Hvordan var din første psykologtime?

[AnonymBruker]

Psykologen vil forstå det er meg om hun leser dette, men det går bra.

Nå har jeg nettopp begynt hos en ny psykolog og lurer på om det er normalt slik denne psykologen går fram. Jeg er 100% sykemeldt etter ett giftig forhold som skadet meg kraftig og samtidig har jeg barndomstraumer i bunn. Jeg har mye frykt i meg nå og spesielt for mennesker. Har akkurat begynt forsiktig  å slippe til folk i livet mitt igjen. Jeg kan få sterke reaksjoner om jeg presser meg for mye. 
 

Den nye psykologen var ikke opptatt av hva som jeg frykter eller symptomer jeg sliter med. Hun var kun opptatt av å finne feil på meg som jeg gjør i hverdagen som jeg kan endre på. Hun var positiv at jeg trener mye, men døgnrytmen må jeg endre på sa hun, og jeg må være villig til å gjøre endringer for at hun skal hjelpe.

Hun var ikke opptatt av å vite hvordan jeg vil takle å endre døgnrytmen og hvor mye press det er for kroppen min, om jeg er sterk nokk til å endre døgnrytmen.

Hun var tydelig på at her er ikke en plass man kan tømme seg og få støtte, her må man selv gjøre en innsats for å skape endring.

Hun har kanskje erfaring med pasienter som ikke gidder å gjøre noe endring, som bare ligger nede å syns synd på seg selv og klager over hvorfor ikke ting blir bedre. Pasienter som tar dårlige valg for seg selv og ikke ser det selv.

Men med meg er det helt motsatt. Jeg jobber konstant for å bli bedre og tar gode og sunde valg for meg selv. Det har gjort at jeg har fått fremgang og at jeg sakte har blitt bedre. Men hun kjenner ikke meg enda.

Jeg skal prøve å snu døgnrytmen, men jeg vet ikke om kroppen min vil tåle det presset av å gjøre det. Det er stor påkjenning for kroppen min å presse meg opp tidlig og holde ut dagene med minimalt søvn.  Kroppen min har jeg presset i flere år og den tåler veldig lite press nå. Men dette var ikke hun opptatt av, om jeg  vil tåle å presse kroppen. 
 

Jeg er klar over at riktig døgnrytme er bra, og jeg ønsker at den skal være normal. Men jeg har såpass mye angst og press fra før, at jeg ikke vet om kroppen er klar til å bli presset mer, at den burde få mer tid før jeg presser den. Søvn er en del av det som gjør meg friskere. At jeg sover når kroppen ber om det behovet. Men nå skal jeg ignorere kroppen sitt behov og tvinge den til å holde seg våken. 
 

Jeg vet ikke om kroppen min er sterk nokk til å klare det. Men at hun ikke tenkte på det, syns jeg var rart. Hun kjenner meg ikke og setter krav til meg som hun ikke aner er bra for helsen min. Det kan hende jeg har nokk med angsten og bare det å fungere generelt, at jeg bare burde la søvnen styre seg selv nå til jeg er blitt bedre.

Hun sa også at terapi er ikke for alle, og at jeg kan få støttesamtaler hos sykepleier om det er riktig for meg. Hun sa til slutt at jeg skal få 10 timer hos henne, så ser vi hva hjelp som er riktig for meg.

Jeg ble dårlig etter samtalen med henne. Jeg satt i bilen og klarte ikke kjøre, så ble jeg veldig kvalm og kastet opp i en pose. Etterpå kjørte jeg hjem og er helt utmattet nå, klarer ikke spise eller noe, er lei meg og usikker. 
 

Hun starter timen med å finne feil på meg som jeg kan endre UTEN å vite hva kroppen min er i stand til. 

Jeg håper noen kan fortelle meg om dette er normalt hos psykolog og hva jeg burde gjøre med det. Føler meg ikke bra etter timen. Og er det slik at hvis hun ikke kan hjelpe, så er det kun sykepleier som kan hjelpe? er det ikke mulig at jeg heller kan få en annen psykolog? Hun kan ikke avgjøre hva som er riktig for meg?

 

😞 

Anonymkode: 2c40b...374

[AnonymBruker]

Unnskyld, men… du høres litt umoden ut. Her er det ikke psykologen som gjør feil, det er du som må gå i deg selv. 

Det å snu om på døgnrytmen vil antakelig langt på vei hjelpe deg med de andre symptomene dine, SAMT søvnmangel.

