil slå sine barn. Selv om han ikke har til hensikt å påføre egne barn skade, preger vår oppvekst oss i såpass stor grad, at man lett tyr til samme oppdragelsesmetode som egne foreldre når man er sliten, trøtt og frustrert. 
Man må jobbe mye med seg selv i forkant av å bli forelder, om man har hatt en vanskelig oppvekst. Gå i terapi, reflektere, gå på kurs eller lese bøker om hvordan forstå barn og hvordan oppdra barn. 

Vær nøye i valget ditt av barnefar. Det er ingen hast med å få barn ennå uansett. Du har god tid. 

Anonymkode: ab0ce...ca3

[AnonymBruker]

Høres ut som en god mann ❤️ Og han er nok både en god kjæreste og onkel. Tenker at det å passe andres barn er kjekt, men at du ikke innser/ser hvor mye det koster. Heldigvis har han anledning til å hente seg inn igjen for de 2-3 dagene. Tenk bare på hvor sliten han hadde blitt om han skulle hatt barn 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året. Da har han ikke 2-3 uker han kan hente seg inn igjen. Heldigvis har han selvinnsikt. Og jeg skjønner at han er en god kjæreste når han sier at det ikke er du som er grunnen til at han ikke ser for seg at han vil klare å være far. Nå må du være en god kjæreste og lytte til hva han sier. Kanskje kan dere gifte dere, men ikke for å bli foreldre.

Anonymkode: 9173e...651

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvor ofte er han «der»? Du kommer ikke til å orke eller ha tid til å holde rundt han/vente på at han trener i fire timer akkurat når det passer han om dere får barn.
 

Hva om du får et komplisert svangerskap og fødselsdepresjon? Vil han være der for deg da? Har han kapasitet til det? Har du kapasitet til å eventuelt bli alene med et barn?  Det var spørsmål jeg stilte meg selv før jeg fikk barn. 
 

Har dere det gøy sammen? Har dere mye glede i hverandre? Det virker ganske mørkt slik du beskriver han og deres forhold. Du skriver også mye om hva han er for deg og alt han har opplevd osv. Har du ubevisst et behov for å «redde» han? Litt sånn «meg og han mot verden» opplegg? 
 

Anonymkode: 09ce7...42f

Jeg kan ikke si at jeg har prøvd å telle men om jeg skal tenke meg om, slik som den gangen hvor han var helt nede som når vi passet nevøen, 3 ganger. Hvis jeg prøver å tenke på mindre hvor han enten trenger litt alene tid for å få trent det ut eller at han trengte nærhet  5, så 8 totalt. Noen vil si at det kanskje høres mye ut på litt over at halvår men de 5 gangene varte det ikke spesielt lenge vi snakker om noen timer. Jeg hadde regel messig panikk anfall fra jeg var 20 til 22 hvor det tok meg mye lengre tid å hente meg inn. En gang iblant, nå er det utrolig sjeldent men det kan skje at jeg merker at det ligger der litt enda men har lært meg hvordan jeg skal forhindre å la det gå til det ekstreme, jeg vet hvordan jeg skal gjøre det selv. Samtidig er han der for meg slik jeg trenger, så hvorfor skal ikke jeg være der for han?

Du bringer opp gode poeng, og det er definitivt ting som jeg kommer til å vil ha fast spikret for meg selv før vi går den veien. Samtidig har jeg sett folk som har gått igjennom fødselsdepresjon, en så alvorlig at barnefar og foreldrene måtte skifte på hvem som tok seg av barnet og hvem som tok seg av henne. Men de kom igjennom det og hun skammer seg for det, men ingen som klandrer henne. Vi klandrer ikke noen om de knekker begge bena og må ha hjelp tils de kan gå igjen uten assistanse, alle har noe de sliter med men vi setter et stigma på det som foregår i hode fordi man mener, og jeg er selv skyldig. At du skal kunne kontrollere det fordi det ikke er direkte synelig. 

Majoriteten av tiden vår har vi det bra sammen, uten å være av den slitsomme typen som hele tiden skal være kjapp i munnen får han meg stadig til å le. Han kan overaske med å ta meg med på en ting eller omvendt og avhengig va det er enten kose oss eller ha en god diskusjon om det etterpå. Vi har det gøy med å introdusere hverandre til interessene våre hvor noe av det gjør vi nå sammen. Mens vi også har separate ting som vi kan ha glede av som når han tegner eller jeg holder på med musikken. Jeg føler det komplimenterer hverandre at vi kan sitte og kose oss på den måten. Han var litt mer firkant enn jeg er når det kommer til sengen, men ikke bare var han åpen til nye ting, han opplevde å tenne skikkelig på det. Til en grad hvor han begynte å lete etter ting han kunne overaske meg med. Og bare fordi at vi oppdager at en ting ikke fungerer for noen av oss, tar han det ikke som et tap, isteden avslutter vi bare med den aktiviteten går over til noe vi begge liker. Er enige om at det var verdt forsøket og at det ikke skal stoppe oss fra å prøve andre ting. 

Jeg skrev ikke om noen av de tingene fordi da hadde jo folk spurt "hva er problemet" og de som mener det jeg har skrevet er langt nok som det er. 

Anonymkode: 1c319...842