Føler meg ikke voksen

[AnonymBruker]

Jeg er kraftig handikappet, ikke til det punkte at jeg sitter i rullestole, selv om det er tider hvor jeg lurer på om det ville vært bedre enn problemene jeg har. Ville sikkert vært vanskelig på dating fronten med majoritet som ikke villet takle det. Men sikkert en minoritet som ville kunnet takle det i motsetning til slik det er nå hvor jeg har så sterke problemer at det ikke bare er vanskelig å finne noen som vil takle det. Jeg har nok med å takle hverdagen, får hjelp fra private sykepleiere jeg kan ta kontakt med når det er dagen som er så ekstreme at jeg ikke kan komme meg ut av sengen. 

Det siste jeg burde tenke på er sex, men jeg fyller 30 denne måneden, enda ikke hatt sex og det føles som at det er en helt naturlig del av voksen livet de fleste går igjennom som tenåringer som jeg ikke har gjort. Jeg kan ikke noe for det, jo nærmere jo kommer meg 30 tallet jo mer føler jeg som at jeg er en tenåring som har på seg en voksen maske. Jeg har en venn av meg som jobber for et firma som selger sex leker. Jeg skammer meg å si det, men jeg har blitt desperat nok, hun får tilsendt gratis ting som prøve produkter, normalt sett koster de flere tusen. Hun sa jeg kunne få alle de 5 nye produktene for menn som bursdagsgave. Alt hun trenger i rettur er å sende meg en link hvor jeg svarer på en anonym spørre undersøkelse og anmeldelse etter en måned.

En av produktene er en life size dukke, jeg føler meg så patetisk. At det er en innrømmelse av at jeg aldri kommer til å bli voksen ved å ha "sex" for første gang med noe som ikke er ekte. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få oppleve sex på noen som helst annen måte uten å skulle gå inn på noen moralske dilemmaer jeg ikke føler meg komfortabel med. 

Siden dette er det nærmeste alternativet, hvordan skal jeg klare å kunne føle at det både er okej, og at jeg faktisk er voksen selv om jeg nok aldri kommer til å ha sex før jeg dør?

Anonymkode: 08ef3...a62

[Blod]

Du har ingen grunn til å føle deg patetisk. Ta i bruk de lekene hvis det er noe du har lyst til. Mange som er seksuelt aktive bruker leker på egenhånd også, det er ikke patetisk at du bruker det bare fordi du ikke har hatt sex. Du er enda ung, og har god tid på deg. Hvis du ønsker å treffe noen, har du vurdert forskjellige metoder du kan få det til på? Kanskje det finnes mennesker i en lignende situasjon som deg som ønsker akkurat det samme?

[AnonymBruker]

Blod skrev (3 timer siden):

Du har ingen grunn til å føle deg patetisk. Ta i bruk de lekene hvis det er noe du har lyst til. Mange som er seksuelt aktive bruker leker på egenhånd også, det er ikke patetisk at du bruker det bare fordi du ikke har hatt sex. Du er enda ung, og har god tid på deg. Hvis du ønsker å treffe noen, har du vurdert forskjellige metoder du kan få det til på? Kanskje det finnes mennesker i en lignende situasjon som deg som ønsker akkurat det samme?

