Jeg har ingen følelser for baby i magen

[AnonymBruker]

Jeg er gravid. Noe jeg synes er helt rått, det vokser ett menneske inni meg! 

Men jeg fortalte på jobb at jeg ikke kjenner mye følelse for barnet (dette etter at noen spurte om jeg var forelsket, eller noe sånt) Jeg føler det er en ukjent per som skal flytte inn hos oss ettet at det er født. Noe som ikke bekymrer meg. Har ett barn fra før som jeg følte det samme for. Følte at jeg måtte ta vare på baby, men tror det gikk flere uker/måneder før jeg følte at jeg elsket dette lille mennesket. Så jeg er ikke stresset for at det ikke er forelskelse med en gang. 

Jeg fikk mange overraskede mennesker over meg , de kunne ikke skjønne dette. Ei forteller at hun har 3 embryo på frys, som hun ikke klarer å destruere. Det er barna hennes. De har fått barna de skal ha, men velger likevel å betale for å ha disse 3 på frys. Her faller jeg av. Jeg er heller ikke den som tenker på alle "barna" jeg har mistet (MA 7 ganger) for meg var det bare foster som ikke ble noe av. Det er barna jeg har fått som gjelder. 

Men føler meg jo litt anderledes i tankegangen, da jeg har inntrykk av at de fleste er motsatt av meg. 

Er det flere som meg, eller blir alle superknyttet til barn (og embryo) med en gang? 

Anonymkode: 26bbc...942

[Tone83]

Virker som de er knyttet til tanken om hva det muligens kan bli.. jeg har det likt som deg

[AnonymBruker]

Min første graviditet endte i spontanabort i uke 10. Jeg var ikke lei meg, bare litt oppgitt. Jeg hadde ikke begynt å tenke en gang hvilket menneske barnet kom til å være, eller fantasert om fremtiden. Med nr 2 så var jeg bekymret hele tiden at noe skulle gå galt, men følte aldri at jeg elsket barnet i magen. Når det ble født så var jeg litt sånn forvirret og følte ikke det var mitt barn. Men kjærligheten kom sigende etterhvert som månedene gikk. Og nå 1 år etter så bare forguder jeg den lille. Tror bare folk er skrudd sammen forskjellig.

Anonymkode: 24984...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er gravid. Noe jeg synes er helt rått, det vokser ett menneske inni meg! 

Men jeg fortalte på jobb at jeg ikke kjenner mye følelse for barnet (dette etter at noen spurte om jeg var forelsket, eller noe sånt) Jeg føler det er en ukjent per som skal flytte inn hos oss ettet at det er født. Noe som ikke bekymrer meg. Har ett barn fra før som jeg følte det samme for. Følte at jeg måtte ta vare på baby, men tror det gikk flere uker/måneder før jeg følte at jeg elsket dette lille mennesket. Så jeg er ikke stresset for at det ikke er forelskelse med en gang. 

Jeg fikk mange overraskede mennesker over meg , de kunne ikke skjønne dette. Ei forteller at hun har 3 embryo på frys, som hun ikke klarer å destruere. Det er barna hennes. De har fått barna de skal ha, men velger likevel å betale for å ha disse 3 på frys. Her faller jeg av. Jeg er heller ikke den som tenker på alle "barna" jeg har mistet (MA 7 ganger) for meg var det bare foster som ikke ble noe av. Det er barna jeg har fått som gjelder. 

Men føler meg jo litt anderledes i tankegangen, da jeg har inntrykk av at de fleste er motsatt av meg. 

Er det flere som meg, eller blir alle superknyttet til barn (og embryo) med en gang? 

Anonymkode: 26bbc...942

Jeg tenker som deg. Jeg har ett barn, gravid med neste. Har egg på frys - men disse er ikke barna mine!  Har hatt ett par SA, men regner meg selv som 1 barns mor frem til neste er født. 

Jeg kjente på at jeg var glad i barnet raskt etter fødsel, og ett behov for å beskytte og passe på. Men at jeg elsket barnet kom noe seinere. 

