Min far påfører meg skyld og skam

[AnonymBruker]

Han har tydelige forventninger:

Du skal ha en jobb, du skal tilpasse deg jobben, du skal respektere sjefer og kollega, og for all del ALLTID møte opp på jobb, aldri være syk og aldri komme forsent. Du må heller ikke klage, du må gjøre det som du får beskjed om og ikke tro du er bedre enn andre. Du må aldri starte konflikter eller krangle med noen.

 

Dette har min far gnidd inn i hode på meg i oppveksten og jeg har vært slik som han forventet. Jeg skammet meg om jeg kom forseint og skammet meg når jeg var hjemme med hode i toalettskålen med  omgangssyke.  Jeg jobbet ekstremt hardt, var alltid på jobb, tilpasset meg andre og lot meg overkjøre flere ganger. Hvis ikke kom skyld og skam følelsen.
 

Nå er jeg 31 år gammel og har møtt veggen. Har vært sykemeldt for første gang i mitt liv og er på 6 måned nå. Framtiden er uklar og jeg skal få hjelp hos psykolog.

Jeg treffer ikke min far så ofte nå, men de sjeldne gangene jeg gjør det påfører han meg skyld og skam😞

Nå har han nettopp gjort det igjen og jeg skammer meg, føler skyld og det værste av alt så føler jeg meg verdiløs og taper som er blitt syk og ikke går i arbeid. Det stikker i brystet nå og jeg gråter hjemme og føler meg verdiløs og uelsket. Det gjør så vondt. Jeg isolerer meg nå, vil ikke vise meg.

Han sier hver gang noe lignende:

«Hvordan er det med jobb? Får du hjelp? Blir du bedre snart? Det er på tide at det skjer noe endringer»

Jeg er fortsatt flink og pliktoppfyllende, men nå handler det om at jeg tar riktig valg for å bli frisk.  Jeg sørger for gode rutiner, søvn, mat, og trening. Gjør øvelser for å finne ro i kroppen og sørger for å ha det ryddig og fint hjemme, da føler jeg meg bedre. Jeg kler meg fint, steller meg og gir ikke opp. Det går sakte fremover, og jeg er klar for å motta hjelp og skal gjøre mitt beste i terapi.

Men dette gjør jeg for meg selv og jeg føler mestring og er stolt for de små tingene som jeg klarer og set fremgangen.

Men når min far kommer med sånne kommentarer føler jeg meg ikke lenger stolt eller har motivasjon.  Jeg er fortsatt hjemme og ikke i arbeid. Så da er jeg verdiløs og en taper.

Hva skal jeg tenke for å fjerne disse følelsene, hvordan unngå å la meg bli påvirket av min far ? 

Jeg føler at han ikke er glad i meg og stolt av meg lenger siden jeg er blitt syk og ikke fungerer i samfunnet😔😔😣

Jeg klarer ikke spise noe nå, de følelsene er så vonde. Han gjorde meg veldig dårlig.

Jeg ønsker jo å bli frisk og fungere igjen i samfunnet, men jeg klarer ikke det nå😭😭😭 Jeg gjør mitt beste, men jeg er forsatt syk, så da føler jeg meg verdiløs.

 

Anonymkode: 688f4...fd3

[AnonymBruker]

Dette vil du fikse med terapi. Det har jeg troen på.

Ang det å føle seg verdiløs når man er syk, ja så sier man vel egentlig at syke er verdiløse?  Og det regner jeg med du ikke synes, du er I gruppa syk og siden vi ikke er verdiløse, er heller ikke du.

Anonymkode: df5f6...7f6

[Nymerïa]

Jeg foreslår at du på forhånd sier til han "Jeg gleder meg til å møte deg. Det er viktig at vi snakker om hyggelige ting som ikke har noe med jobb eller sykdom å gjøre for jeg trenger oppmuntring." Og hvis han glemmer seg "Nå må du huske at vi ikke skal snakke om jobb. Har du ikke drevet med noe spennende i det siste?"

Du ser kanskje for deg at dere skal ha en dyp samtale om dette hvor du forteller han hvordan du opplever han og han kommer med en oppriktig unnskyldning. Sannsynligheten for det er dessverre ganske liten, han går heller rett i forsvarsposisjon og så begynner dere å krangle. Jeg tror mer på å sette grenser på en ikke-konfronterende måte.