Jeg har prøvd online dating litt, og den tiden hvor jeg virkelig prøvde klarte jeg med mye mellomrom å få gått på 6 ordentlige dates. Siste virket som at jeg faktisk hadde funnet noen men vi bodde 2 timer unna hverandre og hun hadde en sønn å tenke på så var vanskelig for oss å møtes. Men vi holdt dagelig kontakt i nesten to måneder, to ordentlige dates. Hun fikk ordnet barnevakt og skulle være hos meg en helg hvor det var planlagt at vi skulle ha sex. Etter andre daten begynte hun først å sende bilder som utviklet seg til vi onanerte mens vi facetimet. Jeg var helt klar for at dette var damen jeg kom til å miste jomfrudommen min til, hun viste alt det negative om meg og virket som at hun godtok det. Får beskjed på dagen at hun ikke kan komme fordi barnevakt har kansellert, lang historie kort jeg finner ut at det ikke var sant. Hun bestemte seg for at hun ville heller dra til eksen sin (nei ikke barnefar til sønnen) for å få en helg som var mer sikker enn det hun ville fått med meg. Hun innrømte hun fikk mer skyldfølelse fordi jeg ikke klandret eller ble sint på henne. Jeg var lei meg for at hun ikke kunne vær den personen for henne. Men skjønte at når hun først barnefri at hun ønsket en helg hun bare kunne nyte, og sa jeg håpet at vi fortsatt kunne fortsette å snakke og være emosjonell støtte til hverandre slik vi hadde vært. Det taklet hun dessverre ikke og endte opp med å ghoste meg, tok kontakt noen år senere og beklagde oppførselen sin ikke bare for å få opp håpet mitt, og tro at selv om det nok neppe kunne blitt et ordentlig forhold. Kunne vi hatt en veldig morsom sommerflørt. Hun beklagde mest måten hun avsluttet det på, når jeg fant ut at hun ljugde forventet hun at jeg kom til å bli forbannet. Når jeg sa hva jeg sa, fikk det henne til å føle seg som en enda større drittsekk og hun karte ikke å snakke med meg mer.

Du tenker sikkert hvorfor prøver jeg ikke mer hvis jeg på et tidspunkt nesten klarte å få det til. Først brukte jeg tid på å komme meg over henne emosjonelt da jeg ikke kan si at jeg var forelsket i henne. Men jeg gikk fra å ha noen jeg kunne snakke med om ikke bare tunge ting, jeg prøver å unngå å være den fyren som bare kaster negativitet slik at ingen vil snakke med meg. Vi hadde bare begge våre vanskelige ting, og det var godt å kunne ha noen å snakke med som ikke dømte deg for det og du ikke dømte tilbake. Så ble jeg enda sykere, kunne ikke komme meg ut døren på fire måneder, og så to måneder senere kom covid. Jeg hadde knapt energi som det var før, når ting ble verre på toppen, null sjanse for at jeg skulle fått noe slikt til.

I den perioden ble jeg kjent med to kvinner på rundt samme alder via støtte gruppe for folk som meg men vi bodde så langt fra hverandre at det var aldri snakk om at det var noen som prøvde seg på noe romantisk eller at en av oss skulle begynne å sexte slik jeg hadde gjort med forrige. Det var likevel godt å kunne ha noen kvinner å snakke med disse tingene om fordi det er ikke mange menn i min alder i den situasjonen som jeg er i. Gav meg også et innblikk i hvor anderledes det er for menn og kvinner i denne situasjonen. De innrømte det selv, at de hadde sett på det som et problem å skulle starte forhold hvor dette var situasjonen til partner når de var enda friske. De følte seg heldige at selv om det var menn som ikke kunne takle det var det mer enn nok som ikke brydde seg. Ikke fordi de bare var ute etter sex, de fant ordentlige kjærester, som var villig til å stille opp og i essens bli 50% kjæreste 50% sykepleier. Men det ble tilslutt for mye for ene etter legen tok medikamentene hennes fra henne, gikk to måneder uten søvn tils hun ikke klarte mer og hun avsluttet livet sitt. Da klarte ikke andre å holde kontaken mer da vi tre alltid snakket sammen. 

Jeg slo meg emosjonelt av etter det, og fokuserte på å forsvinne inn i de tingene som gir meg glede, enten det er underholdingen min. Eller tegneserien jeg holder på å skrive mens jeg sparer opp nok penger til når jeg finner noen som kan tegne boken for meg. Trodde jeg hadde kommet over lysten min, så kom tanken når jeg fylte 29 at det bare er 1 år igjen så er jeg offisielt den taperen folk tenker på når de bruker ordet jomfru som skjellsord. Ikke at det utgjør så stor forskjell jeg er allerde den taperen. Jeg trodde bare ikke helt når jeg var 20 og det føltes som at det aldri kom til å skje siden jeg var eneste som ikke hadde gjort det. Mens jeg sa at det ikke var noen fare jeg kom til å treffe rett person isteden for et fylleligg, at frykten min var rett å ha. 