Får en følelse av at du sitter oppe om natten og surrer med ting som er gøy om natten, f.eks gaming. Jeg har vært der selv. Og det er gøy, men det er ekstremt lite konstruktivt, og om noe gjør det deg dårligere.

Finn noe du liker å gjøre som foregår i dagslys, en motivasjon til å stå opp og komme deg ut. 

For meg ble det en stor interesse og glede av å oppholde meg ute i naturen med hundene, ta bilder, opprettet en kanal i sosiale medier som ble en stor suksess. Nå ivrer jeg etter å hoppe opp kl 07 om morgenen, fordi jeg skal ut. Kan ikke dra meg til 12 om jeg skal på en 8-timers fottur i marka.

Finn din glede i livet  

Anonymkode: 75916...3e7

[AnonymBruker]

Høres litt rart ut til første time, selv om det hun sier er rett. Min første time gikk til kartlegging og utredning, og fortsatte med dette de neste timene og så fikk jeg oppgaver og mål jeg skulle jobbe med til de neste timene.

Anonymkode: 8b8e6...85c

[AnonymBruker]

Dersom du opplever det som at psykologen kun var opptatt å finne feil ved deg og du følte deg slik etter timen, tror jeg dette lurt å ta opp. Det kan for eksempel være at kjemien mellom dere ikke var riktig, at psykologens "stil" ikke er riktig for deg, at du kanskje trenger noe annet. Om det mulig å få en annen psykolog er vanskelig å svare på når vi ikke vet hva slags tilbud du har. Er dette på DPS? Dersom du går privat og betaler selv, står du selvsagt mye friere.

Når det er sagt så synes jeg det høres ut som en tydelig psykolog, med klare forventinger til egeninnsats. Jeg ville tenkt på det som noe positivt. Terapi er beinhard jobbing hvor man må være villig til å ta imot tilbakemeldinger. Jeg kan imidlertid skjønne at dette kanskje var tøft å høre dersom du hadde sett for det noe annet. Hva hadde du sett for deg?

Anonymkode: d9eb1...1b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Unnskyld, men… du høres litt umoden ut. Her er det ikke psykologen som gjør feil, det er du som må gå i deg selv. 

Det å snu om på døgnrytmen vil antakelig langt på vei hjelpe deg med de andre symptomene dine, SAMT søvnmangel.

Får en følelse av at du sitter oppe om natten og surrer med ting som er gøy om natten, f.eks gaming. Jeg har vært der selv. Og det er gøy, men det er ekstremt lite konstruktivt, og om noe gjør det deg dårligere.

Finn noe du liker å gjøre som foregår i dagslys, en motivasjon til å stå opp og komme deg ut. 

For meg ble det en stor interesse og glede av å oppholde meg ute i naturen med hundene, ta bilder, opprettet en kanal i sosiale medier som ble en stor suksess. Nå ivrer jeg etter å hoppe opp kl 07 om morgenen, fordi jeg skal ut. Kan ikke dra meg til 12 om jeg skal på en 8-timers fottur i marka.

Finn din glede i livet  

Anonymkode: 75916...3e7

hovedgrunnen for at jeg er våken om natten er fordi angsten er mye mindre. Jeg liker å gå i naturen når det ikke er mennesker der, jeg har en ro i kroppen om natten enn jeg har på dagen.
 

Dagtid er skremmende for meg, alt for mange folk og biler, lyder og liv. Det gjør meg sliten og jeg kan få symptomer. Om kvelden/natten, kommer den roen jeg trenger. Jeg føler meg trygg om natten. 

Anonymkode: 2c40b...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

hovedgrunnen for at jeg er våken om natten er fordi angsten er mye mindre. Jeg liker å gå i naturen når det ikke er mennesker der, jeg har en ro i kroppen om natten enn jeg har på dagen.
 

Dagtid er skremmende for meg, alt for mange folk og biler, lyder og liv. Det gjør meg sliten og jeg kan få symptomer. Om kvelden/natten, kommer den roen jeg trenger. Jeg føler meg trygg om natten. 

Anonymkode: 2c40b...374

Tull og tøys. Dette er en fantasi du har lullet deg inn i for å unnskylde å sitte oppe om natten.

Anonymkode: 75916...3e7

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

hovedgrunnen for at jeg er våken om natten er fordi angsten er mye mindre. Jeg liker å gå i naturen når det ikke er mennesker der, jeg har en ro i kroppen om natten enn jeg har på dagen.
 