Endret 15. september 2023 av Nymerïa

[Gladgutten79]

Din far er sikkert syk i hodet og gift med jobben sin og har derfor disse vrangforestillingene han har, han ser på seg selv som unnværlig og ingen skal fortelle han hvor skapet skal stå

Slike som han er det mange av og de får ikke noe mer enn meg og deg når de kommer i pensjonens rekker 

[AnonymBruker]

Din fars krav og forventninger har gjort deg syk, snill pike syndromet. Nå er du voksen, og du må sette grenser for din far. Du er ingens nikkedukke. Klarer du ikke å sette din far på plass verbalt, så skriv et brev til han. Jeg hadde ikke orket slike foreldre.

Anonymkode: 746e0...6c7

[AnonymBruker]

Tenker din far har gjort deg robust. I motsetning til resten av de som er rundt 30 år som helt sikkert møtte veggen allerede i slutten av tenårene..  Og bare hanglet siden.

Å gå på en mental smell etter rundet tredve både synes og mener jeg gir deg karakter, dette er en opplevelse du senere vil sette pris på. 

For øvrig litt tåpelig å legge alt ansvar over på far, du er voksen og må selv ta egne beslutninger på din egen kapasitet og evner. 

Anonymkode: 5105a...9e1

[AnonymBruker]

Gladgutten79 skrev (15 minutter siden):

Din far er sikkert syk i hodet

unødvendig kommentar. 

Det er han jo ikke. Han bare stiller veldig høye krav. Det er ikke så uvanlig å se på sykdom som en svakhet. Kanskje spesielt nå med "snowflake" generasjonen 

Anonymkode: 387ba...c33

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Du skal ha en jobb, du skal tilpasse deg jobben, du skal respektere sjefer og kollega, og for all del ALLTID møte opp på jobb, aldri være syk og aldri komme forsent. Du må heller ikke klage, du må gjøre det som du får beskjed om og ikke tro du er bedre enn andre. Du må aldri starte konflikter eller krangle med noen.

Anonymkode: 688f4...fd3

Fornuftige råd.  Du burde være takknemlig ovenfor faren din som har oppdratt deg bra, så du kan lykkes på jobb og forsørge deg selv.

Du går igjennom en vanskelig periode nå og opplever psykisk uhelse. Menpsykisk uhelse er noe som skjer, tror du bør være forsiktig med å skylde på andre.

 

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Han sier hver gang noe lignende:

«Hvordan er det med jobb? Får du hjelp? Blir du bedre snart? Det er på tide at det skjer noe endringer»

Anonymkode: 688f4...fd3

Dette er helt normale, greie råd. 

Se på sitatene, det er helt normale ting som normale foreldre sier, ikke noe som tyder på at din far har satt deg under for mye press. Ingen har en perfekt barndom. Du er 31, på tide å ikke skylde på foreldrene dine når det butter i mot.

Anonymkode: 4fee1...b06

[AnonymBruker]

Har vel ikke akkurat så mye trøst å gi, men vokste opp med en slik far selv. Kan ikke si at det var et problem for meg da jeg var barn, for jeg var naturlig skoleflink, utviklet god sosiale evner og var pliktoppfyllende. Jeg hadde ikke engang begynt på ungdomsskolen da jeg hjalp min far med sesongarbeid direkte fra skolen og til kvelden. Flink og pliktoppfyllende angående sporten jeg drev med var jeg også. Dette var normalen for meg så tidlig at jeg knapt tenkte over eller stilte spørsmål ved hans "alltid viktig å være...!" da. 

Så ble jeg dessverre ung alenemor, og jeg fortsatte selvfølgelig med å være flink. Mine foreldre stilte opp som barnevakt for at jeg kunne både jobbe og studere, ved siden av ansvaret for hjem og barnet mitt. Jeg fullførte studiene med glans, fikk god jobb, og sto på på alle måter. Så fikk jeg etterhvert mann og to barn til, og min mann ble så alvorlig syk at jeg i praksis ble alene med tre. Jeg sto på videre. Jobbet fulltid, var supermamma, pusset opp hjemme og brant lyset i begge ender og litt på midten også i enda flere år. 

Lang historie kort, jeg også krasjet fullstendig til slutt. Ble mer og mer utslitt, uten å bremse ned, for flink skulle man jo være. 