Jeg vet at det var den rette tingen å gjøre fordi hun var full, og selv om fulle folk har sex med hverandre hver eneste dag i hele verden. Var jeg bare ikke komfortabel med konseptet. Når jeg var 18 var det en litt eldre jente som jeg klinte ville at jeg skulle kjøre henne hjem. Jeg hadde allerede dårlig samvittighet fordi at vi klinte mens hun var full, men det var så godt å føle at det var noen som ville ha meg at jeg var svak og lot henne holde på. Jeg klarte bare ikke å gå igjennom med noe mer når hun ville suge meg mens jeg kjørte. Så måtte regelmessig stoppe henne. Fikk henne til sengs hvor hun kastet klærne av seg og prøvde å få meg til å gjøre det samme. Men hun kunne knapt si mer enn to ord om gangen før det ble uforståelig. Så det ble et komprimiss at jeg lovet å ikke dra hjem fordi hun ville ha sex når hun voknet og var edru hvis jeg holdt henne tils hun sovnet. Neste dag var hun ikke like giret på sex som når hun la seg, hun sa det var snilt gjort for jenter som ikke vil angre seg. Men at hun også blir skikkelig kåt når hun er full, så jeg kunne gjort det med godsamvittighet. Da hun ikke kjente behovet for å ha sex lenger men satt pris på kosen.

Er et minne som har kommet mye opp nå, vet enda ikke om jeg gjorde den rette tingen eller om jeg gav opp den eneste sjansen min til å ha sex pga en villedet moral jeg har gitt meg selv. Jeg ventet ikke på å bli gift men tenkte det kunne være verdt å vente tils jeg ble forelsket da det ville bli en bedre opplevelse for alle involvert. Om ikke forelsket i det minste en kveld hvor man møter noen som man bare matcher 100% med og ikke klarer å la fingrene av fattet med hverandre uten at man har drukket noe særlig. Men det skjedde meg aldri, hadde sjansen til et par andre ONS, og en avsugning på firmafest før jeg ble syk men de var også fulle. Jeg skulle kanskje drukket mer, kanskje jeg ikke ville hatt så mye jeg angrer på akkurat nå. Men nærmeste rusen jeg kommer er som nå, sykepleier har nettopp dratt etter jeg måtte bli gitt tre sprøyter, og jeg føler at jeg er i en mørk tunnell med ingen vei ut. Jeg har bare lyst å føle meg som en normal person og ikke som en frik uansett hvor kort tid det ville tatt før jeg var ferdig. 

Der fikk du mer enn jeg har sagt i en terapi time på seks måneder. Jeg klarer ikke å si det høyt, for mye skam og baggasje rundt alt, jeg blir normalt sett ikke så påvirket av sprøytene lenger men tre fulle doser er mer enn jeg bruker å få. Beklager depresjons retningen dette tok, jeg har bare ikke råd til å dytte dette på venner og familie. De fortjener en bedre venn, sønn, bror, onkel enn meg, slik som jeg var før alt gikk galt. Jeg vet at sex ikke vil fikse noe av de tingene, men det å teknisk sett tilhøre "incels", gruppe med patetiske gutter som går rundt og hater kvinner fordi de aldri har hatt sex. Måten upulbar jomfru blir slengt rundt som et skjellsord for tiden. Selv om jeg ikke har noe kvinnehat føles det som at de snakker om meg hver gang noen nevner patetiske menn som aldri kan få seg en kvinne. 

Anonymkode: 08ef3...a62

[feliek54]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er kraftig handikappet, ikke til det punkte at jeg sitter i rullestole, selv om det er tider hvor jeg lurer på om det ville vært bedre enn problemene jeg har. Ville sikkert vært vanskelig på dating fronten med majoritet som ikke villet takle det. Men sikkert en minoritet som ville kunnet takle det i motsetning til slik det er nå hvor jeg har så sterke problemer at det ikke bare er vanskelig å finne noen som vil takle det. Jeg har nok med å takle hverdagen, får hjelp fra private sykepleiere jeg kan ta kontakt med når det er dagen som er så ekstreme at jeg ikke kan komme meg ut av sengen. 