Dagtid er skremmende for meg, alt for mange folk og biler, lyder og liv. Det gjør meg sliten og jeg kan få symptomer. Om kvelden/natten, kommer den roen jeg trenger. Jeg føler meg trygg om natten. 

Anonymkode: 2c40b...374

Skal du bli bedre av angsten må du utfordre deg...ikke lulle deg inn i det trygge. 

Eller, det kan du gjøre, men da kan du ikke ønske endringsterapi

Anonymkode: e9a48...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

hovedgrunnen for at jeg er våken om natten er fordi angsten er mye mindre. Jeg liker å gå i naturen når det ikke er mennesker der, jeg har en ro i kroppen om natten enn jeg har på dagen.
 

Dagtid er skremmende for meg, alt for mange folk og biler, lyder og liv. Det gjør meg sliten og jeg kan få symptomer. Om kvelden/natten, kommer den roen jeg trenger. Jeg føler meg trygg om natten. 

Anonymkode: 2c40b...374

Kjenner meg sånn igjen. Jeg ble folkesky. Hatet å møte på folk. Handlet når jeg viste det var lite folk. Overfølsom for lyder. Tålte ikke noe. Sliter fortsatt med det to år etter. Men jeg snudde ikke på døgnet. Jeg lå i senga hele tiden. Før jeg ble sykmeldt så var jeg på jobb og rett i senga igjen. Helt til det smalt skikkelig. Første møte mitt var å kanskje litt hva jeg kan gjøre for å snu på ting. Jeg gikk også oppgaver jeg skulle gjøre og ha klart til neste time. Forstått så kan jeg stenge meg inne. Men min mann er veldig obs på det så han godtar ikke når jeg går og legger meg. Men han vet at jeg er introvert så jeg trenger egen tid. Og det får jeg. Men jeg får ikke gjør meg utilgjengelig. 

Anonymkode: b0fa8...a9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Dersom du opplever det som at psykologen kun var opptatt å finne feil ved deg og du følte deg slik etter timen, tror jeg dette lurt å ta opp. Det kan for eksempel være at kjemien mellom dere ikke var riktig, at psykologens "stil" ikke er riktig for deg, at du kanskje trenger noe annet. Om det mulig å få en annen psykolog er vanskelig å svare på når vi ikke vet hva slags tilbud du har. Er dette på DPS? Dersom du går privat og betaler selv, står du selvsagt mye friere.

Når det er sagt så synes jeg det høres ut som en tydelig psykolog, med klare forventinger til egeninnsats. Jeg ville tenkt på det som noe positivt. Terapi er beinhard jobbing hvor man må være villig til å ta imot tilbakemeldinger. Jeg kan imidlertid skjønne at dette kanskje var tøft å høre dersom du hadde sett for det noe annet. Hva hadde du sett for deg?

Anonymkode: d9eb1...1b5

Jeg ser for meg en psykolog som er opptatt av å bli kjent med meg og tilpasse oppgaver utifra hva som vil gjøre meg frisk. Jeg er ikke som alle andre, jeg har helt andre behov enn en annen som ikke er frisk. Jeg trenger ikke en tydelig og streng psykolog. Den har jeg allerede i meg, jeg er veldig streng med meg selv og presser meg hardt og vil gjøre det som er riktig. Jeg skal feks endre døgnrytmen fra i dag, også får jeg bare holde ut symptomene det vil gi meg. Det er sånn jeg er, jeg presser meg langt og har alltid hatt problemer med å kjenne etter når jeg må lytte til kroppen.
 

Jeg trenger en psykolog som kan balansere den strenge holdningen jeg har til meg selv. En psykolog som ikke fremmer enda mer av den strenge «stemmen» jeg allerede har i meg. Jeg trenger en psykolog som gjør motsatt, en psykolog som kan lære meg å kjenne etter når det blir for mye for meg og lære å stoppe opp og lytte til kroppen. Det er noe jeg har blitt tvunget til å gjøre nå etter jeg ble syk. Jeg klarer ikke lenger presse meg som før, da kaster jeg opp. Slik jeg gjorde etter timen med henne. Ts

Anonymkode: 2c40b...374

[AnonymBruker]