Første gang det smalt kavet jeg meg forsåvidt på bena igjen. Helt enig med (og hjernevasket av) min far om at man ikke kunne ligge nede. Ung og sterk som jeg var også. Jeg tok meg vel egentlig ikke tid til å bli skikkelig frisk igjen, men bet tenna sammen og gikk på igjen. Andre gangen det smalt våknet jeg plutselig opp på sykehuset. Kroppen hadde brutt fysisk sammen av hvordan jeg sto på. Jeg hadde vent meg så til å overhøre signaler om både slitenhet og smerter at jeg ikke hadde fått med meg at jeg var alvorlig syk. 

Derfra har det ikke vært mulig å reise seg igjen. Jeg ble varig syk, og måtte lære meg å ta hensyn til kroppen min. Noe som var svært vanskelig for meg, med den innstillingen jeg hadde vokst opp med og tatt til meg. Jeg ville ikke akseptere at jeg ikke blir frisk igjen, og gikk på igjen og igjen, men ble bare stadig dårligere. Til slutt sa min arbeidsgiver at dette ikke gikk lenger, slik legene lenge hadde sagt. Min sykdom påvirket balanse, kognitive evner og ga mye smerter, og jeg måtte gi opp. Å få noe sympati eller støtte fra min far var det imidlertid bare å glemme i den store livskrisen denne situasjonen var for meg. "Du må for all del ikke slutte å jobbe!", "Du er altfor ung til å gå hjemme!", "Du må ikke sykeliggjøre deg selv!", med mer. At jeg ikke fikk lov til å jobbe lenger, fordi min arbeidsgiver anså meg som en sikkerhetsrisiko, det lyttet han ikke til. Ingen diagnoser eller beskrivelser av hvordan jeg hadde det ble heller lyttet til. 

En eneste gang tror jeg at han bare ørlite, et øyeblikk, tok innover seg at dette er såpass alvorlig at jeg faktisk ikke kan jobbe, for da så han meg med så store smerter at jeg var som et primitivt dyr, ute av stand til å tenke, jeg bare ulte. Kort tid etter, da jeg var blitt bare litt bedre, var det påan igjen med "Du er for evnerik til å gå hjemme. Du trenger å være i jobb." 

Dette må jeg nok leve med så lenge han lever. Han vil ikke akseptere situasjonen. Det hadde jeg også problemer med riktig nok, men jeg har faktisk klart det, og som min far burde han vel egentlig vært mer opptatt av hvordan jeg har det (det er mye smerter og diverse utfordringer) enn å kverne på jobb, jobb, jobb! Jeg kan jo ikke, og det er ikke et valg lenger. At han ikke vil akseptere det får også meg til å føle meg utilstrekkelig og til å føle skam. Riktig nok bare ovenfor ham, for resten av min omgangskrets har virkelig forstått situasjonen. 

Så ikke noen gode råd, men jeg forstår iallefall hvor vondt det er å bli møtt slik. Eneste rådet jeg kanskje kan gi er å lene deg til andre om de forstår situasjonen bedre. Jeg må innrømme at jeg tilbringer lite tid med mine foreldre nå, for jeg orker ikke mer av dette. Det trigger så veldig sorgen jeg selv føler i forhold til at livet ikke ble som det skulle, som jeg ønsket, at han fremholder det å jobbe som et valg jeg fremdeles kan ta, men har valgt bort. Det er ganske idiotisk, men jeg kan fremdeles bli i tvil da, og selv begynne å lure på om jeg forsøkte nok, lenge nok, eller ga opp for fort. Det vet jeg jo egentlig at jeg absolutt ikke gjorde, men han får meg likevel til å gå litt baklengs i sorgen og aksepten av dette, så jeg må ta det på ny, og også føle meg utilstrekkelig i hans øyne, og skam over dette. 

Jeg pleier å tenke at han mener det godt. Det tror jeg på, men det realiteten er også at det ikke gjør meg godt, om det aldri så mye sikkert er godt ment. 

Og du... lytt til kroppen din før det går så langt som det gjorde med meg. Å ta det piano en stund nå, fordi det er nødvendig, er mye bedre enn å ende opp helt ødelagt. ❤️

Anonymkode: 310a3...330

[Gladgutten79]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

unødvendig kommentar. 

Det er han jo ikke. Han bare stiller veldig høye krav. Det er ikke så uvanlig å se på sykdom som en svakhet. Kanskje spesielt nå med "snowflake" generasjonen 

Anonymkode: 387ba...c33

Deg om det, men han har svært gamle holdninger sliksom jeg tolker det, det henger ikke sammen med dagens arbeidsliv 

[AnonymBruker]

Sier han du «skal» og du «må?» Utenom dette høres det ikke ut som annet en veiledning i livet. Han ønsker deg jo bare vel, men er kanskje litt klønete i formuleringen? 
Jeg ville sagt rett ut at jeg ikke ønsker snakke om sykdom. En ting min far er veldig glad i er å bli stilt spørsmål. Da føler han seg nyttig. Kan det være noe? 