Anonymkode: aeaef...155

[AnonymBruker]

Jeg var også slik i begge svangerskapene. Kjente ikke på kjærlighetsfølelse før babyen var ute. Gikk faktisk noen dager/en uke etter fødsel også. 
Kjente på en ansvarsfølelse, men ikke kjærlighet. Men når den den først kom, så kom den noe så veldig, og jeg kan trygt si at det ikke er fysisk mulig å elske barna mer enn jeg gjør nå. 
 

Så tenker at det er helt normalt, og at kjærlighen kommer etterhvert! 

Anonymkode: 5cf20...bc3

[katties]

Jeg følte lite for mine når de var i magen. Nok til å legge om livsstilen slik at de fikk mye god næring, men... jeg kjenner de ikke før de er født, og selv etterpå så var det vanskelig, for de var liksom ukjente mennesker for meg. Det gjorde det ikke bedre at de første 3-4 månedene fikk jeg ikke smil - for det meste skrik etter mat og mistenkelige blikk. Selv etter dette så følte jeg lenge at babyen var liksom som et lite dyr - snakker ikke, forstår ikke mye, gjør rare ting og liker å skitne seg til. 

Det betyr ikke at jeg ikke tar vare på de: snakker massr med dem, bruker mye tid på å leke og gi dem opplevelser, trøster når de er lei seg Jeg har bare aldri vært et baby-menneske, og sjeldent syntes at babyer, og spesielt snørrete småbarn er søte. Elsker mine likevel da, men er bare dessverre ikke et menneske som klarer å sette pris pä absolutt alt.

Synes mye barna gjør er magisk og avansert og kreativt, men slik er det bare med noen: de er ikke baby-mennesker, eller liker ikke hunder/katter/andre dyr... lurer på om noe av det har sammenheng med om man er et menneske som liker mye alenetid eller ikke, eller at man rett og slett har andre hobbyer enn barn vanligvis har.

Kanskje er man egentlig ikke veldig interessert i barn, men tanken på å angre når det er for sent var skumlere enn å få barn? Det betyr ikke at man kommer til å være en dårlig forelder - faktisk har jeg sett fantastiske foreldre som jeg trodde egentlig ikke var "barnemennesker", men de var gode av 70% viljestyrke alene. 

Det er godt at det er noen der ute det er lettere å være foreldre for enm andre da, og godt at noen er såpass glad i barn at de jobber i barnehage! 😜

Det er for mange også mye usikkerhet innblandet i alt: hvordan vil  ting bli, vil det bli en vanskelig baby, kommer forholdet mellom foreldrene til å endtes på en god måte, kommer man til å ha tid til seg selv og til sex, kommer man til å miste venner, blir det nok penger, osv.? Usikkerheten stjeler sikkert noe av gleden også, noe den kanskje gjør mindre for folk som er mer "happy go lucky".

Endret 16. september 2023 av katties

[AnonymBruker]

Så idiotisk av noen å spørre om man er forelska. Helt ærlig er det dem det er noe galt med, ikke deg. Det er ingen forventning om å hverken tenke på, like eller elske å gå gravid eller barnet man er gravid med. Det har ingenting med om du kommer til å glede deg til når barnet kommer til verden eller sier noe om å deg som mor. Du trenger ikke engang føle umiddelbar lykke eller kjærlighet når barnet kommer til verden. Det er helt vanlig. Jeg har to svangerskap hvor jeg ikke ser gravid ut før i uke 25+, da begynner magen å synes kanskje litt.  Jeg er liksom ikke gravid i hodet mitt. Har hvertfall aldri følt noe for disse komplett fremmede i magen min og for meg personlig, så forstår jeg ikke hvordan det er mulig, for jeg kjenner dem ikke. Kjempehyggelig at andre gjør det, men det er ikke fasit heller  

Anonymkode: 5023d...5f3

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke noen sånne «forelskelses» følelser for babyen i magen. Jeg hadde behovet for å beskytte, men kjærligheten kom senere. Når jeg fikk henne på brystet var jeg sånn «der var du ja», ikke tårer og lykke over at hun var her, men så tok det 36 timer fra jeg ble igangsatt til hu var ute, så jeg var utslitt. samboer derimot gråt og var forelsket fra første møte. Det var et fremmed menneske for meg. Ikke likte jeg å gå gravid heller, følte at kroppen var innvadert og ikke min egen. 

Anonymkode: f9d28...fcb

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke følelse for barna før de kom ut. Helt normalt for enkelte det. Jeg er ikke mindre glad i barna mine av den grunn. 