Du sier imot deg selv. Du er ikke akkurat motsatt av de pasientene du lister opp, du er eksakt det samme selv. Du sier du gjør alt riktig og jobber med deg selv, og du er villig til å gjøre jobben som kreves. Men så synes du synd på deg selv og mener kroppen din ikke tåler å endre døgnrytme, du er ikke villig til å gjør en innsats på grunn av litt ubehag fordi kroppen din "ikke tåler det". Altså du sykeliggjør deg selv, synes synd på deg selv og gjør deg selv sykere enn du er ved å nekte å gjør en så enkel og viktig endring som å endre døgnrytme. Du dør ikke av å presse deg selv. Det å sove for mye, er like galt som å sove for lite. Det å bruke søvn for å unngå livet, er ikke riktig. Du mater angsten, du gjør deg selv sykere med vilje. For å bli frisk så må du gjør det motsatte. Er du ikke villig til det, så har du ingenting i behandling å gjøre. 

Psykologen har rett, terapi er ikke for alle og det krever innsats og hardt arbeid. Det å gå inn til en psykolog og tro at du er bedre enn dem og vet bedre enn dem... det er ikke et godt utgangspunkt. Du vet tydeligvis hva som er best for deg og du vet best, så hva gjør du hos en psykolog da? 

Du føler deg ikke bra, fordi du møtte en psykolog som ikke hopper når du sier hopp. Akkurat slik det skal være. 
Vil du bli pjusket med, så får du gå til en psykiatrisk sykepleier for kaffebesøk en gang i måneden. 

Anonymkode: 08dea...0a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du sier imot deg selv. Du er ikke akkurat motsatt av de pasientene du lister opp, du er eksakt det samme selv. Du sier du gjør alt riktig og jobber med deg selv, og du er villig til å gjøre jobben som kreves. Men så synes du synd på deg selv og mener kroppen din ikke tåler å endre døgnrytme, du er ikke villig til å gjør en innsats på grunn av litt ubehag fordi kroppen din "ikke tåler det". Altså du sykeliggjør deg selv, synes synd på deg selv og gjør deg selv sykere enn du er ved å nekte å gjør en så enkel og viktig endring som å endre døgnrytme. Du dør ikke av å presse deg selv. Det å sove for mye, er like galt som å sove for lite. Det å bruke søvn for å unngå livet, er ikke riktig. Du mater angsten, du gjør deg selv sykere med vilje. For å bli frisk så må du gjør det motsatte. Er du ikke villig til det, så har du ingenting i behandling å gjøre. 

Psykologen har rett, terapi er ikke for alle og det krever innsats og hardt arbeid. Det å gå inn til en psykolog og tro at du er bedre enn dem og vet bedre enn dem... det er ikke et godt utgangspunkt. Du vet tydeligvis hva som er best for deg og du vet best, så hva gjør du hos en psykolog da? 

Du føler deg ikke bra, fordi du møtte en psykolog som ikke hopper når du sier hopp. Akkurat slik det skal være. 
Vil du bli pjusket med, så får du gå til en psykiatrisk sykepleier for kaffebesøk en gang i måneden. 

Anonymkode: 08dea...0a5

Godt sagt! Kjenner ts provoserer meg. Opphøyer seg selv til et eller annet nivå over oss andre, men er åpenbart akkurat som alle andre.

Nei ts, du kan ikke g til psykolog og forvente koseprat.

Anonymkode: 75916...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du sier imot deg selv. Du er ikke akkurat motsatt av de pasientene du lister opp, du er eksakt det samme selv. Du sier du gjør alt riktig og jobber med deg selv, og du er villig til å gjøre jobben som kreves. Men så synes du synd på deg selv og mener kroppen din ikke tåler å endre døgnrytme, du er ikke villig til å gjør en innsats på grunn av litt ubehag fordi kroppen din "ikke tåler det". Altså du sykeliggjør deg selv, synes synd på deg selv og gjør deg selv sykere enn du er ved å nekte å gjør en så enkel og viktig endring som å endre døgnrytme. Du dør ikke av å presse deg selv. Det å sove for mye, er like galt som å sove for lite. Det å bruke søvn for å unngå livet, er ikke riktig. Du mater angsten, du gjør deg selv sykere med vilje. For å bli frisk så må du gjør det motsatte. Er du ikke villig til det, så har du ingenting i behandling å gjøre. 

Psykologen har rett, terapi er ikke for alle og det krever innsats og hardt arbeid. Det å gå inn til en psykolog og tro at du er bedre enn dem og vet bedre enn dem... det er ikke et godt utgangspunkt. Du vet tydeligvis hva som er best for deg og du vet best, så hva gjør du hos en psykolog da? 