Anonymkode: af72f...1d3

[AnonymBruker]

Det er dypt ironisk at din far påfører deg skam for å bli alvorlig syk fordi han har påført deg så mye skam at du ikke satte på bremsen før du ble alvorlig syk. Dette er jo indirekte hans egen skyld og et resultat av presset du har vokst opp med.

Du vil få god hjelp å rydde opp i tanker og følelser rundt dette i terapi TS. Det er ikke gjort over natta, men det vil bli bedre.

Så ville jeg minimert kontakt med faren din til et absolutt minimum frem til du er frisk og kanskje etter det også.

Ikke hør på de som sier at du bør være takknemlig for dette. Det er mildt sagt pisspreik.

Anonymkode: ba4e6...0b5

[AnonymBruker]

Det er slitsomt å leve etter andres forventninger og fremstå som perfekt. Mitt råd er å finne din identitet, være deg selv og finn ut hva du egentlig vil. Ikke la deg forme til å bli den personen din far eller andre mener du burde være. En far skal være stolt av sitt barn, uansett hvem de er. Du er bra nok som du er ❤️

Anonymkode: c5ee9...057

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sier han du «skal» og du «må?» Utenom dette høres det ikke ut som annet en veiledning i livet. Han ønsker deg jo bare vel, men er kanskje litt klønete i formuleringen? 
Jeg ville sagt rett ut at jeg ikke ønsker snakke om sykdom. En ting min far er veldig glad i er å bli stilt spørsmål. Da føler han seg nyttig. Kan det være noe? 

Anonymkode: af72f...1d3

 

«Hva skal jeg tenke for å fjerne disse følelsene, hvordan unngå å la meg bli påvirket av min far ? «

Dette er spørsmålet jeg har lagt i denne tråden min om min far. Men jeg har ikke fått svar på det jeg spør om. Jeg legger ikke ansvaret over på min far.

Jeg tar ansvar selv og ber om hjelp til hvordan jeg skal unngå å bli påvirket av hva han sier. Han kan si hva han vil, jeg kan ikke endre han. Jeg ønsker bare å få kontrollen selv, ikke la det han sier påvirke hva jeg tenker og føler. 
 

ts

Anonymkode: 688f4...fd3

[AnonymBruker]

Ta ansvar for eget liv, sett grenser for din far! 

Anonymkode: 470e9...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Fornuftige råd.  Du burde være takknemlig ovenfor faren din som har oppdratt deg bra, så du kan lykkes på jobb og forsørge deg selv.

Du går igjennom en vanskelig periode nå og opplever psykisk uhelse. Menpsykisk uhelse er noe som skjer, tror du bør være forsiktig med å skylde på andre.

 

Dette er helt normale, greie råd. 

Se på sitatene, det er helt normale ting som normale foreldre sier, ikke noe som tyder på at din far har satt deg under for mye press. Ingen har en perfekt barndom. Du er 31, på tide å ikke skylde på foreldrene dine når det butter i mot.

Anonymkode: 4fee1...b06

Forstår det slik på TS at disse rådene var de som ble innprentet. Hvis barn kun får anerkjennelse for prestasjoner og ikke for sin egenverdi, så er ikke det så bra for selvfølelsen. Som jo er det TS sliter med. 

Anonymkode: c772e...c44

[Enmanelskeråhate]

Helt normale holdninger som mange slasker i Norge burde lært dessverre

[Helene1982]

Jeg har også en far som har lært meg verdien av å møte opp, jobbe hardt og respektere andre, og jeg har gjort masse rart for å få hans bekreftelse i løpet av livet. Men det jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er ikke nødvendigvis at det er feil, men at du ikke føler at han annerkjenner deg som person, men kun det du gjør. Det er også mulig at han er bekymret for deg, men uttrykker seg klønete. Når jeg har tatt viktige samtaler med faren min, har jeg ofte skrevet ned noe på forhånd.