Det siste jeg burde tenke på er sex, men jeg fyller 30 denne måneden, enda ikke hatt sex og det føles som at det er en helt naturlig del av voksen livet de fleste går igjennom som tenåringer som jeg ikke har gjort. Jeg kan ikke noe for det, jo nærmere jo kommer meg 30 tallet jo mer føler jeg som at jeg er en tenåring som har på seg en voksen maske. Jeg har en venn av meg som jobber for et firma som selger sex leker. Jeg skammer meg å si det, men jeg har blitt desperat nok, hun får tilsendt gratis ting som prøve produkter, normalt sett koster de flere tusen. Hun sa jeg kunne få alle de 5 nye produktene for menn som bursdagsgave. Alt hun trenger i rettur er å sende meg en link hvor jeg svarer på en anonym spørre undersøkelse og anmeldelse etter en måned.

En av produktene er en life size dukke, jeg føler meg så patetisk. At det er en innrømmelse av at jeg aldri kommer til å bli voksen ved å ha "sex" for første gang med noe som ikke er ekte. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få oppleve sex på noen som helst annen måte uten å skulle gå inn på noen moralske dilemmaer jeg ikke føler meg komfortabel med. 

Siden dette er det nærmeste alternativet, hvordan skal jeg klare å kunne føle at det både er okej, og at jeg faktisk er voksen selv om jeg nok aldri kommer til å ha sex før jeg dør?

Anonymkode: 08ef3...a62

Du er en anonym bruker så jeg vet ikke noe om deg eller hvor du bor. så kan bar skrive min mening. Du skal ikke føle på at du sliter med det. Du er som du er og det må du akseptere. Ingen skal se ned på deg for den du er. De som gjør det vil jeg si er tapere.  Vær den du er og du er god som du er. For meg er sex deilig og jeg nyter hver gang og det virker som du å gjør på din måte så nyt det bare.  Jeg føler veldig med det og kunne ønsket å kunne hjelpe deg.  uansett så ønske jeg deg lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si, du er ikke en taper selv om du ikke har hatt sex før du er 30. Personlig ventet jeg til jeg var 31, selv om jeg har hatt mange muligheter. 

Synes det er fint å høre at du tok de valgene du gjorde da du var yngre, fordi du følte det var riktig i de situasjonene. Det sier jo mye om deg som person, at du hadde omsorg for jentenes ve og vel, og satt det foran din egen lyst til sex. Kunne fort blitt litt kjipt hvis de var for fulle, dere hadde hatt sex og de hadde følt seg utnyttet - selv om de var den «oppsøkende part» to av tilfellene. 
 

Skjønner at du har lyst til å kjenne hvordan det er og at det kan være sårt. Men jeg vil bare uttrykke at du er like verdifull og kan være fullt ut en voksen selv om du ikke har hatt sex. 

Anonymkode: 24438...ab1

[Blod]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har prøvd online dating litt, og den tiden hvor jeg virkelig prøvde klarte jeg med mye mellomrom å få gått på 6 ordentlige dates. Siste virket som at jeg faktisk hadde funnet noen men vi bodde 2 timer unna hverandre og hun hadde en sønn å tenke på så var vanskelig for oss å møtes. Men vi holdt dagelig kontakt i nesten to måneder, to ordentlige dates. Hun fikk ordnet barnevakt og skulle være hos meg en helg hvor det var planlagt at vi skulle ha sex. Etter andre daten begynte hun først å sende bilder som utviklet seg til vi onanerte mens vi facetimet. Jeg var helt klar for at dette var damen jeg kom til å miste jomfrudommen min til, hun viste alt det negative om meg og virket som at hun godtok det. Får beskjed på dagen at hun ikke kan komme fordi barnevakt har kansellert, lang historie kort jeg finner ut at det ikke var sant. Hun bestemte seg for at hun ville heller dra til eksen sin (nei ikke barnefar til sønnen) for å få en helg som var mer sikker enn det hun ville fått med meg. Hun innrømte hun fikk mer skyldfølelse fordi jeg ikke klandret eller ble sint på henne. Jeg var lei meg for at hun ikke kunne vær den personen for henne. Men skjønte at når hun først barnefri at hun ønsket en helg hun bare kunne nyte, og sa jeg håpet at vi fortsatt kunne fortsette å snakke og være emosjonell støtte til hverandre slik vi hadde vært. Det taklet hun dessverre ikke og endte opp med å ghoste meg, tok kontakt noen år senere og beklagde oppførselen sin ikke bare for å få opp håpet mitt, og tro at selv om det nok neppe kunne blitt et ordentlig forhold. Kunne vi hatt en veldig morsom sommerflørt. Hun beklagde mest måten hun avsluttet det på, når jeg fant ut at hun ljugde forventet hun at jeg kom til å bli forbannet. Når jeg sa hva jeg sa, fikk det henne til å føle seg som en enda større drittsekk og hun karte ikke å snakke med meg mer.