Du føler deg ikke bra, fordi du møtte en psykolog som ikke hopper når du sier hopp. Akkurat slik det skal være. 
Vil du bli pjusket med, så får du gå til en psykiatrisk sykepleier for kaffebesøk en gang i måneden. 

Anonymkode: 08dea...0a5

Du har misforstått og ikke lest alt jeg har skrevet.

Jeg syns ikke synd på meg selv. Har allerede skrevet at jeg skal endre døgnrytmen fra i dag.
 

Jeg kan også nevne at jeg prøvde dette før jeg møtte henne, for en uke siden. Jeg fikk ikke sove om natten og holdt meg våken til kvelden dagen etter for  å snu døgnrytmen. Det så skjedde var at jeg ikke fikk sove da heller, jeg fikk sterk uro i kroppen og måtte ta tabeletter for å roe ned. Det var helt forferdelig. det tok en uke før jeg ble meg selv igjen. Jeg klarte ikke snu døgnrytmen.

Men nå skal jeg prøve igjen, og da får jeg bare bli dårlig igjen, så kan jeg fortelle henne det.  Så forstår hun kanskje mer.

Men da vil hun sikkert gi meg medisiner for å holde døgnrytmen. Da kan det bli en ond sirkel med avhengighet til medisin, det kan ikke være bra.

Men jeg er en optimistisk person som tar de fleste utfordringer, så jeg tenker at NÅ, denne gangen skal det gå bra å snu døgnrytmen. Jeg begynner i dag.

Jeg tror ikke at jeg vet bedre enn psykologen, jeg VET at jeg vet bedre. Hun kjenner ikke meg og hva kroppen min tåler, det er kun meg selv. Jeg trenger hjelp, men ikke på alle områder, en stor del klarer jeg å løse selv. Jeg vet hva jeg trenger hjelp til. 
 

Jeg trenger hjelp til hvordan jeg skal møte mennesker, sette sunde grenser, hvordan jeg skal uttrykke meg ovenfor andre når jeg har ett behov, hvordan jeg skal løse en situasjon feks hvis jeg er uenig med andre, hvordan stå på mitt og ikke la meg overkjøre. Hvordan jeg skal takle følelsene mine og frykten i de situasjonene, hjelpe meg å sette ord på hva følelser jeg opplever. 
 

Jeg er trygg på å skrive, være sosial skriftlig, men å møte mennesker da kommer frykten og kroppen min aktiverer seg. Hvis jeg satt i ett jobb intervju nå så hadde jeg fryst til is og miste stemmen. 
 

Jeg vet derfor hva jeg trenger for å ha det bra. Først og fremst en psykolog som bryr seg om meg og ønsker å bli kjent med akkurat meg og lytte til hva jeg trenger for å bli frisk. Da er det viktigste å ha en psykolog som jeg føler meg trygg på. 
 

ts

Anonymkode: 2c40b...374

[AnonymBruker]

TS her:

Kan noen svare på om det er greit at jeg kastet opp og ble dårlig etter paykologtimen? Er det liksom helt greit? Skal det være sånn? 

Anonymkode: 2c40b...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har misforstått og ikke lest alt jeg har skrevet.

Jeg syns ikke synd på meg selv. Har allerede skrevet at jeg skal endre døgnrytmen fra i dag.
 

Jeg kan også nevne at jeg prøvde dette før jeg møtte henne, for en uke siden. Jeg fikk ikke sove om natten og holdt meg våken til kvelden dagen etter for  å snu døgnrytmen. Det så skjedde var at jeg ikke fikk sove da heller, jeg fikk sterk uro i kroppen og måtte ta tabeletter for å roe ned. Det var helt forferdelig. det tok en uke før jeg ble meg selv igjen. Jeg klarte ikke snu døgnrytmen.

Men nå skal jeg prøve igjen, og da får jeg bare bli dårlig igjen, så kan jeg fortelle henne det.  Så forstår hun kanskje mer.

Men da vil hun sikkert gi meg medisiner for å holde døgnrytmen. Da kan det bli en ond sirkel med avhengighet til medisin, det kan ikke være bra.

Men jeg er en optimistisk person som tar de fleste utfordringer, så jeg tenker at NÅ, denne gangen skal det gå bra å snu døgnrytmen. Jeg begynner i dag.