Om jeg skal komme med noen  forslag, vil det være å oppfordre til dialog i stedet for bare å kritisere: Jeg ville sagt noe sånt som at: Du alltid har satt pris på og respektert ham for å være en hardtarbeidende  mann, og at dette er noe du setter pris på at han har  lært deg, men at du  føler at etter at du ble syk, har du følt deg usikker på om han er stolt av deg og ser hvor  hardt du jobber med å bli frisk. Jeg ville spurt om han hva han tenker når han kommer med kommentarer som: Er det lenge til du kommer i jobb? Er det fordi han  er bekymret? For for deg oppleves det som at han heller ikke har svaret, og selv som voksne ønsker vi at foreldrene våre har svaret. Jeg ville også spurt ham om han eller andre i familien har gått gjennom sykdom eller tunge perioder, og hva som hjalp dem.

Endret 16. september 2023 av Helene1982

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er dypt ironisk at din far påfører deg skam for å bli alvorlig syk fordi han har påført deg så mye skam at du ikke satte på bremsen før du ble alvorlig syk. Dette er jo indirekte hans egen skyld og et resultat av presset du har vokst opp med.

Du vil få god hjelp å rydde opp i tanker og følelser rundt dette i terapi TS. Det er ikke gjort over natta, men det vil bli bedre.

Så ville jeg minimert kontakt med faren din til et absolutt minimum frem til du er frisk og kanskje etter det også.

Ikke hør på de som sier at du bør være takknemlig for dette. Det er mildt sagt pisspreik.

Anonymkode: ba4e6...0b5

Tusen takk❤️Det er riktig råd du gir meg å holde meg unna. Det er egentlig det eneste jeg kan gjøre. Jeg kan ikke endre han og slik han oppfører seg.

Jeg tenkte jeg kunne lære meg å ikke la meg bli påvirket uavhengig det han sier. Men jeg er ett menneske, ikke en robot. Det er sårende når man trenger at en skal bry seg om helsen og akseptere situasjonen man står oppi, men så gjør dem ikke det.  Men vi kan ikke endre andre, men vi kan unngå andre som ikke gir oss det vi trenger. 
 

Når han er bekymret og syns dette plager han, så er han selvopptatt. Jeg kan ikke ta ansvar for hans bekymring og hans forventninger. Jeg har nokk med meg selv nå og jeg kan ikke lenger ta ansvar for pappa sine følelser, han er en voksen mann og det ansvaret er kun hans.
 

Det er normalt at foreldre blir bekymret og ønsker barna sine vell, men da handler det om å ta ansvar og legge vekk sine egne behov og være der for barna. Men dette klarer ikke min far, han ser kun seg selv og er selvopptatt.

Jeg har faktisk allerede fått litt hjelp av psykolog ang dette med pappa. 
 

For 2 mnd siden skulle pappa feire bursdagen sin og da var jeg enda mer sår og dårlig. Jeg hadde faktisk ikke helse til å bli med. Jeg fikk ingen støtte bare masse sårende beskjeder som dette:

«hvis du ikke kommer blir jeg veldig skuffet»

«hva vil tante barna dine tenke når ikke tanten er der? De vil savne deg.»

Han ga seg ikke, han presset og presset. Det var som om han snakket til meg som jeg var frisk og kun var lat eller sta som ikke kommer. At jeg bare må ta meg sammen. Som han alltid har sagt.

Jeg fikk hjelp av psykolog denne situasjonen, jeg skrev da denne melding til pappa:

»Jeg forstår at du er skuffet, men som sagt så har jeg ikke helse nå til å møte opp i dette selskapet. Håper du får en fin feiring og bursdag»

Jeg har akseptert at pappa er som han er, jeg kan ikke forandre andre, men jeg kan akseptere.
 

Jeg skal holde avstand og sette grenser. Det var bra jeg startet denne tråden fordi jeg nå i denne meldingen fikk tilbake tankene psykologen lærte meg. Jeg var på nå på vei å falle tilbake til gamle vaner der jeg tenke at pappa sine følelser er mitt ansvar. 
 

Jeg har ansvar for mine følelser og min helse. Jeg aksepterer at han er den han er, det er ikke mitt problem

 

TS. 

 

Anonymkode: 688f4...fd3

[AnonymBruker]

Det er vel ganske typisk at menn kan glemme å bekrefte følelsene men når det dukker opp et problem så vil de komme med løsninger med en gang. Mens kvinner ofte er gode på anerkjennelse men lett kan bli værende i det. Begge deler er hva du trenger men kanskje du kan se for deg at de utfyller hverandre? 

Anonymkode: e1efc...6b2