Du tenker sikkert hvorfor prøver jeg ikke mer hvis jeg på et tidspunkt nesten klarte å få det til. Først brukte jeg tid på å komme meg over henne emosjonelt da jeg ikke kan si at jeg var forelsket i henne. Men jeg gikk fra å ha noen jeg kunne snakke med om ikke bare tunge ting, jeg prøver å unngå å være den fyren som bare kaster negativitet slik at ingen vil snakke med meg. Vi hadde bare begge våre vanskelige ting, og det var godt å kunne ha noen å snakke med som ikke dømte deg for det og du ikke dømte tilbake. Så ble jeg enda sykere, kunne ikke komme meg ut døren på fire måneder, og så to måneder senere kom covid. Jeg hadde knapt energi som det var før, når ting ble verre på toppen, null sjanse for at jeg skulle fått noe slikt til.

I den perioden ble jeg kjent med to kvinner på rundt samme alder via støtte gruppe for folk som meg men vi bodde så langt fra hverandre at det var aldri snakk om at det var noen som prøvde seg på noe romantisk eller at en av oss skulle begynne å sexte slik jeg hadde gjort med forrige. Det var likevel godt å kunne ha noen kvinner å snakke med disse tingene om fordi det er ikke mange menn i min alder i den situasjonen som jeg er i. Gav meg også et innblikk i hvor anderledes det er for menn og kvinner i denne situasjonen. De innrømte det selv, at de hadde sett på det som et problem å skulle starte forhold hvor dette var situasjonen til partner når de var enda friske. De følte seg heldige at selv om det var menn som ikke kunne takle det var det mer enn nok som ikke brydde seg. Ikke fordi de bare var ute etter sex, de fant ordentlige kjærester, som var villig til å stille opp og i essens bli 50% kjæreste 50% sykepleier. Men det ble tilslutt for mye for ene etter legen tok medikamentene hennes fra henne, gikk to måneder uten søvn tils hun ikke klarte mer og hun avsluttet livet sitt. Da klarte ikke andre å holde kontaken mer da vi tre alltid snakket sammen. 

Jeg slo meg emosjonelt av etter det, og fokuserte på å forsvinne inn i de tingene som gir meg glede, enten det er underholdingen min. Eller tegneserien jeg holder på å skrive mens jeg sparer opp nok penger til når jeg finner noen som kan tegne boken for meg. Trodde jeg hadde kommet over lysten min, så kom tanken når jeg fylte 29 at det bare er 1 år igjen så er jeg offisielt den taperen folk tenker på når de bruker ordet jomfru som skjellsord. Ikke at det utgjør så stor forskjell jeg er allerde den taperen. Jeg trodde bare ikke helt når jeg var 20 og det føltes som at det aldri kom til å skje siden jeg var eneste som ikke hadde gjort det. Mens jeg sa at det ikke var noen fare jeg kom til å treffe rett person isteden for et fylleligg, at frykten min var rett å ha. 