Jeg tror ikke at jeg vet bedre enn psykologen, jeg VET at jeg vet bedre. Hun kjenner ikke meg og hva kroppen min tåler, det er kun meg selv. Jeg trenger hjelp, men ikke på alle områder, en stor del klarer jeg å løse selv. Jeg vet hva jeg trenger hjelp til. 
 

Jeg trenger hjelp til hvordan jeg skal møte mennesker, sette sunde grenser, hvordan jeg skal uttrykke meg ovenfor andre når jeg har ett behov, hvordan jeg skal løse en situasjon feks hvis jeg er uenig med andre, hvordan stå på mitt og ikke la meg overkjøre. Hvordan jeg skal takle følelsene mine og frykten i de situasjonene, hjelpe meg å sette ord på hva følelser jeg opplever. 
 

Jeg er trygg på å skrive, være sosial skriftlig, men å møte mennesker da kommer frykten og kroppen min aktiverer seg. Hvis jeg satt i ett jobb intervju nå så hadde jeg fryst til is og miste stemmen. 
 

Jeg vet derfor hva jeg trenger for å ha det bra. Først og fremst en psykolog som bryr seg om meg og ønsker å bli kjent med akkurat meg og lytte til hva jeg trenger for å bli frisk. Da er det viktigste å ha en psykolog som jeg føler meg trygg på. 
 

ts

Anonymkode: 2c40b...374

Men kanskje alt det du ramser opp her starter i at du faktisk står opp om morgenen? Hvordan skal du havne i alle disse situasjonene du søker råd om hvordan du skal mestre dersom du ikke er ute?

Anonymkode: 75916...3e7

[AnonymBruker]

Det er ganske vanlig å starte med døgnrytmen, ja. Det er noe av det mest grunnleggende som må på plass for at man i det hele tatt kan begynne å få det bedre. Man bør få på plass en grunnlinje med helsefremmende søvn, mat og trening - for da er grunnlaget tilstede for å jobbe med psyken. Man er ikke nødvendigvis robust nok til å jobbe dypere med bearbeiding før man har et godt nok grunnlag. Har man en livsstil som gjør at man er mer skjør, er det ikke enkelt å få til endring i terapi.

Anonymkode: 52fa1...77d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her:

Kan noen svare på om det er greit at jeg kastet opp og ble dårlig etter paykologtimen? Er det liksom helt greit? Skal det være sånn? 

Anonymkode: 2c40b...374

Det er jo ikke greit for din del, men det er jo ikke psykologens skyld at du reagerer så sterkt. Dette høres ut som et utgangspunkt for positive endringer fremover. Litt vel røft å kaste opp, men her møter du på noe inni deg som du er nødt til å se nærmere på.

Anonymkode: 52fa1...77d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

TS her:

Kan noen svare på om det er greit at jeg kastet opp og ble dårlig etter paykologtimen? Er det liksom helt greit? Skal det være sånn? 

Anonymkode: 2c40b...374

Det kan fort skje. Psykologtimer er sjelden er rolig og behagelig affære. Det er hardt arbeid og man kan bli både utmattet, kvalm osv i etterkant. 

Du trenger nok heller ikke bekymre deg så veldig for at psykologen umiddelbart skal få deg til å ta medisiner for å holde på døgnrytmen. De færreste psykologer jeg vet om er overbegeistret for medisiner, og i alle fall ikke helt ut av det blå før mye annet er prøvd først. 

Anonymkode: 66ced...5df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Søvn er en del av det som gjør meg friskere. At jeg sover når kroppen ber om det behovet. Men nå skal jeg ignorere kroppen sitt behov og tvinge den til å holde seg våken. 

Anonymkode: 2c40b...374

Det du skriver her sier noe om din holdning til symptomene dine, og psykologen har helt rett i dette tilfellet i at du bør normalisere søvnmønster og antall timer søvn, hvis du bruker søvn til å regulere deg. Du kommer ikke til å ta skade av å endre på dette, tvert imot, dette klarer du. Et suboptimalt søvnmønster er med på å opprettholde plagene dine, det hjelper deg ikke i det hele tatt til å få det bedre.

Anonymkode: 52fa1...77d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du har misforstått og ikke lest alt jeg har skrevet.

Jeg syns ikke synd på meg selv. Har allerede skrevet at jeg skal endre døgnrytmen fra i dag.
 