Følte andre hadde sånne sukkersøte foredrag om hva de følte og hvor mye de elsket det ufødte barnet sitt. 

 

 

Anonymkode: fe966...f2c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner det likt som deg med tanke på fosteret i magen (13 uker på vei). Jeg vet det er noe der, men foreløpig kjenner jeg meg mest syk, ikke gravid. Og at det er et fremtidig menneske der er foreløpig en fremmed tanke. Hadde det akkurat likt med førstemann, men med en gang han var født følte jeg både på ansvar og kjærlighet. Skjønt det tok sikkert 6 måneder før jeg kjente at dette er sønnen min. Lenge var han bare en liten fyr som hadde flyttet inn hos oss som jeg hadde sterkt beskyttelsesinstinkt for.
 

På den annen side kjenner jeg det litt likt som kollegaen din med tanke på embryoer på frys. Det er liksom søsknene til gutten min det, som jeg rasjonelt sett vet er en fjern måte å se det på, men det vil nok gå noen år før jeg er ok med å få de destruert. Vi er alle forskjellig skrudd sammen får være konklusjonen.😅

Anonymkode: 6639b...87c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er gravid. Noe jeg synes er helt rått, det vokser ett menneske inni meg! 

Men jeg fortalte på jobb at jeg ikke kjenner mye følelse for barnet (dette etter at noen spurte om jeg var forelsket, eller noe sånt) Jeg føler det er en ukjent per som skal flytte inn hos oss ettet at det er født. Noe som ikke bekymrer meg. Har ett barn fra før som jeg følte det samme for. Følte at jeg måtte ta vare på baby, men tror det gikk flere uker/måneder før jeg følte at jeg elsket dette lille mennesket. Så jeg er ikke stresset for at det ikke er forelskelse med en gang. 

Jeg fikk mange overraskede mennesker over meg , de kunne ikke skjønne dette. Ei forteller at hun har 3 embryo på frys, som hun ikke klarer å destruere. Det er barna hennes. De har fått barna de skal ha, men velger likevel å betale for å ha disse 3 på frys. Her faller jeg av. Jeg er heller ikke den som tenker på alle "barna" jeg har mistet (MA 7 ganger) for meg var det bare foster som ikke ble noe av. Det er barna jeg har fått som gjelder. 

Men føler meg jo litt anderledes i tankegangen, da jeg har inntrykk av at de fleste er motsatt av meg. 

Er det flere som meg, eller blir alle superknyttet til barn (og embryo) med en gang? 

Anonymkode: 26bbc...942

Klart du ikke har følelser. Det er jo en fremmed

Anonymkode: 3c8ff...1b9

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt likt som deg! INGEN følelser for barnet, kunne ikke brydd meg mindre liksom. Nå er barnet 7 mnd og det er blitt helt annerledes. Lover deg.....Dette kommer nok til å endre seg.

Anonymkode: f2e0c...5d1

[Lorieen]

Jeg har fem barn og venter mitt sjette. For meg er babyen ganske abstrakt så lenge den befinner seg på innsida, men i det øyeblikket de kommer ut så er kjærligheten der med en gang, «Hei, der er du jo!» liksom. 

[AnonymBruker]

Jeg syns det er tåpelig å være "forelska" i et foster man ikke har møtt enda, men ville sagt det høyt til noen som følte det slik. Men det mest normale er vel å ikke føle så mye annet enn en forventning?

Jeg følte ikke noe som helst for baby i magen, utover et beskyttelsesbehov. Ville jo ikke at noe skulle skje med fosteret.

Jeg ble heller ikke "forelska" da baby kom ut, følte meg mest lettet over at det var over og over at baby var frisk. Kjærligheten kom snikende etterhvert som vi ble kjent med baby. 

Det er hormoner som gjør at man får denne lykke- og forelskelsesfølelsen, og det er like normalt å få en boost av disse hormonene som det å ikke få det. Og de er ikke avgjørende for om man blir en god forelder (selv om det evolusjonsmessig er fordelaktig å være "forelsket" i babyen, da det øker sjansen for at mor beskytter og tar vare på barnet).

Lykke til videre med svangerskap og fødsel!

Anonymkode: e5f00...0a8