Jeg vet at det var den rette tingen å gjøre fordi hun var full, og selv om fulle folk har sex med hverandre hver eneste dag i hele verden. Var jeg bare ikke komfortabel med konseptet. Når jeg var 18 var det en litt eldre jente som jeg klinte ville at jeg skulle kjøre henne hjem. Jeg hadde allerede dårlig samvittighet fordi at vi klinte mens hun var full, men det var så godt å føle at det var noen som ville ha meg at jeg var svak og lot henne holde på. Jeg klarte bare ikke å gå igjennom med noe mer når hun ville suge meg mens jeg kjørte. Så måtte regelmessig stoppe henne. Fikk henne til sengs hvor hun kastet klærne av seg og prøvde å få meg til å gjøre det samme. Men hun kunne knapt si mer enn to ord om gangen før det ble uforståelig. Så det ble et komprimiss at jeg lovet å ikke dra hjem fordi hun ville ha sex når hun voknet og var edru hvis jeg holdt henne tils hun sovnet. Neste dag var hun ikke like giret på sex som når hun la seg, hun sa det var snilt gjort for jenter som ikke vil angre seg. Men at hun også blir skikkelig kåt når hun er full, så jeg kunne gjort det med godsamvittighet. Da hun ikke kjente behovet for å ha sex lenger men satt pris på kosen.

Er et minne som har kommet mye opp nå, vet enda ikke om jeg gjorde den rette tingen eller om jeg gav opp den eneste sjansen min til å ha sex pga en villedet moral jeg har gitt meg selv. Jeg ventet ikke på å bli gift men tenkte det kunne være verdt å vente tils jeg ble forelsket da det ville bli en bedre opplevelse for alle involvert. Om ikke forelsket i det minste en kveld hvor man møter noen som man bare matcher 100% med og ikke klarer å la fingrene av fattet med hverandre uten at man har drukket noe særlig. Men det skjedde meg aldri, hadde sjansen til et par andre ONS, og en avsugning på firmafest før jeg ble syk men de var også fulle. Jeg skulle kanskje drukket mer, kanskje jeg ikke ville hatt så mye jeg angrer på akkurat nå. Men nærmeste rusen jeg kommer er som nå, sykepleier har nettopp dratt etter jeg måtte bli gitt tre sprøyter, og jeg føler at jeg er i en mørk tunnell med ingen vei ut. Jeg har bare lyst å føle meg som en normal person og ikke som en frik uansett hvor kort tid det ville tatt før jeg var ferdig. 

Der fikk du mer enn jeg har sagt i en terapi time på seks måneder. Jeg klarer ikke å si det høyt, for mye skam og baggasje rundt alt, jeg blir normalt sett ikke så påvirket av sprøytene lenger men tre fulle doser er mer enn jeg bruker å få. Beklager depresjons retningen dette tok, jeg har bare ikke råd til å dytte dette på venner og familie. De fortjener en bedre venn, sønn, bror, onkel enn meg, slik som jeg var før alt gikk galt. Jeg vet at sex ikke vil fikse noe av de tingene, men det å teknisk sett tilhøre "incels", gruppe med patetiske gutter som går rundt og hater kvinner fordi de aldri har hatt sex. Måten upulbar jomfru blir slengt rundt som et skjellsord for tiden. Selv om jeg ikke har noe kvinnehat føles det som at de snakker om meg hver gang noen nevner patetiske menn som aldri kan få seg en kvinne. 

Anonymkode: 08ef3...a62

Takk for at du delte dette. Du virker som en ordentlig god og omtenksom person, og absolutt ikke som noen incel! Jeg vet om mange jenter som bare drømmer om å møte en mann som deg. Alkohol ødelegger så mye for så mange, det står mye respekt av at du ville vente til denne jenta var helt sikker og edru. Veldig trist å høre at du har støtt på så mange utfordringer i livet ditt. Det er vanskelig å være annerledes, men jeg håper du klarer å komme deg ut av det negative tankesettet rundt det. Det er ikke vi som er annerledes og "utenfor samfunnet" som er problemet. Alle er valid, med sine annerledesheter og utfordringer. Er bare så trist at ikke alle klarer å se det. Det kan være langt imellom de menneskene som ser deg for akkurat det du er, men de er der. Selv om de kan være vanskelig å finne.