Jeg kan også nevne at jeg prøvde dette før jeg møtte henne, for en uke siden. Jeg fikk ikke sove om natten og holdt meg våken til kvelden dagen etter for  å snu døgnrytmen. Det så skjedde var at jeg ikke fikk sove da heller, jeg fikk sterk uro i kroppen og måtte ta tabeletter for å roe ned. Det var helt forferdelig. det tok en uke før jeg ble meg selv igjen. Jeg klarte ikke snu døgnrytmen.

Men nå skal jeg prøve igjen, og da får jeg bare bli dårlig igjen, så kan jeg fortelle henne det.  Så forstår hun kanskje mer.

Men da vil hun sikkert gi meg medisiner for å holde døgnrytmen. Da kan det bli en ond sirkel med avhengighet til medisin, det kan ikke være bra.

Men jeg er en optimistisk person som tar de fleste utfordringer, så jeg tenker at NÅ, denne gangen skal det gå bra å snu døgnrytmen. Jeg begynner i dag.

Jeg tror ikke at jeg vet bedre enn psykologen, jeg VET at jeg vet bedre. Hun kjenner ikke meg og hva kroppen min tåler, det er kun meg selv. Jeg trenger hjelp, men ikke på alle områder, en stor del klarer jeg å løse selv. Jeg vet hva jeg trenger hjelp til. 
 

Jeg trenger hjelp til hvordan jeg skal møte mennesker, sette sunde grenser, hvordan jeg skal uttrykke meg ovenfor andre når jeg har ett behov, hvordan jeg skal løse en situasjon feks hvis jeg er uenig med andre, hvordan stå på mitt og ikke la meg overkjøre. Hvordan jeg skal takle følelsene mine og frykten i de situasjonene, hjelpe meg å sette ord på hva følelser jeg opplever. 
 

Jeg er trygg på å skrive, være sosial skriftlig, men å møte mennesker da kommer frykten og kroppen min aktiverer seg. Hvis jeg satt i ett jobb intervju nå så hadde jeg fryst til is og miste stemmen. 
 

Jeg vet derfor hva jeg trenger for å ha det bra. Først og fremst en psykolog som bryr seg om meg og ønsker å bli kjent med akkurat meg og lytte til hva jeg trenger for å bli frisk. Da er det viktigste å ha en psykolog som jeg føler meg trygg på. 
 

ts

Anonymkode: 2c40b...374

Psykologen din gjør feil. Men slik blir det vel når man skal presse behandling inn i en liten tidsramme. Hadde ikke kastet vekk tid på å bli kjent eller forklare noe større til en person som kun var 10 timer. Med unntak av direkte utredninger, de tar kort tid. 

Hun burde "sett" deg, vært interessert i deg og lyttet. Gitt aksept og jobbet derfra. 

Det sagt så er det mange fordeler med normal døgnrytme. Du velger lettvint løsning som ikke går i lengden. Akkurat døgnrytmen er jeg enig I. 

Anonymkode: 1bfcd...1e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men kanskje alt det du ramser opp her starter i at du faktisk står opp om morgenen? Hvordan skal du havne i alle disse situasjonene du søker råd om hvordan du skal mestre dersom du ikke er ute?

Anonymkode: 75916...3e7

Jeg er i de situasjonene. Jeg treffer folk på kvelden og det har vært eksponering for meg. Jeg har nylig sluppet flere mennesker inn  i livet mitt.

Når jeg har vært sosial er jeg sliten etterpå og jeg kan få tankekjør, og det er hardt arbeid for meg.

Men jeg har stått i det og eksponeringen har vært akkurat passelig til at jeg har fått fremgang. Jeg har feks vært i ett familieselskap og holdt ut.

Jeg er meget sensetiv for eksponering enda, men kjenner hele tiden på kroppen hvordan den har det om jeg vil klare å utfordre den.

Feks: jeg  fikk melding av brun og blid. Gratis gaver for de som tar sol den dagen. Jeg ville utfordre meg å møte opp for å motta gave. Jeg satt kjempe lenge i bilen, pustet og motet meg opp. Kjente etter om dette var passelig eksponering eller ikke. Jeg valgte å gå inn til slutt og fikk gave og tok sol. Det var passelig eksponering.

Jeg gjør mitt beste, jeg gjør det. Men jeg vil ikke gjøre det alene. Jeg vil ha en psykolog som støtter meg samtidig som psykologen utfordrer meg - uten at det blir for mye, at jeg kaster opp. 
ts

 

Anonymkode: 2c40b...374