Behandleren din er der for å hjelpe deg, hvis du ikke klarer å si det høyt kan du kanskje gi det til dem i et brev? Jeg forstår at det kan føles vondt og sårbart å dele alt dette med en person du skal snakke fysisk med, men du har ingenting å føle skam for. Kanskje det vil føles godt å åpne seg opp og kunne snakke mer om det? Det er ikke meningen at du skal bære det helt alene. Det som er vondest å snakke om er gjerne det vi trenger mest hjelp med, og tenk deg hvor godt det vil føles når det ikke lenger er en bør du bærer så tungt med deg lenger. 

Vær snill mot deg selv 

[Gjest diddums]

Mange sliter med skamfølelse av ulike årsaker. Det kan man få hjelp med av en terapeut.

Hva er det verste som kan skje, hvis du er ærlig og sier rett ut til behandler akkurat hva du sliter med? 

Kanskje du også kan bli inspirert av å se rollemodeller som tør å snakke åpent om temaet?

[AnonymBruker]

diddums skrev (56 minutter siden):

Mange sliter med skamfølelse av ulike årsaker. Det kan man få hjelp med av en terapeut.

Hva er det verste som kan skje, hvis du er ærlig og sier rett ut til behandler akkurat hva du sliter med? 

Kanskje du også kan bli inspirert av å se rollemodeller som tør å snakke åpent om temaet?

Jeg kan ikke si at jeg vet om noen rollemodeller på dette temaet, jeg tror på samme måte som meg at de er redd for innrømme at de har dating problemer. Fordi de ikke vil på stemplet incel på seg, siden selv om det er utviklet seg til å bety en masse syke greier. Betyr det jo også ufrivillig sølibat noe vi teknisk sett er. 

Jeg føler det verste er tap/tap å ta det opp, enten så kommer hun til å annerkjenne hvor problematisk en situasjon det er da jeg ikke alltid klarer å komme meg til terapi time slik at hun må komme hjem til meg isteden. Så hvor realistisk er det å finne en kvinne som vil godta noe slikt i dating. Skulle hun gå andre veien og si at jeg må prøve, ser jeg ikke hvordan det skal gå til, jeg hadde nok vansker før ting ble verre. Nå kan jeg ikke skjule problemene mine like lett eller lenge som før slik at de kunne blitt kjent først før de bestemte seg om det ville bli et problem. Jeg vil være nødt å legge problemene mine på bordet ganske tidlig slik at de ikke tror at jeg ikke er interessert hvis jeg må kansellere eller når jeg bare klarer en hvis mengde med tid å være ute. Jeg prøver ikke å være sta og nekte å ta imot råd, jeg ser bare på det som at det finnes på tusenvis av menn som er som meg og kan tilby dem et normalt liv. Hvilken kvinne ønsker en kjæreste med så mange utfordringer for de mest enkle ting?

Anonymkode: 08ef3...a62

[AnonymBruker]

Ville fått det unna. Kan spleise på det i bursdagsgave til deg😂
 

Sånt får man kjøpt, eskorte. Bestiller hjemlevering, koster litt mer. Ikke lov i Norge , men det er alt som er gøy (skateboard, segway, vannscooter osv) men her har vi ett hederlig unntak.  
 

Slikt gjør både damer og menn i sexløse eller forhold med manglende fysisk nærhet også. 
 

Anonymkode: 7dfdd...f99

[AnonymBruker]

Det er utrolig hva du har gjennomgått her i livet, og jeg håper det ordner seg til slutt. ❤

 

 

Anonymkode: 21e9e...0a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er utrolig hva du har gjennomgått her i livet, og jeg håper det ordner seg til slutt. ❤

 

 

Anonymkode: 21e9e...0a5

 Hva jeg har gjennomgått? når var jeg gift eller hatt kjæreste?

Anonymkode: 08ef3...a62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

 Hva jeg har gjennomgått? når var jeg gift eller hatt kjæreste?

Anonymkode: 08ef3...a62

U tell me 😘

Anonymkode: 21e9e...0a5